Når døden banker på

Oktober er dødens måned.

Livet trekker seg stille tilbake i naturen. Bladene gulner, slipper taket og daler ned til bakken og tørker inn. Blomstene segner om. Alt blir til jord igjen. Bar jord og bare grener.

I forberedelsene til Halloween fylles butikkene med hodeskaller, avkuttede lemmer og blodige masker.

I kirkeåret så settes det også til side en tid for å minnes de døde. Det starter med allehelgensaften 31. oktober. Det er natten de døde blir levende og tar til gatene. Hvis du er heldig så banker døden i en eller annen form på hos deg på allehelgensaften. Ja, heldig.

I dag er det sjelden at fødsel eller død skjer hjemme. Likskue eller åpen kiste har ikke samme plass i en begravelse som tidligere. Døden har flyttet ut av hjemmene og inn på sykehuset og hospitset. Som rektangler gir ikke formene til kistene lenger inntrykk av kroppene de bærer på.

Døden har blitt steril.

Derfor vet vi ikke lenger hvordan vi skal forholde oss til den. Takk og lov for emojis som gjør at vi nå kan slippe ord i møte med andres sorg, og sende dem et hjerte eller en sympati-like i stedet.

Også i populærkulturen er døden blitt desinfisert. Zombier kravler seg ikke lenger opp fra graven slik som i Michaels Jacksons utgave av Thriller. Nå er de blitt slik på grunn av en virusinfeksjon. Vampyrer er ikke lenger under en forbannelse som gjør dem evig levende døde. Det er en genetisk mutasjon som gjør dem til det de er. Til og med zombier og vampyrer trenger ikke døden lenger. Med vår kunnskap og teknologi har vi laget oss en buffer mot døden. Det er så klart flott at den medisinske utviklingen gjør at dødeligheten har gått ned. Men det er ikke den bufferen som gjør at vi som kristne kan si med Paulus: ”Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (i 1. Kor. 15:55.)

Som en buffer mot det groteske og døden og det antatt okkulte ved halloween, så har flere kristne forsamlinger laget alternative feiringer og hatt kampanjer for gjenoppliving av julebukktradisjonen.  Problemet er bare at kristne alternativer til halloween kan risikere å bli enda mer innholdsløse og kommersielle enn den amerikaniserte varianten de reagerer imot. Hvis vi i stedet for å være reaksjonære mot det som oppleves som skummelt og truende kan gjenopplive de kristne tradisjonene rundt allehelgensaften og -dag, så kan vi oppdage at det er berikende å ha en dag i året der døden banker på døra. Denne feiringen markeres som et hvitt pusterom i den ellers grønne tiden i kirkeåret. En pause før mørket tar helt over. Denne tiden kan hjelpe oss å reflektere over og artikulere en teologi og praksis der døden og mørket ikke blir presset ut. Der vi kan forsones med døden, og gjenkjenne det gode og vakre i det groteske og utstøtte.

Allehelgensaften kan fungere som et felles memento mori,  i et samfunn og i en tid der vi ellers gjør alt for å holde døden på en armlengdes avstand. De blodige maskene, hodeskallene, avrevne lemmene, minner oss om vår egen dødelighet.  Det minner oss om kroppens skjørhet. For én kveld kan vi ikle oss døden og møte den redselen for døden som preger oss som fellesskap. Å minnes vår dødelighet har en lang tradisjon innen åndelig praksis. Det hjelper oss å holde livets prioriteringer i balanse, verne om livet, være ydmyk, ta sjanser. Nå som du vet du skal død, vil du leve annerledes? Alle skal død, alle kropper blir til jord. På hvilket grunnlag har du mer rett til livet enn de som tar den farlige ferden over Middelhavet? Å minnes din egen dødelighet gjør noe med hvordan du lever.

Døden, monstrene og det groteske er skummelt fordi det er ukjent. Hele halloween er en manifestasjon av den lyden som høres nede fra den mørke kjelleren. Vi vet ikke hva som befinner seg der, men det er helt sikkert farlig. Heksene, spøkelsene, zombiene, monstrene, døden og de andre vesenene som tar runden i nabolaget ditt, er de utstøtte, de urene, de som ikke har en plass, de som faller utenfor det gode selskap, de som må kjempe ved gjerdene vi har satt opp langs grensen fordi vi er redd de skal komme som en sverm å ta alt vi har fra oss. Det er kroppene som skyller i land på stranden i ferielandene våre. Frykten avslører oss. Den viser oss det vi i ryggmargen reagerer mot og ikke tør møte.

Jesus foretrakk å være med de utstøtte. Han omgikk de som var urene.

Døden manifestert i blodige, istykkerrevne lik er ikke demonisk. Det er noens sønn. Det er noens datter. Natten og kirkegården er ikke demonisk. Den er bare ukjent, skjult og konfronterende. Det som er fremmed og annerledes, og spesielt det som minner oss om vår egen sårbarhet, støter vi bort. Å lære seg å navigere i mørket og å se forbi det groteske er noe vi alle trenger å øve oss på. Allehelgensaften kan være en anledning til å vise gavmildhet og gjestfrihet til de utstøtte og hvileløse vandrerne. Det kan være en påminnelse om at det groteske eller fremmede som måtte ringe på din dør, om du tar deg tid til å bli kjent med det som er bak masken, egentlig er nært og kjent – kanskje til og med naboens barn.

Etter en våkenatt der vi innenfor trygge rammer gis anledning til å se frykten for døden i hvitøyet og til å dele mat (i form av godteri) med de utstøtte og groteske, følger allehelgensdag og alle sjelers dag på 1. og 2. november. (I den lutherske tradisjonen har de i praksis blitt slått sammen på første søndag i november). For med natten overstått kan vi våge å minnes de som har gått foran oss uten å lammes av fornektelse, frykt eller avsky.

Det er ikke en spurv som faller til jorden uten at Gud ser det. Allehelgensdag og alle sjelers dag er to dager som er satt til side for å understreke at ingen mennesker mister sitt liv uten at Gud har sett det og sørget over det. Ingen dør i stillhet og glemsel. Hvert år minnes de. Uansett hvor mange som kjente deres navn eller om de var navnløse. De har en plass. De er en del av oss fortsatt. Du har en plass i Jesu legeme. Vi er brødre og søstre i Kristus. Døden rokker ikke ved det. Jesu legeme og våre søsken i Kristus er ikke bare de som lever nå, men også alle de som er døde. Allehelgensdag er dagen vi husker det, dagen vi ser oss som en del av slekters gang. Dagen vi minnes den skaren av vitner som har gått foran. Det rotfester oss i det som har vært. Gjennom tradisjonen får de som ikke lenger er hos oss, innpass i vår hverdag. Det gir oss håp for imorgen. For vi vet at døden ikke rokker ved vår tilhørighet, og gjennom oss vil nye slekter komme til.

Vi vet ikke helt hva døden er, eller hva som skjer etter at den inntreffer, annet enn at kroppen igjen blir til jord. Verken biologisk eller teologisk har vi en fullgod redegjørelse. Jesus forteller oss at det er nødvendig at såkorn dør, og at vi ikke skal være redde for å dø. I boken En Pilgrims Vandring må Kristen svømme over Dødens Elv for å komme til Gud – det finnes ingen annen vei dit.

Døden er noe vi ikke kommer utenom. Så i oktober, når markedskreftene, kirkeåret og naturen selv går sammen om å minne oss om døden, så kanskje vi kan gripe muligheten og reflektere litt over hva den er og hva den gjør med oss.

21a5-d22a-0ea1-945b

Foto: Anders Godø 2015

 

 

2 kommentarer på “Når døden banker på

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *