Hyttepåske, bypåske, kirkepåske

Én ting jeg lærte å sette pris på de årene da jeg bodde i England var å gjenta påskeuken i vanlig klokketid. Ikke noe utfart til ferie – for folk flest bare vanlige hverdager. Kirken og gudstjenestene ga uka en klangbunn som fikk hendelsene til å gi gjenklang langt utover de syv dagene vi forbinder med påske.

Først askeonsdag og fastetid, der man tegnes med korsets tegn i aske fra fjorårets palmekors. Alt dekkes til. Halleluja’ene uteblir fra liturgien. De første frampek mot omveltningene som kommer. Man forbereder seg til hendelsene som skal skje, slik at ikke påskeuka farer forbi uten at man hadde tid til å trekke pusten.

Palmesøndag. Vi går i prosesjoner rundt i bydelene og vifter med nye palmekors som vitne om Jesu inntog i våre liv og de stedene der vi beveger oss. Vi som kjenner fortellingen vet at dette ikke er slutten eller høydepunktet. For de som måtte være nye inkluderer messen en dramatisk tekstlesning av pasjonsfortellingen i stedet for preken denne søndagen. Hele fortellingen leses fra et av evangeliene. Hver stemme fremheves med sin egen tekstleser, og forsamlingen leser folkemengdens rop. Hosianna! Korsfest!

Så kommer Skjærtorsdag med nattverdsgudstjeneste litt utenom det vanlige: Jesus – i prestenes skikkelse – kommer ned fra alteret, bøyer seg ned og vasker våre føtter. Bokstavelig talt – de har med vaskefat og håndkle, og alle som vil kan få vasket føttene. Som mange andre måltider avsluttes dette med en spasertur i hagen – prosesjonen leder oss ned midtgangen og ut til sidekapellet for å våke og be.

Her begynner idyllen å briste, vi klarer ikke våke slik vi blir bedt om. Det som skulle vært en fin og rolig avslutning på en god dag blir revet i stykker. Det som er igjen av nattverdsmåltidet dekkes til. Jesus blir tatt bort. Vi vet ikke hvor de tar ham. Koret begynner å synge klagesalmen 22 – ”hvorfor har Du forlatt meg” – prestene kommer tilbake i sorte kapper og fjerner all pynt fra alter og kirkerom. Uten noe ord om forløsning eller hva som kommer sendes vi hjem før midnatt. Den tunge kirkedøren låses. Ingen av disiplene kan skryte på seg å ha blitt ved hans side. Drømmer og håp brister.

Langfredag. Gudstjeneste klokken to på ettermiddagen. Prestene ligger på ansiktet foran alteret i stillhet. Hva skjedde? Hvorfor? Hvor er du Gud?

Vi går inn i en halvtimes lang forbønnsstund. Ingenting utelates eller glattes over med fine ord om håp. Hvor er du Gud? Alt i denne verden som gir grobunn for slike spørsmål, alle hendelser og situasjoner det ser ut som Gud har glemt blir båret frem i forbønn for en Gud vi ikke lenger vet hvordan er. Vi legger det ned foran korset til han som bærer alt det som ikke er som det skal være. Han som selv har blitt skuffelsen, sviktet og smerten.

Korset bæres inn. Vi ser en Gud som er vår lidelse, som er vår smerte, som er like forlatt og hjelpeløs som oss. Nattverden består av brød alene. Blodet og forløsningen gis ikke.

I Guds dødsøyeblikk, klokken tre, er gudstjenesten over. Alt er tapt. Ingen velsignelse gis fra alteret. Gud er død. Gå hjem.

Den stille Lørdagen. Mørket og sorgen feies ikke under teppet eller settes i parantes ved at vi skynder oss frem til oppstandelsens hallelujaer. Vi blir værende der hvor tiden står stille. Alle følelser er tillatt og blir gitt rom.

Så skjer det mens det fortsatt er mørkt at vi, slik som noen få av kvinnene samler utrer og salver for å pleie og salve vårt døde håp og fortvilelse, får klamre oss til de restene vi har, om vi kanskje skulle kunne gi det hele en verdig avslutning. Ved daggry kommer vi til stedet der liv og håp ligger gravlagt. Det er kaldt og tomt.

Tomt. Ikke en gang et sted å sørge over knuste drømmer har blitt gitt oss.

Så hører vi en stemme ”Kvinne, hvorfor gråter du?” gjør han narr av oss? Fortvilet svarer vi ”Hvor har du tatt ham? Si det til meg så jeg kan gå til han.” Så hører vi navnet vårt og vi snur oss mot stemmen og ser inni Hans ansikt og soloppgangen.

Første Påskedag. Oppstandelse! Liv og røre! Igjen er alt snudd på hodet. Alt av lys, blomster og skjønnhet har blitt båret frem, det tomme, kalde kirkerommet yrer nå av hender som pynter og fyller hver krok med lys og liv. Vi kommer sammen, og for første gang på flere uker er halleluja-ropet tilbake. Presten roper ”Han er oppstanden”, og vi roper tilbake ”ja, han er sannelig oppstanden!”

Gudstjenesten kulminerer i nattverdfeiringen som vi for første gang – igjen – forstår noe av hva innebærer, og gudstjenesten avsluttes med at hele menigheten samles tett sammen oppe ved alteret og synger Halleluja-koret fra Händels Messias (noter med stemmeføring finnes i dagens program, still deg med noen som er gode til å bladlese!). Lyden av champangekorker som sprettes blander seg med allsangen og kirkeklokkenes klang utover bydelen.

https://images.unsplash.com/photo-1439663036300-8222ab73fe76?ixlib=rb-0.3.5&q=80&fm=jpg&crop=entropy&s=7761139c37bd7b17a6dad26b30174d92

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *