Gud og sex og sånt, del 1

Ordet ”Gud” glimrer med sitt fravær i et par av bøkene i Bibelen, deriblant Høysangen i Det gamle testamentet. Til tross for at Gud ikke blir nevnt, er Høysangen overraskende nok den hyppigst kommenterte boken i oldkirken. Ettersom majoriteten av eksegetene var munker og nonner, kan vi mistenke deres omgang med det erotiske diktet som et dårlig skjult utløp for seksuelle fantasier, men en freudiansk analyse tar ikke de sølibatære helt på sengen her. Svaret ligger et annet sted.

Høysangen ble stort sett utlagt som en allegori for forholdet mellom Gud og mennesket, forstått både kollektivt (kirken) og personlig. Her er det forresten en høyaktuell fellesnevner mellom verdensreligionene: I de mystiske tradisjonene gjør man seg bruk av kjærlighetens og erotikkens fenomenologi for å språkliggjøre relasjonen mellom Gud(er) og mennesket.

Hva er årsaken til dette? For mennesker av i dag som er flasket opp på pseudoromantiske Hollywood-scripts, er det nærliggende å anta at kristne i tidligere tider tydde til dette vokabularet for å komme til rette med den emosjonelle intimiteten og inderligheten i gudsrelasjonen (”jeg og Jesus”). Nærhet, nerve og forening er riktignok uunnværlig i menneskelig samliv – å, klimakset! – men kjærlighetens vesen er ikke uttømt med det.

Går vi kjærlighetens og erotikkens fenomenologi etter i sømmene, vinner vi ikke rent få teologiske og filosofiske innsikter. La meg trekke frem to eksempler. For det første, alle som er forelsket eller lever i en form for romantisk relasjon, innser at den andre ikke er en forlengelse av sin egen subjektivitet. Et ”vi” lar seg ikke redusere til siamesiske tvillinger, selv ikke i seksualakten. Den andre er alltid-allerede et ”du”, en alien. Erkjennelsen og anerkjennelsen av denne forskjellen og distansen er smertefull, fordi det betyr at vi er dømt til å leve med et utilfredsstilt begjær, et begjær som ikke uttømmes i noe skapt. Et uendelig begjær.

For det andre, i møte med den andre er det som om teppet blir trukket vekk under føttene på det lukkede jeget; jeget falls in love. Oppdagelsen av en annen mann eller kvinne overrasker og oppsluker oss, slik at vi stiller nysgjerrige spørsmål ikke bare ved den vi begjærer, men også ved vår egen selvforståelse og –fortolkning. Utropet Me Tarzan, you Jane! bøyes til spørsmålstegn: ”Hvem er jeg nå?”; ”hvis det er en fremtid for oss, hvem blir jeg da?”; ”hva ser du i meg?” Med en slik selvrefleksjon følger frustrasjon, forvirring og fjortisfølelser.

Forestill deg den frådende Paulus på vei til Damaskus. Urforfølgeren av Jesus-bevegelsen rir sin kjepphest (hellig krig i Guds navn!), men han faller av: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?” Paulus’ oppdagelse overrasker, overrumpler og overvinner ham så til de grader at han blir blind. Det traumatiske møtet med Den fremmede fører til forandring og omvurdering av alle verdier: ”Hvem er du, Gud?” og ”hvem er jeg, Paulus?” Senere i livet skulle Paulus komponere ”kjærlighetens høysang” og sammenligne relasjonen mellom Kristus og kirken med et brudepar.

Kristne forfattere i førmoderniteten gjorde seg ikke bruk av Høysangens allegori bare for å uttrykke intimiteten og inderligheten i troen. Ikke misforstå, teologi og spiritualitet inneholder affektive aspekter, selv om mange av oss rødmer under sanger som ”Elskede Jesus” og ”Navnet Jesus” – har det noe med lyden ”sus” å gjøre? Nei, ved hjelp av kjærlighetens og erotikkens fenomenologi søkte de å sette ord på den smertefulle, frustrerende og forvirrende forandringsprosessen Guds aktive nåde utgjør i våre liv, så vel kollektivt som personlig.

Problemet med å forstå Guds nærvær som Hollywood-romantiske episoder med mer eller mindre eksplosjonsartede emosjoner (gåsehud og ståpels under Coldplay-lovsang eller tårer i øynene foran et ortodoks ikon), er at Guds nærvær står i fare for å bli redusert til en serie one night stands. Legger man enkeltopplevelsene sammen, blir det ”Gud”.

Men Gud er ikke mer eller mindre nærværende, Guds nærvær er alltid aktivt i alt og alle. Gud er ikke ”rundbrenner”. Alle de erfaringer, hendelser og handlinger som over tid renser oss fra falske guds- og selvbilder – og som dermed gjør at vi ikke forbruker andre mennesker og skapningen for øvrig etter eget forgodtbefinnende – de er tegn på Guds nådige nærvær. Og tro ikke at disse tegnene bare er smilefjes og tommel opp!

Hvorfor Høysangens allegori? Fordi ingenting i den menneskelige erfaringsverden kan forandre vår livsfortelling, selvforståelse og –fortolkning og vårt begjær mer enn det å leve i en trofast og tillitsfull relasjon, både på godt og vondt. Samlivet som sakrament, altså. Et dramatisk tegn på Guds work in progress.

Gud og sex og sånt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *