Ord blir Kropp

I begynnelsen var ordene, alle ordene, ord etter ord i lange rekker.

Store svulstige lovprisningsord. Dårlig skjulte ønskelisteord. Befalende «i-Jesu-navn»- ord. Truende «enten-eller»-ord. Proklamerende allmektighets-ord. Korte ”la-din-vilje-skje-«ord. Lyttende ”tal-for-din-tjener-hører”-ord. Skjelvende ”hvorfor-tillot-du-dette”-ord. Frustrerte ”hvor-i-helvete-er-du?”-ord. Hviskende ”Du-har-forlatt-meg”-ord.

Den indre dialogen blir monolog. Deretter stille. Den mørke stillheten etter at ordene visner, der relasjoner smuldrer opp og blir til et juv som ikke kan krysses lenger. Men Ordet ble ikke til tanker og rasjonelle proposisjoner. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.

Ordet ble kropp. En liten, sårbar, ordløs kropp – et spedbarn. Fra krybben lyder det svake smattelyder, små grynt og gråt om ikke de spake initiativene til samspill svares. Da Gud kom til oss, stod ikke ordene i sentrum. Ord er ikke det bærende i relasjonen. Gud måtte lære seg relasjon og språk fra vårt perspektiv. Relasjonen til et spebarn starter før ordene formes. Et ordløst samspill som må etableres midt i voksenhverdagens endeløse matlagings-, rengjørings- og opprydningsarbeid.

I kommunikasjonspsykologien prater man om førverbale og nonverbale samspill som protodialog og grunnlaget for samspill og delaktighet i en relasjon. Verbal dialog finnes ikke ennå, bare kropper og skiftende mellomrom. Det starter med veksling av blikk, smil og oppmerksomt nærvær. Det er mange små ordløse interaksjoner. Relasjonen oppstår ved samstemmighet i kroppslig og følelsesmessig nærhet og positur. Relasjonen utfolder seg ikke først og fremst gjennom verbal dialog, men gjennom kropp(er) og mellomrommet som dannes. Grunnlaget for alt senere verbalt og sosialt samspill, verbalt og ikke-verbalt, legges i denne kroppsspråklige samstemtheten.

Ordet ble kropp, et ordløs spebarn som tok bolig iblant oss.

Key Heyman

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *