Hysj!

I disse dager viser rikskringkastingen programmet ”På tro og Are” i beste sendetid. Programleder Are Sende Olsen blir sendt land og strand rundt for å besøke ulike religiøse miljøer, alt fra Misjonshøgskolen i Stavanger til frikirkemenigheten med det noe obskure navnet ”Brølende lam”. Så langt synes jeg den selverklærte ateisten oppfyller folkekirkens visjon: Han er raus, åpen og inkluderende i møte med den i sannhet andre. Et kritisk utenfrablikk, her representert ved den joviale trønderen, er strengt nødvendig for kirken og kristen teologi. Bare les hva Paulus skriver til korinterne (1 Kor 14,23).

Så hva ser seerne gjennom brilleglassene til Are Sende Olsen? Jeg kan bare snakke for meg selv, og jeg ser en serie som på himmelropende måte avslører hvor altfor enkelt det er å uttale ordet ”Gud” i offentligheten, eller rettere sagt: Jeg observerer kristne som bør reflektere hardt og lenge over hva ordet ”Gud” betyr – og ikke betyr. Jeg har et forslag på hvor vi skal begynne. La oss lese to fortellinger: den nylig utgitte boken Flammealfabetet av Ben Marcus og klassikeren Markusevangeliet. Marcus i venstre hånd, Markus i høyre, for å parafrasere Karl Barth.

Ben Marcus kaster leseren, in medias res, inn i en verden som er gått av hengslene. En verden litt som i The Road av Cormac McCarthy, eller for å vende nesen til mer hjemlige trakter: Fiolinane av Jan Roar Leikvoll. Plottet i Flammealfabetet er pregnant og paradoksalt. Mens språket i Johannesprologen settes i umiddelbar sammenheng med den virkelighet vi kaller ”Gud”, er språket i Flammealfabetet bokstavelig talt dødelig. Plottet er antitesen til den postmoderne devisen ”språket skaper verden”. Leser du en advarsel med ordene: ”Hvis du leser dette, kan du dø”, så dør du. Opphavet til apokalypsens febermareritt er altså ikke romvesener fra Mars, muslimer eller ebola, men selve språket. Det er i språket mennesket lever, rører seg og er til, men hva skjer hvis språket blir til et dødsfarlig virus?

Den dystopiske litterære verdenen Ben Marcus skaper, er kanskje ikke så annerledes enn den evangelisten Markus inviterer leserne inn i. For i Markusevangeliet er det ett motiv fremfor noe annet som springer leseren i øynene. Motivet er med på å strukturere fortellingen, fra begynnelse til slutt. Det lar seg oppsummere i imperativet ”hysj!” Nytestamentlere kaller den røde tråden for ”messiashemmeligheten”.

Vi mennesker er ikke så gode på å holde kjeft, i alle fall ikke når vi får høre hemmeligheter. Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men i Markusevangeliet tillater ikke Jesus at noen avslører hvem han er. Selv når syke blir friske i møte med Jesus, opptrer han som festbrems: ”Se til at du ikke sier et ord om dette til noen” (Mar 1,44). ”Hysj!” er som et mollstemt refreng. Det er mildt sagt paradoksalt. Markus begynner jo med å påstå at Jesus-hendelsen er et evangelium, som betyr Breaking news på BBC: En nyhet som popper opp på alle avisforsider, en omkalfatring av verden med politiske, sosiale og religiøse implikasjoner for Gud og hvermann. Tenk hallelujakoret i Händels Messias. Men filmmusikken i Markus’ drama er hysjlyder.

Hvorfor dette hemmelighetskremmeriet? Jo, Jesus er livredd for å bli misforstått. For å bli fanget i et språk hvis grammatikk er misfarget av herre-slave-relasjoner, hvor destruktivt maktbegjær og undertrykkelse diagnostiserer godt som ondt og ondt som godt (Mar 12,22-30). Folk og fe vil åpenbart at Jesus skal presses inn i på forhånd definerte kategorier: mirakelmann, vismann, supermannmessias. En redningsmann sendt fra Israels Gud som setter alle ting på plass, særlig de andre. En suveren, ren og rå makt som knuser alle motargumenter.

Jesus tier. Han tier, han tier om hvem han er, helt til sin siste time. Han vet at tungen er som ild, at språket setter verden i flammer. Men hysjing fungerer ikke som overlevelsesstrategi, men fører til lynsjing. De politiske og religiøse maktstrukturene får nok, og blasfemikeren Jesus blir arrestert og satt på teologenes tiltalebenk. Vitnene avgir sine pseudoforklaringer, men Jesus tier. Øversteprestens tålmodighet tar slutt, han reiser seg opp og fråder ut spørsmålet alle lurer på: ”Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?” Og videre: ”Er du Messias, Sønn av Den Velsignede?”

Jesus har hatt god tid til å bruse med fjærene, flekse muskler. Det er først nå når han er ingenting, at han avslører hvem han er. En naken, dødsdømt fange, strippet for makt, et offer uten språk. Fra hero til zero. Bare i et sånt øyeblikk avslører Jesus hvem han er: ”Jeg er det”.

Denne formen for enigmatisk epifani er ikke akkurat hva Rudolf Otto hadde i tankene da han skrev om det hellige. Det er vel heller ikke slik Are Sende Olsen forestiller seg at hans bønner skal bli besvart. Og la meg legge til, de kristne som står tilsynelatende frimodig frem på TV for å avsløre hvem Jesus er, bør først oppsøke den tunge og talende stillheten som er i denne scenen. (Noen ganger skulle jeg nesten ønske at bruken av ordet «Gud» utløste et lite elektrisk støt i kroppen, et advarende memento i form av fysisk ubehag).

Markus er ikke ferdig med oss, punktum settes i kapittel 16. Ifølge bibelforskere er siste halvdel av kapittel 16 et senere tillegg. De eldste manuskriptene vi har tilgjengelig av Markusevangeliet, avslutter abrupt med vers 8: ”Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde”. Korsets stillhet blir ikke overtrumfet av oppstandelsen. Jesus-hendelsen er for overraskende, overrumplende, overmannende. Ja, hva skal man si om en levende død?

Her er det en dypsindig ironi. Hittil har Jesus ledet en slags ”antievangeliseringskampanje”, og nå på slutten blir etterfølgerne faktisk bedt om å snakke åpent. Men de gjør ikke det, de er stille. Hvorfor? Fordi alfabetet er gått opp i flammer, ilden er i ferd med å fortære og rense språket om Gud, verden, mennesket, Jesus. De har brent seg, så de venter. Gud er ikke i språkets storm og jordskjelv, heller ikke i ilden. Så hva er igjen? Gud bor i den skjøre stillheten, som er å finne hos det uskyldige offeret.

PS! Hvis du ennå ikke har sett «På tro og Are», klikk deg sporenstreks inn på nettsiden til NRK. Bare det å se programmet er en renselse.

photo-1418065460487-3e41a6c84dc5

Kommentarer (5)

Når døden banker på

Oktober er dødens måned.

Livet trekker seg stille tilbake i naturen. Bladene gulner, slipper taket og daler ned til bakken og tørker inn. Blomstene segner om. Alt blir til jord igjen. Bar jord og bare grener.

I forberedelsene til Halloween fylles butikkene med hodeskaller, avkuttede lemmer og blodige masker.

I kirkeåret så settes det også til side en tid for å minnes de døde. Det starter med allehelgensaften 31. oktober. Det er natten de døde blir levende og tar til gatene. Hvis du er heldig så banker døden i en eller annen form på hos deg på allehelgensaften. Ja, heldig.

I dag er det sjelden at fødsel eller død skjer hjemme. Likskue eller åpen kiste har ikke samme plass i en begravelse som tidligere. Døden har flyttet ut av hjemmene og inn på sykehuset og hospitset. Som rektangler gir ikke formene til kistene lenger inntrykk av kroppene de bærer på.

Døden har blitt steril.

Derfor vet vi ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til den. Takk og lov for emojis som gjør at vi nå kan slippe ord i møte med andres sorg, og sende dem et hjerte eller en sympati-like i stedet.

Også i populærkulturen er døden blitt desinfisert. Zombier kravler seg ikke lenger opp fra graven slik som i Michaels Jacksons utgave av Thriller. Nå er de blitt slik på grunn av en virusinfeksjon. Vampyrer er ikke lenger under en forbannelse som gjør dem evig levende døde. Det er en genetisk mutasjon som gjør dem til det de er. Til og med zombier og vampyrer trenger ikke døden lenger. Med vår kunnskap og teknologi har vi laget oss en buffer mot døden. Det er så klart flott at den medisinske utviklingen gjør at dødeligheten har gått ned. Men det er ikke den bufferen som gjør at vi som kristne kan si med Paulus: ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (i 1. Kor. 15:55.)

Som en buffer mot det groteske og døden og det antatt okkulte ved halloween, så har flere kristne forsamlinger laget alternative feiringer og hatt kampanjer for gjenoppliving av julebukktradisjonen.  Problemet er bare at kristne alternativer til halloween kan risikere å bli enda mer innholdsløse og kommersielle enn den amerikaniserte varianten de reagerer imot. Hvis vi i stedet for å være reaksjonære mot det som oppleves som skummelt og truende kan gjenopplive de kristne tradisjonene rundt allehelgensaften og -dag, så kan vi oppdage at det er berikende å ha en dag i året der døden banker på døra. Denne feiringen markeres som et hvitt pusterom i den ellers grønne tiden i kirkeåret. En pause før mørket tar helt over. Denne tiden kan hjelpe oss å reflektere over og artikulere en teologi og praksis der døden og mørket ikke blir presset ut. Der vi kan forsones med døden, og gjenkjenne det gode og vakre i det groteske og utstøtte.

Allehelgensaften kan fungere som et felles memento mori,  i et samfunn og i en tid der vi ellers gjør alt for å holde døden på en armlengdes avstand. De blodige maskene, hodeskallene, avrevne lemmene, minner oss om vår egen dødelighet.  Det minner oss om kroppens skjørhet. For én kveld kan vi ikle oss døden og møte den redselen for døden som preger oss som fellesskap. Å minnes vår dødelighet har en lang tradisjon innen åndelig praksis. Det hjelper oss å holde livets prioriteringer i balanse, verne om livet, være ydmyk, ta sjanser. Nå som du vet du skal død, vil du leve annerledes? Alle skal død, alle kropper blir til jord. På hvilket grunnlag har du mer rett til livet enn de som tar den farlige ferden over Middelhavet? Å minnes din egen dødelighet gjør noe med hvordan du lever.

Døden, monstrene og det groteske er skummelt fordi det er ukjent. Hele halloween er en manifestasjon av den lyden som høres nede fra den mørke kjelleren. Vi vet ikke hva som befinner seg der, men det er helt sikkert farlig. Heksene, spøkelsene, zombiene, monstrene, døden og de andre vesenene som tar runden i nabolaget ditt, er de utstøtte, de urene, de som ikke har en plass, de som faller utenfor det gode selskap, de som må kjempe ved gjerdene vi har satt opp langs grensen fordi vi er redd de skal komme som en sverm å ta alt vi har fra oss. Det er kroppene som skyller i land på stranden i ferielandene våre. Frykten avslører oss. Den viser oss det vi i ryggmargen reagerer mot og ikke tør møte.

Jesus foretrakk å være med de utstøtte. Han omgikk de som var urene.

Døden manifestert i blodige, istykkerrevne lik er ikke demonisk. Det er noens sønn. Det er noens datter. Natten og kirkegården er ikke demonisk. Den er bare ukjent, skjult og konfronterende. Det som er fremmed og annerledes, og spesielt det som minner oss om vår egen sårbarhet, støter vi bort. Å lære seg å navigere i mørket og å se forbi det groteske er noe vi alle trenger å øve oss på. Allehelgensaften kan være en anledning til å vise gavmildhet og gjestfrihet til de utstøtte og hvileløse vandrerne. Det kan være en påminnelse om at det groteske eller fremmede som måtte ringe på din dør, om du tar deg tid til å bli kjent med det som er bak masken, egentlig er nært og kjent – kanskje til og med naboens barn.

Etter en våkenatt der vi innenfor trygge rammer gis anledning til å se frykten for døden i hvitøyet og til å dele mat (i form av godteri) med de utstøtte og groteske, følger allehelgensdag og alle sjelers dag på 1. og 2. november. (I den lutherske tradisjonen har de i praksis blitt slått sammen på første søndag i november). For med natten overstått kan vi våge å minnes de som har gått foran oss uten å lammes av fornektelse, frykt eller avsky.

Det er ikke en spurv som faller til jorden uten at Gud ser det. Allehelgensdag og alle sjelers dag er to dager som er satt til side for å understreke at ingen mennesker mister sitt liv uten at Gud har sett det og sørget over det. Ingen dør i stillhet og glemsel. Hvert år minnes de. Uansett hvor mange som kjente deres navn eller om de var navnløse. De har en plass. De er en del av oss fortsatt. Du har en plass i Jesu legeme. Vi er brødre og søstre i Kristus. Døden rokker ikke ved det. Jesu legeme og våre søsken i Kristus er ikke bare de som lever nå, men også alle de som er døde. Allehelgensdag er dagen vi husker det, dagen vi ser oss som en del av slekters gang. Dagen vi minnes den skaren av vitner som har gått foran. Det rotfester oss i det som har vært. Gjennom tradisjonen får de som ikke lenger er hos oss, innpass i vår hverdag. Det gir oss håp for imorgen. For vi vet at døden ikke rokker ved vår tilhørighet, og gjennom oss vil nye slekter komme til.

Vi vet ikke helt hva døden er, eller hva som skjer etter at den inntreffer, annet enn at kroppen igjen blir til jord. Verken biologisk eller teologisk har vi en fullgod redegjørelse. Jesus forteller oss at det er nødvendig at såkorn dør, og at vi ikke skal være redde for å dø. I boken En Pilgrims Vandring må Kristen svømme over Dødens Elv for å komme til Gud – det finnes ingen annen vei dit.

Døden er noe vi ikke kommer utenom. Så i oktober, når markedskreftene, kirkeåret og naturen selv går sammen om å minne oss om døden, så kanskje vi kan gripe muligheten og reflektere litt over hva den er og hva den gjør med oss.

21a5-d22a-0ea1-945b

Foto: Anders Godø 2015

 

 

Kommentarer (2)

Om klassisk kristen tenkning og sosialisme

Jeg tror at hvis klassisk kristen tenkning skulle kunne ha noen relevans for politikk i dag, så måtte det være med utgangspunkt i en slags kristen sosialisme. Men ikke alt som kalles klassisk kristen tenkning er det. Og ikke alt som kalles sosialisme er det heller.

Begrepet «klassisk kristen tenkning» dukker som oftest opp når noen forsvarer samfunns- og familiestrukturer som etablerte seg i kjølvannet av «Fordismen» i USA, altså 1950-tallets fremvekst av masseproduksjon med «kjernefamilier» av forbrukere spredt omkring i forsteder der far pendlet til og fra jobb mens mor passet hus og barn. Jeg synes ikke man kan kalle 1950-tallets samfunnsstrukturer og de verdiene som legitimerte dem for «klassiske». Eller «kristne» for den saks skyld, enn så viktig kristendom har vært som identitetsmarkør i hvite amerikanske forsteder.

Med «klassisk kristen tenkning» mener jeg heller (og jeg generaliserer med vilje) de strømningene i teologisk teori og praksis som var dominerende fra de første århundrene og frem til 14- og 1500-tallet. I denne før-reformatoriske og førmoderne perioden var kristen teologi og liturgi preget av dette perspektivet: Gud, det absolutt virkelige, er en (treenig) relasjon, og det vi kaller frelse er til syvende og sist at hele kosmos deltar i den treenige dynamikken som kjennertegner Gud selv. En annen måte å si det på er at klassisk kristen tenkning fremelsket kollektiv samhandling og organisering mot felles goder: nemlig gode relasjoner mellom mennesker, og mellom mennesker og resten av skaperverket. Dette er klassisk kristen tenkning. Et godt samfunn gjenspeiler hvordan virkeligheten er, og den kristne innsikten er at relasjon og sosialitet er alle tings opphav og mål.

Når det gjelder begrepet sosialisme, så synes jeg det er et passende navn på en politikk som tar utgangspunkt i denne opprinnelig kristne kjerneideen. Det gjenspeiler en ytterste virkelighet som er en irreduserbar relasjon.

I vår tid er vi vant til å organisere menneskelige relasjoner langs en akse fra høyre til venstre, og så plasserer vi noe vi kaller sosialisme på venstre side av denne aksen. Såkalt ”liberale” kristne stiller seg på venstre side, mens såkalt ”konservative” stiller seg til høyre. Det kristen-demokratiske sentrumsforsøket stiller seg litt utilpass i midten, med vekslende hell.

Problemet med denne aksen er at ingen sider av den er sosialistiske på den måten jeg har beskrevet, der det sosiale og relasjonelle er det dypest sett virkeligste. Vi er vant til at sosialismebegrepet brukes om en politikk som vektlegger en sentralisert statsmakt som tar avgjørelser på vegne av et ansiktsløst kollektiv, og dermed garantere rettighetene til identitetspolitiske interessegrupper. Men både høyre- og venstresiden har felles politisk-teologiske premisser. Disse kan sammenfattes slik: den moderne aksen forutsetter at det ikke er relasjon som er ontologisk primært, men heller en autonom og suveren vilje. Høyresiden plasserer denne hos individet, venstresiden plasserer den hos staten. Men i begge tilfeller er det snakk om å prøve å gjenspeile en ontologi der suveren autonom vilje er det dypest sett virkeligste.

Men denne forståelsen av det absolutte – eller Gud – som ’suveren vilje’ var nær sagt utenkelig for kristne teologer før reformasjonen og opplysningstiden. Selv om det finnes noen få unntak, så vil så godt som ingen kristne tenkere før dette definere Gud i kraft av Hans suverene vilje og dermed evne til å ’overstyre’ de mange mindre viljene i skaperverket. Og ingen ville tenkt at denne ontologisk primære viljen skulle gjenspeiles verken i en suveren stat eller i autonome individer.

Jeg skrev at høyresiden plasserer den autonome viljen hos individene, mens venstresiden plasserer den hos staten. Men det går an å si at det i praksis mange ganger er omvendt. Når høyresiden plasserer all valgfrihet hos individet, så oppstår dermed behovet for en overvåkningsstat som beskytter individets frihet ved å innskrenke den. På samme måte fører venstresidens vektlegging av statlig styring til en absolutisering av individets rett til å velge fritt, siden statens oppgave er å sikre muligheten for dette. Ett eksempel på det siste er da lederen for Sosialistisk Ungdom for et par år siden leverte et forsvar for statens sekularitet. Sekularitet basert på hva? Jo, på behovet for å beskytte det autonome individets grunnleggende rett til å velge sitt private livssyn. De to sidene på den moderne høyre/venstre-aksen deler altså premisset om at det absolutt virkelige er suveren autonom vilje. Om dette gjenspeiles i én suveren hersker (stat) eller hvert enkelt individ (marked) er sekundært.

Én ting som mangler i dette perspektivet er en anerkjennelse av at de sosiale gruppeenhetene som er basert på dyder og definisjoner av felles goder, og som alltid og faktisk konstituerer individene, også er absolutt virkelige – ja, mer fundamentalt virkelige enn det autonome individet. Men i dag sees slike gruppeenheter som hindringer og problemer av både høyre- og venstresiden, fordi slike grupper definerer goder relativt uavhengig av både stat og marked.

Selv er jeg for eksempel akademiker. Det akademiske lauget definerer bestemte goder, bestemte dyder, som skal forme både erfarne mestere og nye læresvenner (studenter) gjennom deltakelse og veiledning over tid. Det finnes også bestemte goder som gjelder hele samfunnet forøvrig, utenfor universitetene, og disse godene er med å avgjøre hva akademikeren skal forske på og hvordan det skal gjøres. Hvis staten plutselig skulle komme på å pålegge akademikere å gjøre noe som er i strid med disse godene, eller dersom «markedet» skulle forsøke å definere universitetets struktur og innhold, så må akademikerne nekte. Og her er poenget: de nekter ikke på grunnlag av individuell samvittighet. De nekter fordi statens/markedets krav går imot selve akademikergjerningens iboende natur. Det bryter med de sosiale godene som universitetet er til for.

Denne formen for sosialisme er karakteristisk for klassisk kristen tenkning, og er bare ett (og neppe det beste, for all del) eksempel på hvordan sistnevnte kan være et forrådslager av filosofiske og politiske ideer og praksiser som kan gjøre oss bevisste på ting moderne politisk teori tar for gitt, men som godt kunne vært annerledes. Jeg vil understreke at klassisk kristen tenkning dermed er et historisk og konseptuelt forråd alle kan forsyne seg av, og ikke det settet med «verdier» fra 50-tallet som i dag først og fremst fungerer som identitetsmarkører for én smal interessegruppe. Det bygger på en rikere teologisk arv enn de kristne alternativene som i dag plasserer seg langs den moderne høyre/venstre-aksen, og er dermed både mer tradisjonelt enn den «konservative» høyresiden, og mer nytenkende enn den «progressive» venstresiden. Å normalisere det å forsyne seg av dette forrådet er noe alle vil være tjent med.

Kommentarer (6)