Teo-politiske notater, første del: Det mulige

I et oppgitt øyeblikk fortalte en vikarlærer oss at vi hadde et enormt utviklingspotensiale. Jeg tror ikke uttrykkets tvetydighet gikk helt inn på oss den gangen. Vi hadde med andre ord ikke kommet særlig langt i utviklingen. For det er vel bedre å være, eller å ha blitt, enn å kunne bli?

Men ideen om det potensielle har først og fremst en positiv klang for de fleste av oss. Kanskje kan man si at det i dag er viktigere å ha stort potensiale enn å ha realisert det. Det handler om å holde mulighetene åpne, og det er nok best å holde seg ung og lovende.

Edith Stein skrev en gang at å nærme seg dette tospannet som gjerne kalles det potensielle og det aktuelle, eller virkelige, er som å tre inn i en katedral hvor hele væren åpner seg. Men denne oppdelingen av virkeligheten har veldig spesifikke røtter i den vestlige tradisjonen, og hvordan man skal forstå den er ikke uten videre klart.

Aristoteles’ Metafysikk er stedet vi må gå til. Han skriver i bok IX at det finnes to måter å eksistere på: som potensial og som aktuelt, eller ’fullstendig virkelig’. For Aristoteles var virkeligheten ordnet slik at det aktuelle eller virkelige kommer før det potensielle. Det betyr at hva noe kan være er alltid avhengig av hva det allerede er. Sånn sett begynner Aristoteles en lang vestlig tradisjon som setter det aktuelle over det potensielle, det virkelige over det mulige.

Hvis virkeligheten åpner seg under et hvelv som strekker seg fra det potensielle til det aktuelle er disse nokså abstrakte termene helt fundamentale for hvordan vi konstruerer livene våre, og ikke minst livet med andre. Det har betydning for politikken og ikke minst den politiske teologien, som er min interesse her.

Jakten på det mulige

Grunnen til at vi setter det potensielle høyere enn det aktuelle i dag er ikke lett å få tak på. Jeg vet ikke helt hvor man skal begynne. Men det signaliserer i alle fall en viktig endring i vestens historie, en endring som påvirker hvordan vi lever, tenker og lever sammen.

Ta for eksempel noen liberale varianter av frihet. Selv om vi kan koble dette til enkelte filosofer, kan vi like gjerne se hvordan folk flest tenker om frihet. En liberal forståelse av frihet handler gjerne om at man kan gjøre hva man vil, så lenge man ikke innskrenker andres frihet til å gjøre hva de vil. Her er idéen at den eneste begrensingen for hvilke muligheter vi bør realisere er de mulighetene som utvisker andres muligheter.

Det positive delen av dette synet, som for eksempel uttrykkes i John Stuart Mills On Liberty, er at i et slikt samfunn vil mennesker utfolde seg på mange forskjellige vis og dermed skape mangfold. Kanskje kan man derfor forstå den liberal forståelsen av frihet som et resultat av å prioritere det potensielle over det aktuelle, slik at det gode samfunn er det som bevarer det som er viktigst: vårt potensiale, og dermed vår forskjellighet.

Denne forståelsen av frihet og viktigheten av forskjellighet henger sammen med en moderne forståelse av selvrealisering. Selve uttrykket selvrealisering er et oksymoron: må det ikke finnes et selv før man realiserer seg selv? Men det er poenget: selvet som noe vi skaper bygger på at ideen om at vi har et ubestemt potensiale som vi kan realisere på ulike måter, og dermed skape noe aktuelt eller virkelig. Nok en gang er det potensielle forut for det aktuelle.

Dette gjelder ikke bare for instagram, selv om det gjelder der også. Vi finner denne konfigurasjonen i den filosofiske eksistensialismen, hvor poenget er at vi ikke har en essens eller natur som eksisterer forut for og begrenser hva vi kan gjøre. Dette er for eksempel hvordan Simone de Beauvoir frigjør kvinnen fra å være ’kvinne’, i den forstand at halvparten av menneskene har en natur som bestemmer hva som er mulig for dem. I virkeligheten finnes det bare naken individuell eksistens lastet med uendelige muligheter. Hva vi er følger av hvilke valg vi tar, hva vi gjør.

Valoriseringen av det potensielle tilhører altså ikke den liberale tradisjonen alene. På den radikale venstresiden har det også mulige hele tiden vært gjenstand for teoretisering. Revolusjonen er et spørsmål om det mulige — kan den komme? I begynnelsen av det tjuende århundre ble dette bare enda viktigere, og kort sagt handler det om fortvilelsen over at det aktuelle—det kapitalistiske samfunnet som det nå er—ikke byr på nok muligheter. Det finnes ikke potensiale for endring i samfunnet, noe som gjør revolusjonen umulig.

Men det er nettopp her man kan snu på flisa og si at hvis det potensielle går forut for det aktuelle, er det irrelevant hvilke begrensede muligheter det aktuelle samfunn eller liv byr på. Det som gjelder er det potensielle. Hvis man virkelig innser at dette er tilfelle, fremstår ikke verden som et ubevegelig kapitalistisk maskineri, men tvert i mot en relativ begrensing av en dypere uendelighet—som en øy i et hav av muligheter. Det potensielle omringer det aktuelle og relativiserer det: ting kan være helt annerledes enn de er. Det er dette tenkere som Walter Benjamin, eller mer nylig Giorgio Agamben leter etter: denne usynlige forskjellen som gjør alt forskjellig, som gjør at man ikke trenger å ta det aktuelle for seriøst.

Det finnes altså politiske desiderata her: å relativisere status quo når status quo ikke byr på noen utveier. Men dette politiske hensynet er også et teologisk hensyn, og Walter Benjamin utviklet sin politiske ’eskatologi’ på samme tid som Karl Barth ble kjent for sin teologi. Barths Romerbrevkommentar kan leses som et forsøk på å oppvurdere det potensielle fra et teologisk perspektiv, og hans kritikk av den tyske liberalteologien var at den bygde på en katastrofal prioritering av det aktuelle.

Kort sagt var Barths kritikk av liberalteologien at den sto i fare for å si at den skapte verden kan bli Gud. Har må vil holde tungen rett i munnen. Merk at dette er en kritikk av liberalteologiens forståelse av det aktuelle: for han mente de behandlet den skapte virkelighet eller aktualitet som om den hadde har potensiale til å bli Gud. Det var her Barth sa ’Nein!’. Dette neiet er ligner på det Marxistiske argumentet som sier ’Nein!’ til det kapitalistiske borgersamfunnet: hvis man begynner med status quo kommer man aldri til himmelen, til Gud eller revolusjonen.

Det er her Barths tidlige åpenbaringsteologi kommer inn. Felleskap med Gud er ikke en mulighet denne verden strengt tatt har. Den gis—potensialet kommer fra noe som er utenfor det aktuelle. Åpenbaringens mulighet kommer ovenfra med sin dom over denne verdens virkelighet. Dette resonnementet tar for eksempel den lutherske teologen Eberhard Jüngel videre: han argumenterer for at den protestantiske åpenbarginsforståelsen må medføre en prioritering av det potensielle slik at det går forut for det aktuelle.

Med prioriteringen av det potensielle kommer også prioriteringen av det nye. Det nye har dog vært en fetisj ganske lenge nå (det nye er ikke nytt!). Tanken her er at det aktuelle er statisk og ubevegelig. Vekten på det potensielle sender tankene til det revolusjonære, til det uendelige og uventede, til det lovede mulighetenes land.

Den moderne vektleggingen av det mulige fremmer altså forskjellighet, det relativiserer status quo, det åpner oss mot det nye. Mulig det. Man kanskje er det ikke helt slik. Og kanskje det er andre teo-politiske grunner til å tenke annerledes? Kanskje finnes det andre muligheter?

Mer om dette.

photo-1457364887197-9150188c107b

En kommentar på “Teo-politiske notater, første del: Det mulige

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *