Tunstads tvilsomme troskritikk

Noen ganger er det vanskelig å skille mellom god og dårlig religionskritikk. Men det var ikke særlig vanskelig da Erik Tunstad skrev kommentaren «Vi trenger ikke Gud» på forskning.no 8. januar. For dette er dårlig.

Hvordan skal man kategorisere kommentaren til Tunstad: er det en øvelse i livsfilosofi, vitenskapsfilosofi eller anti-teologi? Hvor kommer den fra og hva er grunnlaget for å publisere en slik tekst på forskning.no?

Kanskje er det best å lese teksten på samme vis som religionsantropologen Timothy Jenkins analyserer Richard Dawkins’ The God Delusion: som en del av en kulturell og litterær pseudo-vitenskapelig tradisjon som lever av å idealisere vitenskapelig forskning og anvende dens resultater til støtte for fantastiske påstander langt utenfor dens kompetansefelt? I så fall havner Tunstads tekst i samme kategori som science fiction, fantasy og Dan Brown.

For ingen av Tunstads refleksjoner er nye og de har liten eller ingen kobling til debatter i seriøs faglitteratur, enten det gjelder i religionsvitenskapelige, filosofiske eller teologiske fagfelt. Hadde det ikke vært for at denne teksten var publisert på forskning.no, burde man helst ha unnlatt å kommentere den.

Vi står her med en tekst som fortjener strykkarakter på grunnfagsnivå fordi den bruker begreper som religion, fakta og kunnskap uten å innrømme tvetydigheten som ligger i slike begreper, og ikke minst fordi den utsetter «tro» for nådeløs kritikk uten nevneverdig forståelse av objektet eller tolkningshorisonten som ligger til grunn for kritikken selv.

Tunstad beklager seg selvsagt over at det er vanskelig å definere hva tro eller det religiøse er og bruker tilsynelatende dette som argument mot de som forfekter slike ting. Dette er en intellektuell latskap jeg håper Tunstad ikke tillater seg i sitt eget fagfelt.

At et fenomen er vanskelig å definere eller forstå er ikke et argument mot det. Det tyder heller på at man bør rette litt på brillene (eller skifte de?) og forsøke hardere. For tvetydigheten er viktig for Tunstads eget argument: på den ene siden er det religiøse noe vagt og udefinerbart og dermed kritikkverdig, mens det på den andre siden er så spesifikt og enkelt å definere at Tunstad kan hevde at religion er et voldelig fenomen.

Men som William Cavanaugh argumenterer i The Myth of Religious Violence er det nettopp i debatten om religiøs vold hvor moderne religionskritikere blir tatt med buksene nede: Det er vanskelig å finne en god definisjon på religion fordi begrepet selv er et resultat av intellektuelle og kulturelle endringer i moderniteten som skapte tanken om det «sekulære» som noe helt fraskilt fra det «religiøse» og «personlige» (slik Tunstad selv sier). Men når dette er gjort, er det stort sett bare deler av Vestlig kristendom som kan passe til den moderne religionsdefinisjonen, og dét først og fremst fordi kristendommen har blitt formet av dette skillet mellom det sekulære og det religiøse.

Myten om den religiøse volden oppsto derfor i en prosess hvor religion ble definert slik at den kunne bli gjenstand denne for kritikken. Imidlertid er det nesten umulig å komme med en holdbar definisjon av religion som noe fraskilt fra sekulære ideologier, institusjoner eller samfunnsritualer på en slik måte at man kan hevde at den promoterer vold.

Hvis Tunstad har en hang til å idealisere vitenskapen er det ikke fordi han har lite kunnskap om naturvitenskap, men fordi hans manglende evne til å forstå de fenomenene, kulturene og tankesettene han kaller religiøse fører til et behov for å sette én ting – vitenskapen – opp mot en annen ting – religion eller tro. Selv om ingen av disse begrepene egentlig lar seg bruke på denne måten.

Det er verdt å dvele ved religionsbegrepet fordi det plasserer Tunstads tekst intellektuelt noen hundre år tilbake i tid. Det er lite eller ingenting av det Tunstad sier som man ikke kan finne i ateistiske eller deistiske traktater fra det 18. eller 19. århundret. Noen eksempler: 1. vitenskapelig kunnskap er sikker mens religiøs tro er blind tro, kan ikke verifiseres av empiriske undersøkelser og har ingen referansepunkter. 2. Ord som «fakta» og «kunnskap» er selvinnlysende, ukontroversielle og omhandler sekulære fenomener. 3. Man kan være moralsk uten religion. 4. Religion er heteronomi – «instrukser» i Tunstads terminologi: religion handler om å blindt akseptere påstander fra en øvre autoritet.

Dette var selvsagt viktige diskusjoner. Men det er poenget: de var viktige diskusjoner. Det er klart at de fortsatt lever på Facebook og i skolegården. Men de bør ikke leve på forskning.no. Tunstad viser ingen tegn til at han er kjent med noe av de intellektuelle debattene de siste to hundre årene som problematiserer slike lette definisjoner av kunnskap, fornuft, vitenskap og enkle skiller mellom heteronomi og autonomi. Responderer Tunstad her at dette er postmoderne tøv, vil det være nok et tegn på at han er på dypt vann.

Et siste eksempel på at Tunstad står godt plassert i 17- og 1800-tallets traktatkritikk er at han, slik mange andre i den slekten vi kjenner som «de nye ateistene», strever med å godta at ikke alle kristne er amerikanske sørstatsbaptister. Det er nesten forbløffende hvor opptatt disse polemiske ateistene er av at den «rette» tolkningen av Bibelen er en ukritisk ferd gjennom bøkene på let etter historiske «fakta». Her har Tunstad noe til felles med amerikanske kristenfundamentalister. Og dét er kanskje ikke helt tilfeldig.

Denne teksten ble først publisert på forskning.no

photo-1431608660976-4fe5bcc2112c

En kommentar på “Tunstads tvilsomme troskritikk

  • Snakket med deg om dette i går, Ragnar, men har kommet til at jeg ikke har tid nå til å diskutere dette på forskning.no, så derfor skriver jeg det som en kommentar her i stedet.

    Tunstad gjør følgende fundamentale bommert i sin kronikk «Vi trenger ikke Gud»: Han sammenligner religion med vitenskap – to vesensforskjellige kategorier – der han burde sammenlignet enten livssynene religion og ateisme/naturalisme eller vitenskapene teologi og naturvitenskap. Da ville han funnet at livssynene er ganske like i hvor lite kunnskap de gir oss, mens vitenskapene er ganske like i at de bruker felles kriterier og gir oss ny og god kunnskap. Slik han sammenligner nå er det helt unyttig og uinteressant, slik det også hadde vært om jeg skrev at fysikk har gitt oss mye mer kunnskap enn ateisme. Teologi – slik det drives på universiteter og vitenskapelige høgskoler – består av bibelfag og kirkehistorie som bruker vanlige historiefaglige kriterier, mens systematisk teologi bruker filosofiens kriterier, og praktisk teologi er et normativt profesjonsfag som medisin eller jus. Teologi har levert og leverer masse ny kunnskap som publiseres i fagfellevurderte vitenskapelige tidsskrifter og bøker på universitetsforlag og andre forlag med fagfellevurdering.

    Som religiøs tenker jeg at det er noe religion som har formidlet noe kunnskap. Men siden religioner og religiøse retninger flest motsier hverandre, må det meste (eller alt) være feil, og da er det en teologisk oppgave kritisk å drøfte hva det er, etter vanlige vitenskapelige kriterier (slik filosofien ellers drøfter metafysiske spørsmål). Den som måtte innbille seg at teologi ikke er vitenskap kan enten for lite om vitenskapsteori eller for lite om teologi.

    Kanskje tenker noen også at naturalisme som livssyn har gitt oss god kunnskap, mens et kristent livssyn ikke har gjort det. Vel: som metode har en naturalistisk tilnærming vist seg nyttig, men ikke mer enn for eksempel å ha som metodisk forutsetning at Gud har skapt naturlover som verden styres gjennom. Det har vært en fantastisk effektiv metodisk forutsetning historisk sett, og kan sies å ha gitt oss hele naturvitenskapen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *