Livet, døden og kjærligheten

Jeg får begynne der jeg står: Vi lever i en virkelighet som er fiendtlig innstilt overfor liv (la oss kalle dette “fiendtlig-innstillings-argumentet”). Så godt som alt i virkeligheten er død. Kun på én planet i et ubegripelig stort univers finnes dette merkelige vi kaller “liv”, og her finnes det bare på skorpen av planeten – ikke for høyt oppe i atmosfæren, og ikke for langt ned i jordskorpa, bare akkurat på overflaten. På denne forsvinnende lille flekken raser det hensynsløst frem gjennom materien, panisk og hvileløst, i evig motstrøm. Det kaster fra seg materie det har brukt og inntar snart det ene snart det andre, uten å bry seg om hvilke inntrykk det etterlater seg på det det bruker og kaster, hvem vet i hvilken hensikt.

Livet er noe mystisk og fremmed som røsker noen biter materie ut av deres naturlige døde tilstand og tvinger noen av dem til å sanse og føle og lengte og angre og elske et øyeblikk før det kaster dem fra seg og farer videre til noe annet – til soppen og marken som spiser levningene av det det brukte, for eksempel, eller blomstene som vokser på graven.

I dette lille vinduet av selvbevissthet, dette uforklarlige og urettferdige unntaket fra dødens regel, har det skjedd at noen få – en minoritet i en minoritet – har opplevd å møte noen som ser dem; noen som ser dem akkurat som de er, naken og uten forbehold, og som aksepterer dem betingelsesløst. Muligheten til å vise seg naken uten frykt for å bli forkastet eller gjort liten igjen.

Uten frykt, men ikke uten en viss komikk, selvfølgelig. Kontrasten mellom hverdagens paradoksale selvoppholdelsesinstinkt og disse øyeblikkenes totale sårbarhet er ganske komisk – så lenge man ser og blir sett, aksepterer og blir akseptert.

Å oppleve at man kan gi seg som man er til noen som ser alt og likevel tar imot, og som gir seg selv tilbake, det er som at en kile tvinges inn mellom dødens naturlige stillstand og livets nådeløse fremfusing. Verken døden eller livet bryr seg om personer. For døden er de midlertidige unntak fra regelen; for livet er de brensel. Men den intimiteten som kan finne sted (den gjør det for sjelden) mellom personer vitner om noe som verken livet eller døden kan redegjøre for.

Det er passende å kle intimiteten i religiøs språkdrakt. Det motsatte er en alminnelig øvelse, naturligvis, fra tradisjonelle tolkninger av Salomos Høysang til 90-tallets repetitive lovsangskor. Det koster ingenting å bruke intime ord om det hellige. Men vi kan bruke hellige ord om det intime.

Hozier gjør det. I sangen som ble møtt med forutsigbar kritikk fra den konservative kristne bloggosfæren bruker personen med fortellerstemmen religiøse begreper i skildringen av disse intime øyeblikkene av gjensidig overgivelse. Han fremstiller seg selv som et offerlam, totalt blottlagt og fullt ut kjent, for en elskede han aksepterer fullstendig med alle hennes velkjente svakheter.

I’ll tell you my sins so you can sharpen your knife
Offer me that deathless death
Oh, good God, let me give you my life

Så passende det er at musikkvideoen til låta viser et russisk homofilt par som angripes! Homofil intimitet tvinger oss til å tenke over hva “poenget” med intimitet egentlig er for noe. Trenger du en teologisk begrunnelse? Si at ekteskapsinngåelse med offentlige og gjensidig bindende løfter kan være en gjenspeiling (for ikke å si deltakelse i) den treenige Guds vesen, der den totale og gjensidige overgivelsen mellom Far og Sønn bevitnes og feires av Ånden som tredjepart. Si gjerne at barn kan være en slik bevitnende tredjepart i et parforhold. Si gjerne at personer er materielle kropper, og ikke abstrakte vesener, og at intimitetens teologi derfor må forholde seg til kroppslighet fremfor abstrakte “rettigheter”.

Men ikke si at den ytterste og egentlige hensikten med personlig og kroppslig intimitet er å skape nytt liv. Det er nedverdigende og reduksjonisme i aller verste form. Livet selv bryr seg ikke om personer, det bruker dem opp og kaster dem fra seg før det farer videre. Kjærligheten, derimot, stopper opp og er med personen. Lar seg se, ser; gir seg over, tar imot. Det er det. Det er verken et spørsmål om abstrakte rettigheter (“jeg har rett til å være sammen med hvem jeg vil”) eller om biologiske realiteter (“det handler egentlig om å lage barn”). Ingen av disse har noe som helst med saken å gjøre.

Take me to church!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *