Du verden!

Boken Worlds Without End: The Many Lives of the Universe, in which are discussed pre-, early-, and postmodern multiple-worlds cosmologies; the sundry arguments for and against them; the striking pecularities of their adherents and detractors; the shifting boundaries of science, philosophy, and religion; and the stubbornly persistent question of whether creation has been ”designed” av Mary-Jane Rubenstein er en spennende bok. Den er verken en populærvitenskapelig innføring i kosmologi eller et stykke apologetikk. I stedet er det et skråblikk på moderne kosmologiske teorier om multivers fra et religionsfilosofisk standpunkt. Den er også en godt skjult refleksjon på skapelsen fra et teologisk perspektiv.

De siste tiårene har det blitt vanlig blant noen kosmologer å påstå at det finnes flere enn ett univers. Jeg kan overhode ikke redegjøre for alle grunnene til at de spekulerer i dette, men et vendepunkt i fysikken i det tyvende århundret var oppdagelsen av den såkalte kosmologiske konstantent lambda. Denne representerer det som kalles ’mørk energi’. Kort sagt handler dette om at universet ikke bare utvider seg, men at utvidelsen akselererer. Det betyr at i tillegg til gravitasjonskraften som trekker ting sammen må det finnes en annen kraft som dytter ting fra hverandre. Sånn omtrent.

Konsekvensen av denne oppdagelsen var at man nå tror at vi bare kan se 4% av materien i universet. Resten er mørk materie. Det er litt uklart hva som menes med ‘mørk’ og med ‘materie’. Men det som får ’heads spinning’, for å sitere Sarah Palin, er at hvis denne kraften—som tilfeldigvis bare er satt til en spesifikk verdi i universets fysiske regnestykke—hadde vært ørlite annerledes hadde ikke vi ikke hatt et univers i det hele tatt. I alle fall ikke et univers hvor levende vesener var mulige.

Dette var så forbløffende at det var vanskelig å forklare det uten å ta i bruk G-ordet. ’Multivers!’, ropte noen. Hvis det finnes veldig, veldig mange (uendelig mange?) universer hvor de fysiske parameterne er forskjellige i hvert univers, er det større sjanse for at minst ett univers har våre parametere. Selv om man ikke skal undervurdere fysikernes grunner, er det klart at i alle fall én motivasjon for multiversteorien er å unngå å måtte fylle hullet med guddommer: ’If you don’t want God, you’d better have a multiverse’, sa fysikeren Bernard Carr.

5179M-wcT4L._SX331_BO1,204,203,200_
Worlds Without End av Mary-Jane Rubenstein

Det Rubenstein legger merke til er likevel ikke muligheten for å gjenta designargumenter på kosmisk skala, men at denne konflikten mellom ett kosmos skapt av én Gud mot mange kosmos er et gammelt fenomen. Konflikten fremstår som en fortsettelse på en lang debatt i den vestlige tradisjonen om verdens enhet og mangfold, metafysikk og fysikk, kosmos og kosmoi (fl.). Og ikke minst om Gud.

Platon og Aristoteles må bære en del av ansvaret for at det dominerende synet i vesten i over 1500 år var at det er ett kosmos og at det er endelig. I Platons Timaios skaper demiurgen—hvem er dette? Godheten selv, formen av alle former eller bare en gud på mellomtrinnet?—et kosmos ut av kaos ved å måle opp og sette grenser. Han rydder kort sagt i rotet. Aristoteles’ univers har ingen skapelsesfortelling, men verdens enhet sikres fordi at alle ting beveges av den ubevegelige bevegeren. Aristoteles, med noe hjelp av blant annet Ptolemy, la forresten grunnlaget for middelalderens geosentriske univers.

Men det ene univers var ikke helt enerådende. De greske atomistene og etterfølgerne av Epikur tenkte at tingenes minste bestanddel var små atomer og at vårt kosmos er satt sammen av slike. Vårt kosmos er ikke det eneste: det er mange slike verdener, og de kan gå til grunne hvis de kolliderer med hverandre (grøss!). Stoikerne tenkte på sin side at det bare fantes ett univers, men at universet gikk til grunne og sto opp igjen i sykluser. Litt som fugl Føniks.

Men selv ikke Platons og Aristoteles’ kosmoi er helt stabile og sammenhengende: Om Timaios sier at kosmos er enhetlig, sier han også at kosmos er en miks av orden og kaos, enhet og mangfold, likhet og forskjellighet, slik at det som skulle være overordnete prinsipper og holde ting sammen (orden, enhet, likhet) selv blir en del av røra. Aristoteles, på sin side, har et underlig argument i Metafysikken hvor han sier at det er én ubevegelig beveger for hver av planetene som går i bane rundt vår runde jord. Men det var jo den ubevegelige bevegeren, Aristoteles’ guddom som skulle sikre verdens enhet. Hvis det er flere bevegere, er da hver av planetene sine egne kosmos?

Rubenstein leker seg gjennom de filosofiske og fysiske spekulasjonene uten å ta side. Det er forfriskende. Samtidig kan man spore interessen for koblingen mellom den ene Gud og det enhetlige kosmos tilbake til en nokså løs teologisk bevegelse (de kaller seg ’Polydoxy’) i USA som forsøker å utfordre enhetsprinsippets herredømme i den kristne teologien. Laurel Schneider (Beyond Monotheism: A Theology of Multiplicity) og Catherine Keller (Cloud of the Impossible: Negative Theology and Planetary Entanglement) er viktige navn her.

I den kristne tradisjonen frem til rundt reformasjonen har verdens enhet alltid vært en forutsetning, selv om for eksempel kirkefaderen Origenes tar spekulasjonene i stoisk retning når han argumenterer for at verden skapes og går til grunne i sykluser. I Gudsstaten bakser Augustin med stoisk filosofi og erstatter argument med retorikk når han sier at det er en motbydelig tanke at hele verdens historie skulle gjentas. Selv om han bare noen sider tidligere hadde forsvart verdens godhet mot manikeismen, hevder han nå, mot stoikerene, at verden er så full av lidelse at det holder med én. Slik sett var Augustin en forgjenger til fysikeren Arthur Eddington som kommenterte at den kosmologiske teorien om at universet stadig svinger mellom big bang og big crunch var forkastelig fra et moralsk standpunkt. Med en slik teori er det liten forskjell på ‘helvete’ og kosmos.

Bedre er det med Aquinas. I Aristotelisk ånd leverer han det viktigste teologiske argumentet for at det bare finnes ett eneste kosmos: Guds enhet. For Aquinas holdes verden sammen fordi alle ting har Gud som opphav og mål. I høymiddelalderens kosmologi kombineres det nyplatonske værenshierarkiet, hvori alle ting er ordnet i grader av likhet og avstand til Gud, med det Aristoteliske verdensbildet slik at opp i fysisk forstand betyr ’opp’ i hierarkiet (altså nærmere Gud). Sånn mer eller mindre. Dette er grunnen til at middelalderens geosentriske verdensbilde aldri var en øvelse i antropomorf narsissisme. For mennesket var på bunnen.

Nikolaus av Cusa er en mindre kjent figurant, selv om han er ganske trendy blant teologer for tiden. Foruten å vise at det var fullstendig mulig å være motstander av det aristoteliske verdensbildet i senmiddelalderen og samtidig være kardinal, er han en fascinerende overgangsfigur på dørstokken til moderniteten. Både fordi han påsto at universet var uendelig stort, men også fordi han hadde åpnet for mange ‘verdener’. Når Cusa mener at universet er uendelig er det i den forstand at de ikke har noen grenser. Samtidig var han forsiktig med å si at det ikke var uendelig i streng forstand. Det var forbeholdt Gud. Cusas univers var på sett og vis et resultat av en kristenplatonisme renset for Aristoteles: resultatet var at universet ikke hadde noe fysisk sentrum. I stedet ble nå det eneste mulige senteret observatørens ståsted. Her gjennomfører Cusa en slags kopernikansk vending en generasjon før Nikolaus Kopernikus.

Samtidig må man si at i objektiv forstand er det ikke jeg som er universets sentrum, men Gud. Hvis sentrum er det stedet som er like langt fra alle kantene er det Gud som er sentrum av alle ting: for Gud er like nær alle steder i universet. Når man betrakter universet i seg selv er det uendelig og uten et sentrum (foruten perspektivets sentrum), men når man betrakter universet i relasjon til Gud, er universet endelig og har sitt sentrum alle steder. På denne måten bryter middelalderens univers sammen for Cusa. Nå består ikke universet lenger består av grader fra det himmelske til det jordiske.

Det betyr at selv om Cusa mener det kan finnes mange andre mundi som vår egen—det finnes til og med liv på disse klodene—holdes det hele sammen av Guds nærhet til alle ting. Fra vårt standpunkt skifter stadig horisonten slik at universet må forestilles på nytt hver gang vi inntar et nytt perspektiv, men fra Guds perspektiv er universet ett.

Tilbake til multiverset. Rubenstein tar oss gjennom alle de moderne fysiske teoriene og viser hvordan grensene mellom metafysikk, fysikk og religion noen ganger bryter ned: er spørsmålet ’hvorfor dette universet og ikke et annet?’ egentlig et spørsmål som hører fysikken til? Er det en forskjell på en multiversteori hvor det på innsiden av universet er ‘fysiske spor’ av universer på utsiden, og en multiversteori hvor universene er selvstendige og ikke står i noen relasjon til hverandre? Er det ene fysikk og det andre metafysikk?

Hva er forskjellen på å postulere en gud som forklaring på et fininnstilt univers og et multivers med uendelige mange univers? Foruten å spørre om den guden som postuleres som forklaring på fininnstilling hører til metafysikken i det hele tatt. Skillene blir utydelige når noen teoretikere lurer på om hele vårt univers er en datasimulering skapt av meget intelligente vesener. I slike tilfeller kan man spørre hva som gjør Matrix til en bedre teori enn en gudshypotese. Enda viktigere er det kanskje å spørre om hva som gjør en designergud forskjellig fra den eller de vesenene som muligens har skapt vårt datasimulerte univers.

Åkke som. Det virker det som om Rubensteins fascinasjon sirkler rundt de mange måtene man kan konfigurere verdens enhet og mangfold på. Finnes det én verden, garantert av Guds enhet? Eller finnes det mange verdener uten noen sammenheng? Det er dialektikken mellom ’unity’ og ’plurality’ som er i fokus. Selv om hun vegrer seg for å anerkjenne det, leter Rubenstein etter et sted mellom enhet og mangfold, mellom kosmos og kosmoi. ‘Multiplicity’ kaller hun det. Hva dette skal bety og hva det har å si for guder og kosmos, det får vi ikke vite.

photo-1446776877081-d282a0f896e2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *