Religionsvissenvassen

Dagbladets kommentator og yrkesprovokatør Aksel Braanen Sterri møter motbør for sin kommentar om religion, for litt siden fra to (venner av undertegnede og) rådgivere i den kristne tankesmien Skaperkraft. Problemene i Sterris kronikk har Ragnar gått igjennom her, så jeg skal ikke gå inn på disse mer enn nødvendig. Jeg vil heller se på Skaperkrafts respons.

Det som gjør at jeg er opptatt av hva som publiseres under denne tankesmiens logo (noen har stilt meg akkurat det spørsmålet) er at den vil være politisk engasjert, i utgangspunktet ideologisk uavhengig og basere seg på klassisk kristen tenkning. Den kombinasjonen interesserer meg. Jeg tror den er viktig. Men den er ikke enkel å få til, og den er verdt å diskutere.

Skaperkrafts tilsvar åpner med å kritisere Sterris bruk av religionsbegrepet. “Enhver som har lest litt religionsvitenskap vet hvor vanskelig det er å avgrense ‘religion’ som kategori”, forteller de oss. Mer får vi ikke vite hvorfor begrepet er problematisk, og hva debatten innen religionsvitenskapene faktisk går ut på. Akkurat dét kan det være verdt å utdype litt, for det kan få noe å si for hvordan vi tenker om forholdet mellom religion, kristendom og liberalisme.

Noe av det første førsteårsstudenter i religionsvitenskap lærer er å skille mellom religion som fenomen og “religion” som begrep. Når vi snakker om religion som fenomen, snakker vi om religion som noe ute i verden, noe som er der enten vi studerer det eller ikke, som er på bestemte måter, og som vi kan bli kjent med ved å samle bestemte data, som kan analyseres med bestemte metoder.

Religion som fenomen kan igjen (veldig enkelt sagt) deles inn i to: Funksjonelle definisjoner og essensielle definisjoner. Funksjonelle definisjoner er slike som sier at religion egentlig er noe annet, for eksempel en effekt av sosiale handlingsmønstre, eller et evolvert reaksjonsmønster i hjernen som i det lange løp sikrer artens overlevelse. Essensielle definisjoner er slike som sier at religion er en slags kjerne, en kvalitet, som ikke kan reduseres til noe annet. Religion er i bunn og grunn menneskets møte med “det hellige”, for eksempel, og dette er den underliggende fellesnevneren i alt vi kaller “religioner”. En vanlig utfordring er at det er vanskelig å finne noen slik fellesnevner, enten som essens eller som funksjon. Det er alltid noe som ikke passer helt inn. Men de fleste religionsforskere løser dette ved å vise at de er klar over problemet, og så bare anvende definisjonen som et verktøy i noen bestemte kontekster.

Når man derimot snakker om “religion” som begrep, så studerer man bruken av selve ordet “religion”, hvordan denne bruken har endret seg gjennom historien, hvilken politisk kontekst det brukes i, hvordan det brukes for å skille mellom mennesker, hvilke ideologiske slagsider det kan bære med seg, og så videre. Det er her mye av den interessante (les: kontroversielle) debatten på fagfeltet utspiller seg, og det av flere grunner.

Én grunn er at denne typen kritikk utfordrer hele fagfeltets eksistensberettigelse. Å ha en egen vitenskap forbeholdt “religion” forutsetter at det finnes et slikt fenomen med unike data, og at religionsvitenskapen har unike metoder for å undersøke slike data. Hvis det ikke finnes noe slikt fenomen – enten det er en funksjon eller en essens – men bare et begrep som blir brukt først om det ene, så om det andre, da er det flere som blir bekymret for feltets status som selvstendig vitenskap.

En annen grunn til at debatten om religionsbegrepet er interessant/kontroversiell, er at den viser hvordan selve begrepet “religion” er knyttet til bestemte politiske interesser, og oftest til én bestemt politisk ideologi: den moderne liberalismen. Begrepet “religion” (og rollen som tildeles alt man kan klistre denne merkelappen på) er en del av liberalismens pakkeløsning, for å si det uforsiktig enkelt.

Noen eksempler: Timothy Fitzgerald anfører at religionsbegrepet er en retorisk konstruksjon som legitimerer krig i liberalismens navn; Russell McCutcheon forsøker å vise hvordan religionsvitenskapene (som han selv er en del av) gjennom sin forståelse av religion som fenomen støtter opp om den ideologiske liberalismens undertrykkende geopolitiske system; Tomoko Masusawa vil vise hvordan hele ideen om “verdensreligioner» har sitt utspring i liberale, kristne, hvite, vestlige menns forsøk på å plassere resten av verdens befolkning innenfor den europeiske modernitetens “universelle” ramme.

Listen er mye lenger, men dette er eksempler på velkjente tekster og navn i debatten. De har selvfølgelig fått litt motbør; ingen liker kritikk (de som er interessert i mer om slike ting anbefales en tur innom podcasten The Religious Studies Project). Men poenget er at når man snakker om religionsvitenskap og problematisering av religionsbegrepet, så er det disse debattene det gjelder.

Problemet med Sterris tekst er (som Ragnar viser) ganske enkelt at det virker som han ikke kjenner til noe av dette. Han hopper fra den ene forståelsen av religion til den andre uten å ense det selv. I det ene øyeblikket er religion et begrep som er vanskelig å definere, i det neste en essens, i det neste igjen en funksjon, og hele tiden er det en ugripelig og ullen årsak bak alle tenkelige negative effekter.

Men Skaperkrafts tilsvar vingler litt, det også. I begynnelsen gjør man riktignok et poeng ut av at Sterri er upresis i hvordan han bruker religionsbegrepet. Men det man deretter tar tak i er at han fremstiller liberalismen som nødvendigvis “anti-religiøs”. For Skaperkraft er poenget tilsynelatende at religion (og særlig kristendom) er liberalismens egentlige opphav og (derfor?) beste grunnlag – eller i det minste en viktig ingrediens. Problemet deres med Sterris vingling er simpelthen at den rammer veldig mange både i nåtid (verdensreligionenes “5,7 milliarder mennesker”) og i fortid (“arven etter egyptere, grekere, romere, jøder, muslimer, kristne, og flere”). Hvis Sterri får det som han vil, impliseres det, blir disse massene urettmessig utelukket fra liberalismens gode selskap.

Men at liberalismens selskap er godt, det er verken Sterri eller Skaperkraft i tvil om.

Så hvordan vil Skaperkraft da frigjøre seg fra den religionsvitenskapelige kritikken av (kristen) liberalisme som selve opphavet til religionsbegrepet, med all den vonde bagasjen denne komboen bærer med seg?

Hvem vet.

For etterhvert glemmer forfatterne sitt tidligere poeng om at det er vanskelig å avgrense kategorien “religion” på en meningsfull måte; nå skal religion ikke defineres, men forsvares. Jürgen Habermas beskrives uten videre som “ikke-religiøs”; vi blir fortalt at “[r]eligion er et like utbredt menneskelig fenomen som det politikk er”, og dertil kan være “en betydelig faktor i mange menneskers liv”.

Til slutt blir de himmelvidt forskjellige filosofiene, teologiene, og religionsforståelsene til Jürgen Habermas, John Stuart Mill, Martin Luther, den noe vage størrelsen “jødisk-kristen tenkning”, og Jesus (!) tatt til inntekt for en versjon av John Lockes liberalisme. Alt førte frem til den, og her er vi.

Og tilbake står noen få, noen av disse “enhver som har lest litt religionsvitenskap”, og lurer på hvor det ble av den tankevekkende faglige kritikken av religionsbegrepet som et verktøy for undertrykkende vestlig imperialisme under (den kristne) liberalismens tilslørende ideologi? Hva skjer om man tar den kritikken alvorlig? Tenk om noen kunne grave frem noe «ideologisk uavhengig» tankegods innenfor «klassisk kristen tenkning» som kunne brukes for å gå løs på dét spørsmålet.

dominio-britanico-5

 

Kommentér

Blåtirsdag

Så kom mandag. Man er fortsatt litt høy etter gårsdagens oppstandelse og liv og røre.

Etterfulgt av tirsdagen. Hmm…. Så du Ham? ….Nei…jeg bare hørte noen andre sa de hadde sett ham…Kan det være sant at han lever?

Av en eller annen grunn er Langfredags skuffelse og tap av håp mye råere og sårere enn de andres vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Etter oppstandelse følger kaos og usikkerhet.

Her liker jeg at påsketiden fortsetter. Kirkeåret gir oss tid til å fordøye det som har skjedd, og tekstene som følger hjelper oss med det. Hva gjør vi etter oppstandelsen? Spesielt når den tar tid i utfoldelsen av våre egne liv?

Thomas er ikke den eneste blant Jesu etterfølgere som tviler, eller er usikker på hva han skal gjøre etter denne omveltningen. Noen går hjem til Emmaus, de forlater Jerusalem – stedet der håpet og troen ble født. Peter og andre går tilbake til fiskebåtene sine og fortsetter livet slik det var før de traff Jesus.

Etter skuffelser og brutte håp er det lov og nødvendig å sørge. Det er menneskelig. Vi trekker oss tilbake. De modige av oss prøver gjenoppliving. Desperat førsøker vi å blåse liv i noe som har vært. Vi slutter å vente. Bygger minnesmerker over det vi måtte gi slipp på. Vi sitter fast. Det er forståelig. Det er greit.

Jesu oppstandelse var momentant, men så ofte er oppstandelsen i våre liv ikke det.

Det tar tid for brutte håp og knuste drømmer å leges og fornyes.

Vi trenger ikke late som noe annet. Vi trenger ikke fornekte det.

Hendelsene som følger påskemorgen gir rom for den delen av livet. Håpet ligger i at beretningene ikke ender i en generell oppstandelsesglede. De går videre med forvirring, tvil og vantro over det som skjedde i påskeuka.

I skuffelsen, ensomheten, mørket og sviket vi gjenopplever hver påske, dør Gud. Kanskje det er den største gaven påsken og opplevelsen av sjelens mørke natt kan gi oss.

Den kristne mystikeren fra 1300-tallet Meister Eckhart er kjent for bønnen ”Gud, fri meg fra Gud”. Vi må kvitte oss med våre ideer og tanker om Gud før vi kan nærme oss det overskuddet og størrelsen den ytterste virkeligheten Gud egentlig er. Så ofte er det en begrenset Gud vi forholder oss til, og når livet ikke fungerer knytter vi neven og roper ”hvorfor?”

Men kanskje spørsmålet ikke er ”hvorfor?”, men heller ”hvem er du nå?” Det er spørsmålet som ligger under fortellingene som følger etter oppstandelsen. Som et frampek mot Kristi Himmelfart slutter alle disse små beretningene med at Jesus forsvinner. Han stoler på at de går videre og gjør noe spennende med det neste kapittelet i livene sine. Maria løper og forteller det hun har sett, Emmaus-vandrerne går tilbake til Jerusalem, Thomas tror, Peter sier ja til å være klippen. På hver sine måter har de åpnet sine hender og liv og tatt imot noe nytt. De kom til det punktet hvor de kan si ”for alt som har vært – takk! Og for alt som kommer – JA!”

For de av oss som ikke er helt der enda: la oss finne trøst i tiden etter påskemorgen og de små oppstandelsesfortellingene. Kanskje ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men en gang vil vi kjenne oppstandelsen spire i oss og skape rom så nye drømmer kan vokse. Inntil da, vit at det er plass for mørket, vi trenger ikke skynde oss forbi det eller gjennom det.

Gud har kommet og vil komme til oss.

https://images.unsplash.com/photo-1457925471563-0721891209b3?ixlib=rb-0.3.5&q=80&fm=jpg&crop=entropy&s=c119eb37e06ee509fa01667e388e201f

Kommentér

Terapi: Sterri linje for linje

Noen kommentarer til Aksel Braanen Sterris Religion er en parasitt på den versten delen av menneskehjernen. Dette er først og fremst terapautisk for min egen del. Som å faktasjekke de republikanske TV-debattene fra sofaen. Just for the hell of it.

For hvert terrorangrep blir det diskusjon om hvilken rolle religionen spiller i å fremme terrorangrep.

Det er viktig å ta diskusjonen om hvilke ideologiske, sosiologiske og politiske realiteter som ligger bak terrorangrep i vesten. Forutsetningen for en god debatt er at innleggene er presise, relevante og informerte. Det er også en fordel er at innleggene i debatten er originale. Men er innlegget informert er det ofte også originalt; det er gjerne når man har tatt seg tiden til å lytte til samtalen som pågår—det være seg media, i lokalsamfunnet og i akademia—at man kan komme med noe nytt det er verdt å si.

Det blir dessverre fort en giftig og lite konstruktiv debatt, som kan ende med feilslutninger av typen Donald Trump bringer til torgs. Selv om terroristene dreper i Islams navn er det å nekte muslimer inngang til landet, en grusom og uintelligent respons.

Det er uintelligent fordi det er for mange muslimer og for få terrorister til at den statistiske screeningen kan virke. Det er grusomt fordi du nekter noen deres rettigheter bare på grunn av deres gruppetilhørighet og legger en form for kollektiv skyld på alle muslimer.  

Dette kan de fleste slutte seg til. Men nå må vi allerede sammenligne to begreper i Sterris tekst: religionene og muslimene. Det er lett å forstå at Trumps forslag har lite for seg. Noen har påpekt at det er vanskelig å identifisere hvem som er muslimer: det står ikke akkurat påskrevet på passet. Men den vektigste innvendingen er nok heller at Trump opererer med et begrep som ikke lar seg anvende på virkeligheten slik han vil. Beviset på at Trump tegner fiendebilder er at uansett hvilken definisjon av en muslim han opererer med, har det liten relevans for de politiske realitetene muslimer får skylden for. ‘Muslimer’ står her inn for ‘de andre’.

Jeg peker på dette fordi Sterri begår den samme grunnleggende feilen i kommentaren sin. For Sterri er det ikke muslimer men ‘religion’ som sådan som fungerer som ‘det andre’.

Å ignorere religionens betydning i å fremme terrorangrep, er imidlertid like uintelligent. Det er åpenbart at terroristene er motivert av religionen når de sprenger seg selv og andre i lufta.

Det er i alle fall klart at noen terrorister er motivert av det Tore Wig (se linken) definerer som ‘islamsk ideologi’. Men hva mener Sterri med ‘religion’ her? Det synes i alle fall å være noe som kan ‘fremme’ terrorangrep, og dermed stå i en kausal relasjon.

Det er det de sier og det er det de tror på. Det er bare fordi de tror så sterkt på et prosjekt som går utover dem selv, at en slik handling gir mening.

Det stemmer nok at en terrorhandling gir mening om man tror på noe ut over seg selv. Men strengt tatt gir bruken av min stemmrett eller min (noe inkonsekvente) boikott av Ryanair bare mening om jeg tror på et prosjekt som går ut over meg selv. Jeg antar at de fleste mennesker tror på et prosjekt som går utover dem selv. Heldigvis.

Men det er ikke slike hverdagslige ting som utøvelse av stemmerett i liberaldemokratiet eller en tom forbrukerhandling i det moderne markedet som irriterer Sterri. Det er ikke selv-transendens som er problemet her. Det handler om hvilket prosjekt man hengir seg til.

Og det er bare når «den andre» er definert som fienden, og dermed blir et legitimt mål, at du kan forsvare en slik handling for deg selv.

Enig. Det er bare når man definerer noen eller noe som ‘den andre’, som en fiende som truer ens egen makt og voldsmonopol, at man kan forsvare grusomme handlinger.

Religion er nemlig et mektig verktøy av en tankekonstruksjon. Som Machiavelli skriver i Fyrsten, en tidlig selvhjelpsbok for diktatorer, er religion det perfekte virkemidlet for å få folket til å underkaste seg deg og gjøre ting de ikke ville gjort for et menneske av kjøtt og blod.

Religion er altså et verktøy og en tankekonstruksjon. Kanskje Sterri opererer med en slags substantialistisk definisjon av religion: som en slags tro eller hengivelse til visse ideer. I så fall er klokt av han å aldri fortelle oss hvilke ‘tanker’ dette gjelder. Dette til forskjell fra klassiske funksjonalistiske teorier som definerer religion ut i fra en bestemt funksjon. Eller vil han kanskje også behandle den som en funksjon, siden religion kan være verktøy? Benevner religion hvordan visse ideer fungerer? Hvordan i så fall skille religion fra ideologi, f.eks. fra den liberale ideologien som forsvarte bomber i Libya?

Videre er det ikke uviktig at Sterri ukritisk aksepterer Machavellis definisjon og forståelse av religion. Machiavelli: den infamøse forsvaren av det politiske maktmonopol. Et annet eksempel er fra den liberale tradisjonen Sterri identifiserer seg med. Tilbedelsen av den deistiske fornuftsguden i Notre Dame under den franske revolusjonen. Der var den hellige treenighet: Religion, politikk og terror. Det foregår en forskyvning av hva som gjelder som det absolutte fellesskap. Fra det religiøse felleskap til den moderne nasjonalstaten. Rettere sagt gjelder det en fortelling om en tidligere hengivenhet til en absolutt religiøs dimensjon. Denne hengivenheten må nå overføres til nasjonalstaten for å sikre maktmonopolet,  enten ved å direkte sakralisere (og dermed konstruere) det nasjonale felleskap, eller ved å ta kontroll på det som nå definere som det religiøse, for derigjennom å gjøre det samme. Denne mekanismen er veldig synlig i overgangen til den moderne filosofien: Hobbes vil sikre statens voldmonopol, Monteqsuieu reduserer de klassiske dydene til kjærlighet for hjemlandet og Hegel gjør tilsynelatende det politiske felleskap til den ytterste sakrale kontekst.

Skal man lage suveren nasjonalstat kan man ikke la folk dø for sin tro. Da må de dø for fedrelandet, for det nye ‘vi’.

Religion passer også perfekt som ansvarsfraskrivelse. Du trenger ikke ta ansvar for hva som er rett og galt; svaret ligger i religionen.

Jeg har allerede begynt å hinte til at Sterris religionsbegrep synes å være ukritisk arvet fra den liberale tradisjon. Jeg sier dette fordi alle beskrivelsene han gir av religion hører til her. Men dette begrepet er ikke ubesudlet. Til og med vi teologistudenter måtte begynne våre studier med REL1010 hvor vi ble fortalt hvor vanskelig det er å definere hva ‘religion’ er for noe. Der fikk vi i det minste et inntrykk av begrepets historisk betingede opphav, og hvor ofte essensialistiske definisjoner bidrar til å forvirre dagens debatt. Hvis man ikke har tid til å studere religionsvitenskap, kan man i alle fall ta en titt på William Cavanaughs The Myth of Religious Violence eller Karen Armstrongs Fields of Blood: Religion and the History of Violence. Dette er bøker som går rett på sak.

Disse bøkene viser hvordan den moderne essensialiseringen av det ‘religiøse’ som motpol til det ‘sekulære’ har sine røtter i den liberale vestlige tradisjonen, og fungerer best når det brukes til å forsvare nasjonalstaten mot ‘den andre’. For da kan man si at religion—en tankekonstruksjon som kan utnyttes og stå i en kausal relasjon—bidrar til ansvarsfraskrivelse. Hvis Sterri skal forsvare liberal autonomi, må religion være heteronomi: overgivelse til en lov utenfor seg selv, og dermed ansvarsfraskrivelse.

Religion er også en livsfarlig tankekonstruksjon i møte med mennesker som har en hang til å følge tanken til sin logiske ende, noe som kan forklare hvorfor så mange muslimske terrorister er ingeniører og at bokstavtro religion ofte er den farligste.

Religion passer altså for mennesker med dominante venstre hjernehalvdeler.

Merk hvordan moderne fundamentalistiske strøminger behandles som autentiske uttrykk for den religiøse essens (som Sterri ennå ikke har definert!).  Når terrorhandlinger skjer i vestlige land er det noen som sier at det er den moderne vestlige liberal-/kapital-/kommersial-/nihilismen som egentlig har skylden. Det er selvsagt ikke så enkelt. Dynamikken er alt for kompleks og skyldspørsmålet er umulig eller gir kanskje ikke mening her. Men det er utvilsomt viktige sammenhenger mellom sekulære politiske autoriteter og moderne fundamentalisme. Uavhengig av årsaksspørsmålet holder det å påpeke at kjernen er om det ikke er noen felles forutsetninger eller dynamikker kring religion, politikk og autoritet som vestlig liberalisme og noen former for fundamentalisme deler—om enn med motsatt fortegn.

Religion er også en parasitt på den verste delen av menneskehjernen, vår hang til å dele inn verden i oss og dem; vi som er innenfor og de som er utenfor.

Mon det.

Den har derfor ikke overraskende vært en mektig drivkraft i blodige kriger.

Her kan jeg referere til Cavanaugh. Men Bjørn Are Davidsen setter nok pris på en henvisning til Da jorden ble flat

Selvsagt er såkalte religiøse involvert i vold. Ja, Islams eller Kristendommens historie full av vold. Det er mulig å argumentere at det er blodet som konstituerer den kristne tradisjonen. Jeg synes lite om at Andreas Hegertun forsøkte å renvaske det kristne felleskapet fra religiøs terror. Fra et teologisk ståsted er det for enkelt. Kristne kan ikke distansere oss fra de empiriske felleskapene vi lever i. Utgangspunktet for trosutøvelsen kan ikke være at kirken er et voldsfritt sted. Hvis det finnes hellighet og hvis det finnes kjærlighet, begynner den ikke i uskylden. Men dette er en teologisk refleksjon.

I denne sammenhengen er det viktigste å gjenta at det ikke finnes et fenomen kalt ‘religion’ som står bak volden.

Da forstår vi at terrorisme ikke er det eneste problemet religionen skaper. Det er bare det mest brutale.

På tide å oppsummere: Religion er en livsfarlig tankekonstruksjon, et verktøy, en parasitt, oppphav til terror, ansvarsfraskrivende. Minst.

Selv om mye politisk tenkning de siste tiårene har gått ut på hvordan mennesker med radikalt ulike virkelighetsoppfatninger og verdisyn kan leve sammen på fredelig vis, er det likevel klart at religion står i motsetning til de verdiene vi setter høyt.

Hvem er dette ‘viet’? Er det noen andre enn det norske nasjonale felleskap? Det som er større enn oss selv, det som vi bør dø for? Hvilke verdier snakker vi om her? Det motsatte av religionenes verdier. Dette viet er ‘den andres’ andre. Vi som ikke opererer med tankekonstruksjoner eller ideologier, vi som er parasittfrie og fredelige, vi som tar ansvar og ikke deler verden opp i ‘vi’ og ‘dem’.

Et godt samfunn er et samfunn bestående av likeverdige og frie individer, som tar beslutninger basert på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig. Uenigheter løses med kompromisser og argumentets kraft, ikke med makt.

Den beste kunnskapen om ‘religion’ finner du ikke i Sterris innlegg. Hva gjelder siste setning: rasjonalitet er ikke et entydig begrep. Her defineres den rasjonelle sfære som som en sekulære og liberale sfære. Som MacIntyre spør: Hvem sin rasjonalitet? Dette er viktig. Her, som så ofte, er et forsvar for rasjonaliteten i virkeligheten et forsvar for makten. Når den liberale rasjonaliteten er den eneste som eksisterer er alle andre (les: religiøse) diskurser per definisjon irrasjonelle. Dette en klassisk taktikk blant liberale sekularister: å definere det liberale og sekulære som det eneste nøytrale domenet, det eneste mulige åstedet for den frie meningsutveksling. Da trenger man ikke lytte til ‘det andre’, da kan man bruke makt.

Men den liberale rasjonaliteten er ikke den eneste, og den er for øvrig kaputt. Det mener i alle fall jeg. Hvis jeg kan nok om religionsvitenskap til å se at Sterri ikke vet hva han snakker om hva gjelder religionsbegrepet, kan jeg enda litt mer om dette. Jeg har lært nok om paradoksene i den moderne liberal fornuften. Generelle henvisninger til ‘argumentets kraft’ biter ikke på. Slikt kan bare overbevise meg om ved å ty til makt.

Religion står i veien for alt dette. Religion er en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening, noe som kommer tydeligst til uttrykk i religiøse skoler. Religion er en trussel mot å basere beslutninger på vitenskapen og den er en trussel mot en fornuftig samtale om moralske spørsmål.

Vi noterer oss: religion er trussel mot evnen til å ta et selvstendig standpunkt.

Forekomsten av religion i et samfunn gjør makt mer nødvendig enn det burde være. Religiøse har aldri hatt problemer med å bruke makt for å tvinge gjennom sitt verdisyn på andre. Men skal et sekulært samfunn vinne fram må også religiøse bekjempes med makt.

Som nevnte republikanske TV-debatter burde kanskje dette stå uten kommentar. Men her kommer selvmotsigelsene som perler på en snor og skjelettene faller ut av skapene. Sterri har nå tilstrekkelig delt inn verden i ‘vi’ (sekulære, liberale, norske) og ‘dem’ (religiøse, fundamentalistiske, terrorister). Nå vet vi hva vi virkelig bør dø for. Nå kan vi bruke makt.

Religion og liberalisme henger nemlig ikke sammen, noe som kommer klarest fram i abortdebatten. Grunnen til at kvinner har rett til selvbestemt abort i dag, er ikke at religiøse er overbevist om at abort er greit. De er midlertidig bekjempet. Religionen er tvunget i kne.

Dette er enda en perle. For Sterris innlegg er jo en ypperlig illustrasjon på hvordan religion og liberalisme henger sammen: religion er liberalismens antitese, negasjonen som opprettholder affirmasjonen, det ekskluderte Utenfor som konstituerer det liberale felleskap.

Så kan man innvende at religion er et gode i mange menneskers liv. Noen vil være så frekke at de foreslår at religion er en nødvendig kilde til moral. Men faktum er at religion verken er logisk eller empirisk nødvendig for moralske handlinger og et godt samfunn.

Selv om det skulle finnes et essensielt fenomen som man kan kalle religion, hadde dette argumentet i beste fall vært rimelig tynt. Lytt til en pinsevenn i Trondheim snakke om sin hverdagsetikk, se en muslim i Paris be, les om såkalte indigo children diskutere livet på nettfora. Livsrefleksjon, ubevisste og bevisste praksiser, ritualer, moral og politkk henger her sammen på svært forskjellige måter. Felles for de alle er at man ikke kan redusere dem til eksempler på ‘religion’ som en mekanisk betingelse for moralske handlinger og et godt samfunn.

Det er ingen gode handlinger religiøse utfører, som ateister ikke har muligheten til, og faktisk utfører. Det er derimot drøssevis med fæle handlinger som sekulære aldri kunne fått seg til å utføre.

Javel.

Hvis moralske handlinger var en konkurranse, er det ikke tvil om at Mor Theresa og Paven ville tapt mot de effektive altruistene.

Men det Mor Theresa forsto og Paven forstår, er at moralsk refleksjon og visdom handler om mye mer enn det som reflekteres i algoritmene til de effektive altruistene. Apropos left-brain thinking. Nå er det altså bokstavelighet og kalkulering som må bekjempe de omtrentlige og ineffektive religiøse moralske praksisene.

De beste samfunnene å leve i, som vårt eget, er ikke overraskende sekulære. Religiøse samfunn er verre å leve i, på nærmest samtlige relevante parametre, selv om vi kan så tvil om årsakssammenhengen. At religionen ikke lenger tar stor plass i vårt samfunn, er dermed både et betydelig gode og trolig en av årsakene til at vi er et relativt fredelig og harmonisk folkeslag.

Ja, den årsakssammenheng kan vi slå tvil om.

Like klart er det at religioner som gir den enkelte frihet til å gjøre mening av den, som protestantisk kristendom, er mer kompatible med de verdier vi har grunn til å sette høyt.

Nettopp: Fordi protestantisk kristendom er den største ‘religionen’ som har blitt formet av, har formet, og vokst frem sammen med liberalt tankegods. Det er derfor religionsdefinisjonene hele tiden har vært hjemsøkt av protestantisme: innadvent, kognitivt (tankemønstre), heteronomisk osv. På samme måte hjemsøkes protestantisk tankegods av denne religionsdefinisjonen. Det er en klisjé i en del kristne miljøer å si at kristendom ikke er en religion: Religion handler om å følge lover utenfor seg selv, mens god luthersk/karismatisk/evangelikal/reformert kristendom handler om nåden.

Det er selvfølgelig slik at religion er en kilde til mening for mange. Men den er på ingen måte nødvendig for det.

Nei, selvsagt ikke. Men det findes mange typer nødvendigheter, og ‘mening’ er også et flertydig begrep.

Å ikke la sin søken etter mening og kunnskap begrenses av kunstige tankekonstruksjoner, som hva en guddom måtte mene, kan gi en enorm glede og mening i tilværelsen.

Det er mye som gir glede og mening. Og dét på mange forskjellige måter. Men det jeg har lært som teolog av min kristne tradisjon er å være mistenksom mot den type kalkulerende fornuft som vurderer livsanskuelse og etikk ut i fra hva som er nyttig. Denne irriterende hangen til å lete etter ‘betingelser’ for empirisk lykke som fører oss inn i den endeløse jakten på nytten. Denne fornuften som Sterri her eksemplifiserer. Vi trenger ikke religion. Selvsagt ikke. I den kristne tradisjonen er det et utgangspunkt at religio, tilbedelse, den stadige tilbakevendingen til kulten, er unyttig. Men det er ikke uten verdi.

Å erkjenne at mennesker bare er en liten, men likevel viktig, art i et enormt komplekst økosystem, utstyrt med mulighet til fornuft og evne til å reflektere og komme til bunns i noen av universets mysterier – og alt det som følge av naturlig og kulturell evolusjon – dét er fantastisk det.

Denne visjonen kan jeg støtte meg opp. Men jeg vil kanskje være litt forsiktig med ‘komme til bunns i’. Gud, universets mysterium, er nemlig bunnløs.

Historien har selvfølgelig utallige eksempler på at religiøse mennesker ikke er alene om å finne på grusomme ting. Den muligheten ligger dessverre i menneskets natur.

Om ikke menneskenaturen endrer seg, vil det alltid finnes noen som vil forsøke å benytte oss av vår redsel for det fremmede og vår hang til å dele grupper inn i oss og dem, til å gjøre andre vondt. Både høyre- og venstreekstremisme, gjør verden til et utrygt sted å være. Den erkjennelsen står imidlertid ikke i veien for å peke på religion som et spesielt mektig verktøy i så henseende.

I så henseende ville første steg på veien mot et bedre samfunn være å sette Ditchkins på pause og forsøke å forstå den verden man snakker om. Trump er til muslimer som Sterri er til religion. Uten sammenlikning for øvrig. Men det er en manglende evne til å forstå det de snakker om. Det er noe som irriterer, men uvilje hindrer dem i å se de åpenbare koblingene mellom deres egen posisjon og det fiendebildet de tegner. Slik deles verden inn i to. Når religion defineres som et voldens opphav kan den liberale ideologien renvaskes. Dette er tankeløst: det er å nekte seg selv den forståelsen god politkk må bygge på.

Skal mennesker (og dyr) kunne leve sammen uten å ta rotta på hverandre, er medisinen klar: Religion må ta mindre og mindre plass i våre liv.

Medisin er viktig for god helse, for god salus, salvation, frelse. Men første steg til frelsen handler ikke om å anklage eller å skylde på andre. Det første steg er et steg tilbake, det er omvendelse: å se at man tok feil, og dermed at det er mulig å lære, at det finnes noe å forstå. La meg parafrasere Paulus: Sterri er lik en som bokser i løse luften. Han vil så gjerne slå noe, kritisere noe, bruke makt. Men det finnes ingen uavhengig essens eller variabel som heter ‘religion’ bak alle problemene Sterri ønsker å forklare. Det finnes bare noe annet og mye forskjellig.

f7021eeb-1

Kommentarer (1)

True crime: spionteologen som kom inn fra kulden

Påskeferiens stille uke er høytid for blod og appelsiner, uløste mord og ukristelig billig sukker og e-stoffer. Når mørket sakte senker seg over de første vårtegnene, benker vi oss foran TV. T.S. Eliot skrev: ”Humankind cannot bear very much reality”, men det er nettopp det folket vil ha! Vår tids brød og sirkus er true crime. Også jeg har sett og hørt: ”The Serial”; ”Paradise Lost”; ”The Staircase”; ”The Jinx”; ”Making a Murderer”.

Ladies and gentlemen, la meg få presentere en true crime fra teologiens nattsvarte underverden.

Kristen dogmatik er en murstein av en innføringsbok i systematisk teologi. Den var på pensumlisten i systematikk på Det teologiske Menighetsfakultet, og som flittig student markerte jeg de gode poengene med selvlysende gulfarge og skrev summariske notater i margen. Kristen dogmatik er skrevet av Aleksander Radler. Hvem er han? Akademiker og prest.

Og spion. Spion, sa du? Det finnes nemlig en annen murstein, en 5,3 kilo tung Stasi-mappe…

”Den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs”. Slik lyder et kjent munnhell. Da Radler var 21 år og student i filosofi og teologi ved Humboldt-universitetet i Berlin, var han som en Paulus: Han gikk lenger i sin iver og radikalitet enn de fleste jevnaldrende. Den 8. september 1965 meldte han seg frivillig til tjeneste for Stasis enhet XX/7 i Frankfurt Oder. Som disippelflokkens leder Simon fikk et nytt navn – Peter – ble Radler døpt som ”IM Thomas”. Fra rapporten den dagen: ”Han sier at han er blant de beste studentene dette semesteret, at studiene gir ham glede og at han har lett for å lære. I samfunnsvitenskapene har han høyeste karakter”.

I perioden 1949-1962 flyktet rundt regnet 2,5 millioner fra den totalitære overvåkingsstaten DDR. Men Radler var som laksen og svømte motstrøms. Til Stasi-offiseren bak skrivebordet sa han: ”Som kristen [vil jeg] støtte DDRs arbeid for fred”. Som østerriksk statsborger kunne han bevege seg fritt mellom øst og vest, hele verden lå for hans føtter. Radler var rett og slett den perfekte spion!

Han begynte med en gang. I samme måned som han vervet seg frivillig, anga han seks utlendinger, eller for å si det med kansellispråket til DDR: ”kapitalistiske fremmedelementer”. Utenlandske studenter var uglesett av overvåkingspolitiet fordi de angivelig hjalp DDR-borgere over grensen. Hør! I løpet av bare ett (!) år tystet Radler – ”IM Thomas” – på over 20 personer. Som en nåtidig Judas dolket han sitt sosiale nettverk i ryggen, deriblant venner av kjæresten sin.

I revolusjonsåret 1968 ble Radler tvunget til å forlate DDR. Han hadde gått bak ryggen på syv medstudenter ved universitetet i Jena. Syv unge mennesker som drømte om et annet liv, om frihet, bort fra mugg, grå betong og stålkontroll. Det må ha vært noe spesielt med Radler, noe som vekket tillit, for de ba ham om å gjøre en farlig tjeneste: Kunne han kanskje poste noen viktige brev for dem i Vest-Berlin?

De trengte penger for å ta seg over grensen, penger de ikke hadde. Derfor henvendte de seg til kjente og kjære, som Henning Frunder skriver i et av brevene: ”Aleksander er en god venn av meg, jeg har kjent ham i to år. Hans gudstro og religiøsitet garanterer for at han verken skal sladre eller forsyne seg av pengene. Derfor kan dere trygt sette inn 2500 vestmark på konto 99/34686”.

Men Radler er en quisling. Han postla ikke brevene, i stedet ble de finlest av klåfingrede Stasi-agenter, som straks pågrep seks av studentene den 10. juli 1968 for ”forberedelser til ulovlig grenseoverskridelse og statsfiendtlig hets”.

Men var det ikke syv studenter som drømte om å rømme, og ikke bare seks? Ved pågripelsen ble Christine Girbig skilt fra sine medsammensvorne og ført til en helt annen plass for å forhøres. For å beskytte identiteten til informanten sin forsøkte Stasi dermed å iscenesette Girbig som muldvarp. ”Girbig er ikke her sammen med dere, you do the math…” Girbig ble gjort til syndebukk, Radler gikk fri.

På sedvanlig Stasi-vis hentet de faren til Girbig halv fire om natten. Faren ble brukt som psykologisk pressmiddel for å få frem en tilståelse. Hvis hun vitnet mot vennene sine, skulle hun slippe fengselsstraff. Det var rått parti. Med Girbigs egne ord: ”Jeg ville bare forsvinne fra jordens overflate. Jeg håpet at jeg skulle bli rammet av en dødelig sykdom. Hva som helst, bare jeg skulle slippe å komme dit og vitne. Jeg visste det var feil, men jeg hadde allerede gitt far et løfte. Å vitne mot sine venner. Det var forferdelig. Skam er ikke riktig ord. Man kjenner seg forferdelig. Helt ødelagt”. Judas avler judaser.

To av de medstudentene Radler forrådte, tok livet av seg etter fengselsoppholdet. Et dødskyss med døden til følge, altså.

På grunn av de syv studentene måtte Radler reise til Sverige. Hvorfor Sverige? Stasi, DDRs ”pusteorgan”, så for seg at Radler skulle infiltrere det svenske kirke- og kulturlivet ved å doktorere i teologi eller posisjonere seg i den svenska kyrkan, samtidig som han matet overvåkingsinstitusjonen med juicy innsideinformasjon om østtyske avhoppere i Sverige. Som seg hør og bør for spioner, fylte han kofferten med radiosender, usynlig blekk, koder og hemmelige adresser i DDR.

Radler lå ikke akkurat på latsiden, verken som teolog eller spion. Med den ikke helt ukjente Gustav Wingren som veileder disputerte han i teologi ved Lunds universitet i 1977. Tittel på avhandlingen: Religion und kirchliche Wirklichkeit: eine rezeptionsgeschichtliche Untersuchung des Schleiermacherbildes in der schwedischen Theologie. (En gratis tungegymnastikktime der, ja). Etter disputasen hadde Radler praksis som prest i Burtäsk i Nord-Sverige. Ikke lang tid etter vendte han tilbake til universitetet i Lund som forsker. Radler rablet ned opplysninger om ikke mindre enn 600 personer frem til Berlinmurens fall. Blant disse var 100 svensker. Det hører med til historien at Säpo, sikkerhetstjenesten i Sverige, gjentatte ganger fikk flere bekymringsmeldinger om Radler, men ingenting ble gjort. Spionteologen fikk lov til å være i fred.

I totalitære regimer er motstand og opposisjon en livsfarlig risikosport. Faktisk var kirken i DDR en av de viktigste premissleverandørene for systemkritikk og protest, et slags demokratisk frirom, uavhengig av religiøs overbevisning. På slutten av 1980-tallet vurderte Svenska kyrkan å støtte sine søsken og opposisjonen i DDR. Radler ble gitt i oppdrag å stikke kjepper i hjulene for initiativet. Stasi hadde stor sans for Radler, og rosinen i pølsa var et oppdrag som infiltratør i FN! Og gulroten til Radler? Et fremtidig professorat i hans elskede DDR.

Men det ble med dagdrømmen. Den 9. november 1989 falt Berlinmuren, og betongbiter fra ”skammens mur” eller ”den antifascistiske beskyttelsesmur” – avhengig av politisk ståsted, ikke sant – ble til suvenirer. DDR gikk ut på dato i januar 1990. Stasis hovedkvarter i Berlin ble omgjort til museum over natten. Hovedkvarteret inneholdt et ytterst hemmelighet bibliotek: 11 mil hyllerader med sensitive personmapper. Folket stormet bygningen, mange ville så klart få innsyn i mappene sine, i sitt andre liv.

Stasi forsøkte selvfølgelig å destruere så mange mapper som overhodet mulig, men de hadde dårlig tid. De rakk ikke å kaste alle mappene på bålet, så de etterlot seg et hav av opprevet papir. Det er et mareritt av et puslespill, å sette sammen bitene er et møysommelig og tålmodighetskrevende arbeid. Det er nok å henge fingrene i, fortsatt gjenstår mange tusen sekker fulle av halvdestruerte mapper. Journalisten Christoph Andersson skriver: ”Alt Radler kan gjøre, er å be til Gud og håpe at Stasi-mappen hans ødelegges”.

Aleksander Radlers mappe er oppstått fra kaoset. Som en omvendt fugl føniks steg ”IM Thomas” opp fra asken.

Allerede i 1994 ble teologen avslørt som spion. Radler ble konfrontert med påstanden om spionasje av universitetsledelsen i Lund. Han blånektet, men sa opp sin stilling. Universitetsledelsen valgte ikke å offentliggjøre avsløringen, så den tidligere agenten ble ikke persona non grata i Sverige. I stedet ble Radler ansatt i fast stilling som sogneprest i Luleå stift. På fritiden engasjerte han seg i lokalsamfunnet, i idrettslaget og i politikken. At han også var gjesteforeleser for kommende prester ved Umeå universitet, er toppen av kransekaka.

Var det ikke Jesus som sa: ”For det finnes intet skjult uten at det skal bli synlig, intet hemmelig uten at det skal komme for dagen?” Den 14. april 2012 kunne den svenske avisen Expressen avsløre: ”Hans kodenavn var ’Thomas’. Hans oppdragsgiver var den fryktede østtyske sikkerhetstjenesten Stasi. Aleksander Radler, den populære sognepresten, blar i de over 1000 anklagende dokumenter som Expressen har lagt frem for ham”.

Hvordan reagerte han da Expressen banket på døren hans? ”Han ser mistenksomt på papir etter papir. – Alle de her rapportene som jeg påstås ha skrevet… Det ser ut som min håndskrift, men det er definitivt ikke det. Dessuten er det bare skrevet med små bokstaver, det gjør ikke en person som er relativt skolert”. Ha! Da Robert Durst i HBO-dokumentaren ”The Jinx” konfronteres med et postkort han må ha skrevet, svarer han på lignende unnvikende måte.

2012: 47 år etter at han banket på døren til Stasi for å verve seg til tjeneste for DDR. 25 år som spion. Et dobbeltliv han har holdt skjult for alt og alle, inklusive kvinnen han er gift med og de tre barna. Er det ikke på høy tid å ta bladet fra munnen nå? Men i samme intervju fornekter han tre ganger: ”Jeg er ikke spion, har aldri vært spion. For alt jeg vet, har jeg aldri noensinne hatt kontakt med Stasi […] Jeg er et naivt og godtroende menneske, som tror godt om alle. Jeg kan ha bli utnyttet uten at jeg visste om det”.

Samme år sendte Luleå stift en delegasjon til Berlin for å bedrive litt detektivarbeid i Stasi-arkivet. De måtte jo komme til bunns i dette. På samme tidspunkt var dessuten mappen til ”IM Thomas” komplettert med ytterligere informasjon. Ifølge eksperter var det ingen tvil: Aleksander Radler er ”IM Thomas”.

26. juli 2012 kaster Radler kortene, han lar masken falle. Han går av som sogneprest og må trekke seg fra alle politiske verv. Men han er 68 år, så han skal uansett pensjonere seg snart. I august publiserer han et brev i Dagen hvor han redegjør for sitt syn på saken: ”Sannheten er at jeg definitivt har begått handlinger som er forkastelige, og som jeg må be om tilgivelse for”. Men i dette offentlige skriftemålet har det sneket seg inn en dobbelthet: ”Sannheten er trolig at jeg sannsynligvis ikke er skyldig i alle de tingene jeg nå blir anklaget for”. I samme brev angir han et mulig motiv: ”Jeg er født mot slutten av andre verdenskrig i mai 1944, og jeg vokste opp som østerriker i daværende DDR. Min mor ble forfulgt av nazistene og satt en stund i konsentrasjonsleiren Teresienstadt. Hun var overbevist sosialist”. Hvis du vil lese brevet i sin helhet, er det å finne her. Etter publiseringen av det åpne brevet er munnen til Radler lukket med syv segl.

Vi spoler frem til desember 2014. SVT sender dokumentaren ”Spionen som hamnade i kylan”. I dokumentaren møter vi professor emeritus Anders Törnvall, som under studietiden tilfeldigvis traff Radler i DDR. Törnvall søker svar på ett spørsmål: teolog og spion, hvordan er det mulig? I forbindelse med dokumentaren har han ved gjentatte anledninger forsøkt å komme i kontakt med sin tidligere venn, men Radler vil ikke stille opp på TV.

Men i avslutningsscenen sitter Törnvall i en telefonsamtale med Radler: ”Du burde ha snakket med meg først! Før du springer rundt og snakker med aviser, hit og dit. Jeg er faktisk skuffet over deg, det må jeg si!” Törnvall blir regelrett skjelt ut i telefonen. Den voksne mannen Törnvall krymper, blir gjort til en ulydig guttepjokk. Han svarer nølende, litt redd: ”Ja, altså, men…” Da jeg så denne scenen, måtte jeg klype meg i armen. Er det sant?

Fra samme samtale: ”Men grunnen [til at vi lager dokumentaren] var jo at jeg fant navnet mitt i disse dokumentene, som er forbundet med deg. Og det er de som interesserte meg, hva du hadde sagt om meg. Det var grunnen, derfor tok jeg kontakt med deg”, sier Törnvall. Radler svarer: ”Husker du hva slags brev du postet for 40 eller 50 år siden?” Törnvall kontrer: ”Mener du at du ikke arbeidet for Stasi alle disse årene?” Og hva svarer Radler da? ”Ikke ’arbeidet for’. Om det hadde vært så enkelt, snälla du! Om det hadde vært så enkelt, kunne man formulere det slik. Men jeg synes ikke at dere skal komme her og være moralpredikanter og dele ut dommer”.

Etter å ha lagt på røret går Törnvall inn i naborommet, setter seg ved et piano og spiller ”Ingen er så trygg i fare”.

The End.

PS! Hva kilder angår, står jeg i gjeld til følgende to journalister: den pseudonyme ”Julia Caesar” og Christoph Andersson.

Påske spessial

Kommentér

Hyttepåske, bypåske, kirkepåske

Én ting jeg lærte å sette pris på de årene da jeg bodde i England var å gjenta påskeuken i vanlig klokketid. Ikke noe utfart til ferie – for folk flest bare vanlige hverdager. Kirken og gudstjenestene ga uka en klangbunn som fikk hendelsene til å gi gjenklang langt utover de syv dagene vi forbinder med påske.

Først askeonsdag og fastetid, der man tegnes med korsets tegn i aske fra fjorårets palmekors. Alt dekkes til. Halleluja’ene uteblir fra liturgien. De første frampek mot omveltningene som kommer. Man forbereder seg til hendelsene som skal skje, slik at ikke påskeuka farer forbi uten at man hadde tid til å trekke pusten.

Palmesøndag. Vi går i prosesjoner rundt i bydelene og vifter med nye palmekors som vitne om Jesu inntog i våre liv og de stedene der vi beveger oss. Vi som kjenner fortellingen vet at dette ikke er slutten eller høydepunktet. For de som måtte være nye inkluderer messen en dramatisk tekstlesning av pasjonsfortellingen i stedet for preken denne søndagen. Hele fortellingen leses fra et av evangeliene. Hver stemme fremheves med sin egen tekstleser, og forsamlingen leser folkemengdens rop. Hosianna! Korsfest!

Så kommer Skjærtorsdag med nattverdsgudstjeneste litt utenom det vanlige: Jesus – i prestenes skikkelse – kommer ned fra alteret, bøyer seg ned og vasker våre føtter. Bokstavelig talt – de har med vaskefat og håndkle, og alle som vil kan få vasket føttene. Som mange andre måltider avsluttes dette med en spasertur i hagen – prosesjonen leder oss ned midtgangen og ut til sidekapellet for å våke og be.

Her begynner idyllen å briste, vi klarer ikke våke slik vi blir bedt om. Det som skulle vært en fin og rolig avslutning på en god dag blir revet i stykker. Det som er igjen av nattverdsmåltidet dekkes til. Jesus blir tatt bort. Vi vet ikke hvor de tar ham. Koret begynner å synge klagesalmen 22 – ”hvorfor har Du forlatt meg” – prestene kommer tilbake i sorte kapper og fjerner all pynt fra alter og kirkerom. Uten noe ord om forløsning eller hva som kommer sendes vi hjem før midnatt. Den tunge kirkedøren låses. Ingen av disiplene kan skryte på seg å ha blitt ved hans side. Drømmer og håp brister.

Langfredag. Gudstjeneste klokken to på ettermiddagen. Prestene ligger på ansiktet foran alteret i stillhet. Hva skjedde? Hvorfor? Hvor er du Gud?

Vi går inn i en halvtimes lang forbønnsstund. Ingenting utelates eller glattes over med fine ord om håp. Hvor er du Gud? Alt i denne verden som gir grobunn for slike spørsmål, alle hendelser og situasjoner det ser ut som Gud har glemt blir båret frem i forbønn for en Gud vi ikke lenger vet hvordan er. Vi legger det ned foran korset til han som bærer alt det som ikke er som det skal være. Han som selv har blitt skuffelsen, sviktet og smerten.

Korset bæres inn. Vi ser en Gud som er vår lidelse, som er vår smerte, som er like forlatt og hjelpeløs som oss. Nattverden består av brød alene. Blodet og forløsningen gis ikke.

I Guds dødsøyeblikk, klokken tre, er gudstjenesten over. Alt er tapt. Ingen velsignelse gis fra alteret. Gud er død. Gå hjem.

Den stille Lørdagen. Mørket og sorgen feies ikke under teppet eller settes i parantes ved at vi skynder oss frem til oppstandelsens hallelujaer. Vi blir værende der hvor tiden står stille. Alle følelser er tillatt og blir gitt rom.

Så skjer det mens det fortsatt er mørkt at vi, slik som noen få av kvinnene samler utrer og salver for å pleie og salve vårt døde håp og fortvilelse, får klamre oss til de restene vi har, om vi kanskje skulle kunne gi det hele en verdig avslutning. Ved daggry kommer vi til stedet der liv og håp ligger gravlagt. Det er kaldt og tomt.

Tomt. Ikke en gang et sted å sørge over knuste drømmer har blitt gitt oss.

Så hører vi en stemme ”Kvinne, hvorfor gråter du?” gjør han narr av oss? Fortvilet svarer vi ”Hvor har du tatt ham? Si det til meg så jeg kan gå til han.” Så hører vi navnet vårt og vi snur oss mot stemmen og ser inni Hans ansikt og soloppgangen.

Første Påskedag. Oppstandelse! Liv og røre! Igjen er alt snudd på hodet. Alt av lys, blomster og skjønnhet har blitt båret frem, det tomme, kalde kirkerommet yrer nå av hender som pynter og fyller hver krok med lys og liv. Vi kommer sammen, og for første gang på flere uker er halleluja-ropet tilbake. Presten roper ”Han er oppstanden”, og vi roper tilbake ”ja, han er sannelig oppstanden!”

Gudstjenesten kulminerer i nattverdfeiringen som vi for første gang – igjen – forstår noe av hva innebærer, og gudstjenesten avsluttes med at hele menigheten samles tett sammen oppe ved alteret og synger Halleluja-koret fra Händels Messias (noter med stemmeføring finnes i dagens program, still deg med noen som er gode til å bladlese!). Lyden av champangekorker som sprettes blander seg med allsangen og kirkeklokkenes klang utover bydelen.

https://images.unsplash.com/photo-1439663036300-8222ab73fe76?ixlib=rb-0.3.5&q=80&fm=jpg&crop=entropy&s=7761139c37bd7b17a6dad26b30174d92

Kommentér

The(o) Voice

Tenk om det fantes en teologisk versjon av The Voice! Hva med Theo Voice? Eller kanskje ikke… Men hvis Rowan Williams var en de fire mentorene, hadde jeg i alle fall vurdert å melde meg på, til tross for min paralyserende redsel for kjendiser. Jeg ville ha valgt ham som mentor – om han overhodet hadde snudd seg, må jeg tillegge. Hvis du ikke har lest eller hørt Williams, bør du sporenstreks trykke på den røde knappen: Gjør noe med det!

Den tidligere erkebiskopen i Den anglikanske kirke lærer oss nemlig å synge renere og penere. Sangtimen begynner med den teologiske skalaen: I essaysamlingen On Christian Theology redegjør Williams for tre måter å bedrive teologi på: 1) selebrerende (feirende), 2) kommuniserende og 3) kritiserende. Det bør være en harmoni mellom disse tonene. Men hva mener Williams med det?

1) Teologi som selebrerende bevegelse

Ifølge Williams har teologi sin begynnelse in medias res. Det vil i praksis si liturgien. Og det er et litt uvant utgangspunkt for mange av oss, for er det ikke bøkenes verden som er teologiens fødestue? Først teori, så praksis. Først alfabetet, deretter hendene?

”For Evagrios er det stikk motsatt: Praktike er øvelsen som leder frem til theoretike, som er å skue det sanne, det bestående, det guddommelige. Praksis og erfaring er forutsetninger for å lære seg å se, å gjennomskue og nå frem til sannheten […] Det er ikke bare slik at teori har fått en annen betydning, hele perspektivet er blitt forandret. Evagrios kunne ikke tenke seg å se på gudskunnskap, den kristne tro, som en lære, en samlet mengde informasjon eller et livssyn som skulle læres, holdes for sant, for deretter å praktiseres”, skriver kirkehistorikeren Samuel Rubenson i det lille skriftet Omvändelsens väg.

Hva er kunnskap? I oldkirken var ikke kunnskap først og fremst et objekt. Et slikt dikotomisk syn på kunnskap (såkalt objektiv og nøytral kunnskap) forutsetter ”den subjektive vendingen” i moderniteten. For Evagrios & Co var kunnskap en intensjonal handling, som innebar delaktighet i og forening med det man hadde kunnskap om. Målet var dannelse (Bildung): å bli formet til det avbildet man allerede er. I oldkirken var teori og praksis som foldede hender: kunnskap og kjennskap.

Hvis man vil lære hva ordet ”Gud” betyr, skal man gå på gudstjeneste (ikke hvor som helst). For teologi har sitt historiske springbrett i liturgien, i hellige praksiser. Eller som teologen David Bentley Hart skriver i boken Atheist Delusions: ”If [Daniel] Dennett really wishes to undertake a ’scientific’ investigation of faith, he should promptly abandon his efforts to describe religion (which, again, does not really exist), and attempt to enter into the actual world of belief in order to weigh the phenomena from within. As a first step, he should certainly – purely in the interest of sound scientific method and empirical rigor – begin praying, and then continue doing so with some perseverance”. Å være teolog innebærer med nødvendighet å bli litt skitten på hendene.

2) Teologi som kommuniserende bevegelse

Teologi har riktignok sin begynnelse i liturgien, men siste ord er ikke sagt med det. Siste ord i liturgien er: ”Gå!” Kristne kan ikke forbli i katakombene. Kirken er ikke til for seg selv, og det er alltid en fare for at den blir seg selv nok. At kirken lukker seg inne i sitt eget kanaanspråk.

Kristne har alltid vært bevisst den andre, skriver kirkehistorikeren Robert Louis Wilken i The Spirit of Early Christian Thought. (Legg merke til boktittelen!) Allerede på midten av 100-tallet angrep ledende filosofer de kristne i skrift og tale. I stedet for å stikke hodet i sanden og late som ingenting, eller bare å etterplapre det som var blitt overlevert fra tradisjonen, satte de kristne tenkerne seg nøye inn i kritikken og skrev sine motsvar. Trosforsvarerne møtte motstanderne på deres ”banehalvdel”, og de gjorde seg bruk av deres referanser og språk- og symbolverden. Tenk bare på Justin Martyr som bokstavelig talt ikledde seg et pallium, som var den kappen de greske filosofene bar.

I denne forbindelse passer det med en anekdote om Rowan Williams: I en forelesning holdt i biskopenes hus (House of Bishops) i Den anglikanske kirke, utfordret teologen Elisabeth Templeton forsamlingen til å reflektere over et dilemma som blir brukt i arbeidsintervjuer ved hennes fakultet. Kandidatene skal respondere på følgende forestilte situasjon: En dag blir du møtt av et helt fremmed menneske på gaten og hun sier: ”Bussen går om to minutter. Fortell meg om oppstandelsen den gjenværende tiden”. Hva hadde du svart da? Biskopene tenkte en liten stund over scenarioet før Templeton avslørte at intervjuerne ved fakultet ønsket følgende svar: ”Hvis du virkelig vil høre om oppstandelsen, vær forberedt på å miste bussen din”. Men Williams sa seg uenig og foreslo en ganske annen innfallsvinkel: ”Jeg tror jeg heller ville ha spurt hvor kvinnen var på vei, for deretter å si at jeg ville ha blitt med henne på reisen”.

Når teologer skal beskrive sitt eget arbeid, er bygningskonstruksjon en av yndlingsmetaforene: forskeren som bebrillet arkitekt eller bygningsingeniør i tweed. Stanley Hauerwas er kjent for å sammenligne teologisk arbeid med mureryrket. Men for Williams er vennskap den mest talende metaforen for teologisk arbeid. ”Bli med på reisen”: Et annet ord for teologi er ”samtale”. Og hvis teologi er en samtale, da blir den aldri avsluttet for den har minst to dialogpartnere. I en samtale verdt navnet lærer begge av hverandre, uavhengig av posisjon og perspektiv. Med andre ord har en Justin Martyr mye å lære av sine kritikere og motkulturer. Det har vi også. Spørsmålet er hva vi gjør med det.

3) Teologi som kritiserende bevegelse

Hvis det er én ting vi bør lære av debatten som foregår i kjølvannet av VGTV-serien ”Frelst”, er det behovet for å snakke sammen. En teologisk samtale krever åpenhet for korreksjon og kritikk. Ordet ”kritikk” stammer fra det greske ordet krisis, som betyr: ”å skjelne”. Teologi lar seg nemlig ikke redusere til verken feiring (”halleluja!”) eller kommunikasjon (”ta imot!”), for da blir sangen falsk. Vi må rense halsen. Og da er kritikk en uunngåelig øvelse. I gamle dager kalte vi det ”omvendelse”.

Jeg har sett siste episode av ”Frelst”, og det smerter meg at det synes som om dokumentaristen Rut Helen Gjævert aldri har hørt uttrykket semper major. Poenget er selvsagt ikke den latinske nerdefrasen, men selve meningsinnholdet: ”alltid større”, ”alltid mer enn [fyll inn]”, som er et refreng i kirkehistorien. Gud er jo ikke en ting, ikke en person som du og jeg er personer. Gud er alltid mer, den store ikonoklasten som knuser gudsbilder. Semper major: Siste ord er aldri sagt, ingen sitter med sannheten.

Det betyr at vi alle står på likefot, at vi må møtes ansikt til ansikt. At ingen av oss har ”a god’s point of view”, unntatt Gud selv. Det er derfor Jesus sier at vi ikke skal kalle noen på jorden for ”far”. Pater familias i datidens kultur var maktens sentrum. ”Her er ikke prest eller pastor, her er ikke teolog eller lekfolk, ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus”, for å parafrasere Paulus. Når Jesus avkler patriarkatet makten, er den altså å finne en annen plass: en makt som er annerledes (les: Gud som selvutgivende og tjenende kjærlighet).

For Rowan Williams er det livsnødvendig at teologien – og kirken – må gå i dusjen. Gud er jo som den gule badeanden: Gud lar seg ikke fange, så slipp taket. Som Williams sier i en av sine taler: ”As if the best theology were the noise of someone falling over things in the dark”. Eller som rabbi Leonard Cohen synger: ”There is a crack in everything. That’s how the light gets in”. Det er så rent og pent!

Det er en god øvelse å se på teologisk tale og praksis gjennom disse tre bevegelsene. Dersom det ikke er et harmonisk og velbalansert forhold mellom de tre tonene, er det noe som skurrer, noen som synger falskt.

Tre bevegelser, men én sang: SDG.

Teologi musik

Kommentér

Sirkus og spetakkel

På slutten av åttitallet publiserte Nick Wates og Charles Knevitt en bok om en felleskapets arkitektur. Familier og beboere skulle settes i stand til å forme deres eget bomiljø. Makten skulle føres tilbake til den lokale grinda, langt unna politikere og eiendomsutviklere. I Tyskland foregår det lignende prosjekter i dag. Unge mennesker går der sammen for å finansiere og bygge boligblokkene de selv skal bo i. For Wates og Knevitt var denne arkitekturen begynnelsen på et nytt felleskap:

i vanlig arkitektur er brukeren passiv, i felleskapets arkitektur er brukeren aktiv;
i vanlig arkitektur manipuleres folket, i felleskapets arkitektur manipulerer folket systemet;
den vanlige arkitekturens etos er hieratisk og totalitær, felleskapets arkitektur er folkelig, gjensidig og pragmatisk.

Dette er drømmen om et felleskap utenfor byen (polis), og dermed hinsides alle spørsmål om system, autoritet og makt. Arkitektur som en flukt fra politikken. Men keiseren er naken, eller rettere sagt prinsen. Som Gillian Rose påpeker et sted, finner vi et bilde av prins Charles på bokomslaget. Monarkiet som beskytter av det apolitiske felleskap.

For Gillian Rose blir dette et utgangspunkt for å peke på de uunngåelige spørsmål om makt og autoritet som hjemsøker de mest ekstreme forsøk på å unnslippe politikken. Hun hadde selvsagt rett. Men det er andre spørsmål som er like viktige nå.

Ja, vi flykter stadig vekk fra byen. Det ergrer meg at jeg må nevne Donald Trump. Det er krystallklart for meg at hele dette fenomenet beslekter åttitallets arkitekturideologi, men nå med kapitalistisk individualisme i stedet for kommunitarisme. Her finnes en av betingelsene for hans følgerskare: som forretningsmann representerer han en antipolitisk politikk i en tid hvor politikken har blitt identifisert med establishementet. Selvsagt er det den den samme kapitalistiske kulturen Trump selv forfekter som har ført til en gradvis uthuling av politikken og dermed til forbitrelsen han nå profitterer på. Jeg har intet nytt å tilføre her.

Dette er konturene av en ny politikk som transcenderer politikk, der hvor politikeren ’gets things done’ og hvor rasjonell uenighet erstattes av ’you’re fired!’ og ’get him out of here!’ Men denne antipolitiske bevegelsen forklarer ikke alt. Like viktig er det spetakkelet som oppstår når Trump tar med seg reality-TV og Trump Tower inn i valgkampen.

På sekstitallet skrev filosofen Guy Debord boken La Société du spectacle. Et spetakkel er som ordets historie og forgjengere antyder, noe som fanger blikket. Speculum er speilet, spectacles er brillene. Debord mente at handelsvarene nå hadde blitt så allestedsnærværende at de ikke lenger fremstår som så: alt vi ser i den kapitalistiske kulturen er varer. Samfunnet og felleskapet reduseres til en flokk stirrende mennesker. Vi beundrer og skuer varene, reklamene, skjermene.

Trump er et spetakkel. Her kan vi ikke skille person og spetakkelet. Det er poenget. Donald Trump er en figur støpt i reality-TVens tidsalder, hvor spørsmål om aktør og handling, opptreden og virkelighet ikke gir mye mening. Det som er sikkert er at det amerikanske presidentvalget med Trump i sentrum er et spetakkel. De republikanske TV-debattene eksemplifiserer dette. Jeg har en venninne som er politisk kommentator i Washington. Hver gang det er debatt leger hun ut bilder på Facebook av den digge maten hun har laget. Fritert kylling er til amerikansk politikk det taco er til gullrekka på NRK.

Det er klart at Trump ikke er hinsides de vanskelige spørsmålene om makt, autoritet og felles goder. Han stiller tross alt som presidentkandidat. Det vanskelige er at politikk og spetakkel flettes sammen. Vi vet at dette handler om makt, ansvar og felles goder; han vet at vi vet; vi vet at han vet at vi vet. Men dette utgjør ingen forskjell. Disse banale setningene uttrykker spetakkelets makt: dets evne til å avlede alle forsøk på å komme bak det. Derfor fungerer også satiren ekstremt dårlig på Trump. På The Last Week Tonight gjorde John Oliver et enormt satirisk krafttak. Det er deilig å se noen latterliggjøre Trump. Men det er utvilsomt først og fremst terapi, en overlevelsesstrategi som reaksjon på spetakkelet. Selv mener jeg at Vermin Supremes satire er utmerket: men i beste fall evner den bare å vise at alle de andre politikere egentlig er som Donald Trump.

I boken Gifts Glittering and Poisoned: Spectacle, Empire, and Metaphysics kobler Chanon Ross det moderne spetakkelet med det romerske imperiet. Enorme resurser ble brukt på parader, sirkus og Colosseum av politikerne med makten: Det romerske sirkuset sedimenterte den politiske makten ved å distrahere folket fra dens nærvær. Med denne spissfindige koblingen mellom romersk og dagens spetakkel kan Ross gå i dialog med kirkefedrenes refleksjoner kring det romerske spetakkelet.

I Augustin finner vi for eksempel omrisset av en demon-ontologi: spetakkelet som en djevelsk deformasjon av det som er virkelig og ekte. Dessverre ender Ross delvis opp med et forslag som vi teologer alt for ofte tar til i disse dager: Nattverden som løsning på problem x i dagens politikk og samfunn. For Ross er nattverden en motpraksis til den konsumeringen som finner sted i dagens kommersielle og politiske spetakkel.

Jeg er i grunn enig i dette. Men å peke på nattverden eller en annen kristen praksis er først og fremst å stille spørsmålet. Det er ikke en løsning i seg selv. Problemet med spetakkelet er nettopp det at alle forsøk på å være ærlige eller ekte tas opp i den ’demoniske’ virkeligheten. Den ene uken sier Trump at Rubio er en jypling. Neste uke stiller Rubio spørsmål ved lengden på utstyret til Trump.

Problemet er altså ikke å komme med et alternativ. Det handler heller om at det er så vanskelig å vite hva en forståelig politisk handling er. Hvordan ser en politisk handling ut, en handling som ikke tar del i spetakkelet men som likevel ikke flykter fra byen? Vi aner disse spørsmålene bak den fatalismen Joel Halldorf beskrev på Dagen.se forrige uke.

Det er dette som er nøtten å knekke. Og en del av det som gjør det vanskelig å knekke denne nøtten er at vi har redusert politikk til knekking av nøtter: at politikk bare handler om å løse enkelte problemer. For det er en slik tankegang som har ført til at folk stemmer på de som bretter opp ermene for å ’get things done’.

photo-1435034568314-8303dbda4b8c

Kommentér

Rowan Williams: Kristus og skapelsens logikk

Siden januar har Rowan Williams holdt en forelesningsrekke i Cambridge. Han er årets Hulsean lecturer ved det teologiske fakultetet her. Opptak av forelesningene finnes på nett. Tema: ‘Christ and the Logic of Creation’. Dette er ikke et nytt tema for Williams, men får her en direkte og sammenstillende behandling.

Den første forelesningen inneholdt en nokså tung gjennomgang av noen distinksjoner i Aquinas. Intensjonen var å vise hvordan Aquinas behandler relasjonen mellom Jesu guddommelige og menneskelige natur og Kristus som en av treenighetens personer. Resultatet av gjennomgangen var at Aquinas forsøker å snakke om inkarnasjonen på en slik måte at Gud aldri behandles som en størrelse som kan stå i et konkurrerende forhold med det skapte og menneskelige.

Fra denne første forelesningen setter Williams av gårde på en reise gjennom teologihistorien for å belyse denne tematikken: Paulus, Origenes, Maximus Bekjenneren, Calvin og Bonhoeffer. For å nevne noen .

Siste forelesning handlet om den katolske teologen Erich Przywara. Dette satte jeg veldig pris på, siden han er en av samtalepartnere i doktoravhandlingen min. Forelesningen om Przywara avslørte hva hele prosjektet egentlig handler om: hvordan en riktig forståelse av analogi—en måte å behandle forholdet mellom Gud og skapelsen på som ikke reduserer det til ren likhet eller forskjellighet—er essensiell for kristologien.

Williams pekte i retning dette prosjektet i et tidligere essay om analogi og dialektikk hos Karl Barth, G.W.F. Hegel og Przywara. Et essay som er verdt å lese for de spesielt interesserte.

Til sist: Forrige uke publiserte svenske Dagen denne månedens utgave av podcasten Läsarpodden med Joel Halldorf og Patrik Hagmann. Den handler om Rowan Williams og hans nyeste bok Being Christian. Ta en titt (eller et lytt).

1280px-Rowan_D._Williams_WEF_Davos_2010

Kommentarer (3)

Bokblogg: Robinsons en-dimensjonale reformasjon

«The argument could be made that we are now living among the relics or even ruins of the Reformation.»

Det går veldig trått med denne bokbloggen, og jeg tror jeg skal være ærlig og si at for min del kommer det av at boka skuffet meg. Jeg mener å se noe av det samme mellom Ragnars linjer. Jeg nøyer meg med å gi et eksempel fra ett av kapitlene. Robinson skriver om arven etter reformasjonen i kulturen «vår» (hovedsakelig USA), hvordan mye av det vi nå intuitivt ser som goder stammer derfra, samtidig som reformert kristendom også gir oss tilbake noe av det vi har mistet på veien mot moderniteten – et slags dybdesyn der verden gir mening, og så videre. Robinson mener dessuten det er reformatorenes varme hjerte for de lavere klassene som gjør at de oversetter bibeltekstene på lokale språk, og at vi nå undervurderer hvilket inspirerende brudd med etablissement og maktstrukturer dette representerte. Godt mulig det.

Det er fint å rette oppmerksomheten mot de demokratiserende sidene ved reformene og oversettelsesarbeidet reformatorene gjorde. De mest interessante (syns jeg) periodene i Europeisk idéhistorie har alltid hatt å gjøre med oversettelse – fra romernes oversettelse frem og tilbake mellom gresk og latin, og oversettelsen av den hebraiske kanonen til gresk i Alexandria (som ble det greske «gamle testamentet» kristne tekster baserte seg på), til oversettelsen av gresk litteratur til arabisk og persisk på 800-tallet, som igjen la grunnlaget for den europeiske renessansens oversettelser mellom arabisk, gresk, latin og regionale språk i den europeiske renessansen, som igjen ble videreført i reformatorenes distribusjon av trykte bibler på ulike morsmål, og så videre. Det er mye godt med dette.

Men reform handlet også om å renske bort folkelige og «hedenske» elementer fra populære festivaler og markeringer. Nå så man dette som en ugrei blanding av «hellig» og «profant» – et skille som ikke hadde vært tenkt på samme måte tidligere. Mer vekt ble lagt på personlig fromhet og tilslutning til spesifikke læresetninger. Hver enkelt skulle nå være 100% kristen, ikke ganske enkelt tilhøre kirken via mellomledd som laug, sted, og familie. Diskusjonene om hvilke kriterier som da skulle gjelde for «medlemsskap» i kirken, og hvordan man skal kunne vurdere «troen» når den primært ble et indre og privat anliggende, ble dermed mer fremtredende, med alle problemer som følger med på dét lasset.

Kort sagt skuffer det meg at Robinsons fremstilling ser til reformtiden for å løse bestemte problemer i dagens samfunn, samtidig som hun går stille forbi hvordan reformtiden også var med på å skape de problemene hun ønsker å løse. Fortellingen hennes er en om hvordan verden beveger seg bort fra alle de gode verdiene (reformert) kristendom har å tilby, mens hun overser hvordan de kristne tradisjonene sitter på alle sider av bordet, og har drevet med å rive ting ned like mye som de har forsøkt å bygge opp.

Det er en tilnærming – altfor vanlig blant apologeter – der alt det negative som er gjort i kristendommens navn ikke er egentlig kristendom, ikke er en del av den egentlige tradisjonen. Ironien er at en slik tilnærming er nærmest platonsk. Den sanne kristendommen gjøres til en fullkommen idé som kun finnes i en annen dimensjon enn den materielle og historiske virkeligheten der dens konkrete uttrykk finnes. Hvordan skal man kunne vite hva kristendommen egentlig er dersom man ikke kan se på disse uttrykkene? Hva kunne være fjernere fra den bejaende innstillingen til verden Robinson i neste åndedrag forsøker å oppmuntre til?

Når Robinson skriver at vi lever i reformasjonens etterlevninger og ruiner, mener hun at det er reformasjonens vidundere som ligger delvis i grus. Man kunne like gjerne si at vi lever i ruinene reformasjonen har etterlatt seg. Begge deler stemmer. Dessverre tar Robinson den enkle veien utenom de spenningene som kunne gjøre det interessant å tenke videre med henne.

Die_Reformation_Gustav_Eilers_nach_Wilhelm_von_Kaulbach

Kommentér