Advent: En gave og noen mestringsstrategier

For noen uker siden spurte foreldrene mine om jeg hadde en ønskeliste til jul. Ønskeliste vil de ha i familien min. Selv om jeg har det jeg trenger og vel så det, skriblet jeg ned et par-tre ting som kan være ‘kjekke å ha’ og sendte listen i vei. Noen dager senere kom returen: ‘Takk, men du har ikke noen flere ønsker?’

Når mor spør om du har flere ønsker, kan du være ganske sikker på at du får mye av det du hadde på ønskelisten. Litt sånn føles hele adventstiden for min del. Advent handler om å vente. Det ligger jo i selve ordet. Men hva venter vi på? En hendelse som allerede har skjedd for lenge siden. Å tenne adventslysene og vente på julaften oppleves omtrent like meningsfylt som å glede seg til gaver man allerede har eller i alle fall vet at man vil få. Jeg må vente til julaften, ja, men jeg er bare sånn passe spent.

To mestringsstrategier: Vi kan tenke at selv vi kristne venter på noe, for Jesus skal vel komme igjen? Sånn sett kan vi kanskje sympatisere med Jeremia, Jesaja og Josef. Da finner adventslysene sin begrunnelse i Åpenbaringens bok. Den andre strategien vi ofte velger er selvbedraget. Advent blir en øvelse i å late som om Kristus kommer, selv om vi vet at han allerede har kommet. Dette understrekes gjerne ved at presten påpeker i juleprekenen at det var ordentlig skittent i stallen slik at vi kollektivt kan svare ‘Jøss! Dette hadde vi ikke ventet!’

Jeg tror vi velger disse strategiene fordi denne høytiden handler om en bevegelse det er ganske krevende å gjennomføre: å vente på noe som allerede har kommet. Enten forsøker vi å vente på noe ligger der fremme, eller så later vi som vi venter på noe som allerede har kommet. Men hva om adventstidens spiritualitet blir til i akkurat den spenningen som oppstår når vi må vente på noe som allerede har skjedd?

Ordet ‘advent’ har selvsagt ingenting med å vente å gjøre. Det visste du kanskje. Latinske adventus, fra bibelens greske parousia, betyr nærvær eller komme. Men inkarnasjonens og adventstidens sannhet kan bare uttrykkes gjennom verbets tre tider: har kommet; kommer; vil komme. Var nær; er nær; vil være nær.

Herren har kommet og var nær: Advent handler om en hendelse som har funnet sted i tid og rom, og den ligger bak oss. Men Kristus kom til et sted han allerede var: han kom til sine egne. Johannesprologen handler om et Ord som kom til verden men likevel var der allerede ved verdens skapelse, og som tidlig i den kristne kirke ble identifisert med Guds virke og tilstedeværelse i verden. Dette er inkarnasjonens déjà vu: Ordet er nytt, men er forbausende gjenkjennelig.

Herren kommer og er nær: Kristus er noe som også skjer i dag. Adventstiden handler om å tilrettelegge for en trospraksis som opererer mellom det gamle og det nye, det kjente og det ukjente. Vi trenger ikke å late som om vi blir overrasket over noe vi allerede visste (‘Gud ble en baby!’), men vi må innstille oss på at julens mysterium fortsatt skjer og at sjokket gjentas når Kristus gjentas og formidles i den hendelsen vi kaller kirken. Det finnes kanskje en viss dissonans i å likestille den hendelsen når Kristus krysser dørterskelen til våre liv med hans nærvær. Det ene er en hendelse, det andre er en tilstand. Men poenget er at de sammenfaller: Kristus er nær Han krysser grenser og kommer til oss.

Herren vil komme og vil være nær: Det er ennå mye å lære fra barnet i krybben. Advent må også leves i futurum. Inkarnasjonens mysterium kan ikke uttømmes i én fortelling, eller fire for den saks skyld. Vi har mye i vente. Dette betyr at vi aldri kan sette punktum etter vår trospraksis eller bekjennelse. Dette krever ydmykhet og tålmodighet. Men gir også håp. Det handler om å anerkjennelse vårt utilstrekkelige grep om Kristus, og om å vente og se etter tegn på hans komme.

Jesus Kristus, Gud i kjøtt og blod, er ikke som den klokka jeg ønsker meg til jul. Klokka er jeg ganske sikker på at jeg får, selv om jeg selvsagt skal gjøre mitt beste for å uttrykke både overraskelse, glede og takknemlighet på julekvelden. Det er vanskeligere med barnet i krybben. På dette barnet må jeg vente. Det var nært, er nært og vil være nært. Det er en gave jeg allerede har fått men likevel ikke eier; en gave jeg allerede har blitt lovt, men som stadig bryter med mine forventninger.

photo-1448953663060-e7058b1bff12

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *