Bokblogg: Robinsons sunne fornuft

Jeg er av den oppfatning av at den kristne troen viser sin mest spennende side når den hjelper meg til å møte verden som den er. Et aspekt ved troen må handle om å la seg føre tilbake til tingene. Tro er blant annet å akseptere at vi lever i denne forbløffende, men også usikre verden. Kanskje kan man kalle det troens sunne fornuft—den som kaller en spade for en spade. Likevel synes jeg uttrykket ‘sunn fornuft’ fungerer bare sånn passe. For denne troens bevegelse som fører oss tilbake til start, til midt i denne verden vi lever i, kan bare gjennomføres ved å akseptere flere lite intuitive ting. Vil du se det som er rett foran nesen, må du krysse øynene; vil du tro på det som er åpenbart, må du akseptere det paradoksale. Det er paradokset.

9780374298470Det handler om å beskrive tingene slik de gir seg til oss. Slik tingene foreligger. Aristoteles snakket om å ‘redde’ fenomenene: hvordan må virkeligheten være hvis ting er slik de fremstår, slik de gir seg til den ‘sunne fornuften’? Den slette metafysikk er den som gjør de tømmer de helt hverdagslige ting—vennskap, arbeid og erotikk—for mening. Det er derfor man bør vegre seg for å benekte Gud. Ikke fordi man da mister himmelske vesener ‘der oppe’, men fordi mister verden ‘her nede’.

Å komme tilbake til virkeligheten, å ankomme til der du egentlig er, innebærer også å akseptere virkelighetens og hverdagens tvetydighet. Det er ikke risikofritt å gi avkall på de bildene av verden som gjør oss komfortable. Skriver man om en verden som kan vise både sin vennlige og skjønne side, må man også nevne styggheten og styggedommen. Verdens mysterium er fascinerende og skremmende. De gamle filosofene snakket om at visdommens vei begynte i ‘thauma’, et ord som like gjerne kan oversettes ‘skrekk’ som ‘undring’.

Marilynne Robinson fremstår for meg som den sunne fornuftens fanebærer. I boken The Givenness of Things avviser hun med stødig penn alle slags ‘-ismer’ som med spissfindighet forklarer alt bortsett fra det som betyr noe.

Robinson har følgelig lite til overs for de som i rasjonalismens navn hevder at den menneskelige bevisstheten ‘bare er’, eller ‘kan reduseres til’ materie. Slike teorier evner ikke å forklare hele vår meningsfulle verden slik vi oppfatter den. De som sier at tannpine bare er en kjemisk og nevrologisk reaksjon har selvsagt rett i noe, men de omgår det viktigste av alt: hvordan smerte føles.

Dessuten holder ikke slike enkle teorier som reduserer alt ned til det fysiske når det i det hele tatt er vanskelig å si hva man mener med det fysiske. Selv om vi har fått materialisme innpodet siden vi var barn, presenterer faktisk naturvitenskapene et ganske annet bilde.

Hun er heller ikke redd for å si at mennesket er det mest forbløffende faktum og i sentrum av alle ting. At vi bor på en liten planet i vår galakses utkant er en avsporing. Den menneskelige ‘verden’ vi lever i kan ikke måles i romlige dimensjoner. Dette handler ikke om å devaluere universets mysterium. Hvis mennesket er et mikrokosmos, virkeligheten i lommeformat, blir menneskets og kosmos’ mysterium ett og det samme. I fokus er det utrolige faktum at universet kunne føde noe så uventet som et menneske.

Robinson minner meg om Chesterton: rasjonalisme og andre perspektiver avsløres som perfekte logiske sirkler som likevel er for små til å favne verden. I kontrast fremstår hennes teologi som et uttrykk sunn og romslig fornuft. Men til forskjell fra romersk-katolske Chesterton, har ikke reformerte Robinson samme nese for paradokser. Chestertons paradokser snur verden på hodet og viser dermed at alle ting—bygninger, kvinner og barn—henger fra bakken over den blå himmelens avgrunn slik skapelsen holdes oppe av Gud. Det paradoksale og uventede avslører at det hverdagslige allerede hadde del i det sakramentale og guddommelige. Robinsons common sense perspektiv på verden viser i høyden hvordan det hverdagslige peker mot det sakramentale.

Robinsons gjør et godt forsøk på å tørke støvet av en protestantisme som hverken er liberal eller som kan assosieres med det beistet som er amerikansk evangelikalisme. Hun er en av de få som siterer og leser Jean Kalvin og Jonathan Edwards uten å miste balansen. Det fortjener ros.

Men det er også tidvis litt vel komfortabelt. Som sagt mangler paradoksene og tvetydigheten. Vi får høre at vi trenger en metafysikk, at vi trenger en forståelse av hva skapelsen er. Vi lærer at inkarnasjonen gir oss humanisme og at vi lever i en verden som er større enn vår fatteevne. Alt dette er viktig og rett. Men også litt lett. Nordstatlig protestantisme forsvares uten referanse til de problematiske sidene av dens historie; puritanismens trosliv serveres uten lovens tyngde; kvantefysikkens kaos begrunner andektig og utvetydig undring.

Det er i det hele tatt mye sunn fornuft å finne mellom permene i The Givenness of Things. Med begge beina godt plassert på bakken sier hun mye viktig om nåtidens kultur, politikk og spiritualitet, i hvis lys hun får reformert protestantisme til å fremstå som et friskt pust. På samme tid skulle jeg ønske at det var mer bevegelse i beina. Jeg savner noen hopp, eller kanskje en dans. Det hadde heller ikke gjort noe om hun snublet i blant.

En kommentar på “Bokblogg: Robinsons sunne fornuft

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *