Kristus og kroppsvæsker

Det snør på pianoet til Bugge Wesseltoft, tonene maskerer maset til rastløse unger. Ribben ligger og godgjør seg i kjøleskapet oppå posen med poteter som har begynt å spire. Duften av kongerøkelse og julebakst skjuler eimen av surmelk fra skittentøyskurven. Juletreet lyser varmt og innbydende fra kroken der hybelkaninene bor. Fra min plass ved middelklassehelvetes julebord tørker jeg en tåre når jeg leser poetiske omskrivninger av juleevangeliet inn i dagens flykningsituasjon på FB. Ja, tenk så fryktelig skittent og guffent det var da Jesus ble født. #takknemlighet #jesusisthereasonfortheseason. Julen ferdig pakket inn i glanspapir. For et tiendedels sekund så vil kanskje alt faktisk være som et instabilde.

Virkelighetens dissonans blir aldri så tydelig som i julehøytiden. Avstanden mellom idealet og realiteten, mellom overflod og mangel, mellom tilhørighet og ensomhet, mellom trygghet og uvisshet murrer i magen. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal løse den dissonansen som preger spennet mellom hverdagssøl og høytidsglans, eller mellom min privilegerte plass i samfunnet konkretisert i haugen av gaver som tyter ut under treet og hun som sover ute i natt uten å vite hvor morgendagens måltid skal komme fra.

Min ryggmargsreaksjon er å bli «pissed off» og avlyse jula. Jeg er grinchen som stjeler jula. Derfor henter jeg frem dette bildet hvert år i slutten av desember: «Piss Christ». Kristus nedsenket i urin og blood. Det er blitt mitt julebilde. Inkarnasjonens skandale. Ting er ikke først perfekt. Jesus ble ikke uren eller vanhelliget ved å bli ett med vårt hverdagssøl. Tvert om, vi i vårt hverdagsliv blir helligjort når Gud tvers igjennom blir kropp og tar bolig iblandt oss.

Vi er blitt vant til sammenstillingen av Kristus, kjøtt og blod. Ved hvert nattverdsmåltid hører vi ordene «dette er Kristi legeme» og «Kristi blod, utgytt for deg». Men sammenstillingen av Kristus og urin er potensielt sjokkerende. Å pisse på noen er kanskje den mest degraderende handlingen vi kan gjøre. Nettopp derfor har mange har tatt ansøtt av dette kunstverket. I 1989 skaptet det debatt i USAs senat fordi kunstneren hadde mottatt statsstøtte. Verket ble omtalt som blasfemisk. Siden har verket blitt protestert mot og vandalisert av ulike kristne grupper som mener at verket vekker anstøt, senest i Frankrike i 2011 og New York i 2012.

Debatten rundt dette verket har vært om hva slags kunst som skal få støtte, spenningen mellom ytringsfrihet og blasfemi. Det har overdøvet en analyse av verket i seg selv. For en lett tilgjengelig analyse, se Richard Beck eller Beth Williamson. Begge beskriver hvordan verket gjenoppretter sjokket av Kristus korsfestet. Å se Kristus gjennom et filter av menneskelige kroppsvæsker minner oss om at Kristus er fullt menneske og fullt Gud. Et ekte menneske med alt det som kjennetegner en menneskekropp. Gjentatte ganger igjennom historien har kunstere førsøkt å gjengi korsfestelsen på nye måter for å understreke Kristi menneskelighet og lidelse. Verket «Piss Christ» er blitt tolket som blasfemisk fordi det er blitt forstått slik at piss gjør Kristus uren og vanhelliger ham. Men nettopp denne tanken er blasfemisk, fordi den gjør det vanhellige til noe sterkere enn Kristus. Det er motsatt. I inkarnasjonen bekrefter Gud igjen at materie og kropp – til og med avføring – er innenfor. Som Richard Beck avslutter sin refleksjon:

This is the scandal of the Incarnation. This is the scandal of Christmas. That God descended into the piss, shit and darkness of your life. And the piss, shit and darkness did not overcome it.

 

pisschrist_extendo_by_erevis
Piss Christ av Andreas Serrano, 1987

 

 

2 kommentarer på “Kristus og kroppsvæsker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *