Religionsvissenvassen

Dagbladets kommentator og yrkesprovokatør Aksel Braanen Sterri møter motbør for sin kommentar om religion, for litt siden fra to (venner av undertegnede og) rådgivere i den kristne tankesmien Skaperkraft. Problemene i Sterris kronikk har Ragnar gått igjennom her, så jeg skal ikke gå inn på disse mer enn nødvendig. Jeg vil heller se på Skaperkrafts respons.

Det som gjør at jeg er opptatt av hva som publiseres under denne tankesmiens logo (noen har stilt meg akkurat det spørsmålet) er at den vil være politisk engasjert, i utgangspunktet ideologisk uavhengig og basere seg på klassisk kristen tenkning. Den kombinasjonen interesserer meg. Jeg tror den er viktig. Men den er ikke enkel å få til, og den er verdt å diskutere.

Skaperkrafts tilsvar åpner med å kritisere Sterris bruk av religionsbegrepet. “Enhver som har lest litt religionsvitenskap vet hvor vanskelig det er å avgrense ‘religion’ som kategori”, forteller de oss. Mer får vi ikke vite hvorfor begrepet er problematisk, og hva debatten innen religionsvitenskapene faktisk går ut på. Akkurat dét kan det være verdt å utdype litt, for det kan få noe å si for hvordan vi tenker om forholdet mellom religion, kristendom og liberalisme.

Noe av det første førsteårsstudenter i religionsvitenskap lærer er å skille mellom religion som fenomen og “religion” som begrep. Når vi snakker om religion som fenomen, snakker vi om religion som noe ute i verden, noe som er der enten vi studerer det eller ikke, som er på bestemte måter, og som vi kan bli kjent med ved å samle bestemte data, som kan analyseres med bestemte metoder.

Religion som fenomen kan igjen (veldig enkelt sagt) deles inn i to: Funksjonelle definisjoner og essensielle definisjoner. Funksjonelle definisjoner er slike som sier at religion egentlig er noe annet, for eksempel en effekt av sosiale handlingsmønstre, eller et evolvert reaksjonsmønster i hjernen som i det lange løp sikrer artens overlevelse. Essensielle definisjoner er slike som sier at religion er en slags kjerne, en kvalitet, som ikke kan reduseres til noe annet. Religion er i bunn og grunn menneskets møte med “det hellige”, for eksempel, og dette er den underliggende fellesnevneren i alt vi kaller “religioner”. En vanlig utfordring er at det er vanskelig å finne noen slik fellesnevner, enten som essens eller som funksjon. Det er alltid noe som ikke passer helt inn. Men de fleste religionsforskere løser dette ved å vise at de er klar over problemet, og så bare anvende definisjonen som et verktøy i noen bestemte kontekster.

Når man derimot snakker om “religion” som begrep, så studerer man bruken av selve ordet “religion”, hvordan denne bruken har endret seg gjennom historien, hvilken politisk kontekst det brukes i, hvordan det brukes for å skille mellom mennesker, hvilke ideologiske slagsider det kan bære med seg, og så videre. Det er her mye av den interessante (les: kontroversielle) debatten på fagfeltet utspiller seg, og det av flere grunner.

Én grunn er at denne typen kritikk utfordrer hele fagfeltets eksistensberettigelse. Å ha en egen vitenskap forbeholdt “religion” forutsetter at det finnes et slikt fenomen med unike data, og at religionsvitenskapen har unike metoder for å undersøke slike data. Hvis det ikke finnes noe slikt fenomen – enten det er en funksjon eller en essens – men bare et begrep som blir brukt først om det ene, så om det andre, da er det flere som blir bekymret for feltets status som selvstendig vitenskap.

En annen grunn til at debatten om religionsbegrepet er interessant/kontroversiell, er at den viser hvordan selve begrepet “religion” er knyttet til bestemte politiske interesser, og oftest til én bestemt politisk ideologi: den moderne liberalismen. Begrepet “religion” (og rollen som tildeles alt man kan klistre denne merkelappen på) er en del av liberalismens pakkeløsning, for å si det uforsiktig enkelt.

Noen eksempler: Timothy Fitzgerald anfører at religionsbegrepet er en retorisk konstruksjon som legitimerer krig i liberalismens navn; Russell McCutcheon forsøker å vise hvordan religionsvitenskapene (som han selv er en del av) gjennom sin forståelse av religion som fenomen støtter opp om den ideologiske liberalismens undertrykkende geopolitiske system; Tomoko Masusawa vil vise hvordan hele ideen om “verdensreligioner» har sitt utspring i liberale, kristne, hvite, vestlige menns forsøk på å plassere resten av verdens befolkning innenfor den europeiske modernitetens “universelle” ramme.

Listen er mye lenger, men dette er eksempler på velkjente tekster og navn i debatten. De har selvfølgelig fått litt motbør; ingen liker kritikk (de som er interessert i mer om slike ting anbefales en tur innom podcasten The Religious Studies Project). Men poenget er at når man snakker om religionsvitenskap og problematisering av religionsbegrepet, så er det disse debattene det gjelder.

Problemet med Sterris tekst er (som Ragnar viser) ganske enkelt at det virker som han ikke kjenner til noe av dette. Han hopper fra den ene forståelsen av religion til den andre uten å ense det selv. I det ene øyeblikket er religion et begrep som er vanskelig å definere, i det neste en essens, i det neste igjen en funksjon, og hele tiden er det en ugripelig og ullen årsak bak alle tenkelige negative effekter.

Men Skaperkrafts tilsvar vingler litt, det også. I begynnelsen gjør man riktignok et poeng ut av at Sterri er upresis i hvordan han bruker religionsbegrepet. Men det man deretter tar tak i er at han fremstiller liberalismen som nødvendigvis “anti-religiøs”. For Skaperkraft er poenget tilsynelatende at religion (og særlig kristendom) er liberalismens egentlige opphav og (derfor?) beste grunnlag – eller i det minste en viktig ingrediens. Problemet deres med Sterris vingling er simpelthen at den rammer veldig mange både i nåtid (verdensreligionenes “5,7 milliarder mennesker”) og i fortid (“arven etter egyptere, grekere, romere, jøder, muslimer, kristne, og flere”). Hvis Sterri får det som han vil, impliseres det, blir disse massene urettmessig utelukket fra liberalismens gode selskap.

Men at liberalismens selskap er godt, det er verken Sterri eller Skaperkraft i tvil om.

Så hvordan vil Skaperkraft da frigjøre seg fra den religionsvitenskapelige kritikken av (kristen) liberalisme som selve opphavet til religionsbegrepet, med all den vonde bagasjen denne komboen bærer med seg?

Hvem vet.

For etterhvert glemmer forfatterne sitt tidligere poeng om at det er vanskelig å avgrense kategorien “religion” på en meningsfull måte; nå skal religion ikke defineres, men forsvares. Jürgen Habermas beskrives uten videre som “ikke-religiøs”; vi blir fortalt at “[r]eligion er et like utbredt menneskelig fenomen som det politikk er”, og dertil kan være “en betydelig faktor i mange menneskers liv”.

Til slutt blir de himmelvidt forskjellige filosofiene, teologiene, og religionsforståelsene til Jürgen Habermas, John Stuart Mill, Martin Luther, den noe vage størrelsen “jødisk-kristen tenkning”, og Jesus (!) tatt til inntekt for en versjon av John Lockes liberalisme. Alt førte frem til den, og her er vi.

Og tilbake står noen få, noen av disse “enhver som har lest litt religionsvitenskap”, og lurer på hvor det ble av den tankevekkende faglige kritikken av religionsbegrepet som et verktøy for undertrykkende vestlig imperialisme under (den kristne) liberalismens tilslørende ideologi? Hva skjer om man tar den kritikken alvorlig? Tenk om noen kunne grave frem noe «ideologisk uavhengig» tankegods innenfor «klassisk kristen tenkning» som kunne brukes for å gå løs på dét spørsmålet.

dominio-britanico-5

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *