Til minne om Umberto Eco

Umberto Eco er død.

I hylla på hytta vår står Foucault’s pendel, og hver gang vi kommer dit må jeg lese innledningen og kapittel 63. I innledningen skildrer fortellerstemmen sin fascinasjon over de skjulte sammenhengene mellom matematiske formler, observerbare fenomener, og all verdens mystikk-tradisjoner. I kapittel 63 forteller samme stemme hvordan partneren forsøker å bryte gjennom konspirasjonstankegangen hans ved å vise hvordan alle teorier om hellige tall, retninger, og handlinger egentlig har utgangspunkt i kroppslige opplevelser som har mer med funksjonalitet å gjøre enn svevende mystikk. Kapittelet er et fem-siders sammendrag som viser Ecos sikre men lekne grep om ulike tilnærminger innen religionsvitenskapene.

Ecos romaner er lettere å forstå når man husker hans interesse for den menneskelige trangen til å skape en helhetlig og utvetydig mening i en tilværelse der ingen slik finnes. Han samlet på antikvariske og sjeldne bøker, særlig slike som fremmet mystiske konspirasjonsteorier eller kvasivitenskapelige teorier – rett og slett, bøker som tok feil. Enda bedre var det om bøkene ikke en gang var blitt lest i sin samtid. De ble som monumenter over glemte forfatteres mislykkede forsøk på å samle historiens tråder. Han etterlater seg en samling på flere titalls tusen slike bøker. Romanene hans skildrer som regel slike mislykkede forsøk på å skape en enhetlig og entydig mening i verden, og leserens opplevelse er gjerne at man holder på å drukne i en forvirrende bølge av historisk (mis)informasjon og halvveis kjente filosofiske konsepter. Og dét er jo poenget, selv om det nok også er manges grunn til å finne en annen bok å lese.

Eco skrev også massevis av essays og artikler. Blant de jeg har lest er favoritten min den som feirer middelalderteologen Thomas Aquinas. Eller Tommaso fra Aquino, som Eco foretrakk å kalle ham. Det var en ulykke i Ecos øyne at Tommaso etter sin død ble kanonisert og fikk navnet sitt skiftet til Thomas Aquinas, aka “Aquinas”, eller rett og slett “Thomas” blant venner. Den keitete og overvektige munken som ble mobbet av sine brødre da han levde ble gjort til en del av det etablissementet, og det filosofiske systemet hans til selve mønstereksempelet og målestokken på god katolsk (eller “klassisk kristen”) teologi, helt opp til vår tid.

I Oxford hadde jeg en gang lunsj med en liten berømthet (i hvert fall i enkelte kretser, da) med den noe pompøse stillingstittelen “Thomas Aquinas Fellow” ved domikanerordenens eget college ved University of Oxford. Uansett hva jeg spurte om begynte han svaret med ordene “Thomas would say….”, etterfulgt av sitat og henvisning til et eller flere av mesterens verker. Enn så imponerende det var ble jeg egentlig skuffet. Ecos essay hjalp meg å forstå hvorfor.

Eco påpekte at det er stor forskjell på hvordan man “feirer” Tommasos teologiske og filosofiske bragder. Én måte er slik den Oxonianske storheten gjorde det, ved å henvise tilbake til Thomas’ etablerte sannheter, og vise hvordan disse løser alle moderne problemstillinger. For er ikke alle problemer i moderne filosofi (og teologi, og politikk, og så videre) oppstått fordi vi har vendt oss bort fra Thomas? Og er ikke hans skille mellom eksistens og essens, eller bearbeidelse av Aristoteles’ fire årsaker, uløselig sammenflettet med hans filosofiske system som helhet, slik at vi er nødt til å akseptere helheten for å kunne ha glede av delene (les: konvertere)?

For Eco, som selv skrev sin doktoravhandling om den middelalderske tenkeren, er denne tilnærmingen til Thomas/Tommaso en tragedie. Å være tro mot hans filosofi og teologi er ikke, sier Eco, å vise tilbake til hans system som svar på hvert spørsmål, som om han en gang for alle sa det viktigste og sanneste som kan sies. Hvorfor? Fordi det er noe Tommaso aldri selv ville gjort. Ja, tekstene hans henviser til Avicenna, Augustin og Aristoteles, og til Paulus for den saks skyld. Men han modifiserer dem, refortolker dem, i lys av sin samtids tankestrømninger. Han går løs på det nyeste innen filosofi og teologi, samtidig som han oversetter de gamle mesternes konsepter og fremgangsmåter inn i sin egen kontekst. Han bygger en spekulativ syntese av alt han har tilgang til fra fortiden og i sin samtid. Det var kontroversielt i samtiden, og resultatet ble verdsatt hovedsakelig etter hans død. Å være tro mot Aquinas er altså å gjøre det Aquinas gjorde, ikke å repetere det han sa. En mer prøvende og feilende, ganske enkelt mer menneskelig Thomas Aquinas.

Der treffer Eco en nerve hos meg, i alle fall. Hvil i fred.

28iht-eco28-pic-videoSixteenByNine1050

Umberto Eco i sitt bibliotek.

Kommentér

Bokblogg: Robinsons sunne fornuft

Jeg er av den oppfatning av at den kristne troen viser sin mest spennende side når den hjelper meg til å møte verden som den er. Et aspekt ved troen må handle om å la seg føre tilbake til tingene. Tro er blant annet å akseptere at vi lever i denne forbløffende, men også usikre verden. Kanskje kan man kalle det troens sunne fornuft—den som kaller en spade for en spade. Likevel synes jeg uttrykket ‘sunn fornuft’ fungerer bare sånn passe. For denne troens bevegelse som fører oss tilbake til start, til midt i denne verden vi lever i, kan bare gjennomføres ved å akseptere flere lite intuitive ting. Vil du se det som er rett foran nesen, må du krysse øynene; vil du tro på det som er åpenbart, må du akseptere det paradoksale. Det er paradokset.

9780374298470Det handler om å beskrive tingene slik de gir seg til oss. Slik tingene foreligger. Aristoteles snakket om å ‘redde’ fenomenene: hvordan må virkeligheten være hvis ting er slik de fremstår, slik de gir seg til den ‘sunne fornuften’? Den slette metafysikk er den som gjør de tømmer de helt hverdagslige ting—vennskap, arbeid og erotikk—for mening. Det er derfor man bør vegre seg for å benekte Gud. Ikke fordi man da mister himmelske vesener ‘der oppe’, men fordi mister verden ‘her nede’.

Å komme tilbake til virkeligheten, å ankomme til der du egentlig er, innebærer også å akseptere virkelighetens og hverdagens tvetydighet. Det er ikke risikofritt å gi avkall på de bildene av verden som gjør oss komfortable. Skriver man om en verden som kan vise både sin vennlige og skjønne side, må man også nevne styggheten og styggedommen. Verdens mysterium er fascinerende og skremmende. De gamle filosofene snakket om at visdommens vei begynte i ‘thauma’, et ord som like gjerne kan oversettes ‘skrekk’ som ‘undring’.

Marilynne Robinson fremstår for meg som den sunne fornuftens fanebærer. I boken The Givenness of Things avviser hun med stødig penn alle slags ‘-ismer’ som med spissfindighet forklarer alt bortsett fra det som betyr noe.

Robinson har følgelig lite til overs for de som i rasjonalismens navn hevder at den menneskelige bevisstheten ‘bare er’, eller ‘kan reduseres til’ materie. Slike teorier evner ikke å forklare hele vår meningsfulle verden slik vi oppfatter den. De som sier at tannpine bare er en kjemisk og nevrologisk reaksjon har selvsagt rett i noe, men de omgår det viktigste av alt: hvordan smerte føles.

Dessuten holder ikke slike enkle teorier som reduserer alt ned til det fysiske når det i det hele tatt er vanskelig å si hva man mener med det fysiske. Selv om vi har fått materialisme innpodet siden vi var barn, presenterer faktisk naturvitenskapene et ganske annet bilde.

Hun er heller ikke redd for å si at mennesket er det mest forbløffende faktum og i sentrum av alle ting. At vi bor på en liten planet i vår galakses utkant er en avsporing. Den menneskelige ‘verden’ vi lever i kan ikke måles i romlige dimensjoner. Dette handler ikke om å devaluere universets mysterium. Hvis mennesket er et mikrokosmos, virkeligheten i lommeformat, blir menneskets og kosmos’ mysterium ett og det samme. I fokus er det utrolige faktum at universet kunne føde noe så uventet som et menneske.

Robinson minner meg om Chesterton: rasjonalisme og andre perspektiver avsløres som perfekte logiske sirkler som likevel er for små til å favne verden. I kontrast fremstår hennes teologi som et uttrykk sunn og romslig fornuft. Men til forskjell fra romersk-katolske Chesterton, har ikke reformerte Robinson samme nese for paradokser. Chestertons paradokser snur verden på hodet og viser dermed at alle ting—bygninger, kvinner og barn—henger fra bakken over den blå himmelens avgrunn slik skapelsen holdes oppe av Gud. Det paradoksale og uventede avslører at det hverdagslige allerede hadde del i det sakramentale og guddommelige. Robinsons common sense perspektiv på verden viser i høyden hvordan det hverdagslige peker mot det sakramentale.

Robinsons gjør et godt forsøk på å tørke støvet av en protestantisme som hverken er liberal eller som kan assosieres med det beistet som er amerikansk evangelikalisme. Hun er en av de få som siterer og leser Jean Kalvin og Jonathan Edwards uten å miste balansen. Det fortjener ros.

Men det er også tidvis litt vel komfortabelt. Som sagt mangler paradoksene og tvetydigheten. Vi får høre at vi trenger en metafysikk, at vi trenger en forståelse av hva skapelsen er. Vi lærer at inkarnasjonen gir oss humanisme og at vi lever i en verden som er større enn vår fatteevne. Alt dette er viktig og rett. Men også litt lett. Nordstatlig protestantisme forsvares uten referanse til de problematiske sidene av dens historie; puritanismens trosliv serveres uten lovens tyngde; kvantefysikkens kaos begrunner andektig og utvetydig undring.

Det er i det hele tatt mye sunn fornuft å finne mellom permene i The Givenness of Things. Med begge beina godt plassert på bakken sier hun mye viktig om nåtidens kultur, politikk og spiritualitet, i hvis lys hun får reformert protestantisme til å fremstå som et friskt pust. På samme tid skulle jeg ønske at det var mer bevegelse i beina. Jeg savner noen hopp, eller kanskje en dans. Det hadde heller ikke gjort noe om hun snublet i blant.

Kommentarer (1)

Livet, døden og kjærligheten

Jeg får begynne der jeg står: Vi lever i en virkelighet som er fiendtlig innstilt overfor liv (la oss kalle dette “fiendtlig-innstillings-argumentet”). Så godt som alt i virkeligheten er død. Kun på én planet i et ubegripelig stort univers finnes dette merkelige vi kaller “liv”, og her finnes det bare på skorpen av planeten – ikke for høyt oppe i atmosfæren, og ikke for langt ned i jordskorpa, bare akkurat på overflaten. På denne forsvinnende lille flekken raser det hensynsløst frem gjennom materien, panisk og hvileløst, i evig motstrøm. Det kaster fra seg materie det har brukt og inntar snart det ene snart det andre, uten å bry seg om hvilke inntrykk det etterlater seg på det det bruker og kaster, hvem vet i hvilken hensikt.

Livet er noe mystisk og fremmed som røsker noen biter materie ut av deres naturlige døde tilstand og tvinger noen av dem til å sanse og føle og lengte og angre og elske et øyeblikk før det kaster dem fra seg og farer videre til noe annet – til soppen og marken som spiser levningene av det det brukte, for eksempel, eller blomstene som vokser på graven.

I dette lille vinduet av selvbevissthet, dette uforklarlige og urettferdige unntaket fra dødens regel, har det skjedd at noen få – en minoritet i en minoritet – har opplevd å møte noen som ser dem; noen som ser dem akkurat som de er, naken og uten forbehold, og som aksepterer dem betingelsesløst. Muligheten til å vise seg naken uten frykt for å bli forkastet eller gjort liten igjen.

Uten frykt, men ikke uten en viss komikk, selvfølgelig. Kontrasten mellom hverdagens paradoksale selvoppholdelsesinstinkt og disse øyeblikkenes totale sårbarhet er ganske komisk – så lenge man ser og blir sett, aksepterer og blir akseptert.

Å oppleve at man kan gi seg som man er til noen som ser alt og likevel tar imot, og som gir seg selv tilbake, det er som at en kile tvinges inn mellom dødens naturlige stillstand og livets nådeløse fremfusing. Verken døden eller livet bryr seg om personer. For døden er de midlertidige unntak fra regelen; for livet er de brensel. Men den intimiteten som kan finne sted (den gjør det for sjelden) mellom personer vitner om noe som verken livet eller døden kan redegjøre for.

Det er passende å kle intimiteten i religiøs språkdrakt. Det motsatte er en alminnelig øvelse, naturligvis, fra tradisjonelle tolkninger av Salomos Høysang til 90-tallets repetitive lovsangskor. Det koster ingenting å bruke intime ord om det hellige. Men vi kan bruke hellige ord om det intime.

Hozier gjør det. I sangen som ble møtt med forutsigbar kritikk fra den konservative kristne bloggosfæren bruker personen med fortellerstemmen religiøse begreper i skildringen av disse intime øyeblikkene av gjensidig overgivelse. Han fremstiller seg selv som et offerlam, totalt blottlagt og fullt ut kjent, for en elskede han aksepterer fullstendig med alle hennes velkjente svakheter.

I’ll tell you my sins so you can sharpen your knife
Offer me that deathless death
Oh, good God, let me give you my life

Så passende det er at musikkvideoen til låta viser et russisk homofilt par som angripes! Homofil intimitet tvinger oss til å tenke over hva “poenget” med intimitet egentlig er for noe. Trenger du en teologisk begrunnelse? Si at ekteskapsinngåelse med offentlige og gjensidig bindende løfter kan være en gjenspeiling (for ikke å si deltakelse i) den treenige Guds vesen, der den totale og gjensidige overgivelsen mellom Far og Sønn bevitnes og feires av Ånden som tredjepart. Si gjerne at barn kan være en slik bevitnende tredjepart i et parforhold. Si gjerne at personer er materielle kropper, og ikke abstrakte vesener, og at intimitetens teologi derfor må forholde seg til kroppslighet fremfor abstrakte “rettigheter”.

Men ikke si at den ytterste og egentlige hensikten med personlig og kroppslig intimitet er å skape nytt liv. Det er nedverdigende og reduksjonisme i aller verste form. Livet selv bryr seg ikke om personer, det bruker dem opp og kaster dem fra seg før det farer videre. Kjærligheten, derimot, stopper opp og er med personen. Lar seg se, ser; gir seg over, tar imot. Det er det. Det er verken et spørsmål om abstrakte rettigheter (“jeg har rett til å være sammen med hvem jeg vil”) eller om biologiske realiteter (“det handler egentlig om å lage barn”). Ingen av disse har noe som helst med saken å gjøre.

Take me to church!

Kommentér

Paulus blant filosofene

Det skjer ikke så mye interessant forskning på Paulus. Dette er naturligvis en sannhet med store modifikasjoner. På sett og vis er det flere som forsker på Paulus enn noen gang. Men ser man på hva som foregår i den gode gamle forskningen, handler det meste om detaljerte studier av noen få ord i et vers, eller ganske store debatter om små nyanser. Som en nokså kjent britisk teolog sa det nylig: «It sucks the life out of you.» Selv om jeg kanskje burde ta flere forbehold (en som jobber i feltet forteller meg for eksempel at denne boken kan fullstendig endre vår forståelse av hva nåde betyr i hos Paulus), er det ikke alltid mye inspirasjon å hente derfra.

Utenfor bibelvitenskapens ortodoksi har det likevel oppstått bevegelser som leser Paulus med friskt blikk. Felles for disse er at de har for øye å lese Paulus på det filosofiske og politiske plan; både ved å lese han som filosof og for å bruke han i eget filosofisk-politisk arbeid.

Det er ikke helt ute å foreslå en filosofisk lesning av Paulus: Pascal sa at bare den som ikke har tid til å drive med filosofi og som håner den er en sann filosof. Nietzsche sa noe lignende… tror jeg. Tar vi Pascal og Nietzsche på ordet er Paulus utvilsomt en filosof: ‘Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære (filosofia) og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus.’ Fra et filosofisk standpunkt er det ikke gitt at anti-filosofisk diskurs stiller seg utenfor filosofiens område.

Paulus’ brev er også full av teknisk vokabular fra samtidens filosofiske skoler. Et utdrag: oppdragelse (paideia), askese (asko), visdom (sofreno), dyd (hexis), lov (nomos), selv-kontroll (ekrateia). Se også på følgende vers fra Apg 24:14-16:

Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien (hodos), som de kaller en sektlære (hairesis). For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. Derfor bestreber (askeo—jeg gjør askes) jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker.

Paulus og hans bevegelse hadde ingen klar definisjon som kunne skille deres vei ut som ‘religion’ eller ‘kristendom’ i motsetning filosofiske bevegelser. Det er mer nærliggende å si at den kristne Veien var en blant andre filosofiske skoler eller veier. Som med disse andre veiene hadde også Paulus’ ‘filosofi’ en praksis, en askese som ved å strebe etter ren samvittighet minner om den stoiske selv-eksaminasjonen.

Hva man gjør med disse koblingene er ikke gitt. Men vi kan i alle fall legge disse nye leserne av Paulus i tre ‘sekker’:

1) Den første sekken inneholder en gruppe fortolkere av Paulus som egentlig hører hjemme i den klassiske religionshistoriske forskningen på NT. Disse forsøker å forklare Paulus på bakgrunnen av samtidens hellenistiske filosofi. Abraham Malherbe, Troels Engberg-Pedersen og Bruno Blumenfeld. Sistnevnte forsøker for eksempel å forstå Paulus ut i den Greske politiske filosofien: ‘Kristne’ begreper som hus (oikos), kirke (ekklesia) og kongerike (basilea) var på ingen måte politisk nøytrale og i den Greske filosofien har de stor klangbunn.

2) Mer interessant er dog en type lesning som startet det vi i dag kaller politisk teologi. I denne sekken finner vi særlig to navn fra begynnelsen av det tyvende århundret: Carl Schmitt, en fascistisk romersk-katolsk teoretiker i Nazi partiet, og Erik Peterson, en teolog og venn av Schmitt som etter hvert tok en ganske annen vei. Felles for dem er at de forsto at det var umulig å gjøre rede for moderne politikk uten å ta hensyn til Vestens teologiske tradisjon. De var dypt uenige om konsekvensen av dette og et sted hvor uenigheten kom til syne var i en spesifikk debatt kring tolkningen av 2 Tess 2:

Dere vet hva som nå holder igjen (katechon), slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå holder igjen (katechon), må først bli ryddet av veien. Da skal den lovløse åpenbare seg, han som Herren Jesus skal utrydde med pusten fra sin munn og tilintetgjøre den dagen han kommer i herlighet.

Paulus snakker her om den eller det som holder igjen (katechon) den lovløse (Antikrist?). Men vi vet ikke hva katechon referer til. Er det dessuten en god ting at han holder igjen Antikrist? For Schmitt var katechon en referanse til det romerske imperiet, og dermed det tyske riket i dets forlengelse. En utelukkende hinsidig fortolkning av historien som et venterom på gudsriket kan tømme den teologiske fortolkningen av politikk for mening . Men her får Schmitts fascistiske politikk teologisk begrunnelse: Das Reich er strengt nødvendig for å holde lovløsheten på armlengs avstand.

Peterson, på sin side, mente at katechon refererte til de uomvendte jødene. Siden Antikrists komme også er betingelsen for Kristi komme, var det ikke særlig mindre kontroversielt å hevde at det er jødene som har skylden for å utsette det.

3) I den siste sekken finner vi en rekke nålevende filosofer som alle, på sin måte, har koblinger til Schmitt og Peterson, for ikke å si Walter Benjamin. Tittelen på Slavoj Zizeks bok The Puppet and the Dwarf spiller på et avsnitt i et av Benjamins mest kjente skrifter, et avsnitt som binder de fleste av disse Paulus-eksegetene sammen:

Det er velkjent at det fantes en maskin som var slik konstruert at den kunne svare ethvert trekk en sjakkspiller gjorde med et bedre mot-trekk og dermed alltid vinne spillet. En dukke (‘puppet’) i Tyrkisk bekledning og vannpipe i munnen satt foran sjakkspillet som hvilte på et stort bord. Ved å utnytte et speilsystem ble det skapt en illusjon av at bordet var synlig fra alle sider. I virkeligheten satt en dverg som også var en mester i sjakk krøket sammen inni maskinen og kontrollerte dukkens hender. Man kan se for seg et tilsvarende apparat i filosofien. Dukken som heter ‘historisk materialisme’ vinner visstnok alltid. Men den kan bare gjøre dette mot enhver motstander så lenge den kjøper tjenester fra teologien, som—og det vet alle—er en liten og stygg greie som må holdes ute av syne.

Dette avsnittet handler om at Marxistiske tenkere og filosofer på venstresiden har innsett at teologien ser ut til å hjemsøke deres tilsynelatende sekulære teorier. Dette er en av grunnene til at disse filosofene har begynt å se tilbake til Paulus, og dermed stiller seg i tradisjonen til Schmitt og Peterson. Viktigere er det kanskje at det er en generell opplevelse blant kontinentale filosofer at man ikke klarer å teoretisere hva som foregår i dagens verden. Dette sa Zizek rett frem på et foredrag jeg var på nylig: han visste ikke hva som foregikk. Å gå tilbake til Paulus er dermed en del av et forsøk på å finne svar på dagens politiske og kulturelle situasjon ved å revurdere våre kulturelle røtter.

Men der stopper likhetene. Disse filosofene har ekstremt ulike analyser av Paulus. En tidlig fortolker i denne sekken var for eksempel Pierre Paulo Pasolini, en figur som er interessant i seg selv: han var katolikk, kommunist og homofil, men ble avvist av både katolikkene, kommunistene og homofile (!). Han brukte Paulus’ oppgjør med loven i kritikk av hjemlandet Italias politikk. En annen, nålevende, italiener er Giorgio Agamben. Han skrev en kommentar på noen få vers av Paulus i The Time that Remains. Her forsøker han å se ut over og forbi hele Vestens politiske tradisjon ved å gjøre den utvalgte ‘resten’ i Romerne 11 til et tegn på det som ikke kan universaliseres og kontrolleres i politikkens domene: en ‘rest’ er per definisjon det som ikke passer, den delen som ikke er en del av en helhet.

Sammen med tenkere som Alan Badiou, Stanislas Breton og Ward Benton aktualiserer de Paulus på en helt annen måte enn den regulære bibelforskningen. På sett og vis har de også skapt rom for radikale teologiske og kristne lesninger av Paulus. Enda viktigere er det at de viser hvordan både politisk teologi og vår kjære apostel er helt i sentrum av dagens filosofiske debatter om Europas fremtid.

Probably_Valentin_de_Boulogne_-_Saint_Paul_Writing_His_Epistles_-_Google_Art_Project

Kommentarer (2)

Bokblogg: Marilynne Robinson, «The Givenness of Things»

Fra tid til annen vil vi skrive serier med bloggposter som alle tar utgangspunkt i en bok vi leser samtidig. Vi kommer til å skrive litt etter tur. Noen ganger kanskje med utgangspunkt i hele boken, andre ganger ut fra bestemte kapitler.

Kriteriene for hvilke bøker som er aktuelle er ganske vage. Det må være en forfatter vi alle synes er interessant nok til at vi kan rettferdiggjøre å bruke tid på å lese en hel bok av vedkommede (vi har alle flere pågående, mer eller mindre overlappende leseprosjekter, og er nok temmelig kresne – for ikke å si snobbete! – i valg av nye bøker til leselista). Den aktuelle boken må også berøre temaer som er relevante for en blogg som ønsker en akademisk informert diskusjon om teologi midt iblant alt det andre.

Med forrige setning i mente er det passende at denne første serien med bloggposter tar utgangspunkt i den amerikanske forfatteren Marilynne Robinsons nyeste bok The Givenness of Things. I motsetning til de fleste forfatterne som snart kommer til å prege utstillingshyllene i norske bokhandler i Mammut-modus leverer Robinson kvalitet fremfor kvantitet. Romanene hennes – en liten trilogi med titlene Lila (2014); Home (2008); og Gilead (2004) – er ikke så mange, men hver av dem har vunnet gjeve priser, som det heter.

I tillegg har hun publisert flere essay-samlinger: The Death of Adam: Essays on Modern Thought (1998); Absence of Mind: The Dispelling of Inwardness from the Modern Myth of the Self (2010); When I was a Child I Read Books: Essays (2012); og The Givenness of Things (2015). Den siste av disse er det altså vi skal få brynet oss mot. Hvis den ligner på de tidligere ser vi frem til at hun med sin usedvanlige kombinasjon av intellektuell presisjon og språklig følsomhet utforsker det hun ser som samtidens mangel på teologisk retningssans midt i blant – nettopp – alt det andre!

Vil du være med og lese/diskutere? Hjertelig velkommen skal du være! Boken er tilgjengelig i Kindle-versjon, eller i paperback fra Book Depository, begge for drøye hundrelappen.

Marilynne-Robinson

 

Kommentarer (1)