Gjesteinnlegg: Er gaven mulig?

Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Filip Rasmussen, student ved Det Teologiske Menighetsfakultet og redaktør av tidsskriftet Ung Teologi. 


“Ingenting kjøpes dyrere enn det man får som gave. Hvis du ikke gir dobbelt tilbake, så sier andre at du er utakknemlig. Gaven forplikter og giveren har et krav på deg. Slik er det i det sekulære liv: det er bedre å betale for noe enn å få det som gave.” Martin Luther bemerker her i en preken over første mosebok fra 1527 det vi kan kalle gavens problem. Dette er et problem som ligger dypt plantet i våre liv og sosiale relasjoner: Gaven synes alltid å befinne seg midt i en evig dans av gi-og-ta der egeninteressen leder an.

Den franske filosofen Jacques Derrida fører dette problemet til dets ytterste konsekvens. Hvis gaven per definisjon befinner seg utenfor det økonomiske, og hvis sirkelen er et symbol på det økonomiske i den forstand at når noe gis kommer noe tilbake, må en ekte gave være utenfor det sirkulære – utenfor det som alltid returnerer. Bare et autonomt subjekt som handler helt av egen kraft uten påvirkning fra, hensyn til eller respons fra den andre kan gi en ekte gave.

Derrida førsøker her å problematisere vår definisjon av fenomenet “gave”. Grunnleggende sett må gaven være noe annet enn økonomi og kontrakt. Det betyr at hva vi i dagliglivet kaller gaver, som for eksempel en bursdagsgave, sjeldent er virkelige (eller rene) gaver, men heller noe som overføres i en kontekst av sosiale forventninger og obligasjoner. I følge Derrida må gaven passere fra giver til mottaker uten noen form for retur fra mottakeren, fordi en retur “forurenser” gaven slik at den ikke lenger kan kalles en ren gave. Spørsmålet blir derfor: Kan vi tenke oss rene gaver, uten forpliktelse eller retur, gaver som slik sett befinner seg utenfor det økonomiske?

Problemet for Derrida er at gaven alltid synes å gi tilbake, selv om det som returnerer bare er av symbolsk betydning. Giveren gis tilbake følelsen av å være “en som gir” og hvis gaven mottas etableres han i et sosialt ujevnt forhold overfor den som har mottatt. Mottakeren på sin side gir tilbake gjennom bare det å velge å motta: Gavens resepsjon er i seg selv en retur. Også gjennom hans takk for gaven, hans takknemlighet og anerkjennelse av giveren, trer han inn i sirkelen.

Dette vil si at vi aldri helt klarer å virkeliggjøre gaven i samsvar med det vi tenker en gave skal være. Og ikke bare det, vi klarer ikke en gang å tenke gaven i seg selv, fordi selve begrepet er det man i filosofien kaller aporetisk – at tanken på et punkt stoppes av paradokser eller selvmotsigelser i begrepet selv. Gaven blir derfor et symbol på det umulige.

Derridas skepsis oppfordrer oss til å tenke på nytt Guds forhold til verden i skapelse og frelse. Hvis vi for eksempel kaller skapelsens goder for gaver, kan de da også gis sammen med forpliktelser som bestemmer om gavene forblir gaver? Hvis Gud straffer for feil bruk av sine gaver – som om de ikke virkelig var våre til å begynne med, men heller bare på lån til oss – var de da virkelig gaver? Det synes at hvis Guds gave settes i relasjon til begreper som lån, belønning og straff, står man i fare for å undergrave hele gaveaspektet.

Et annet problem er at en konsistent forståelse av ensidige gaver der giveren er helt aktiv og mottakeren passiv undergraver gavens relasjonalitet. Hvis vi forstår nåden som en ensidig og ren gave blir det nemlig vanskelig å snakke om anerkjennelse og takknemlighet. Vår lovprisning kan sies å stå i fare for å problematisere Guds gaver som rene og ensidige. Det kan synes som om Guds gaver bare kan være gaver hvis de ikke responderes til, fordi en respons i følge Derridas skeptiske logikk ville ha undergravet gaven som gave.

John Milbank er en av flere teologer de siste årene som har gjort gaven til et sentralt tema i sin teologi. Han ser på Derrida som “konservativ”, i den forstand at han starter fra en tradisjonell forståelse av gaven – at den befinner seg i det ensidige og blir tilintetgjort i det sirkulære.

Gavens virkelighet befinner seg derimot for Milbank nettopp i det sirkulære, eller rettere sagt i det gjensidige. Slik sett sier han egentlig ikke noe nytt; antropologer har siden Marcel Mauss forstått gaver som et grunnleggende sosialt fenomen. Men det Milbank sier, som ikke bare er en gjentagelse av antropologene, er at det vi kaller “gave” faktisk kan finne sted i den evige dansen av gi-og-ta.

Når Milbank velger å forstå gaven som grunnleggende sett gjensidig, må han forklare hvordan gaven unngår å bare være reduserbar til skjult kontrakt og transaksjon. I boken Being Reconciled uttrykker Milbank dette slik: “If there is a gift that can truly be, then this must be the event of reciprocal but asymmetrical and non-identically repeated exchange.” For at en gave skal kunne skilles fra en transaksjon må den (vanligvis) imøtegås av en forsinket retur, ellers blir returgaven bare et oppgjør med utestående gjeld. Det vil si at det er ingen tvingende eller umiddelbar nødvendighet å gi tilbake. Gaven som gis tilbake må også være ikke-identisk gjentagelse av den som ble gitt: Man gir ikke bare tilbake det samme, men heller noe passende i en ny kontekst på og på en ny måte.

I tillegg til å skille gaven fra kontrakt gjennom å vektlegge forsinket retur og ikke-identisk gjentagelse, må Milbank kunne forklare hvordan disse kjennetegnene ikke bare er elementer i en selvtjenende strategi, slik som Derrida (og antropologene) antyder.

Her inntar Milbank et radikalt standpunkt: Menneskelig gaveutveksling er bare virkelig mulig som en rekke forsinkede, kreative og ikke-identiske responser til den guddommelige gaven. “Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4:19). Agape bryter inn i historien gjennom kirken og “renser” det evige gi-og-ta, slik at den ekte gaven kan finne sted. Kristen kjærlighet blir dermed det som sikrer gavens virkelighet.

For Milbank bygger nemlig en forståelse av gaven som ensidig på et for sterkt skille mellom eros og agape – henholdsvis begjærende og givende kjærlighet. Eros kan aldri helt skilles fra agape, fordi kjærlighet aldri er tilfredsstilt bare som eierskap – som en ensidig gave – men befinner seg i stedet alltid i spenningen mellom å få og gi tilbake.

Hvis vi dermed ikke følger Anders Nygren i å forstå agape som uselvisk, ofrende kjærlighet i motsetning til den begjærende og lengtende kjærligheten som er eros, vil vi kunne forstå at agape grunnleggende sett er utveksling av gaver. Det er altså en korrelasjon mellom vår forståelse av gaven og agape: gaven forteller oss hva agape er, samtidig som agape forteller oss hvordan gaven kan være mulig.

En rent ensidig gave ekskluderer en ekte relasjon mellom partene fordi den forbyr mottakerens ønske om å gi noe tilbake til giveren. Hvis vi i stedet forstår gaven relatert til det gjensidige, søker Guds gaver alltid mottakerens respons. Strengt tatt kan vi ikke gi noe tilbake til Gud (Rom 11:35), men gaver følger heller ikke en økonomisk logikk her. Fordi en gave ikke er det samme som kontrakt, er det eneste som virkelig betyr noe å gi tilbake noe passende. Dette ligner gaveutveksling innad i en familie der foreldrene gir til sitt barn: Det finnes ikke en forventning om å få tilbake noe av identisk verdi, men likevel er det en forventning om å motta tilbake noe passende barnets muligheter – i det minste barnets takknemlighet, respons og bruk av gaven.

Nåden som gave kan derfor aldri forstås helt uten respons. Derfor kan man heller aldri forstå mottakeren av nåden som helt passiv. Men Augustins vektlegging av “samarbeid med nåden” gis en ny vri her: Mottakerens retur kan i seg selv forstås som en ikke-identisk og forsinket gjentagelse av den opprinnelige gaven. Dermed kan man fastholde Gud som giver uten å gi avkall på menneskets egen aktivitet.

Diskusjonen rundt “gaven” forstyrrer gamle kategorier og tvinger oss til tenke på nytt. Hvis Gud er giver av alle ting, bærer alle ting med seg et preg av å være en gave. Da er det heller ikke rart at dette konseptet blir så grunnleggende; det er av betydning for hele vår tilværelse.

Kommentér

Sadomasochisme

I en scene i den russiske klassikeren Brødrene Karamasov skildrer Fjodor Dostojevskij de siste timene til en elsket munk ved navn Zosima. Klosterets eldste har viselig nok samlet medbrødre og venner av Zosima i dødens venteværelse for en lang avskjedssamtale. Før siste utpust forteller munken sitt liv, og han begynner med barndommens gullkantede minner: ”Jeg hadde den gang en bok, en bibelhistorie med vakre bilder, som het Hundre og fire hellige historier fra Det gamle og Det nye testamente”.

Den døendes livsfortelling er sammenvevd med barndommens bibelhistorier: Job, Ester, Jona, Jesu lignelser, helgenbiografier. Noen av tekstene er umulig å lese ”uten tårer”, innrømmer Fader Zosima, for i de litterære scenene ser han ”Guds herlighet”. ”Og hva er vel Kristi ord uten et levende eksempel?” spør Zosima.

Uten eksempler og uten imitasjon er det ikke noe menneskelig liv eller sivilisasjon, ingen kunst eller kultur, ingen dygd eller hellighet. Og det begynner allerede ved mors bryst: Fra fødselen av lærer barnet språk og kommuniserer seg selv ved hjelp av den sosiale andre. Et banalt eksempel: Babyen hermer når man rekker tunge til henne. Vi blir til i andre menneskers blikk og bilde, og våre livsfortellinger formes og dannes i høyspenningen mellom eksempel og etterfølgelse. Se bare på tenåringsserien 13 Reasons Why på Netflix, og du får 13 gode grunner til å ta på hvite silkehansker i møte med venner og fiender.

Å være et subjekt innebærer med nødvendighet å være født, tiltalt, sett, hørt, berørt. Vi er alltid-allerede i relasjon; utenfor relasjon, ingen selvbevissthet. Mennesket fødes inn i en eksisterende språkverden, og før vi deltar i den pågående samtalen, er enhver reseptiv og responsiv. En antropologi hvor subjektet blir fremstilt som et selvregulerende system, et causa sui-prosjekt, impliserer altså en infantil illusjon om at identitet ikke blir til over tid i relasjon, dialog og gjensidig aksept av nærhet og distanse.

Relasjoner er risikofylte greier. Uten eksempler og uten imitasjon er det ikke noe menneskelig rot eller rivalisering, ikke kommunikasjonssvikt eller krangler, ingen dødssynd. I sin teologiske memoarbok, Bekjennelser, skriver Augustin at slangen sniker seg inn i paradiset før vi lærer å gå på to bein: ”Om barnekroppen er maktlaus, er ikkje dermed barnesjela skuldlaus. Eg stod ein gong sjølv og såg på en liten gut som var sint; han kunne ikkje tale enno, men bleik av sinne og olm i augo såg han på sògbror sin”.

Ved mors varme diebryst vekkes det en sykdom til døden, misunnelsen, som er en av de mest uhåndterlige og uspiselige av de syv dødssyndene. Misunnelsen er demokratisk, den rammer oss alle nådeløst, og er relasjonell til beinet. Ifølge en svært gammel bekjennelsesmanual viser misunnelsens intrikate rotsystem seg i: 1) fornærmelse over den andres talent, suksess og lykke; 2) egoisme eller unødvendig rivalisering og konkurranse; 3) skadefryd; 4) ond vilje; 5) feiltolkning av andres motiver; 6) falske anklager; 7) sladder.

Noen som kjenner seg igjen? Ærlig talt, er ikke livet en konkurranse, hvor det handler om å beskytte seg selv og sitt eget? Misunnelse er ikke da en dødssynd, men anabole steroider for egoet. ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta”, er formaningen foreldre lirer av seg idet barnets konkurranseinstinkt tar overhånd. Men hva da med de voksne? Strengt tatt gjelder vel rekkevidden for deres egentlige oppmerksomhet og omsorg kun kjernefamilien, ellers er det bare å knytte hendene hardt sammen og lukke øynene for the others?

Piken eller poden lærer slik at den sosiale andre er en forbruksvare, et potensielt middel – potensmiddel, holdt jeg på å skrive – slik at jeg-et blir større, penere, smartere, rikere, mektigere, flinkere. Jeg vokser ved å gjøre andre mindre; den enes brød, den andres død. Og hvis ikke jeg er tilfreds med tingenes tilstand, gjelder de spisse albuers filosofi: Enten er du herre eller slave, hode eller hale, over eller under.

Slik er i alle fall den bekmørke virkelighetsbeskrivelsen i HBO-serien Billions. Seriens to antagonister er prototyper på alfahannen: hedgefondforvaltereren Bobby Axelrod og statsadvokaten Chuck Rhoades. Axelrod har albuet seg fra arbeiderklassebakgrunn til topps på Wall Street, Rhoades er født inn i en familie som tilhører New Yorks finanselite, med alt hva det innebærer av perverse privilegier.

Når det kommer for en dag at Axelrod sannsynligvis bedriver lyssky innsidehandel med aksjer, værer den innbitte statsadvokaten endelig en mulighet til å fange en finanshai. Men i skuddlinjen til de to alfahannene befinner det seg en annen protagonist, Wendy. Ikke bare er hun psykolog og motivator i selskapet til Bobby, hun er også Chucks kone. Interessekonflikten fører til irrasjonell maktkamp og rå rivalisering, og det er ikke helt enkelt å definere hvem som er purk eller skurk, helgen eller svarteper.

Det er blitt sagt at alle kan gråte med de som gråter – og ja, noen gråter av ren skadefryd – men å glede seg med de glade, det er sikkert tegn på hellighet. Verken Bobby eller Chuck er helgener, for den enes status og suksess betyr den andres feiltrinn og fall. For seeren er bakgrunnen for taukampen mellom Bobby og Chuck lett å gjennomskue, den er menneskelig, så altfor menneskelig. Begge lider av misunnelsens dødssykdom. De begjærer den andres karakter, kvaliteter og kompetanse – og midt imellom dem står det en kvinne, Wendy.

Og i de første episodene av Billions er det litt dyneløfting på soverommet til ekteparet Rhoades. Deres seksuelle preferanser er ikke helt my cup of tea, de har nemlig en forkjærlighet for sadomasochisme. Men det som for andre bare er en seksuell lek, er her et speilbilde av det sosiale spillet utenfor soverommet, hvis grunnleggende grammatikk består i å dominere eller å bli dominert. Herre-slave-forbannelsen har altså sneket seg inn i det aller helligste i ekteskapet.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre i Billions – leseren må selv se! – men sadomasochisme i erotisk forstand er ikke et hovedspor i serien. Allikevel avslører innsynet på soverommet til Rhoades en hermeneutisk nøkkel for tolkningen av serien i sin helhet: Billions handler om hva som skjer når en utilitaristisk sadomasochisme synes å gjennomsyre alt og alle. Derfor roper karakterene på en forløsning, en løsning. Er det ikke en annen måte å være menneske på enn denne herre-slave-relasjonen, hvor kategorier som bra, bedre, best blir korsfestet? En medisin mot misunnelsen?

Kristus er et eksempel på et annet mønster, skal vi tro Stanley Hauerwas, som i 2001 ble kåret til ”America’s Best Theologian” av Time Magazine. Men Hauerwas ville ikke danse etter deres pipe, så han svarte: ”’Best’ is not a theological category”. Kanskje han er et levende eksempel til etterfølgelse? Hva med å lese Hannah’s Child, som er livsfortellingen til den nå aldrende Hauerwas, en nåtidig Zosima?

Kommentér

Påskekrim: teologen som ble spion

Påskeferiens stille uke er høytid for blod og appelsiner, uløste mord og ukristelig billig sukker. Når mørket sakte senker seg over de første vårtegnene, benker vi oss foran TV. T.S. Eliot skrev: ”Humankind cannot bear very much reality”, men det er nettopp det folket vil ha! Vår tids brød og sirkus er true crime. Også jeg har sett og hørt: ”The Serial”; ”Paradise Lost”; ”The Staircase”; ”The Jinx”; ”Making a Murderer”.

Ladies and gentlemen, la meg få presentere en true crime fra teologiens nattsvarte underverden.

Kristen dogmatik er en murstein av en innføringsbok i systematisk teologi. Den var på pensumlisten i systematikk på Det teologiske Menighetsfakultet, og som flittig student markerte jeg de gode poengene med selvlysende gulfarge og skrev summariske notater i margen. Kristen dogmatik er skrevet av Aleksander Radler. Hvem er han? Akademiker og prest.

Og spion. Spion, sa du? Det finnes nemlig en annen murstein, en 5,3 kilo tung Stasi-mappe.

”Den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs”. Slik lyder et kjent munnhell. Da Radler var 21 år og student i filosofi og teologi ved Humboldt-universitetet i Berlin, var han som en Paulus: Han gikk lenger i sin iver og radikalitet enn de fleste jevnaldrende. Den 8. september 1965 meldte han seg frivillig til tjeneste for Stasis enhet XX/7 i Frankfurt Oder. Som disippelflokkens leder Simon fikk et nytt navn – Peter – ble Radler døpt som ”IM Thomas”. Fra rapporten den dagen: ”Han sier at han er blant de beste studentene dette semesteret, at studiene gir ham glede og at han har lett for å lære. I samfunnsvitenskapene har han høyeste karakter”.

I perioden 1949-1962 flyktet rundt regnet 2,5 millioner fra den totalitære overvåkingsstaten DDR. Men Radler var som laksen og svømte motstrøms. Til Stasi-offiseren bak skrivebordet sa han: ”Som kristen [vil jeg] støtte DDRs arbeid for fred”. Som østerriksk statsborger kunne han bevege seg fritt mellom øst og vest, hele verden lå for hans føtter. Radler var rett og slett den perfekte spion!

Han begynte med en gang. I samme måned som han vervet seg frivillig, anga han seks utlendinger, eller for å si det med kansellispråket til DDR: ”kapitalistiske fremmedelementer”. Utenlandske studenter var uglesett av overvåkingspolitiet fordi de angivelig hjalp DDR-borgere over grensen. I løpet av bare ett (!) år tystet Radler – ”IM Thomas” – på over 20 personer. Som en nåtidig Judas dolket han sitt sosiale nettverk i ryggen, deriblant venner av kjæresten sin.

I revolusjonsåret 1968 ble Radler tvunget til å forlate DDR. Han hadde gått bak ryggen på syv medstudenter ved universitetet i Jena. Syv unge mennesker som drømte om et annet liv, om frihet, bort fra mugg, grå betong og stålkontroll. Det må ha vært noe spesielt med Radler, noe som vekket tillit, for de ba ham om å gjøre en farlig tjeneste: Kunne han kanskje poste noen viktige brev for dem i Vest-Berlin?

De trengte penger for å ta seg over grensen, penger de ikke hadde. Derfor henvendte de seg til kjente og kjære, som Henning Frunder skriver i et av brevene: ”Aleksander er en god venn av meg, jeg har kjent ham i to år. Hans gudstro og religiøsitet garanterer for at han verken skal sladre eller forsyne seg av pengene. Derfor kan dere trygt sette inn 2500 vestmark på konto 99/34686”.

Men Radler er en quisling. Han postla ikke brevene, i stedet ble de finlest av klåfingrede Stasi-agenter, som straks pågrep seks av studentene den 10. juli 1968 for ”forberedelser til ulovlig grenseoverskridelse og statsfiendtlig hets”.

Var det ikke syv studenter som drømte om å rømme, og ikke bare seks? Ved pågripelsen ble Christine Girbig skilt fra sine medsammensvorne og ført til en helt annen plass for å forhøres. For å beskytte identiteten til informanten sin forsøkte Stasi dermed å iscenesette Girbig som muldvarp. ”Girbig er ikke her sammen med dere, you do the math…” Girbig ble gjort til syndebukk, Radler gikk fri.

På sedvanlig Stasi-vis hentet de faren til Girbig halv fire om natten. Faren ble brukt som psykologisk pressmiddel for å få frem en tilståelse. Hvis hun vitnet mot vennene sine, skulle hun slippe fengselsstraff. Det var rått parti. Med Girbigs egne ord: ”Jeg ville bare forsvinne fra jordens overflate. Jeg håpet at jeg skulle bli rammet av en dødelig sykdom. Hva som helst, bare jeg skulle slippe å komme dit og vitne. Jeg visste det var feil, men jeg hadde allerede gitt far et løfte. Å vitne mot sine venner. Det var forferdelig. Skam er ikke riktig ord. Man kjenner seg forferdelig. Helt ødelagt”. Judas avler judaser.

To av de medstudentene Radler forrådte, tok livet av seg etter fengselsoppholdet. Et dødskyss med døden til følge, altså.

På grunn av de syv studentene måtte Radler reise til Sverige. Hvorfor Sverige? Stasi, DDRs ”pusteorgan”, så for seg at Radler skulle infiltrere det svenske kirke- og kulturlivet ved å doktorere i teologi eller posisjonere seg i Svenska kyrkan, samtidig som han matet overvåkingsinstitusjonen med juicy innsideinformasjon om østtyske avhoppere i Sverige. Som seg hør og bør for spioner, fylte han kofferten med radiosender, usynlig blekk, koder og hemmelige adresser i DDR.

Radler lå ikke akkurat på latsiden, verken som teolog eller spion. Med den ikke helt ukjente Gustav Wingren som veileder disputerte han i teologi ved Lunds universitet i 1977. Tittel på avhandlingen: Religion und kirchliche Wirklichkeit: eine rezeptionsgeschichtliche Untersuchung des Schleiermacherbildes in der schwedischen Theologie. (En gratis tungegymnastikktime der, ja).

Etter disputasen hadde Radler praksis som prest i Burtäsk i Nord-Sverige. Ikke lang tid etter vendte han tilbake til universitetet i Lund som forsker. Radler rablet ned opplysninger om ikke mindre enn 600 personer frem til Berlinmurens fall. Blant disse var 100 svensker. Det hører med til historien at Säpo, sikkerhetstjenesten i Sverige, gjentatte ganger fikk flere bekymringsmeldinger om Radler, men ingenting ble gjort. Spionteologen fikk lov til å være i fred.

I totalitære regimer er motstand og opposisjon en livsfarlig risikosport. Faktisk var kirken i DDR en av de viktigste premissleverandørene for systemkritikk og protest, et slags demokratisk frirom, uavhengig av religiøs overbevisning. På slutten av 1980-tallet vurderte Svenska kyrkan å støtte sine søsken og opposisjonen i DDR. Radler ble gitt i oppdrag å stikke kjepper i hjulene for initiativet. Stasi hadde stor sans for Radler, og rosinen i pølsa var et oppdrag som infiltratør i FN! Og gulroten til Radler? Et fremtidig professorat i hans elskede DDR.

Men det ble med dagdrømmen. Den 9. november 1989 falt Berlinmuren, og betongbiter fra ”skammens mur” eller ”den antifascistiske beskyttelsesmur” – avhengig av politisk ståsted, ikke sant – ble til suvenirer. DDR gikk ut på dato i januar 1990. Stasis hovedkvarter i Berlin ble omgjort til museum over natten. Hovedkvarteret inneholdt et ytterst hemmelighet bibliotek: 11 mil hyllerader med sensitive personmapper. Folket stormet bygningen, mange ville så klart få innsyn i mappene sine, i sitt andre liv.

Stasi forsøkte selvfølgelig å destruere så mange mapper som overhodet mulig, men de hadde dårlig tid. De rakk ikke å kaste alle mappene på bålet, så de etterlot seg et hav av opprevet papir. Det er et mareritt av et puslespill, å sette sammen bitene er et møysommelig og tålmodighetskrevende arbeid. Det er nok å henge fingrene i, fortsatt gjenstår mange tusen sekker fulle av halvdestruerte mapper. Journalisten Christoph Andersson skriver: ”Alt Radler kan gjøre, er å be til Gud og håpe at Stasi-mappen hans ødelegges”.

Aleksander Radlers mappe er oppstått fra kaoset. Som en omvendt fugl føniks steg ”IM Thomas” opp fra asken.

Allerede i 1994 ble teologen avslørt som spion. Radler ble konfrontert med påstanden om spionasje av universitetsledelsen i Lund. Han blånektet, men sa opp sin stilling. Universitetsledelsen valgte ikke å offentliggjøre avsløringen, så den tidligere agenten ble ikke persona non grata i Sverige. I stedet ble Radler ansatt i fast stilling som sogneprest i Luleå stift. På fritiden engasjerte han seg i lokalsamfunnet, i idrettslaget og i politikken. At han også var gjesteforeleser for kommende prester ved Umeå universitet, er toppen av kransekaka.

Var det ikke Jesus som sa: ”For det finnes intet skjult uten at det skal bli synlig, intet hemmelig uten at det skal komme for dagen?” Den 14. april 2012 kunne den svenske avisen Expressen avsløre: ”Hans kodenavn var ’Thomas’. Hans oppdragsgiver var den fryktede østtyske sikkerhetstjenesten Stasi. Aleksander Radler, den populære sognepresten, blar i de over 1000 anklagende dokumenter som Expressen har lagt frem for ham”.

Hvordan reagerte han da Expressen banket på døren hans? ”Han ser mistenksomt på papir etter papir. – Alle de her rapportene som jeg påstås ha skrevet… Det ser ut som min håndskrift, men det er definitivt ikke det. Dessuten er det bare skrevet med små bokstaver, det gjør ikke en person som er relativt skolert”. Ha! Da Robert Durst i HBO-dokumentaren ”The Jinx” konfronteres med et postkort han må ha skrevet, svarer han på lignende unnvikende måte.

2012: 47 år etter at han banket på døren til Stasi for å verve seg til tjeneste for DDR. 25 år som spion. Et dobbeltliv han har holdt skjult for alt og alle, inklusive kvinnen han er gift med og de tre barna. Er det ikke på høy tid å ta bladet fra munnen nå? Men i samme intervju fornekter han tre ganger: ”Jeg er ikke spion, har aldri vært spion. For alt jeg vet, har jeg aldri noensinne hatt kontakt med Stasi […] Jeg er et naivt og godtroende menneske, som tror godt om alle. Jeg kan ha bli utnyttet uten at jeg visste om det”.

Samme år sendte Luleå stift en delegasjon til Berlin for å bedrive litt detektivarbeid i Stasi-arkivet. De måtte jo komme til bunns i dette. På samme tidspunkt var dessuten mappen til ”IM Thomas” komplettert med ytterligere informasjon. Ifølge eksperter var det ingen tvil: Aleksander Radler er ”IM Thomas”.

26. juli 2012 kaster Radler kortene, han lar masken falle. Han går av som sogneprest og må trekke seg fra alle politiske verv. Men han er 68 år, så han skal uansett pensjonere seg snart. I august publiserer han et brev i Dagen hvor han redegjør for sitt syn på saken: ”Sannheten er at jeg definitivt har begått handlinger som er forkastelige, og som jeg må be om tilgivelse for”. Men i dette offentlige skriftemålet har det sneket seg inn en dobbelthet: ”Sannheten er trolig at jeg sannsynligvis ikke er skyldig i alle de tingene jeg nå blir anklaget for”.

I samme brev angir han et mulig motiv: ”Jeg er født mot slutten av andre verdenskrig i mai 1944, og jeg vokste opp som østerriker i daværende DDR. Min mor ble forfulgt av nazistene og satt en stund i konsentrasjonsleiren Teresienstadt. Hun var overbevist sosialist”. Hvis du vil lese brevet i sin helhet, er det å finne her. Etter publiseringen av det åpne brevet er munnen til Radler lukket med syv segl.

Vi spoler frem til desember 2014. SVT sender dokumentaren ”Spionen som hamnade i kylan”. I dokumentaren møter vi professor emeritus Anders Törnvall, som under studietiden tilfeldigvis traff Radler i DDR. Törnvall søker svar på ett spørsmål: teolog og spion, hvordan er det mulig? I forbindelse med dokumentaren har han ved gjentatte anledninger forsøkt å komme i kontakt med sin tidligere venn, men Radler vil ikke stille opp på TV.

Men i avslutningsscenen sitter Törnvall i en telefonsamtale med Radler: ”Du burde ha snakket med meg først! Før du springer rundt og snakker med aviser, hit og dit. Jeg er faktisk skuffet over deg, det må jeg si!” Törnvall blir regelrett skjelt ut i telefonen. Den voksne mannen Törnvall krymper, blir gjort til en ulydig guttepjokk. Han svarer nølende, litt redd: ”Ja, altså, men…” Da jeg så denne scenen, måtte jeg klype meg i armen. Er det sant?

Fra samme samtale: ”Men grunnen [til at vi lager dokumentaren] var jo at jeg fant navnet mitt i disse dokumentene, som er forbundet med deg. Og det er de som interesserte meg, hva du hadde sagt om meg. Det var grunnen, derfor tok jeg kontakt med deg”, sier Törnvall. Radler svarer: ”Husker du hva slags brev du postet for 40 eller 50 år siden?” Törnvall kontrer: ”Mener du at du ikke arbeidet for Stasi alle disse årene?” Og hva svarer Radler da? ”Ikke ’arbeidet for’. Om det hadde vært så enkelt, snälla du! Om det hadde vært så enkelt, kunne man formulere det slik. Men jeg synes ikke at dere skal komme her og være moralpredikanter og dele ut dommer”.

Etter å ha lagt på røret går Törnvall inn i naborommet, setter seg ved et piano og spiller ”Ingen er så trygg i fare”.

The End.

PS! Hva kilder angår, står jeg i gjeld til følgende to journalister: den pseudonyme ”Julia Caesar” og Christoph Andersson.

Kommentér

Problemet

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 

En privilegert mann stiller et spørsmål han selv synes lyder intelligent og sofistikert. Et sånt spørsmål som forutsetter at det neppe finnes noe fasitsvar, men som likevel (eller nettopp derfor) sporer til lange kveldssamtaler over halvfulle rødvinsglass i sommerstuen. En kamp med abstrakte problemstillinger som føres fra tilbakelent posisjon i godstolen helt uten fare for tap av ansikt eller posisjon. Hvor nestekjærlig er det egentlig mulig å være, sånn realistisk sett? Hvor setter man strek for den hjelpen man gir andre?

Jesus nekter å være med på leken. I stedet forteller han en lignelse om en mann som blir overfalt, etterlatt som død, forbigått av to religiøse ledere, og deretter hjulpet av en forbipasserende fremmedkulturell med feil gudstro: en samaritan.

«Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» «Den som viste barmhjertighet mot ham.» 

Feilen vi ofte gjør er å (i motsetning til Jesus) ta den privilegerte mannens spørsmål alvorlig. Ikke så rart, kanskje; det er vårt eget spørsmål. Og poenget vi dermed tar med oss fra lignelsen, er at vi bør hjelpe alle trengende, spesielt de som er utenfor våre egne kretser og som vi kanskje har litt fordommer mot – fattige, innvandrere, skeive, ikke-hvite, eller andre. Som om Jesus sier at vi skal hjelpe alle vi møter, uansett om de er samaritaner eller ei.

Det er bare dét, at hvis denne tolkningen skal bli stående må vi endre fortellingen sånn at den handler om hvordan en privilegert mann dro ut for å hjelpe skadede folk i veikanten, også når de viste seg å være samaritaner. Sånn var det ikke. I stedet er lignelsen en finurlig korreksjon av det opprinnelige spørsmålet: Hvem er din neste, spør du? Vel, hvem var den overfalte mannens neste? Med andre ord: Jesus tvinger den privilegerte spørsmålsstilleren til å identifisere seg med den nakne og skadede i fortellingen: Forholdet mellom deg og de andre er helt motsatt av det du tror. Du er ikke i en posisjon der utfordringen er å vurdere hvem som er verdig din hjelp. Du er naken. Du er trengende. Du er totalt avhengig av hjelp fra noen du ser på som avhengige av deg og din hjelp.

Som hvit, vestlig, ciskjønnet middelklassemann mellom 30 og 60 tilhører jeg verdens mest privilegerte minoritet. Nå er det ofte sånn med privilegier at det først er når man ikke har dem at man blir klar over dem. Jeg har utfordringer og motbakker, jeg som andre. Livet mitt krever en viss innsats. Jeg føler meg ikke privilegert.

Derfor er det nærmest umulig for meg å akseptere at jeg er problemet. At mine privilegier verken er fortjente eller tilfeldige, men stjålne. At noen andre betaler, noen andre lider, noen andre fryser, noen andre dør. Når jeg av og til blir klar over at jeg er privilegert, så er mitt første spørsmål: Hvordan kan jeg hjelpe? Hva kan jeg gjøre? Hvor kan jeg sende penger, klær og ting jeg har liggende? Hvor skal jeg sette en realistisk grense for min overveldende omsorg for menneskene…?

I dette er jeg som den lovkyndige. Lignelsen om den skadde mannen og samaritanen er myntet på meg. Men den er ikke ment å inspirere meg til å hjelpe de jeg vurderer som trengende. Den sier at det er jeg som trenger hjelp, og det fra de jeg antar trenger min hjelp.

Som et siste lite stikk setter Jesus opp den utstøtte som forbilde for den privilegerte mannen:

«Gå du og gjør likeså.»

Det er som han sier: “Du er skadet og i desperat behov for hjelp. Se nå på den utstøtte, lær av ham, ta i mot fra ham.” Nestekjærlighet er altså ikke å sveipe inn som en superhelt og frelse de utstøtte med bruktmarkeder, vekslepenger eller deling av memes i sosiale medier. Nestekjærlighet er ikke å måle hvor mye av BNP jeg har gitt uten tanke på om det endrer systemet som skapte lidelsen i utgangspunktet, og om det er et system jeg nyter godt av.

Lignelsen om samaritanen byr meg å lytte til de som protesterer mot meg og mot den livsstilen jeg tar for gitt. De som lider på baksiden av mine medaljer, de som allerede aksjonerer for å endre et system som favoriserer meg. Om de trenger noe fra meg, er det først og fremst min erkjennelse av det de allerede vet: at  problemet de står overfor er meg.

Kommentér

Silence: Kirken på denne verdens yttergrense

I sin anmeldelse (‘«Silence»: Kristendommens yttergrense‘, Aftenposten 1. mars) av Martin Scorseses film Silence sier Erlend Loe at han ikke klarer å relatere seg til dens ’religiøse grublerier’. En film som handler om jesuittenes misjon i Japan på 1600-tallet blir for fjern for Loe, og som selverklært hedning finner han ikke mye mer å si enn at filmen er for opptatt av religiøse problemstillinger. Med denne innstillingen forstår Loe hverken det religiøse eller det politiske budskapet i filmen. Han overser dermed også dens aktualitet.

Silence bygger på en bok av Shūsaku Endō og følger to jesuitter som risikerer liv og helse når de reiser til Japan for å ta kontakt med en prest som har forrådt sin tro. Mens de forsøker å finne den bortkomne presten får de kontakt med forfulgte kristne som tvinges til å velge mellom troen og livet. Selv blir de to jesuittene Sebastião Rodrigues og Francisco Garupe tatt til fange og blir ofre for den japanske ’inkvisitoren’. Snart må de stille seg umulige spørsmål om deres egen tro, om skyld og uskyld, og Guds nærvær i deres liv og arbeid.

Loe stiller seg utenforstående til de mange komplekse problemstillingene som kommer frem i en tilsynelatende fjern religiøs fortid og sier at han er glad for at ’den kristne misjoneringen møtte sin overmann i Japan.’ Det er kanskje ikke overraskende at Loe synes det er vanskelig å se noen felles grunn med karakterene i filmen. Som nordmenn kan vi finne vår viktigste kobling til jesuittene i den mindre kjente setningen av grunnlovens såkalte jødeparagraf: ’Jesuitter og Munkeodener maae ikke taales.’ Utestengningen av både jødene og jesuittene hadde utspring i nasjonsbyggernes frykt for grupper som satte egne identiteter over den nasjonale. For den moderne nasjonalstaten var slike grupper alltid problematiske og ble sett på som en trussel mot dens suverenitet. Religionspolitisk kom de i konflikt med det protestantiske prinsippet om at statslederen bestemte nasjonens religiøse tilknytning.

Ignatius av Loyola grunnla Jesuittordenen under motreformasjonen på 1500-tallet. Hans teologi og spiritualitet satte tonen for ordenens organisering og visjon. Jesuittenes livsinnstilling handler om å finnes en plass i spenningen mellom en åndelighet som betoner individets direkte relasjon til Gud og en teologisk universalisme som insisterer på at spor av Jesus Kristus er å finne alle steder og tider, uavhengig av kultur og nasjon. For sekulære myndigheter fremstår de derfor ofte som ukontrollerbare individer som har en kirkelig tilhørighet som går ut over og er viktigere enn den nasjonale ved at den er underlagt en kristen identitet.

Loe overser den politiske problematikken som spilles ut i Silence. Er jesuittenes budskap en universell sannhet eller representerer de bare Portugals interesser? Kan misjon skilles fra imperialisme? Dette betimelige spørsmålet blir stilt av den japanske ’inkvisitoren’ til jesuitter som har identiteter som Portugisere, menn og prester, samtidig som de forkynner et budskap som ikke er bundet av disse kulturelle og politiske kategoriene. For Rodrigues’ del spilles denne spenningen ut i hans ønske om å høre Guds stemme, et ønske om et ord som bekrefter at han ikke bare handler ut i fra egen eller hjemnasjonens interesser, men fra en universell sannhet.

Disse spørsmålene hører ikke til en fjern fortid, men leder helt frem til dagens politiske og religiøse debatt. Som historikeren Larry Siedentorp nylig har argumentert, med mange før ham, har den moderne liberale livsanskuelsen opphav i den kristne tradisjonen. Den liberale ideen om det selvstendige og frie individet kan spores helt tilbake til apostelen Paulus’ budskap om en identitet som går forut for de lokale og nasjonale: ’Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus’ (Galaterne 3,28). Men denne liberale sekulariseringen av det kristne individet har vist seg vanskelig å holde ved like. Mennesker på flukt og har opplevd at menneskerettigheter slett ikke er universelle i det øyeblikk de mister sitt nasjonale medlemskap. Det liberale felleskap er også en historisk betinget kategori som nødvendigvis ekskluderer de som ikke passer inn i den, og har en tendens til å bli identisk med det nasjonale felleskap.

En av reaksjonene til liberalismens kollaps er kulturrelativismen. Vi ser et glimt av denne i Loes anmeldelse når han retorisk kommenterer jesuittenes arbeid i Japan: ’Som om vi hadde noe å lære dem.’ Den svarer på maktmisbruk i den universelle sannhetens navn ved å benekte all sannhet. Til tross for dens ydmykhet er relativismen uholdbar og risikerer å anerkjenne status quo, da den ikke har noe sted å kritisere fra. Det er Rodrigues’ kristne tro som gir ham et håp om at det kan finnes felleskap og medmenneskelighet som ikke kan reduseres til kulturelle eller storpolitiske maktkamper. Dessuten må vi nevne at jesuittenes tro på at spor av sannhet kan finnes alle steder medførte et like stort ønske om å lære som å lære bort.

I en tid hvor liberalismens hegemoni må vike plass for identitetspolitikk eller nasjonalisme, åpner Silence en viktig debatt om vår tids store samfunnsproblemer. Mens identitetspolitikken stadig leter etter nye grupper hvis selvoppfattelse må anerkjennes og rettigheter ivaretas, baserer partiledere som Marie Le Pen sin politikk på tom nasjonal identitet (’Frankrike for franskmenn’). I den forbindelse spør Silence om det i dag fortsatt er mulig å tro på en politikk som tar identiteter og tilhørigheter på alvor, uten at den reduseres til en ren maktkamp mellom disse.

Jesuittenes mål er å leve i, uten å være av verden. De som befinner seg i denne mellomposisjonen må alltid spørre seg om de er misjonærer eller imperialister, om de handler av kjærlighet eller egennytte. Ærlighet og uselviskhet kan aldri garanteres og må av den grunn påventes i stillhet. Det er derfor Silence dramatiserer hvordan et liv ser ut når man tror og håper på et felleskap som befinner seg, ikke hinsides, men på denne blodige verdens yttergrense.

Foto: Paramount
Foto: Paramount
Kommentér

Bibelsk faste

”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt”. Slik innleder den litterære wrestleren Karl Ove Knausgård sitt feberhete romanprosjekt på 3266 sider. I den uforglemmelige åpningssetningen speiles livets enkle mysterium: Det er farlig å leve, man kan dø av det.

Kirkens liturgiske hjerte slår også så lenge det kan, men det stopper snart. Askeonsdag er begynnelsen på slutten. Da blir pannen tatovert med askekorset: to dødssymboler i ett. Askeonsdag er startskuddet for den tiden i kirkeåret som blir kalt ”den store fasten”. Troen og livet synker mot tilværelsens laveste punkt, og i førti dager og førti netter – foruten søndager – er man i koma, som en levende død.

Det kristne livet er ikke bare en fest, det er også et karneval. Opprinnelig er ordet karneval et konkret og kroppslig krav: ”Farvel til kjøttet!” Kjøttetere blir fleksitarianere i fasten, helt frem til oppstandelsesdagen. Hvis det er for mye forlangt – tenk bare på fredagstacoen! – er det flust av andre måter å faste på. Ingen grunn til å faste fra fasten, altså. Ifølge den klosterregelen som tradisjonelt er blitt tilskrevet Benedikt av Nursia, skal munker og nonner blant mye annet ”bruke tid på å lese” i fastetiden: ”Hver og en skal få en bok fra biblioteket som han/hun skal lese fra begynnelse til slutt. Disse bøkene skal deles ut ved begynnelsen av fasten”.

Nordmenn er lesere, og i snitt pløyer vi oss gjennom 15 bøker i året. Men ”den viktigste teksten som noen gang er skrevet”, for å tale med Knausgård, synes ikke å bli lest i særlig grad. I fjor gjennomførte TNS gallup en undersøkelse om nordmenns bibellesevaner på vegne av Bibelselskapet. Til tross for at 67 % av de spurte har tilgang til en Bibel eller et nytestamente, tørket kun 18 % støvet av den i løpet av 2015. Videre viser undersøkelsen at 6 % leser i Bibelen på ukentlig basis, og bare 3 % åpner den daglig.

Se for deg et ustabilt tårn med 66 bøker stablet oppå hverandre. Den som har en Bibel liggende på nattbordet, har et minibibliotek samlet mellom to stive permer. Strengt tatt er ikke Bibelen én bok; det greske ordet ta biblia betyr ”bøkene”. Over 40 forfattere og redaktører har bidratt med stort og smått til samlingen. De eldste delene er trolig fra 700-600 år f.Kr., de yngste delene ble skrevet ned rundt år 100 e.Kr. Sjangermessig ligner Bibelen andre biblioteker, for her finnes poesi og prosa, erotisk litteratur og noveller, personlige fortellinger og lovbøker, pregnante visdomsord og apokalypser.

På biskop Johannes Krysostomos’ tid, det vil si 300-tallet, måtte man punge ut med en hel årslønn for et enkelteksemplar av Johannesevangeliet. Årsaken til den skyhøye prisen var følgende: En hel saueflokk måtte slaktes for å få tilstrekkelig med materiale til Johannesevangeliet, og i tillegg skulle slakteren, garveren og skriveren ha lønn for svette og strev. Hvis Johannesevangeliet var like kostbart i dag, mon tro hvor mange som hadde gått til anskaffelse av et eksemplar?

En av de mest iøynefallende forskjellene mellom antikkens bibelbøker og vår moderne Bibelutgave er fraværet av kapitler og vers i de antikke håndskriftene. Kapittelinndelingen ble innført første gang på 1200-tallet, versinndelingen var fullført på midten av 1500-tallet. Mens majoriteten av de biblene som blir utgitt i dag ligner et juridisk dokument, ser avskrifter av Johannesevangeliet mer ut som en moderne roman.

”The medium is the message”, skrev Marshall McLuhan i boken Understanding Media: The Extensions of Man. Det betyr at formen medierer innholdet, at formen former bruken. Men mediet er ikke bare budskapet, The Medium is the Massage, som McLuhan skrev tre år senere. ”Den lille Bibel” er et illustrerende eksempel: Ikke rent få kan Joh 3,16 by heart, men har aldri lest Johannesevangeliet i sin helhet. Hva slags taus teologi impliserer en slik bibelbruk? Evangelisten skrev jo aldri ”den lille bibelen”, han skrev en hel bok.

Den tilsynelatende uskyldige kapittel- og versinndelingen veileder og letter lesingen, og er i seg selv et tolkningsfilter, men faren og fristelsen er å redusere minibiblioteket og respektive enkeltskrifter til magiske mannakorn. Det vil si at man skummer gjennom ”dagens bibelvers” på en elektronisk opplyst skjerm, men aldri leser Johannesevangeliet – selv om det bare tar rundt regnet 60 minutter.

Leser vi annen litteratur på den måten? Plukker frem bind 3 av Min Kamp av Knausgård, slår opp på side 16 og drøvtygger noen setninger: ”Som jeg funderte på det. Hvordan kunne de lukte redsel? Hvordan luktet redsel? Og gikk det an å late som om man ikke var redd, slik at bikkjene luktet det, og ikke merket den egentlige følelsen som da lå like under?”

I bestselgeren Being Christian lister Rowan Williams opp fire praksiser som har vært bærebjelker i kirkens tro og liv: dåp, Bibel, nattverd og bønn. Å lese og å lytte til Ordet i Bibelen har karakterisert kristne til alle tider. Men det er lettere sagt enn gjort, for leser man de 66 forskjellige bøkene som om det er en håndbok i systematikk, står problemene i kø, og slår man opp i minibiblioteket for å få svar på eksistensielle spørsmål, er det kanskje bedre å spørre Siri på iPhone.

Som konsulent for Bibelselskapet lærte Knausgård at de hellige tekstene ”fortsatt styrer vår oppfattelse av virkeligheten, samtidig som det er en av de eldste tekstene vi har, og dermed en av de mest fremmede. Du kommer knapt lenger unna livet i Oslo eller Stockholm […], den sinnssyke velstanden der, enn det tørftige, folkeknappe, nådeløse livet som beskrives i Mosebøkene”. Bibelen ligner dermed på klesskapet i Narnia-bøkene. I barnebokserien av C.S. Lewis åpner det seg en verden av muligheter for de fire barna Lucy, Edmund, Peter og Susan. Den sakramentale inngangsporten til den nye og fremmede verden i verden er det gamle klesskapet.

Knausgård har uttalt at da han var hjelpemann på Bibelen, lærte han seg kunsten å lese. Å bli kjent i og med bibelens nye og fremmede verdener tar tid. Så det er bare å senke skuldrene, vi har god tid. Faktisk førti dager og førti netter. Gjør som munker og nonner har gjort i historien: Slå opp i Johannesprologen og les boken i sin helhet, fra begynnelse til slutt. Skal vi tro gallupundersøkelsen referert til ovenfor, er det på høy tid å øve seg i kunsten å lese Jesus-fortellingen.

o-ASH-WEDNESDAY-facebook
Foto: Huffington Post

Lagre

Lagre

Kommentér

Gud har ikke en plan med livet ditt

Den pseudonyme forfatteren Elena Ferrante har skrevet 2000 sider om de to jentene Lenu og Lila. Bestevenninnene vokser opp i et patriarkalsk, rått og grått arbeiderklassestrøk i femtitallets Napoli. Deres verste mareritt er å ende opp som mødrene, drømmen er å bli forfattere. Veien ut er utdanning – koste hva det koste vil. Og kostbart blir det, for det ungdommelige begjæret etter å konstruere en annen klasseidentitet og leve et såkalt meningsfullt liv, går på den psykosomatiske helsen løs.

”Den vanskeligste tingen i verden er å være der vi er”, heter det. I Napoli-kvartetten blir jentene til unge kvinner, skal de forbli værende i hjembyen eller si adjø? Den ene følger i farens fotspor og lærer seg skomakerfaget, og hun blir ved sin lest, i alle fall for en tid. Den andre vender ryggen til Napoli, og barndommens drøm blir til hard virkelighet. Lila og Lenu representerer to veier og to valg, men kritikere og anmeldere har reist spørsmålet om romankarakterene egentlig er én og samme person. I så fall skriver Ferrante seg frem til en tidstypisk identitetskonflikt mange kjenner seg igjen i: Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

For hvem er jeg? Og hva betyr det å være seg selv? Det selvrefleksive jeg-et er som besatt, og hvis noen spør hva jeg-et heter, er svaret: ”Mitt navn er Legion, for vi er mange”. Er man ikke hjemme i seg selv, er det lett å gå seg vill når valgene er legio og friheten stor: studietilbud, yrkesretninger, livspartnere, TV-serier – til og med kirker. Er jeg Lenu eller Lila? Faren for et delirisk anfall er stor. Delirium er ifølge Store medisinske leksikon ”forvirring, forstyrrelser i hjernens funksjon. Over tid fører [delirium] til uklar eller sløret bevissthet, svekket evne til logisk tenkning, svekket sanseevne og redusert oppmerksomhet”.

Det engelske bandet Delirious? har skrevet flere hitlåter, og for noen år siden var ”History Maker” en landeplage i kristne ungdomsmiljøer i Norge. Trangen til å løfte tenåringshender mot åpen himmel var stor idet refrenget startet: ”I’m gonna be a history maker in this land”. Legg merke til bruken av personlig pronomen her: ”Jeg skal skape historie i dette landet”. Det er ikke småtterier fremtidens historieskrivere må nedtegne i sine annaler: ”kings and queens will shake”/”we’ll see dead men rise”/”the blind set free”/”we’ll see angels sing”.

Paulus var en annen landeplage i ungdomstiden. Velmenende prester og pastorer refererte ofte til urkirkens ubestridte autoritet i sine forsøk på å overbevise usikre tenåringer om å bli eller forbli kristne. Talens overskrift var ikke sjeldent ”Gud har en plan med ditt liv”, og det bibelske belegget var de bevingede ordene i Efeserbrevet 2,8: ”For vi er hans verk, skapt i Kristus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem”.

Man skulle kanskje tro at jo eldre man blir, jo enklere er det å gjennomskue det illusoriske i ungdommens grandiose fantasiforestillinger om sin egen rolle i verdenshistorien, i tillegg til at man evner å sette løsrevede bibelvers inn i sin opprinnelige sammenheng. Men mytene om at jeg-et er unikt og at Gud har en ideell blåkopi av livet vårt i tankene, er seiglivede. Og når man endelig har tatt et livsvalg, kan man ligge våken om nettene i frykt for å ha tatt feil – var dette egentlig Guds vilje og plan med livet mitt?

Tilbake til Paulus og de ferdiglagte gjerningene i Efeserbrevet. Mot slutten av Apostlenes gjerninger setter vagabonden Paulus nesen mot Roma, datidens verdenshovedstad, men før han ankommer sluttdestinasjonen, ønsker han å stikke innom Jerusalem for å feire pinse. På en av de mange rasteplassene langs reiseruten møter han noen representanter fra kirken i Efesos, og han holder en dramatisk avskjedstale til dem: ”Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke” (20,22). Etter å ha sagt adjø for aller siste gang seiler reisefølget videre over Middelhavet. Neste stopp er Tyros, som ligger i dagens Libanon. Mens skipet losses, besøker Paulus og vennene hans de kristne på stedet. ”Drevet av Ånden advarte de Paulus mot å dra til Jerusalem”, skriver Lukas (21,4).

Paulus ble kanskje ikke rammet av et delirisk anfall, men han befinner seg i en åpenbar konfliktsituasjon. Her er det to viljer og to veier som ikke lar seg forene med hverandre, selv om begge utsagnene har Den hellige ånd som avsender. Fordi ingenting i teksten tilsier at forfatteren forsøker å glatte over dissonansen, er det heller ingen av partene som har definisjonsmakten til å tolke hva som er Guds vilje og plan for Paulus.

Bare ved å introdusere en tredjepart kan de involverte få nødvendig distanse til seg selv og sin egen posisjon, skriver den sveitsiske teologen Matthias Wenk. Profeten Agabus representerer denne tredjeparten: ”Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han hendene og føttene sine. Så sa han: ’Dette sier Den hellige ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene’” (21,11). Etter at Agabus har utført sin performancekunst med tilhørende verbale tydning – som ikke inneholder ytterligere oppklarende innsikt – er det ingen av partiene som tvinger igjennom sin vilje i saken, og dermed er samtalen ikke lenger lukket og låst.

Paulus bestemmer seg uansett for å reise, ikke fordi han er blitt skråsikker på Guds plan og vilje, men fordi han er ”villig til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn”. Den andre parten i konflikten er ikke enig i beslutningen, men slår seg til ro og sier: ”La Herrens vilje skje!” Paulus dør ikke i Jerusalem, de siste årene i biografien hans ligger i mørke. At han er en ”History Maker”, er det ingen tvil om, men han ble det på en måte som man ikke engang unner sin verste fiende. Ifølge tradisjonen måtte han bøte med livet under regjeringstiden til tyrannen Nero.

Er jeg Lenu eller Lila? Begge? Og hva er Guds plan og vilje for livet mitt? I overskriften på dette innlegget har det sneket seg inn en skrivefeil, egentlig skulle det stått: ”Gud har ikke én plan med livet ditt”, altså ”plan” i entall. Guds plan er at vi – legg merke til bruken av personlig pronomen her – skal øve oss i dygdene som beskrives i Efeserbrevet 5: ”godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!” Det finnes ikke en såkalt A-plan eller B-plan eller C-plan, det finnes bare mange mulige fremtider. Så la oss øve oss i å være der vi alltid-allerede er: i familien og relasjonene, i utdanningen eller jobben, i forholdet, i kirken. Man skal ikke se ned på en slik korsmerket livsfortelling, om enn så vanlig den ser ut.

nick-tiemeyer-109668

Kommentarer (3)

Trump i Bibelen

”Make Jerusalem great again!” lød dekretet utstedt av kong Kyros på 500-tallet f.Kr. Tempelet var ødelagt, byen lå i ruiner. Bøkene Esra og Nehemja, som i jødisk tradisjon var et tobindsverk helt til 1400-tallet, forteller historien om israelittenes hjemkomst fra eksilet i Babylon og gjenoppbyggingen av Jerusalem og tempelet. Esra handler om tempelet, Nehemja tar for seg bymuren omkring Jerusalem. Tobindsverket inneholder overlappende tematikk, og protagonistene var samtidige.

De hjemvendte eksil-israelittene tilhørte Juda og Benjamins stamme, men kom tilbake til et allerede bebodd land. Et land som fløt over av etniske grupperinger med røtter i Israels slektstre, hvorav samaritanene var i majoritet. Ordren ”Make Jerusalem great again!” var eksklusivt gitt til eksil-israelittene, og da ”disse andre” tilbød en hjelpende hånd, ble de møtt med en iskald skulder.

Derfor reagerte fornærmede judeere kontant med å innlede en brevkorrespondanse med de persiske kongene, med det mål for øye å stanse arbeidet. Israel var tross alt en vasallstat, argumenterte de, og faren for forsøk på å frigjøre seg selv fra kolonimakten var overhengende. Hevnen var søt. Ved dette tidspunktet var kong Kyros’ dekret gått i glemmeboken, så byggeprosjektet ble satt på pause. Tempelet ble gjenreist etter mye om og men i 515 f.Kr., skal vi tro tradisjonen.

Og det er her Esra kommer på banen. Som utsending for kong Artaxerxes skulle han reformere Israels liv og tro. De politisk-religiøse reformene var mange, men det er særlig opphevelsen av inngåtte blandingsekteskap som stikker seg ut. Esras innovative tolkning var at illegitime ”blandingsekteskap” mellom israelitter og andre folkeslag, var hovedårsaken til det skjebnesvangre eksilet, og at bare en kontroversiell og radikal skilsmissereform kunne oppheve de guddommelige sanksjonene.

Det finnes andre tekster i Det gamle testamentet som står i et spenningsforhold til Esras innstilling til såkalte blandingsekteskap. Ruts bok er ett eksempel. Her er det avgudsdyrkelse, ikke feil etnisitet, som eventuelt er problemet.

Nehemja var Esras våpendrager, og hans oppgave var å bygge en bymur rundt Jerusalem. Likesom Esra møtte oså Nehemja motbør fra ”de andre”, men oppførte allikevel muren på rekordtid etter å ha utrustet håndverkerlauget sitt med våpen. Han ble behørig belønnet for suksessen med en guvernørpost i provinsen Juda.

De identitetspolitiske spenningene er en rød tråd i Esra-Nehemja. Det skilles sylskarpt mellom to grupper: eksilets barn og landets barn. Juda og Benjamins stamme er inngruppen, lokale judeere er utgruppen. I naboopposisjonens ånd er landets folk et reduktivt synonym for: ”alle andre”.

Dette kriteriet for tilhørighet til Israelsfolket var en ny oppfinnelse: Bare den med israelittisk mor og far var sann israelitt, og slik ble etnisitet en sentral identitetsmarkør. Selve symbolet for denne identitetspolitikken var muren, oppført av Nehemja.

So what?

Plutselig er Esra-Nehemja blitt høyaktuell igjen. St. Johns episkopale kirke, ”presidentenes kirke” på folkemunne, ligger et steinkast unna Det hvite hus. Fredag, 20.1.2017 deltok Trump, Pence og respektive familier i en seremoniell før-innsettelsesgudstjeneste i kirken. I sin tale tok hoffpredikanten Robert Jeffress utgangspunkt i nettopp Nehemjas bok.

La meg begynne der Jeffress begynner. Hva er det første som popper opp i hodet ditt når du tenker på Donald Trump? Jeffress blir påminnet om en annen stor (great) leder, som var utvalgt og utpekt av Gud.

Ja, du gjettet riktig: Trump som Nehemja.

Trump-biografen Michael d’Antonio har sagt at Trumps ønske om å lykkes er sterkere enn noen politisk overbevisning. Så hva skyldtes Nehemjas suksess? spør Jeffress. Baptistpastoren lister opp tre punkter. I det følgende skal jeg forsøke å gjengi Jeffress’ tale, men jeg vil på det sterkeste understreke at innholdet ikke reflekterer mitt eget syn.

1) Nehemja lot seg ikke distrahere av kritikerne: ”Styggen på ryggen” til Trump er kanskje mainstream media, men hvis han faktisk lytter til kritikerne, kan han like gjerne legge seg ned for å dø, mener Jeffress. Trump og Pence er jo utvalgt av Gud og valgt av folket – en bombesikker kombinasjon – og derfor advarer hoffpredikanten mot å lytte til ”den andre”. Den demokratisk valgte presidenten skal simpelthen respondere på kritikk ved å repetere Nehemjas løsenord: ”Jeg er opptatt med et stort (great) arbeid og kan ikke komme”.

2) Nehemja lot seg ikke stoppe av tilbakeslag: Forbindelseslinjene mellom eksil-israelittene i provinsen Juda og grasrota i USA er visstnok slående, skal vi tro Jeffress: ”Nasjonen [Israel] hadde vært i fangenskap i decennier, landets infrastruktur lå nede for telling”. I slike krisetider er det behov for mektige ledere, og valget falt på en kandidat som ”verken var politiker eller prest”. Da som nå. Trump og Nehemja er i samme bransje: real estate. Første steg i nasjonsbyggingen er oppføringen av muren, som ble bygd for å beskytte innbyggerne i Jerusalem mot ”angrep fra terrorister” – You see, God is NOT against building walls, som Jeffress freidig konkluderer.

3. Nehemja søkte Guds hjelp for å bli styrket (empowerment): Bak enhver suksessfull mann står Gud, forkynner Jeffress. Likesom Nehemja ba til Gud om å lykkes, må Trump knele ned for Ham (sic) som er tusen ganger større, sterkere, mektigere. Kritikk og tilbakeslag vil være skjær i sjøen, men Gud har heldigvis ”overnaturlig makt”. At USA ”aldri har hatt en president med så mange naturgaver”, hjelper vel litt også.

Jeffress avslutter sin tale med å sammensmelte slagordet i Trump-kampanjen – ”Make America Great Again” – med brokker fra Salme 33,12: ”Salig – great – er det folk som har Herren til Gud”.

I Jeffress’ tale er fortellingen om Esra-Nehemja blitt redusert til tre abstrakte lederskapsprinsipper. Den som derimot tar seg bryet med å lese hele fortellingen, får lære at de politisk-religiøse reformtiltakene initiert av Esra og Nehemja ikke førte til noen ubetinget suksess. Grasrota fulgte ikke ordrene. Fortellingssyklusen Esra-Nehemja avslutter med bønnen til en resignert Nehemja: ”Husk meg, min Gud, og regn meg dette til gode”. Det er som om han sier: ”Jeg prøvde i alle fall!”

Ingen vet hva som skjer med Trump som president. Men hvis Jeffress skal være tro mot Nehemja-analogien, må han også snakke om hvor kontroversiell Nehemja var som nasjonsbygger og identitetspolitiker. Han må spørre seg om murbyggeren kanskje burde ha handlet annerledes. Verken tempel, mur eller skilsmissereform klarte å forene Israel. Verken Esra eller Nehemja er entydige heltefigurer i fortellingen. Allerede i samtiden kritiserte og nyanserte profetene deres tolkninger, og talte om å ta imot ”den fremmede”.

Rowan Williams, den tidligere erkebiskopen av Canterbury, måtte ved flere anledninger være hoffpredikant, som Jeffress. Å uttale ordet ”Gud” var en del av erkebiskopens profesjon, men den verbale handlingen hadde rot i hans overbevisning om at teologens oppgave og mål ikke er så mye ”å tale sannhet”, som det er å ”diagnostisere usannheter og påminne fellesskapet hvor dets oppmerksomhet hører hjemme”.

Talen til baptistpastoren Robert Jeffress er et skoleeksempel på hvor viktig det er å tenke gjennom bruken av ordet ”Gud” og å rette oppmerksomhet mot hva det ikke betyr.

tba0ff3e

Lagre

Lagre

Kommentér

Teologisk battling

”Så skjedde det at Gud angret at han hadde gitt Toraen (Loven) til Israel. Gud så at de både løy og stjal og gjorde verre ting enn som så, og derfor bestemte Gud seg for å ta Toraen tilbake til himmelen. De levde uansett ikke etter den.

Folket hadde ikke noe annet valg enn å være lydige og samle inn alle Torarullene som var i verdens synagoger. Man samlet også inn alle trykte eksemplarer og kommentarene til disse. Deretter fulgte Bibelens øvrige bøker: Profetene og Skriftene, med kommentarene til disse – og kommentarene til kommentarene. Og poesien som var skrevet til disse kommentarene, samt kommentarene til poesien.

Siden kom man med hele samlingen av rabbinske kommentarer, som går under navnet Midrash. Og med kommentarene til Midrash. Man kom med Mishna, den fremste sammenstillingen av budene i Toraen. Og med alle kommentarer til Mishna, hvor Talmud er den viktigste. Og med kommentarene til Talmud. Og kommentarene til kommentarene.

Deretter fulgte de kodifiserte lovsamlingene som er resultatet av krevende studier i Talmud. Og kommentarene til disse lovsamlingene. I tillegg kom middelalderens og den moderne tids filosofiske litteratur som reflekterer over Toraen – med kommentarer til disse. Til slutt etterlot man seg hele samlingen av kabbalistiske skrifter, inklusive Sohar, som er en form for mystisk kommentar til Toraen. Og kommentarer til Sohar.

Men ved dette tidspunktet begynte det å bli overfylt i himmelen, og det var vanskelig å få plass til mer. Gud sa: ’Ok, jeg gir meg. Ta Toraen tilbake. Dere har sannelig fortjent retten til å beholde den’” (oversatt fra boken Om jag glömmar dig, Jerusalem av Syster Sofie Hamring O.P.).

Anekdoten illustrerer med all ønsket tydelighet at teologisk hermeneutikk er et dynamisk, flerstemt og uavsluttet prosjekt. Bibelen er ”den oändliga kommentaren” til ordene i Ordet, som genererer uendelig med kommentarer, på papir så vel som i konkrete kropper og kulturer. Flere av de hebraiske ordene er i seg selv flertydige fortellinger – tenk bare på shalom, shabath og Shema. Ord som rommer en verden.

Yisrael er et slikt overflødighetshorn. På overflaten refererer ”Israel” til folket og landet, men har sin fortellingsbakgrunn i patriarken Jakobs liv og levnet. Etter å ha tilranet seg førstefødselsretten og farsvelsignelsen, som juridisk sett tilhørte tvillingbroren Esau, måtte Jakob flykte for sitt liv. To tiår i landflyktighet ble siden abrupt avbrutt av guddommelig tiltale: ”Vend tilbake til fedrelandet ditt og slekten din” (1 Mos 31). I konteksten er uttrykket ”fedrelandet ditt og slekten din” en eufemisme: ”Se Esau i øynene, se døden i hvitøyet!”

På vei tilbake til hjemlandet møtte Jakob en ”mann” – teksten sier ikke noe om hvem dette er – som ut av det blå overfalt ham, og de to begynte å slåss. Midt i det blodige basketaket sa nattmennesket til Jakob: ”Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker” (1 Mos 32).

I Det gamle testamentet er navn og identitet uoppløselig forbundet med hverandre; ”hva heter du?” er det samme som: ”hvem er du?” Strid, strev, smerte er et essensielt element i navnet Yisrael. For israelsfolket er vanskelige spørsmål, tvil og nevekamp livgivende og identitetskonstituerende. Proklamasjonen ”Vi er israelsfolket!” er en bekjennelse, en påminnelse om den absolutte nødvendigheten av intellektuell, emosjonell og teologisk wrestling. For å finne seg selv, være seg selv, bli seg selv må man kjempe med nebb og klør.

Med hvem? Blant eksegetene råder det ikke konsensus. Noen tolker den gåtefulle karakteren som Jakobs indre demoner eller hans angstfylte underbevissthet – litt som Fight Club. Andre argumenterer for at ”mannen” er en engel, Jakob selv synes å tolke hendelsen som slåsskamp med Gud. Slike spørsmål og crux blir det kommentarer av.

Både hendelsen som fortellingen refererer til og de mangefasetterte fortolkningene av denne, er hermeneutiske jakobskamper. ”Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger”, skriver poeten Karin Boye. Bare fordi meningsmangfold gjør vondt og vekker ubehagelige følelser, betyr ikke det at noe er galt. I jødisk tradisjon er verbale krumspring og debatt og ubesvarte spørsmål lystbetont, en livsbejaende nytelse i seg selv. Kreativ og leken uenighet holder samtalen gående i ”uendelighet”, slik at himmelen kan fylles opp av kommentarer.

”Den som møter Jesus Kristus, møter jødedommen”, sa pave Johannes Paul II. Møt jøden Jesus som tolvåring: Om han ikke var direkte ulydig mot foreldrene sine, ligner han litt på Emil fra Lønneberget. I Lukas’ barndomsfortelling om den hellige familiens årlige pilegrimstur til Jerusalem ble Jesus igjen i storbyen, uten at foreldrene visste om det. Da de fikk nyss om forsvinningsnummeret, måtte de lete febrilsk etter ham i hele tre dager – mon tro om Maria bannet? Hvor er Willy? Jo, i tempelet: ”Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål” (Luk 2).

Ikke alle prester og pastorer liker spørsmål, i alle fall ikke hvis de blir diagnostisert som ”kritiske”. Som om kritikk er negativt, farlig eller et symptom på åndelig anemi – snarere tvert imot! Det er jo fullt mulig å lese evangeliene som en opphetet og oppglødet diskusjon mellom Jesus og forskjellige jødiske grupperinger. Ikke sjeldent er det Jesus selv som byr opp til jakobskamp ved å stille vanskelige, smertefulle spørsmål for å åpne opp det som er lukket og undertrykt.

”Men vi kan jo ta feil”, innvender noen. Selvfølgelig, det gjør vi alle, og jeg vil svare kontant med følgende boktittel: The Joy of Being Wrong. Å være menneske er å falle, for så å reise seg, igjen og igjen. Bør man ikke feire sine feil og flauser, i stedet for å late som ingenting eller fornekte at man tidligere forfektet en gitt tolkningsposisjon? Feiler man, risikerer man; risikerer man, deltar man i jakobskamper med Gud, den andre og seg selv. ”O Happy Day” bør kompletteres med et felix culpa.

Tok Jesus feil? Betydningen av konklusjonen på fortellingen om Jesus som tolvåring er ikke helt likefrem: ”Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem […] Jesus gikk fram i alder og visdom”. Hva slags kristologiske implikasjoner har utsagnet? Slike crux og spørsmål blir det kommentarer av – og konsiler.

Øvelsen i å stille spørsmål og å lytte krever ydmykhet og åpenhet i møte med den andre. Den søvnløse og deprimerte Vietnam-veteranen Travis Bickle, spilt av Robert De Niro i den klassiske filmen Taxi Driver, er ikke bærer av denne dygden, for å si det forsiktig. Travis kjører taxi i New York om nettene, og han liker ikke det han ser. Til tross for at han selv ikke har rent mel i posen – hvem har vel det? – blir han disgusted av dekadansen på gatene: prostitusjon, perversiteter, vold, narkomisbruk.

I sin jakobskamp er midnattsrytteren Travis imidlertid helt alene, og i sitt patologiske forsøk på å få bukt med lovløsheten blir han radikalisert. Den som har sett Taxi Driver glemmer ikke scenen hvor Travis står foran speilet og snakker til en innbilt fiende: ”You talkin’ to me? You talkin’ to me? You talkin’ to me? Then who the hell else are you talking… Well, I’m the only one here. Who the fuck do you think you’re talking to? Oh yeah? Ok”.

Spoiler alert: Filmen har ikke en happy ending.

Konflikt og krise er ikke et problem per se. For troens antitese er ikke jakobskamper, men en teologisk skråsikkerhet som lukker samtaler og fører til isolasjon. Begjæret etter kontroll og makt synes å være drivfjæren i skråsikkerhetens holdning. Ironisk nok er redsel skråsikkerhetens tvillingbror. Kanskje er det slik at søken etter det endelige, endegyldige svaret ikke er svaret:

En gang kom noen gamle menn på besøk til Abba Antonius i Egypt, den tidens mest kjente munk. En av dem var Abba Josef. Abba Antonius ville sette dem på prøve, siterte en tekst fra Bibelen, og spurte hva den betydde. Den yngste skulle svare først. Siden kom hver av dem med sin tolkning som best han kunne. Men den gamle svarte alle: ”Du har ikke forstått den”. Til sist sa han til Abba Josef: ”Hvordan vil du forklare det som sies her?” Han svarte: ”Jeg vet ikke”. Da sa Abba Antonius: ”Den som virkelig har funnet veien, er Abba Josef, for han sa: Jeg vet ikke” (fra Ørkenfedrenes tankespråk).

La oss fylle himmelen med kommentarer!

Skjermbilde 2017-02-08 kl. 18.10.11

Kommentér

Å se en annen vei

Den 17. juli 2015 publiserte Franklin Graham en facebook-post der han oppfordret til å stenge USAs grenser for muslimer. Han har omtalt Trump som en «Moses» for det amerikanske folket, og har lenge pleiet forholdet til den nye presidenten. Når Trump stengte grensene for muslimer ba mediene naturlig nok Graham om kommentar. Da sa Graham at dette ikke var en «bible issue». Et bredt spekter norske kristenledere er visstnok fornøyd med det svaret, og synes det er uproblematisk å invitere ham hit for å holde møtekampanje.

Kanskje det er verdt å merke seg hvordan Graham mottas blant sine evangelikale trosfeller i USA.

Flere amerikanske evangelikale ledere har påpekt at spørsmålet om hva som er såkalte «bible issues» ikke er så enkelt som Graham vil ha det til. Bibelen nevner ikke amerikansk utenrikspolitikk, skriver Mark Wingfield i Baptist News Global, men den sier mye om hvordan man skal behandle flyktninger og innvandrere. Ingen kommer utenom at akkurat dét er et «bibelsk spørsmål». Wingfield går så langt som å oppfordre til å boikotte Grahams organisasjon, noe som i det minste forteller oss hvor kontroversiell Graham er blant sine egne. Flere unge evangelikale, som Jake Raabe i The Baptist Standard, uttrykker skuffelse over Grahams bibelsyn. Raabe tilhører en generasjon som er opplært av sine eldre ledere til å se Bibelen som relevant for hele livet, ikke bare for et avgrenset åndelig område som er uavhengig av praktisk politikk. Raabe mener Grahams selektive tilnærming ikke viser sann etterfølgelse av Jesus. Det er harde ord, men det kommer altså fra konservativt evangelikalt hold.

Andre evangelikale ledere har reagert på Trumps innvandringspolitikk med helt andre ord enn Grahams. Amanda Tyler, leder for The Baptist Joint Committee for Religious Liberty, har uttalt at en trussel mot noens religiøse identitet er en trussel mot alles religionsfrihet, og at «som baptister står vi sammen med alle som forfølges på grunn av sin tro, uansett hvilken religion de tilhører». John McCullogh, leder for organisasjonen Church World Service som favner 37 evangelikale kirkesamfunn, kaller Trumps politikk diskriminerende og moralsk forkastelig. Leith Anderson, leder for National Association of Evangelicals, uttaler at «kristne har tatt imot flyktninger i 2000 år, og evangelikale kommer til å videreføre dette bibelsk oppdraget.»

De fleste flyktninger som kommer til USA får hjelp med integreringen fra kristne organisasjoner. Mens Graham velger å se en annen vei når Trump gjennomfører politikk han har oppfordret til, protesterer disse organisasjonene nettopp på bibelsk grunnlag. Jesu ord i Matteusevangeliet – «jeg var fremmed og dere tok imot meg, jeg var naken og dere kledde meg» – har inspirert organisasjoner som Lutheran Immigration and Refugee Service i snart hundre år. Organisasjonens leder, Linda Hartke, kaller omsorg for innvandrere et kjerneelement i kristentroen. Selv den konservative organisasjonen Focus on the Family, som har uttrykt at de vil tåle Trumps innvandringspolitikk enn så lenge fordi de håper han vil stramme inn abortlovgivningen, sier denne aksepten ikke er noen selvfølge siden det å ta imot innvandrere også er en «stor kristen tradisjon».

En av lederne for Southern Baptist Convention, verdens største evangelikale kirkesamfunn, Russell D. Moore, har publisert et åpent brev til president Trump i Washington Post der han på vegne av organisasjonen uttrykker stor bekymring for konsekvensene Trumps politikk kan få, ikke bare for innvandrere i USA, men for alle de evangelikale misjonærene som oppholder seg i muslimske land og hjelper flyktninger der. Disse er avhengige av gode relasjoner med både enkeltpersoner og myndigeter, noe som blir vanskeligere med Trumps politikk. Han oppfordrer administrasjonen til å innføre nødvendige endringer så fort som mulig slik at man kan fortsette å ta inn flere flyktninger, spesielt fra Syria, og til å sette menneskelig verdighet foran religiøs tilhørighet.

Dette er konservative evangelikale organisasjoner. De forkynner Kristus korsfestet og oppstanden for menneskenes synder, de vil reversere abortlovgivningen, de vil fremme tradisjonelle forståelser av kjønn og ekteskap, de driver evangeliserende virksomhet over hele verden.

Og de tar avstand fra Franklin Grahams omfavnelse av Trump og hans politikk.

Nå finnes det mange meninger om hvordan det ville se ut dersom bibelske verdier fikk prege samfunnet i større eller mindre grad. Og man kan mene mye om berømte kristne forkynnere som Franklin Graham.

Men det er rart å være vitne til at norske kristenledere som vanligvis mener at kristne verdier og kulturarv bør gjenspeiles i praktisk politikk plutselig er villige til å akseptere Grahams påståtte skille mellom kristen forkynnelse og politiske utspill. Det er merkelig å se at så mange går sammen om å gi Norges største talerstol til en forkynner som møter så mye motbør blant sine evangelikale trosfeller.

Hvis man gjennomfører dette arrangementet med støtte fra en så stor koalisjon av kristenledere vil deres villighet til å se en annen vei signalisere mye mer enn de kanskje hadde ment.

billy-graham-quotes-8

Lagre

Lagre

Kommentér