Ting som bare ligger der

I sin bok Annen avhandling om borgerstyret forklarer liberalismens far, John Locke (1632-1704), at dersom noen regelmessig plukker nøtter under et tre for å spise dem, så går dermed disse nøttene fra å være bare noe naturgitt til å bli noe mer: privat eiendom. Ved at man har gjort noe med dem – plukket dem – har man tilført dem en verdi de ikke hadde tidligere.

For liberalismen er det sånn at ingenting har verdi før mennesker, gjennom sitt arbeid, tilfører det verdi. Lockes nøtter har ingen verdi før de omdannes til noe annet: til næring for den som spiser dem, eller til varer som kan byttes i andre varer eller selges for penger. Inntil noen gjør noe med dem er nøttene bare tom natur, meningsløs materie, noe gitt der ute i verden, som bare ligger der. Først når noen gjør noe med dem, forløses et potensiale som ellers ville forblitt uforløst.

En annen måte å si det på er at den fremtidige, potensielle verdien av nøttene alltid er høyere enn den verdien de har hvis de blir liggende der de ligger. Dersom noen har sett et mulig fremtidig potensiale i nøttene, så er som om dette blir deres verdi også her og nå – ikke bare deres høyest mulige verdi, men deres eneste verdi. Nøttene er verdt det de potensielt kan bli verdt.

Det hører med til historien at Locke skrev eksemplene sine delvis med tanke på de da relativt nyoppdagede landområdene i Amerika. Så da kan man jo spørre seg om ikke de nøttene han tenkte på kanskje allerede var en del av – og dermed hadde en verdi for – et økologisk system som blant mye annet innebefattet den nomadiske urbefolkningen, lenge før hvite engelskmenn trampet inn i skauen og erklærte dem sin private eiendom.

Eksempelet er ikke så tilgjort som det kanskje kan synes. I forrige uke besluttet amerikanske myndigheter å kansellere en flere tiår gammel kontrakt om olje- og gassboring like ved Glacier nasjonalpark i Montana – inne på reservatområdene til Blackfoot-stammene. I 1982 ble tillatelsen til å bore gitt til oljeselskapet Solenex LLC, uten at urbefolkningen som har levd i området i flere tusen år ble tatt med i betraktningen. Hva vet vel de om verdier? Skulle man finne på å bore etter olje i området ville det ikke bare ødelegge vannforsyningen og dermed utslette en rekke truede plante- og dyrearter, men også de hellige stedene til Blackfoot-stammene. Blant disse er fjellet Old Chief Mountain, som spiller en viktig rolle i stammenes opprinnelsesmyter, og dermed er sentralt for deres identitet som folk. Men som representanten for Solenex uttalte, da han gjorde det klart at konsernets advokater vil kjempe for å få tilbake boretillatelsen: “Det er bare en stein.”

Hva er vel flora, fauna, og urbefolkningers identitet sammenlignet med den potensielle fremtidige verdien av oljen som nå bare ligger der?

Det er lett å dømme. For noen dager siden uttalte Norges statsminister at man kanskje burde kunne få utslippskvoter i gjengjeld for ikke å ødelegge regnskog i Brasil. Som en slags premie for å ikke aktivt undergrave planetens livsgrunnlag vil vi gjerne ha gleden av litt høyere forbruk med de giftige utslippene det medfører, takk. Brasil trodde visstnok ikke sine egne ører. Alle (i alle fall alle andre enn de som har oljeforekomster og høyt forbruk/utslipp) vet at kvotehandel ikke bare er nytteløst, men faktisk gjør ting verre (jeg eier for eksempel ikke bil, og gir derfor meg selv lov til litt flere flyturer). Det eneste som vil kunne bremse utslippsveksten globalt er å la fossile brensler bli liggende.

Problemet er at vi ikke virker å være i stand til å se noe som verdifullt hvis vi lar det ligge. Og det får konsekvenser. Verdien av de fossile brenslene som fremdeles bare ligger der er enorm, men de må selvsagt pumpes opp og brennes hvis vi vil at denne verdien skal bli virkeliggjort. Hvis vi bestemmer oss for å ikke pumpe opp flere fossile brensler, så betyr det farvel til de potensielle verdiene – og dermed til enhver verdi de har her og nå. Uten dette potensialet for fremtidig salg er de verdiløse ting som bare ligger der.

Men hva om ting som bare ligger der var å regne som gaver? Locke snakker riktignok om naturens gaver, og at nøtter (for å holde oss til hans eget eksempel) er noe “naturgitt”. Men når Locke tar ting for gitt, som vi sier, så gjør han jo nettopp ikke det. Tvert imot ser han ting som at de bare er der, uten at noen har gitt dem, uten at de fordrer en respektfull mottakelse som det de allerede er. Han forholder seg ikke til naturen som om den besto av gaver som er gitt, overrakt, foræret oss av noen. Å se på ting som en gave ville være å anerkjenne at de har en verdi før vi blir oppmerksomme på dem – en verdi hvis form og omfang kanskje alltid forblir delvis utilgjengelig for oss.

Fossile materialer som olje og kull er gaver. De er det fysiske sluttresultatet av en prosess der sollys har blitt omdannet til energi gjennom planter og andre organiske vesener som deretter har blitt presset sammen under vekten av jordskorpen i flere millioner år. Det er på grunn av denne prosessen, der karbon ble presset stadig lenger ned i jordskorpen, at forholdet mellom karbon og oksygen i atmosfæren ble endret og skapte et klima der utviklingen av pattedyr og etterhvert mennesker kunne skyte fart. Hadde det ikke vært for slike fossile materialer, hadde vi ikke vært her. Men når vi graver dem opp og brenner dem reverseres prosessen, og all den møysommelig oppsparte energien forløses på sekunder. Det er som om vi tenner en sol til. Å se ting som gaver er å innse at de allerede er noe, helt uten oss, at de har en verdi før vi kommer og tilfører den. Det gir oss et relasjonelt ansvar som strekker seg utover vårt eget forbruk av de tingene det gjelder.

Dette perspektivet har et navn: forvalteransvar. Dessverre hender det at dette navnet blir misbrukt. Lockes disipler (også de som har rotet seg inn i kristendemokratiske partier der forvalteransvaret skulle være et grunnleggende prinsipp) kaller det «god forvaltning» å tilføre verdier til ting som ellers bare ville ligget der verdiløse. Men for den som har øre og kan høre er god forvaltning å forholde seg til alle ting som gaver; gaver vi bør motta som verdifulle allerede der de ligger – også om det skulle vise seg best å la dem ligge.

download

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *