Paulus blant filosofene

Det skjer ikke så mye interessant forskning på Paulus. Dette er naturligvis en sannhet med store modifikasjoner. På sett og vis er det flere som forsker på Paulus enn noen gang. Men ser man på hva som foregår i den gode gamle forskningen, handler det meste om detaljerte studier av noen få ord i et vers, eller ganske store debatter om små nyanser. Som en nokså kjent britisk teolog sa det nylig: «It sucks the life out of you.» Selv om jeg kanskje burde ta flere forbehold (en som jobber i feltet forteller meg for eksempel at denne boken kan fullstendig endre vår forståelse av hva nåde betyr i hos Paulus), er det ikke alltid mye inspirasjon å hente derfra.

Utenfor bibelvitenskapens ortodoksi har det likevel oppstått bevegelser som leser Paulus med friskt blikk. Felles for disse er at de har for øye å lese Paulus på det filosofiske og politiske plan; både ved å lese han som filosof og for å bruke han i eget filosofisk-politisk arbeid.

Det er ikke helt ute å foreslå en filosofisk lesning av Paulus: Pascal sa at bare den som ikke har tid til å drive med filosofi og som håner den er en sann filosof. Nietzsche sa noe lignende… tror jeg. Tar vi Pascal og Nietzsche på ordet er Paulus utvilsomt en filosof: ‘Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære (filosofia) og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus.’ Fra et filosofisk standpunkt er det ikke gitt at anti-filosofisk diskurs stiller seg utenfor filosofiens område.

Paulus’ brev er også full av teknisk vokabular fra samtidens filosofiske skoler. Et utdrag: oppdragelse (paideia), askese (asko), visdom (sofreno), dyd (hexis), lov (nomos), selv-kontroll (ekrateia). Se også på følgende vers fra Apg 24:14-16:

Men én ting tilstår jeg: Jeg dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien (hodos), som de kaller en sektlære (hairesis). For jeg tror alt som er skrevet i loven og profetene, og jeg har det samme håpet til Gud som disse har: at rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde. Derfor bestreber (askeo—jeg gjør askes) jeg meg på alltid å ha ren samvittighet for Gud og mennesker.

Paulus og hans bevegelse hadde ingen klar definisjon som kunne skille deres vei ut som ‘religion’ eller ‘kristendom’ i motsetning filosofiske bevegelser. Det er mer nærliggende å si at den kristne Veien var en blant andre filosofiske skoler eller veier. Som med disse andre veiene hadde også Paulus’ ‘filosofi’ en praksis, en askese som ved å strebe etter ren samvittighet minner om den stoiske selv-eksaminasjonen.

Hva man gjør med disse koblingene er ikke gitt. Men vi kan i alle fall legge disse nye leserne av Paulus i tre ‘sekker’:

1) Den første sekken inneholder en gruppe fortolkere av Paulus som egentlig hører hjemme i den klassiske religionshistoriske forskningen på NT. Disse forsøker å forklare Paulus på bakgrunnen av samtidens hellenistiske filosofi. Abraham Malherbe, Troels Engberg-Pedersen og Bruno Blumenfeld. Sistnevnte forsøker for eksempel å forstå Paulus ut i den Greske politiske filosofien: ‘Kristne’ begreper som hus (oikos), kirke (ekklesia) og kongerike (basilea) var på ingen måte politisk nøytrale og i den Greske filosofien har de stor klangbunn.

2) Mer interessant er dog en type lesning som startet det vi i dag kaller politisk teologi. I denne sekken finner vi særlig to navn fra begynnelsen av det tyvende århundret: Carl Schmitt, en fascistisk romersk-katolsk teoretiker i Nazi partiet, og Erik Peterson, en teolog og venn av Schmitt som etter hvert tok en ganske annen vei. Felles for dem er at de forsto at det var umulig å gjøre rede for moderne politikk uten å ta hensyn til Vestens teologiske tradisjon. De var dypt uenige om konsekvensen av dette og et sted hvor uenigheten kom til syne var i en spesifikk debatt kring tolkningen av 2 Tess 2:

Dere vet hva som nå holder igjen (katechon), slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå holder igjen (katechon), må først bli ryddet av veien. Da skal den lovløse åpenbare seg, han som Herren Jesus skal utrydde med pusten fra sin munn og tilintetgjøre den dagen han kommer i herlighet.

Paulus snakker her om den eller det som holder igjen (katechon) den lovløse (Antikrist?). Men vi vet ikke hva katechon referer til. Er det dessuten en god ting at han holder igjen Antikrist? For Schmitt var katechon en referanse til det romerske imperiet, og dermed det tyske riket i dets forlengelse. En utelukkende hinsidig fortolkning av historien som et venterom på gudsriket kan tømme den teologiske fortolkningen av politikk for mening . Men her får Schmitts fascistiske politikk teologisk begrunnelse: Das Reich er strengt nødvendig for å holde lovløsheten på armlengs avstand.

Peterson, på sin side, mente at katechon refererte til de uomvendte jødene. Siden Antikrists komme også er betingelsen for Kristi komme, var det ikke særlig mindre kontroversielt å hevde at det er jødene som har skylden for å utsette det.

3) I den siste sekken finner vi en rekke nålevende filosofer som alle, på sin måte, har koblinger til Schmitt og Peterson, for ikke å si Walter Benjamin. Tittelen på Slavoj Zizeks bok The Puppet and the Dwarf spiller på et avsnitt i et av Benjamins mest kjente skrifter, et avsnitt som binder de fleste av disse Paulus-eksegetene sammen:

Det er velkjent at det fantes en maskin som var slik konstruert at den kunne svare ethvert trekk en sjakkspiller gjorde med et bedre mot-trekk og dermed alltid vinne spillet. En dukke (‘puppet’) i Tyrkisk bekledning og vannpipe i munnen satt foran sjakkspillet som hvilte på et stort bord. Ved å utnytte et speilsystem ble det skapt en illusjon av at bordet var synlig fra alle sider. I virkeligheten satt en dverg som også var en mester i sjakk krøket sammen inni maskinen og kontrollerte dukkens hender. Man kan se for seg et tilsvarende apparat i filosofien. Dukken som heter ‘historisk materialisme’ vinner visstnok alltid. Men den kan bare gjøre dette mot enhver motstander så lenge den kjøper tjenester fra teologien, som—og det vet alle—er en liten og stygg greie som må holdes ute av syne.

Dette avsnittet handler om at Marxistiske tenkere og filosofer på venstresiden har innsett at teologien ser ut til å hjemsøke deres tilsynelatende sekulære teorier. Dette er en av grunnene til at disse filosofene har begynt å se tilbake til Paulus, og dermed stiller seg i tradisjonen til Schmitt og Peterson. Viktigere er det kanskje at det er en generell opplevelse blant kontinentale filosofer at man ikke klarer å teoretisere hva som foregår i dagens verden. Dette sa Zizek rett frem på et foredrag jeg var på nylig: han visste ikke hva som foregikk. Å gå tilbake til Paulus er dermed en del av et forsøk på å finne svar på dagens politiske og kulturelle situasjon ved å revurdere våre kulturelle røtter.

Men der stopper likhetene. Disse filosofene har ekstremt ulike analyser av Paulus. En tidlig fortolker i denne sekken var for eksempel Pierre Paulo Pasolini, en figur som er interessant i seg selv: han var katolikk, kommunist og homofil, men ble avvist av både katolikkene, kommunistene og homofile (!). Han brukte Paulus’ oppgjør med loven i kritikk av hjemlandet Italias politikk. En annen, nålevende, italiener er Giorgio Agamben. Han skrev en kommentar på noen få vers av Paulus i The Time that Remains. Her forsøker han å se ut over og forbi hele Vestens politiske tradisjon ved å gjøre den utvalgte ‘resten’ i Romerne 11 til et tegn på det som ikke kan universaliseres og kontrolleres i politikkens domene: en ‘rest’ er per definisjon det som ikke passer, den delen som ikke er en del av en helhet.

Sammen med tenkere som Alan Badiou, Stanislas Breton og Ward Benton aktualiserer de Paulus på en helt annen måte enn den regulære bibelforskningen. På sett og vis har de også skapt rom for radikale teologiske og kristne lesninger av Paulus. Enda viktigere er det at de viser hvordan både politisk teologi og vår kjære apostel er helt i sentrum av dagens filosofiske debatter om Europas fremtid.

Probably_Valentin_de_Boulogne_-_Saint_Paul_Writing_His_Epistles_-_Google_Art_Project

3 kommentarer på “Paulus blant filosofene

  • Kjempe interessant! Dette paradigme har jeg ingen kunnskap om; spenningen mellom det sekulære og det filosofiske. I all ærlighet trykte jeg meg inn hit pgr av den første setningen. Paulus er under lupen som aldri før, og det er på ingen måte kjedelig, spør du meg – da innenfor bibelforskning og teologi. Wright, Dunn, Barclay, Sanders men kanskje mest av alt Douglas Campbell har påvirket hvordan vi leser Paulus mer enn noen sinne, og det har og kommer til å ha store konsekvenser for hvordan vi forestiller oss Paulus, og hva han forsøkte å formidle.

    Men dette var en meget interessant artikkel, jeg kommer til å lagre og komme tilbake til ved en senere anledning 🙂

  • Jeg er glad du ble fanget av den tabloide innledningen! Det var som jeg sa en sannhet med store modifikasjoner. Det underliggende poenget er vel at det foregår veldig mye—mer?—interessant lesing av Paulus utenfor de vanlige bibelvitenskapene.

  • Det er menigheten, oss kristne, som holder igjen. Så antikrist ikke kan åpenbares.
    Vi skal aldri se antikrist. Han åpenbarer seg etter at vi er blitt tatt bort (antikrist må ha dem ryddet av veien)
    Det står jo også tydelig i verset etterpå, 7: Og DA skal den lovløse bli åpenbart…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *