Gud og sex og sånt, del 1

Ordet ”Gud” glimrer med sitt fravær i et par av bøkene i Bibelen, deriblant Høysangen i Det gamle testamentet. Til tross for at Gud ikke blir nevnt, er Høysangen overraskende nok den hyppigst kommenterte boken i oldkirken. Ettersom majoriteten av eksegetene var munker og nonner, kan vi mistenke deres omgang med det erotiske diktet som et dårlig skjult utløp for seksuelle fantasier, men en freudiansk analyse tar ikke de sølibatære helt på sengen her. Svaret ligger et annet sted.

Høysangen ble stort sett utlagt som en allegori for forholdet mellom Gud og mennesket, forstått både kollektivt (kirken) og personlig. Her er det forresten en høyaktuell fellesnevner mellom verdensreligionene: I de mystiske tradisjonene gjør man seg bruk av kjærlighetens og erotikkens fenomenologi for å språkliggjøre relasjonen mellom Gud(er) og mennesket.

Hva er årsaken til dette? For mennesker av i dag som er flasket opp på pseudoromantiske Hollywood-scripts, er det nærliggende å anta at kristne i tidligere tider tydde til dette vokabularet for å komme til rette med den emosjonelle intimiteten og inderligheten i gudsrelasjonen (”jeg og Jesus”). Nærhet, nerve og forening er riktignok uunnværlig i menneskelig samliv – å, klimakset! – men kjærlighetens vesen er ikke uttømt med det.

Går vi kjærlighetens og erotikkens fenomenologi etter i sømmene, vinner vi ikke rent få teologiske og filosofiske innsikter. La meg trekke frem to eksempler. For det første, alle som er forelsket eller lever i en form for romantisk relasjon, innser at den andre ikke er en forlengelse av sin egen subjektivitet. Et ”vi” lar seg ikke redusere til siamesiske tvillinger, selv ikke i seksualakten. Den andre er alltid-allerede et ”du”, en alien. Erkjennelsen og anerkjennelsen av denne forskjellen og distansen er smertefull, fordi det betyr at vi er dømt til å leve med et utilfredsstilt begjær, et begjær som ikke uttømmes i noe skapt. Et uendelig begjær.

For det andre, i møte med den andre er det som om teppet blir trukket vekk under føttene på det lukkede jeget; jeget falls in love. Oppdagelsen av en annen mann eller kvinne overrasker og oppsluker oss, slik at vi stiller nysgjerrige spørsmål ikke bare ved den vi begjærer, men også ved vår egen selvforståelse og –fortolkning. Utropet Me Tarzan, you Jane! bøyes til spørsmålstegn: ”Hvem er jeg nå?”; ”hvis det er en fremtid for oss, hvem blir jeg da?”; ”hva ser du i meg?” Med en slik selvrefleksjon følger frustrasjon, forvirring og fjortisfølelser.

Forestill deg den frådende Paulus på vei til Damaskus. Urforfølgeren av Jesus-bevegelsen rir sin kjepphest (hellig krig i Guds navn!), men han faller av: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?” Paulus’ oppdagelse overrasker, overrumpler og overvinner ham så til de grader at han blir blind. Det traumatiske møtet med Den fremmede fører til forandring og omvurdering av alle verdier: ”Hvem er du, Gud?” og ”hvem er jeg, Paulus?” Senere i livet skulle Paulus komponere ”kjærlighetens høysang” og sammenligne relasjonen mellom Kristus og kirken med et brudepar.

Kristne forfattere i førmoderniteten gjorde seg ikke bruk av Høysangens allegori bare for å uttrykke intimiteten og inderligheten i troen. Ikke misforstå, teologi og spiritualitet inneholder affektive aspekter, selv om mange av oss rødmer under sanger som ”Elskede Jesus” og ”Navnet Jesus” – har det noe med lyden ”sus” å gjøre? Nei, ved hjelp av kjærlighetens og erotikkens fenomenologi søkte de å sette ord på den smertefulle, frustrerende og forvirrende forandringsprosessen Guds aktive nåde utgjør i våre liv, så vel kollektivt som personlig.

Problemet med å forstå Guds nærvær som Hollywood-romantiske episoder med mer eller mindre eksplosjonsartede emosjoner (gåsehud og ståpels under Coldplay-lovsang eller tårer i øynene foran et ortodoks ikon), er at Guds nærvær står i fare for å bli redusert til en serie one night stands. Legger man enkeltopplevelsene sammen, blir det ”Gud”.

Men Gud er ikke mer eller mindre nærværende, Guds nærvær er alltid aktivt i alt og alle. Gud er ikke ”rundbrenner”. Alle de erfaringer, hendelser og handlinger som over tid renser oss fra falske guds- og selvbilder – og som dermed gjør at vi ikke forbruker andre mennesker og skapningen for øvrig etter eget forgodtbefinnende – de er tegn på Guds nådige nærvær. Og tro ikke at disse tegnene bare er smilefjes og tommel opp!

Hvorfor Høysangens allegori? Fordi ingenting i den menneskelige erfaringsverden kan forandre vår livsfortelling, selvforståelse og –fortolkning og vårt begjær mer enn det å leve i en trofast og tillitsfull relasjon, både på godt og vondt. Samlivet som sakrament, altså. Et dramatisk tegn på Guds work in progress.

Gud og sex og sånt

Kommentér

Kristus og kroppsvæsker

Det snør på pianoet til Bugge Wesseltoft, tonene maskerer maset til rastløse unger. Ribben ligger og godgjør seg i kjøleskapet oppå posen med poteter som har begynt å spire. Duften av kongerøkelse og julebakst skjuler eimen av surmelk fra skittentøyskurven. Juletreet lyser varmt og innbydende fra kroken der hybelkaninene bor. Fra min plass ved middelklassehelvetes julebord tørker jeg en tåre når jeg leser poetiske omskrivninger av juleevangeliet inn i dagens flykningsituasjon på FB. Ja, tenk så fryktelig skittent og guffent det var da Jesus ble født. #takknemlighet #jesusisthereasonfortheseason. Julen ferdig pakket inn i glanspapir. For et tiendedels sekund så vil kanskje alt faktisk være som et instabilde.

Virkelighetens dissonans blir aldri så tydelig som i julehøytiden. Avstanden mellom idealet og realiteten, mellom overflod og mangel, mellom tilhørighet og ensomhet, mellom trygghet og uvisshet murrer i magen. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal løse den dissonansen som preger spennet mellom hverdagssøl og høytidsglans, eller mellom min privilegerte plass i samfunnet konkretisert i haugen av gaver som tyter ut under treet og hun som sover ute i natt uten å vite hvor morgendagens måltid skal komme fra.

Min ryggmargsreaksjon er å bli «pissed off» og avlyse jula. Jeg er grinchen som stjeler jula. Derfor henter jeg frem dette bildet hvert år i slutten av desember: «Piss Christ». Kristus nedsenket i urin og blood. Det er blitt mitt julebilde. Inkarnasjonens skandale. Ting er ikke først perfekt. Jesus ble ikke uren eller vanhelliget ved å bli ett med vårt hverdagssøl. Tvert om, vi i vårt hverdagsliv blir helligjort når Gud tvers igjennom blir kropp og tar bolig iblandt oss.

Vi er blitt vant til sammenstillingen av Kristus, kjøtt og blod. Ved hvert nattverdsmåltid hører vi ordene «dette er Kristi legeme» og «Kristi blod, utgytt for deg». Men sammenstillingen av Kristus og urin er potensielt sjokkerende. Å pisse på noen er kanskje den mest degraderende handlingen vi kan gjøre. Nettopp derfor har mange har tatt ansøtt av dette kunstverket. I 1989 skaptet det debatt i USAs senat fordi kunstneren hadde mottatt statsstøtte. Verket ble omtalt som blasfemisk. Siden har verket blitt protestert mot og vandalisert av ulike kristne grupper som mener at verket vekker anstøt, senest i Frankrike i 2011 og New York i 2012.

Debatten rundt dette verket har vært om hva slags kunst som skal få støtte, spenningen mellom ytringsfrihet og blasfemi. Det har overdøvet en analyse av verket i seg selv. For en lett tilgjengelig analyse, se Richard Beck eller Beth Williamson. Begge beskriver hvordan verket gjenoppretter sjokket av Kristus korsfestet. Å se Kristus gjennom et filter av menneskelige kroppsvæsker minner oss om at Kristus er fullt menneske og fullt Gud. Et ekte menneske med alt det som kjennetegner en menneskekropp. Gjentatte ganger igjennom historien har kunstere førsøkt å gjengi korsfestelsen på nye måter for å understreke Kristi menneskelighet og lidelse. Verket «Piss Christ» er blitt tolket som blasfemisk fordi det er blitt forstått slik at piss gjør Kristus uren og vanhelliger ham. Men nettopp denne tanken er blasfemisk, fordi den gjør det vanhellige til noe sterkere enn Kristus. Det er motsatt. I inkarnasjonen bekrefter Gud igjen at materie og kropp – til og med avføring – er innenfor. Som Richard Beck avslutter sin refleksjon:

This is the scandal of the Incarnation. This is the scandal of Christmas. That God descended into the piss, shit and darkness of your life. And the piss, shit and darkness did not overcome it.

 

pisschrist_extendo_by_erevis
Piss Christ av Andreas Serrano, 1987

 

 

Kommentarer (2)

Advent: En gave og noen mestringsstrategier

For noen uker siden spurte foreldrene mine om jeg hadde en ønskeliste til jul. Ønskeliste vil de ha i familien min. Selv om jeg har det jeg trenger og vel så det, skriblet jeg ned et par-tre ting som kan være ‘kjekke å ha’ og sendte listen i vei. Noen dager senere kom returen: ‘Takk, men du har ikke noen flere ønsker?’

Når mor spør om du har flere ønsker, kan du være ganske sikker på at du får mye av det du hadde på ønskelisten. Litt sånn føles hele adventstiden for min del. Advent handler om å vente. Det ligger jo i selve ordet. Men hva venter vi på? En hendelse som allerede har skjedd for lenge siden. Å tenne adventslysene og vente på julaften oppleves omtrent like meningsfylt som å glede seg til gaver man allerede har eller i alle fall vet at man vil få. Jeg må vente til julaften, ja, men jeg er bare sånn passe spent.

To mestringsstrategier: Vi kan tenke at selv vi kristne venter på noe, for Jesus skal vel komme igjen? Sånn sett kan vi kanskje sympatisere med Jeremia, Jesaja og Josef. Da finner adventslysene sin begrunnelse i Åpenbaringens bok. Den andre strategien vi ofte velger er selvbedraget. Advent blir en øvelse i å late som om Kristus kommer, selv om vi vet at han allerede har kommet. Dette understrekes gjerne ved at presten påpeker i juleprekenen at det var ordentlig skittent i stallen slik at vi kollektivt kan svare ‘Jøss! Dette hadde vi ikke ventet!’

Jeg tror vi velger disse strategiene fordi denne høytiden handler om en bevegelse det er ganske krevende å gjennomføre: å vente på noe som allerede har kommet. Enten forsøker vi å vente på noe ligger der fremme, eller så later vi som vi venter på noe som allerede har kommet. Men hva om adventstidens spiritualitet blir til i akkurat den spenningen som oppstår når vi må vente på noe som allerede har skjedd?

Ordet ‘advent’ har selvsagt ingenting med å vente å gjøre. Det visste du kanskje. Latinske adventus, fra bibelens greske parousia, betyr nærvær eller komme. Men inkarnasjonens og adventstidens sannhet kan bare uttrykkes gjennom verbets tre tider: har kommet; kommer; vil komme. Var nær; er nær; vil være nær.

Herren har kommet og var nær: Advent handler om en hendelse som har funnet sted i tid og rom, og den ligger bak oss. Men Kristus kom til et sted han allerede var: han kom til sine egne. Johannesprologen handler om et Ord som kom til verden men likevel var der allerede ved verdens skapelse, og som tidlig i den kristne kirke ble identifisert med Guds virke og tilstedeværelse i verden. Dette er inkarnasjonens déjà vu: Ordet er nytt, men er forbausende gjenkjennelig.

Herren kommer og er nær: Kristus er noe som også skjer i dag. Adventstiden handler om å tilrettelegge for en trospraksis som opererer mellom det gamle og det nye, det kjente og det ukjente. Vi trenger ikke å late som om vi blir overrasket over noe vi allerede visste (‘Gud ble en baby!’), men vi må innstille oss på at julens mysterium fortsatt skjer og at sjokket gjentas når Kristus gjentas og formidles i den hendelsen vi kaller kirken. Det finnes kanskje en viss dissonans i å likestille den hendelsen når Kristus krysser dørterskelen til våre liv med hans nærvær. Det ene er en hendelse, det andre er en tilstand. Men poenget er at de sammenfaller: Kristus er nær Han krysser grenser og kommer til oss.

Herren vil komme og vil være nær: Det er ennå mye å lære fra barnet i krybben. Advent må også leves i futurum. Inkarnasjonens mysterium kan ikke uttømmes i én fortelling, eller fire for den saks skyld. Vi har mye i vente. Dette betyr at vi aldri kan sette punktum etter vår trospraksis eller bekjennelse. Dette krever ydmykhet og tålmodighet. Men gir også håp. Det handler om å anerkjennelse vårt utilstrekkelige grep om Kristus, og om å vente og se etter tegn på hans komme.

Jesus Kristus, Gud i kjøtt og blod, er ikke som den klokka jeg ønsker meg til jul. Klokka er jeg ganske sikker på at jeg får, selv om jeg selvsagt skal gjøre mitt beste for å uttrykke både overraskelse, glede og takknemlighet på julekvelden. Det er vanskeligere med barnet i krybben. På dette barnet må jeg vente. Det var nært, er nært og vil være nært. Det er en gave jeg allerede har fått men likevel ikke eier; en gave jeg allerede har blitt lovt, men som stadig bryter med mine forventninger.

photo-1448953663060-e7058b1bff12

Kommentér

Korsfestelsen av Jesus var verken unik eller nødvendig

Mordet på Jesus er ikke unikt. Ikke i historisk forstand. Bare sammenlign to filmer regissert av Mel Gibson: ”The Passion of the Christ” og ”Braveheart”. Ved nærmere ettersyn er Hollywood-filmene som to dråper vann. Den ritualiserte mobbingen, torturen og ofringen av den jødiske snekkersønnen inngår nemlig i en intetsigende serie gjentakelser i menneskets sosialhistorie. Jesus er en i sildestimen, han gir ansikt til de altfor mange lidende. Det står skrevet, svart på hvitt: På Golgata stod det ikke ett kors, men tre. ”The Passion of the Christ”, herunder mye forkynnelse, skyter det estetiske blodet inn i teologiens hjerte, som om det er dødens hvordan eller hvorfor som er signifikant. Men er det ikke dødens hvem som er i stormsenteret?

Mordet på Jesus var ikke nødvendig. Ikke i teologisk forstand. Hvis man sier seg uenig i påstanden, gjentar man dødslogikken i ordene til ypperstepresten Kaifas: ”Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne”. Johannes tolker utsagnet som profetisk tale, men man behøver ikke å være rakettforsker for å vite at dette mønsteret har forfulgt menneskene siden tidenes blodrøde morgen. Abel er ikke alene.

”Alle religiøse ritualer springer ut fra surrogatofferet, og alle de store menneskelige institusjonene, så vel sekulære som religiøse, springer ut fra ritualer”, skriver den nylig avdøde René Girard. De store urmytene, hevder han, er ikke myter i den populære forståelsen av ordet, men refererer til faktiske hendelser i historien. Mytekonstruksjon er altså et banalt forsøk på å utslette minnet om en opprinnelig hendelse: ofringen av en (uskyldig) syndebukk. Ved å forkle mordet i mytesjangerens klær utslettes minnet om offeret.

Et eksempel: I gammel gresk religion fantes det en sosioreligiøs aktør kalt pharmakon. En pharmakon var ansvarlig for en årlig iscenesettelse av et ritualistisk offer for det felles beste, og offeret var et menneske av kjøtt og blod. Syndebukkens navn var pharmakoi, og den hellige volden var som medisin å regne (det greske ordet pharmakos betyr nettopp ”medisin”). I krisetider som kriger, epidemier, hungersnød og tørke ble mennesker i samfunnets randsone, for eksempel slaver, krøplinger eller kriminelle, stemplet som syndebukker og ekskludert fra det gode selskap. Det syke og ustabile samfunnet var i desperat behov for medisin, og syndebukken ble sett på både som krisens kilde og frelsende lykkepille. Alle trodde at ritualet førte til renselse. På mirakuløst vis stablet samfunnet seg på beina igjen etter ofringen. Voldsritualet og syndebukkmekanismen ble betraktet som en hellig ordning fordi det fungerte – gudenes høye blodtrykk gikk ned på grunn av menneskets sjenerøse blodsutgytelse.

I dag kjenner vi lusa på gangen, og vi er i stand til å avsløre den primitive offervolden og syndebukkmekanismen som noe ondt. Men den nattsvarte pandoraesken eksploderte igjen i det 20. århundret. I mellomkrigstiden befant Tyskland seg i bunnløs krise. Jødene fikk skylden for ”alt”, og vips! så ble det fred og fordragelighet i det tyske samfunnet. Nazismens store mytefortelling om ”den rene rase” masseproduserte frelsende mord: tyske borgere fikk innvilget to ukers betalt sommerferie, den skyhøye arbeidsløsheten ble avskaffet, fødselsraten steg, økonomien blomstret.

Til tross for renselsens positive resultater (”på med solbrillene, fremtiden er lys!”), er vi like fullt i stand til å identifisere dette som ondt og meningsløst. Altså er syndebukklogikken og den hellige volden blitt demystifisert og demytologisert. Hvordan? Og det er nå René Girard spisser blyanten sin: ”Vår egen evne til å avsløre syndebukkmekanismen er helt bestemt av avsløringen som allerede har tatt plass i evangelieteksten”.

Evangeliet i grove trekk: Jesu liv og lære var på ingen måte ukontroversielt, men hadde dramatiske religiøse, sosiale og politiske konsekvenser. Hans problematisering av presteskapets politikk og tempeltjenestens status quo ble tolket i verste mening, og Jesus ble offer for den uhellige alliansen mellom religiøs og politisk makt. Fordi Jesu ord og person er en symbiose, ble ikke bare hans forkynnelse om Guds rike diagnostisert som blasfemi (”gud” kan klikke!), men bakmennene definerte hans person som syndebukk (”gud” blir glad igjen).

Evangelistene er ikke mytekonstruksjonens forkledningsmestere, de er sosialhistoriens strippere. Det står jo skrevet, svart på hvitt: ”For Pilatus visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus”. Og jommen sa jeg smør, for: ”Den dagen ble Herodes og Pilatus venner; tidligere hadde de ligget i fiendskap med hverandre” (Mar 15,10; Luk 23,12). Se der, et edruelig snitt med sylskarp skalpell, såret ligger blottet og blodet pipler.

Da Jesus ble tatt til fange i Getsemane, var det en som svarte volden med vold. En som grep til sverd. ”Farvel til våpnene”, svarer Jesus, ”tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler”. Men Jesus ber ikke slike bønner fordi han kjenner livets Gud. Hele Jesu liv er en radikal, ren, rå selvgave, antitesen til munnhellet: ”Den enes brød, den andres død”. Jesu makt-i-sårbarhet fører ham rett inn i løvens hule, og han slukes hel av hvalen.

Evangeliene er skrevet på andre siden av oppstandelsen. Det er ikke rart at disiplenes blodårer fryser til is når offeret helt uventet og ubedt viser seg igjen: ”Han er kommet for å hevne seg!” Men den korsfestede oppstandne svarer med et: ”Fred være med dere”. Ved å reise Jesus opp fra de døde har Gud stemplet Jesu liv og lære som evig uttrykk for hvem Gud er og hva Gud gjør: En livets Gud som ikke krever dødelige og hellige offer. Ordene i den kjente tjenersangen i Jesaja 53 snus på hodet: ”Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget”. Det var et ”vi” som trodde 100 % på at de gjorde en gudvillet gjerning ved å ofre blasfemikeren og talløse andre, men ”Jesus dør, ikke som et offer, men i den hensikt at det ikke skal ofres igjen”, som Girard skriver. Det uskyldige offeret er et antioffer: Det «rene» offeret som avslører ofring til gudene som menneskelig artefakt.

Er det tilfeldig at forhenget revnet fra øverst til nederst? Hver søndag feirer kirken nattverdens ublodige antioffer. I sentrum står det en som roper: ”Aldri igjen!” Det som legges i tomme hender, er en kroppslig og konkret advarsel om ikke å transformere antiofferet til en primitiv myte, verken på film eller i forkynnelse. Så hvordan skal vi nå snakke om Jesu liv, død og oppstandelse?

lamb1

Kommentarer (4)

Ord blir Kropp

I begynnelsen var ordene, alle ordene, ord etter ord i lange rekker.

Store svulstige lovprisningsord. Dårlig skjulte ønskelisteord. Befalende «i-Jesu-navn»- ord. Truende «enten-eller»-ord. Proklamerende allmektighets-ord. Korte ”la-din-vilje-skje-«ord. Lyttende ”tal-for-din-tjener-hører”-ord. Skjelvende ”hvorfor-tillot-du-dette”-ord. Frustrerte ”hvor-i-helvete-er-du?”-ord. Hviskende ”Du-har-forlatt-meg”-ord.

Den indre dialogen blir monolog. Deretter stille. Den mørke stillheten etter at ordene visner, der relasjoner smuldrer opp og blir til et juv som ikke kan krysses lenger. Men Ordet ble ikke til tanker og rasjonelle proposisjoner. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Ordet ble kropp. En liten, sårbar, ordløs kropp – et spedbarn. Fra krybben lyder det svake smattelyder, små grynt og gråt om ikke de spake initiativene til samspill svares. Da Gud kom til oss, stod ikke ordene i sentrum. Ord er ikke det bærende i relasjonen. Gud måtte lære seg relasjon og språk fra vårt perspektiv. Relasjonen til et spebarn starter før ordene formes. Et ordløst samspill som må etableres midt i voksenhverdagens endeløse matlagings-, rengjørings- og opprydningsarbeid.

I kommunikasjonspsykologien prater man om førverbale og nonverbale samspill som protodialog og grunnlaget for samspill og delaktighet i en relasjon. Verbal dialog finnes ikke ennå, bare kropper og skiftende mellomrom. Det starter med veksling av blikk, smil og oppmerksomt nærvær. Det er mange små ordløse interaksjoner. Relasjonen oppstår ved samstemmighet i kroppslig og følelsesmessig nærhet og positur. Relasjonen utfolder seg ikke først og fremst gjennom verbal dialog, men gjennom kropp(er) og mellomrommet som dannes. Grunnlaget for alt senere verbalt og sosialt samspill, verbalt og ikke-verbalt, legges i denne kroppsspråklige samstemtheten.

Ordet ble kropp, et ordløs spebarn som tok bolig iblant oss.

Key Heyman

 

 

 

Kommentér

Ting som bare ligger der

I sin bok Annen avhandling om borgerstyret forklarer liberalismens far, John Locke (1632-1704), at dersom noen regelmessig plukker nøtter under et tre for å spise dem, så går dermed disse nøttene fra å være bare noe naturgitt til å bli noe mer: privat eiendom. Ved at man har gjort noe med dem – plukket dem – har man tilført dem en verdi de ikke hadde tidligere.

For liberalismen er det sånn at ingenting har verdi før mennesker, gjennom sitt arbeid, tilfører det verdi. Lockes nøtter har ingen verdi før de omdannes til noe annet: til næring for den som spiser dem, eller til varer som kan byttes i andre varer eller selges for penger. Inntil noen gjør noe med dem er nøttene bare tom natur, meningsløs materie, noe gitt der ute i verden, som bare ligger der. Først når noen gjør noe med dem, forløses et potensiale som ellers ville forblitt uforløst.

En annen måte å si det på er at den fremtidige, potensielle verdien av nøttene alltid er høyere enn den verdien de har hvis de blir liggende der de ligger. Dersom noen har sett et mulig fremtidig potensiale i nøttene, så er som om dette blir deres verdi også her og nå – ikke bare deres høyest mulige verdi, men deres eneste verdi. Nøttene er verdt det de potensielt kan bli verdt.

Det hører med til historien at Locke skrev eksemplene sine delvis med tanke på de da relativt nyoppdagede landområdene i Amerika. Så da kan man jo spørre seg om ikke de nøttene han tenkte på kanskje allerede var en del av – og dermed hadde en verdi for – et økologisk system som blant mye annet innebefattet den nomadiske urbefolkningen, lenge før hvite engelskmenn trampet inn i skauen og erklærte dem sin private eiendom.

Eksempelet er ikke så tilgjort som det kanskje kan synes. I forrige uke besluttet amerikanske myndigheter å kansellere en flere tiår gammel kontrakt om olje- og gassboring like ved Glacier nasjonalpark i Montana – inne på reservatområdene til Blackfoot-stammene. I 1982 ble tillatelsen til å bore gitt til oljeselskapet Solenex LLC, uten at urbefolkningen som har levd i området i flere tusen år ble tatt med i betraktningen. Hva vet vel de om verdier? Skulle man finne på å bore etter olje i området ville det ikke bare ødelegge vannforsyningen og dermed utslette en rekke truede plante- og dyrearter, men også de hellige stedene til Blackfoot-stammene. Blant disse er fjellet Old Chief Mountain, som spiller en viktig rolle i stammenes opprinnelsesmyter, og dermed er sentralt for deres identitet som folk. Men som representanten for Solenex uttalte, da han gjorde det klart at konsernets advokater vil kjempe for å få tilbake boretillatelsen: “Det er bare en stein.”

Hva er vel flora, fauna, og urbefolkningers identitet sammenlignet med den potensielle fremtidige verdien av oljen som nå bare ligger der?

Det er lett å dømme. For noen dager siden uttalte Norges statsminister at man kanskje burde kunne få utslippskvoter i gjengjeld for ikke å ødelegge regnskog i Brasil. Som en slags premie for å ikke aktivt undergrave planetens livsgrunnlag vil vi gjerne ha gleden av litt høyere forbruk med de giftige utslippene det medfører, takk. Brasil trodde visstnok ikke sine egne ører. Alle (i alle fall alle andre enn de som har oljeforekomster og høyt forbruk/utslipp) vet at kvotehandel ikke bare er nytteløst, men faktisk gjør ting verre (jeg eier for eksempel ikke bil, og gir derfor meg selv lov til litt flere flyturer). Det eneste som vil kunne bremse utslippsveksten globalt er å la fossile brensler bli liggende.

Problemet er at vi ikke virker å være i stand til å se noe som verdifullt hvis vi lar det ligge. Og det får konsekvenser. Verdien av de fossile brenslene som fremdeles bare ligger der er enorm, men de må selvsagt pumpes opp og brennes hvis vi vil at denne verdien skal bli virkeliggjort. Hvis vi bestemmer oss for å ikke pumpe opp flere fossile brensler, så betyr det farvel til de potensielle verdiene – og dermed til enhver verdi de har her og nå. Uten dette potensialet for fremtidig salg er de verdiløse ting som bare ligger der.

Men hva om ting som bare ligger der var å regne som gaver? Locke snakker riktignok om naturens gaver, og at nøtter (for å holde oss til hans eget eksempel) er noe “naturgitt”. Men når Locke tar ting for gitt, som vi sier, så gjør han jo nettopp ikke det. Tvert imot ser han ting som at de bare er der, uten at noen har gitt dem, uten at de fordrer en respektfull mottakelse som det de allerede er. Han forholder seg ikke til naturen som om den besto av gaver som er gitt, overrakt, foræret oss av noen. Å se på ting som en gave ville være å anerkjenne at de har en verdi før vi blir oppmerksomme på dem – en verdi hvis form og omfang kanskje alltid forblir delvis utilgjengelig for oss.

Fossile materialer som olje og kull er gaver. De er det fysiske sluttresultatet av en prosess der sollys har blitt omdannet til energi gjennom planter og andre organiske vesener som deretter har blitt presset sammen under vekten av jordskorpen i flere millioner år. Det er på grunn av denne prosessen, der karbon ble presset stadig lenger ned i jordskorpen, at forholdet mellom karbon og oksygen i atmosfæren ble endret og skapte et klima der utviklingen av pattedyr og etterhvert mennesker kunne skyte fart. Hadde det ikke vært for slike fossile materialer, hadde vi ikke vært her. Men når vi graver dem opp og brenner dem reverseres prosessen, og all den møysommelig oppsparte energien forløses på sekunder. Det er som om vi tenner en sol til. Å se ting som gaver er å innse at de allerede er noe, helt uten oss, at de har en verdi før vi kommer og tilfører den. Det gir oss et relasjonelt ansvar som strekker seg utover vårt eget forbruk av de tingene det gjelder.

Dette perspektivet har et navn: forvalteransvar. Dessverre hender det at dette navnet blir misbrukt. Lockes disipler (også de som har rotet seg inn i kristendemokratiske partier der forvalteransvaret skulle være et grunnleggende prinsipp) kaller det «god forvaltning» å tilføre verdier til ting som ellers bare ville ligget der verdiløse. Men for den som har øre og kan høre er god forvaltning å forholde seg til alle ting som gaver; gaver vi bør motta som verdifulle allerede der de ligger – også om det skulle vise seg best å la dem ligge.

download

Kommentér