Til minne om Umberto Eco

Umberto Eco er død.

I hylla på hytta vår står Foucault’s pendel, og hver gang vi kommer dit må jeg lese innledningen og kapittel 63. I innledningen skildrer fortellerstemmen sin fascinasjon over de skjulte sammenhengene mellom matematiske formler, observerbare fenomener, og all verdens mystikk-tradisjoner. I kapittel 63 forteller samme stemme hvordan partneren forsøker å bryte gjennom konspirasjonstankegangen hans ved å vise hvordan alle teorier om hellige tall, retninger, og handlinger egentlig har utgangspunkt i kroppslige opplevelser som har mer med funksjonalitet å gjøre enn svevende mystikk. Kapittelet er et fem-siders sammendrag som viser Ecos sikre men lekne grep om ulike tilnærminger innen religionsvitenskapene.

Ecos romaner er lettere å forstå når man husker hans interesse for den menneskelige trangen til å skape en helhetlig og utvetydig mening i en tilværelse der ingen slik finnes. Han samlet på antikvariske og sjeldne bøker, særlig slike som fremmet mystiske konspirasjonsteorier eller kvasivitenskapelige teorier – rett og slett, bøker som tok feil. Enda bedre var det om bøkene ikke en gang var blitt lest i sin samtid. De ble som monumenter over glemte forfatteres mislykkede forsøk på å samle historiens tråder. Han etterlater seg en samling på flere titalls tusen slike bøker. Romanene hans skildrer som regel slike mislykkede forsøk på å skape en enhetlig og entydig mening i verden, og leserens opplevelse er gjerne at man holder på å drukne i en forvirrende bølge av historisk (mis)informasjon og halvveis kjente filosofiske konsepter. Og dét er jo poenget, selv om det nok også er manges grunn til å finne en annen bok å lese.

Eco skrev også massevis av essays og artikler. Blant de jeg har lest er favoritten min den som feirer middelalderteologen Thomas Aquinas. Eller Tommaso fra Aquino, som Eco foretrakk å kalle ham. Det var en ulykke i Ecos øyne at Tommaso etter sin død ble kanonisert og fikk navnet sitt skiftet til Thomas Aquinas, aka “Aquinas”, eller rett og slett “Thomas” blant venner. Den keitete og overvektige munken som ble mobbet av sine brødre da han levde ble gjort til en del av det etablissementet, og det filosofiske systemet hans til selve mønstereksempelet og målestokken på god katolsk (eller “klassisk kristen”) teologi, helt opp til vår tid.

I Oxford hadde jeg en gang lunsj med en liten berømthet (i hvert fall i enkelte kretser, da) med den noe pompøse stillingstittelen “Thomas Aquinas Fellow” ved domikanerordenens eget college ved University of Oxford. Uansett hva jeg spurte om begynte han svaret med ordene “Thomas would say….”, etterfulgt av sitat og henvisning til et eller flere av mesterens verker. Enn så imponerende det var ble jeg egentlig skuffet. Ecos essay hjalp meg å forstå hvorfor.

Eco påpekte at det er stor forskjell på hvordan man “feirer” Tommasos teologiske og filosofiske bragder. Én måte er slik den Oxonianske storheten gjorde det, ved å henvise tilbake til Thomas’ etablerte sannheter, og vise hvordan disse løser alle moderne problemstillinger. For er ikke alle problemer i moderne filosofi (og teologi, og politikk, og så videre) oppstått fordi vi har vendt oss bort fra Thomas? Og er ikke hans skille mellom eksistens og essens, eller bearbeidelse av Aristoteles’ fire årsaker, uløselig sammenflettet med hans filosofiske system som helhet, slik at vi er nødt til å akseptere helheten for å kunne ha glede av delene (les: konvertere)?

For Eco, som selv skrev sin doktoravhandling om den middelalderske tenkeren, er denne tilnærmingen til Thomas/Tommaso en tragedie. Å være tro mot hans filosofi og teologi er ikke, sier Eco, å vise tilbake til hans system som svar på hvert spørsmål, som om han en gang for alle sa det viktigste og sanneste som kan sies. Hvorfor? Fordi det er noe Tommaso aldri selv ville gjort. Ja, tekstene hans henviser til Avicenna, Augustin og Aristoteles, og til Paulus for den saks skyld. Men han modifiserer dem, refortolker dem, i lys av sin samtids tankestrømninger. Han går løs på det nyeste innen filosofi og teologi, samtidig som han oversetter de gamle mesternes konsepter og fremgangsmåter inn i sin egen kontekst. Han bygger en spekulativ syntese av alt han har tilgang til fra fortiden og i sin samtid. Det var kontroversielt i samtiden, og resultatet ble verdsatt hovedsakelig etter hans død. Å være tro mot Aquinas er altså å gjøre det Aquinas gjorde, ikke å repetere det han sa. En mer prøvende og feilende, ganske enkelt mer menneskelig Thomas Aquinas.

Der treffer Eco en nerve hos meg, i alle fall. Hvil i fred.

28iht-eco28-pic-videoSixteenByNine1050

Umberto Eco i sitt bibliotek.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *