Sirkus og spetakkel

På slutten av åttitallet publiserte Nick Wates og Charles Knevitt en bok om en felleskapets arkitektur. Familier og beboere skulle settes i stand til å forme deres eget bomiljø. Makten skulle føres tilbake til den lokale grinda, langt unna politikere og eiendomsutviklere. I Tyskland foregår det lignende prosjekter i dag. Unge mennesker går der sammen for å finansiere og bygge boligblokkene de selv skal bo i. For Wates og Knevitt var denne arkitekturen begynnelsen på et nytt felleskap:

i vanlig arkitektur er brukeren passiv, i felleskapets arkitektur er brukeren aktiv;
i vanlig arkitektur manipuleres folket, i felleskapets arkitektur manipulerer folket systemet;
den vanlige arkitekturens etos er hieratisk og totalitær, felleskapets arkitektur er folkelig, gjensidig og pragmatisk.

Dette er drømmen om et felleskap utenfor byen (polis), og dermed hinsides alle spørsmål om system, autoritet og makt. Arkitektur som en flukt fra politikken. Men keiseren er naken, eller rettere sagt prinsen. Som Gillian Rose påpeker et sted, finner vi et bilde av prins Charles på bokomslaget. Monarkiet som beskytter av det apolitiske felleskap.

For Gillian Rose blir dette et utgangspunkt for å peke på de uunngåelige spørsmål om makt og autoritet som hjemsøker de mest ekstreme forsøk på å unnslippe politikken. Hun hadde selvsagt rett. Men det er andre spørsmål som er like viktige nå.

Ja, vi flykter stadig vekk fra byen. Det ergrer meg at jeg må nevne Donald Trump. Det er krystallklart for meg at hele dette fenomenet beslekter åttitallets arkitekturideologi, men nå med kapitalistisk individualisme i stedet for kommunitarisme. Her finnes en av betingelsene for hans følgerskare: som forretningsmann representerer han en antipolitisk politikk i en tid hvor politikken har blitt identifisert med establishementet. Selvsagt er det den den samme kapitalistiske kulturen Trump selv forfekter som har ført til en gradvis uthuling av politikken og dermed til forbitrelsen han nå profitterer på. Jeg har intet nytt å tilføre her.

Dette er konturene av en ny politikk som transcenderer politikk, der hvor politikeren ’gets things done’ og hvor rasjonell uenighet erstattes av ’you’re fired!’ og ’get him out of here!’ Men denne antipolitiske bevegelsen forklarer ikke alt. Like viktig er det spetakkelet som oppstår når Trump tar med seg reality-TV og Trump Tower inn i valgkampen.

På sekstitallet skrev filosofen Guy Debord boken La Société du spectacle. Et spetakkel er som ordets historie og forgjengere antyder, noe som fanger blikket. Speculum er speilet, spectacles er brillene. Debord mente at handelsvarene nå hadde blitt så allestedsnærværende at de ikke lenger fremstår som så: alt vi ser i den kapitalistiske kulturen er varer. Samfunnet og felleskapet reduseres til en flokk stirrende mennesker. Vi beundrer og skuer varene, reklamene, skjermene.

Trump er et spetakkel. Her kan vi ikke skille person og spetakkelet. Det er poenget. Donald Trump er en figur støpt i reality-TVens tidsalder, hvor spørsmål om aktør og handling, opptreden og virkelighet ikke gir mye mening. Det som er sikkert er at det amerikanske presidentvalget med Trump i sentrum er et spetakkel. De republikanske TV-debattene eksemplifiserer dette. Jeg har en venninne som er politisk kommentator i Washington. Hver gang det er debatt leger hun ut bilder på Facebook av den digge maten hun har laget. Fritert kylling er til amerikansk politikk det taco er til gullrekka på NRK.

Det er klart at Trump ikke er hinsides de vanskelige spørsmålene om makt, autoritet og felles goder. Han stiller tross alt som presidentkandidat. Det vanskelige er at politikk og spetakkel flettes sammen. Vi vet at dette handler om makt, ansvar og felles goder; han vet at vi vet; vi vet at han vet at vi vet. Men dette utgjør ingen forskjell. Disse banale setningene uttrykker spetakkelets makt: dets evne til å avlede alle forsøk på å komme bak det. Derfor fungerer også satiren ekstremt dårlig på Trump. På The Last Week Tonight gjorde John Oliver et enormt satirisk krafttak. Det er deilig å se noen latterliggjøre Trump. Men det er utvilsomt først og fremst terapi, en overlevelsesstrategi som reaksjon på spetakkelet. Selv mener jeg at Vermin Supremes satire er utmerket: men i beste fall evner den bare å vise at alle de andre politikere egentlig er som Donald Trump.

I boken Gifts Glittering and Poisoned: Spectacle, Empire, and Metaphysics kobler Chanon Ross det moderne spetakkelet med det romerske imperiet. Enorme resurser ble brukt på parader, sirkus og Colosseum av politikerne med makten: Det romerske sirkuset sedimenterte den politiske makten ved å distrahere folket fra dens nærvær. Med denne spissfindige koblingen mellom romersk og dagens spetakkel kan Ross gå i dialog med kirkefedrenes refleksjoner kring det romerske spetakkelet.

I Augustin finner vi for eksempel omrisset av en demon-ontologi: spetakkelet som en djevelsk deformasjon av det som er virkelig og ekte. Dessverre ender Ross delvis opp med et forslag som vi teologer alt for ofte tar til i disse dager: Nattverden som løsning på problem x i dagens politikk og samfunn. For Ross er nattverden en motpraksis til den konsumeringen som finner sted i dagens kommersielle og politiske spetakkel.

Jeg er i grunn enig i dette. Men å peke på nattverden eller en annen kristen praksis er først og fremst å stille spørsmålet. Det er ikke en løsning i seg selv. Problemet med spetakkelet er nettopp det at alle forsøk på å være ærlige eller ekte tas opp i den ’demoniske’ virkeligheten. Den ene uken sier Trump at Rubio er en jypling. Neste uke stiller Rubio spørsmål ved lengden på utstyret til Trump.

Problemet er altså ikke å komme med et alternativ. Det handler heller om at det er så vanskelig å vite hva en forståelig politisk handling er. Hvordan ser en politisk handling ut, en handling som ikke tar del i spetakkelet men som likevel ikke flykter fra byen? Vi aner disse spørsmålene bak den fatalismen Joel Halldorf beskrev på Dagen.se forrige uke.

Det er dette som er nøtten å knekke. Og en del av det som gjør det vanskelig å knekke denne nøtten er at vi har redusert politikk til knekking av nøtter: at politikk bare handler om å løse enkelte problemer. For det er en slik tankegang som har ført til at folk stemmer på de som bretter opp ermene for å ’get things done’.

photo-1435034568314-8303dbda4b8c

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *