Nattverden som Guds kroppsspråk

Ånd versus kropp
I Lars von Triers undergangsfilm Melancholia fra 2011 postulerer protagonisten Justine følgende: ”Jorden er ond. Det er ingen grunn til å sørge over den, ingen vil savne den”. Ond, sier du? I antikken var ikke det et helt uvanlig livssyn. Naturen ble av mange betraktet som ond, monsteraktig og kaotisk. Når antikkens mennesker tittet opp på den stjernebestrødde himmeltundraen, følte de seg så små og ubetydelige, som en fis i universet. Selve språket synliggjorde en fiendtlig og pessimistisk innstilling til det materielle, for hver gang grekerne sa ”kropp” på morsmålet sitt, sa de soma. Hvis man bytter ut o-en i soma med en e, får man sema, som betyr ”fengsel”. Soma og sema: Ser man det, kropp og fengsel rimer på gresk.

Er den synlige verden god eller ond? Hvordan handler Gud i og med mennesket? I det åndelige eller i det kroppslige? Møter vi Gud i ting?

Slike spørsmål var høyaktuelle i begynnelsen av kirkens historie. Da kjempet kirken mot interne og eksterne vekkelsesbevegelser som i dag går under den noe upresise paraplybetegnelsen ”gnostikere”. Gnostisismen var et mangehodet troll, men det finnes noen fellestrekk. Gnostikere trodde på en høyeste makt, et guddomsvesen bortenfor alt det skapte, som viste fingeren til det fysiske. Jorden og blodårer og sitronsommerfugler var et verk av en ond makt. Det var til og med noen som satte likhetstegn mellom den onde demiurgen og skaperguden i Det gamle testamentet.

”Vi er fastlenket til den fysiske verden, men det finnes en fluktrute!” forkynte gnostikerne. Den immaterielle sjelen var guddommelig, det fantes en flammende gnist i bunnslammet. Ved å vende ryggen til kroppen kunne sjelen få usynlige vinger. Så var det bare å fly innover – altså oppover. Problemet var bare det tunge kjøttet. Kroppen som fanget sjelen i tid og rom. Derfor skilte de med slakterkniv mellom ånd og kropp.

I dag ler vi av gnostikerne, for vi vet bedre, gjør vi ikke? Men hva har Gud med de fem sansene å gjøre? Med øyne, ører, nese og kinn å klappe på?

Hvis noen av leserne tilhører en konfesjon innen protestantismen, oppfordrer jeg til aktiv bruk av for eksempel synssansen under neste gudstjeneste. Legg da merke til veggene i kirkerommet: strippet til beinet, kritthvite. Hva sier det? Dessuten har mange kristne for vane å lukke øynene når de ber. Noen kniper hardt igjen også når de synger salmer og lovsanger – til og med når liturgen lyser velsignelsen. Til tross for at gudstjenestefeiring er en fellesskapshandling, er noen som blinde under hele liturgien.

Hva kommuniserer et slikt kroppsspråk om Gud? Jeg prøver meg: at ”innsiden” er viktig, kanskje det viktigste i verden. For det er der det skjer, er det ikke? Møtepunktet mellom Gud og jeget som noe personlig og inderlig, en usynlig jomfrumark. Det har satt sitt spor i språket vårt: Vi søker ”innover” for å søke ”oppover”, for der er Gud, tror vi. Eller sagt med den troskarismatiske bekjennelsesreglen: ”Jeg er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp”. Hvis det er sant, betyr kroppsspråk nesten ingenting. Kroppen er redusert til en kulisse.

Da jeg var femten år gammel, bøyde jeg for første gang skjelvende knær på gutterommets lyseblå gulvteppe. På denne tiden var jeg blitt engasjert i et ungdomsmiljø, og med argusøyne observerte jeg hvordan de andre oppførte seg på fredagsmøtene. Så det var jo bare å lukke øynene. Og i ”lønnkammeret” satte jeg på en lovsangsplate for å komme i rett ”stemning”. Med fjortisknekk i stemmen stammet jeg frem et: ”Jeg inviterer deg, Gud”.

Det ble en jakt etter såkalte gudsopplevelser, og jeg var som en jaget hund: fred, frysninger, fine følelser. Hvis ekstasens tårer trillet, var det innertier. Det er til å grine av. Det var en stormende vårforelskelse. Som nyforelsket blir eksistensen redusert til gåsehud, og det føles så rett. Men vips! går de høyspente emosjonene over. Det samme skjedde med meg på gutterommet. Gud ble ”borte”.

Hva gjør vi da? Vi må åpne øynene. Og se: I begynnelsen skapte Gud hud og hår, ripsbusker og andre buskvekster, seksualitet og søvn, kjøtt og rødvin, svimlende stup og blågrønne Vestlandsfjorder, sårbare kropper. Gud sa at alt er godt og vakkert, at det hele koker over. Og det første oppdraget? Ha sex! Vær gartnere! Er ikke det litt… lite åndelig?

Storeter og vindrikker
I den noe (ut)slitte flanellograffortellingen om en av de nytestamentlige quislingene skriver Lukas at: ”Sakkeus ville gjerne se hvem Jesus var, men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var liten av vekst” (Luk 19). Men tolleren følger sitt religiøse urinstinkt: han klatrer opp mot himmelen, gjør seg høyere enn det han er, bevinger sjelen. Sakkeus møter selvsagt ikke den åndelige mesteren som den han faktisk er: liten, skitne tollerhender – så menneskelig, altfor menneskelig. Bedre å klatre opp i et morbærtre, grein etter grein.

Forestill deg de tusen øynene som nistirrer på det hummerrøde ansiktet til Sakkeus idet Jesus stopper opp under babelstårnet. Jesus står der nede med føttene plantet på jorden, og han hilser med et: ”Kom ned! Skal du ikke invitere meg hjem til deg, slik at vi får oss litt å spise?”

”Ehm, bli med meg hjem? Er ikke det litt… lite åndelig?” Men Lukasevangeliet er snapshots av et menneske som staves g-j-e-s-t-f-r-i. Jesu gjestmildhet er ikke simpelthen et personlighetstrekk eller et dekorativt tillegg i tjenesten hans. At Jesus spiser med hvem som helst – helst de undertrykte, de marginaliserte, de fattige, de med nattsvarte skjeletter i skapet – betyr at tilhørighet til det utvalgte gudsfolket fra nå av ikke blir bestemt ut fra de sedvanlige kriteriene. Hvem er på hjemmebane og innenfor? Sjokkerende nok ikke de som oppfyller alle rituelle og kultiske krav, heller ikke de som er så fromme at det går kaldt nedover ryggen. Her gjelder ikke hellighetens fingerspitzengefühl.

Det siste måltidet
”Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med apostlene” (Luk 22). Det var tid for den årlige feiringen av Pesach. Ikke et slikt påskemåltid som ved utgangen av Egypt da israelittene måtte spise i all hast. I den hellenistiske perioden, det vil si fra 300-tallet f.Kr. og like etter Jesu samtid, var påskefeiringen et gjestebud med liggesofaer og puter, vin og lam – og mer til. Ifølge kildene vi har til rådighet, foregikk Jesu siste måltid på følgende vis:

  • Familieoverhodet velsignet det første begeret.
  • Etter at det andre begeret var gjort klart, spurte yngstesønnen i huset hvorfor denne natten var annerledes enn alle andre netter: ”Hvorfor spiser vi usyret brød denne natten, far?” Så svarte pater familias ved å fortelle om uttoget av Egypt (5Mos 26,5-11). Måltidet ble fortolket som en faktisk reaktualisering og gjentagelse av Guds frigjøringshandling av det undertrykte folket i historien. Måltidet var ikke bare en hukommelsens minnestund – husk det som skjedde! – for de rundt bordet ble samtidige med fundamentalhendelsen.
  • Deretter tok faren i familien det usyrede brødet, velsignet det, brøt det og delte ut til de andre rundt bordet.
  • Etter den rituelle brødsbrytelsen begynte festmåltidet.
  • Påskemåltidet ble så avsluttet med to nye beger med vin.

Samtidig som påskemåltidet har sin historiske bakgrunn i eksodus, gjør Jesus noe til nå radikalt nytt og uhørt: Han nytolker ritualet som om det refererer til ham. ”Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: ’Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg’. På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: ’Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere’” (Luk 22). Disiplene forventet å høre om den mytiske natten som er annerledes enn alle netter, men så påstår Jesus at hele hendelsen er et tegn, at hovedingrediensene i påskemåltidet refererer til hans liv og lidelse.

Et sakrament
Jesus presenterer seg selv som et sakrament. Et sakrament er et konkret og synlig tegn på at Gud gjør noe i, med eller for oss som vi ikke kan se med øynene våre. På dette tidspunktet i evangeliet gjenkjente ikke disiplene at Guds eget liv hadde fått sårmerkede hender; det var skjult for dem. Men Jesus var, er og blir tegnet på hvem Gud er og hva Gud gjør.

”Og hver gang dere fra nå av skal feire påskemåltidet, skal dere gjøre det til minne om meg”. Når mennesker anno 2016 hører ordet ”minne”, relaterer de til en fortidig hendelse. Vi husker vår første skoleransel, det første kysset på konfirmasjonsleiren, eller da Oddvar Brå brakk staven. I den bibelske fortellingsverdenen inneholder begrepet mer enn kognitiv ihukommelse. ”Gjør dette til minne om meg” er ikke det samme som å se nostalgisk på et fotografi av noe som skjedde den gang da i historien. Nei, ved å minnes Guds frelseshandlinger i historien ble folket faktisk delaktige i anamnesen: fortiden flyttet inn i nåtiden, noe ble gjentatt. Det er som med Jesu dåp i Jordanelven og pinsedag i Jerusalem. ”Det kan skje igjen”, sier vi, ”vi blir samtidige med fundamentalfortellingene”. For Ånden er den samme; Ånden er den store forskjellen.

Påskemåltidets konstitusjon den gang da reaktualiseres og gjentas i liturgiens hver gang når. Det selvutgivende kjærlighetsofferet Jesus Kristus ga en gang for alle, blir kommunisert i eukaristien: ”Kristi kropp, gitt for deg. Kristi blod, utøst for deg”. Sagt med andre ord: Nattverden er et møte med Den treenige Gud, ikke bare et minne om korsdøden til Jesus av Nasaret. Hvis det koker ned til å huske rent intellektuelt på Golgata, hva skjer hvis du tenker på noe helt annet idet du dypper den blodfattige oblaten i vinen? Hva med barna? Og hva med mennesker som har Alzheimer?

I noen konfesjonelle sammenhenger blir nattverdshendelsen bare sett på som et ”symbol”. Men vi har adoptert ordet ”symbol” fra det greske språket. Symballo betyr ”sammenføye” eller ”forene”, mens antonymet, diaballo, betyr ”rive fra hverandre” eller ”skille” – fra dette ordet kommer ”djevel”. Når antikkens mennesker inngikk en pakt, brøt de en leirtavle i to; den ene delen garanterte at det eksisterte en annen del som hørte til leirtavlen. Denne leirtavlen ble kalt et ”symbol”.

Nattverden er altså et ”symbol” som sammenføyer og sammenfletter det synlige og det usynlige. Brødet og vinen forblir ikke ”bare” brød og vin. Jesus har gitt et løfte om at dette hemmelighetsfulle måltidet er hans kropp og blod, som betyr hans liv og person. Eller som han sier et annet sted: ”Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste” (Joh 6). Det er ikke for ingenting at den tidlige Jesus-bevegelsen ble beskyldt for å være kannibaler av utenforstående. At jungeltelegrafen spredte en slik misforståelse, impliserer at kirken brukte et svært realistisk språk om nattverden.

Måltidsfellesskapet fortsetter
Evangelistene er påfallende opptatt av at Jesus Kristus spiser og drikker på andre siden av oppstandelsen. Som for eksempel i det siste kapitlet i Lukasevangeliet: Plutselig sto Jesus selv midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere!” Hvordan reagerte disiplene? De ble naturligvis vettskremte og trodde de så syner eller spøkelser. Men Jesus spurte lakonisk: ”Har dere noe å spise?” (Luk 24). Er slike scener blitt nedskrevet for å ”bevise” at han er oppstått fra de døde?

Den oppstandne er ingen annen enn den korsfestede Jesus av Nasaret. Han inviterer fortsatt, han hvisker stille: du er ønsket, villet, velkommen. Han staves alltid-allerede g-j-e-s-t-f-r-i. Han gjør det han alltid har gjort: skaper nytt fellesskap og ny identitet. Av dette skjønner vi at identitetsmarkøren til Peter ikke er tilfeldig valgt: ”Vi som spiste og drakk sammen med ham etter at han var stått opp fra de døde” (Apg 10).

Hvorfor er dette viktig? Fordi den oppstandne Jesus Kristus har følgende på agendaen: å skape et korsmerket fellesskap, åpent for absolutt alle. Det nye paktsfellesskapet, som skjer som ”kirke”, blir aldri så synlig, så konkret, så håndpåtakelig som i nattverden. Der nattverden blir feiret, der er kirken. Eller som Jesus sa: ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem”.

Derfor feiret de første kristne ikke påskemåltidet bare én gang i året. Når Lukas gir en situasjonsbeskrivelse av den første menigheten i Jerusalem, er ”brødsbrytelse” et av de sentrale kjennetegnene. Hvis måltidet var fellesskap med den korsfestede oppstandne, måtte de gjøre det ofte. Og på hvilken dag var det han var blitt oppreist fra de døde? Dagen etter sabbaten, altså på søndagen, som fra da av ble ”Herrens dag”. Derfor feiret de første Jesus-felleskapene nattverd ukentlig, om ikke oftere. ”Gi oss i dag vårt daglige brød”.

Vi er kropper
Er den synlige verden god eller ond? Hvordan handler Gud i og med mennesket? I det åndelige eller i det kroppslige? Møter vi Gud i ting? Når Gud avslører seg selv på en endelig og definitiv måte, er det ikke snakk om fred, frysninger, fine følelser på innsiden, i ”hjertet”. Gudsnærværet manifesteres i en kropp.

At vi deltar i det guddommelige livet med hud og hår, er ikke en beklagelig ting. Som om Gud ville ha kommunisert seg selv på en annen måte i en mer vellykket verden. Det faktum at brød og vin er korn og druer, er derfor en lakmustest på vår åndelighet. Kirken møter aldri – og har aldri møtt – mennesker som rent åndelige vesener. Skapelsen er ikke en konkurrent eller kontrast til det åndelige. Vi ble skapt som kroppslige, take it or leave it. Nattverden er et uttrykk for troens kroppslighet. Gud tar vår kropp på blodig alvor. Nattverden er ikke bare pedagogikk eller krykker for svakt troende mennesker, men selve møtepunktet hvor Gud og menneske ser på hverandre – og kjenner hverandre igjen.

Nattverden er altså Guds kroppsspråk. Hvis nattverden er Guds kroppsspråk, hva slags ansiktsuttrykk har Gud? Mange av oss lever med en nagende uro, en ulmende frykt for at Gud har noen skjulte ”demoner”, en hellig vrede som plutselig kan flamme opp og ramme oss. Den angsten korsfestes i nattverden. For i denne hellige handlingen viser Gud hvem Gud er: gave.

Gave og oppgave
Herrens måltid er både gave og oppgave. Her setter man seg ikke til bords alene. Solonattverd er som å gifte seg med seg selv. For ”Kristi kropp” er ikke bare selve nattverdens brød og vin, ifølge Paulus. Uttrykket har en dobbelt betydning: ”Kristi kropp” refererer så vel til nattverden som til alle de mennesker vi feirer måltidsfellesskap sammen med – og til den universelle kirken. Nattverden er derfor et enhetens måltid. Vi hører sammen – våger vi å si ”familie” uten at det blir en klissete klisjé?

Hvor ofte går vi frem for å ta imot gaven uten å se oss ordentlig rundt? Åpne øynene! I nattverden innser vi at kirken ikke er et annet fellesskap enn nettopp disse menneskene. Vi er ønsket, villet, velkommen. Og samtidig som disse ordene blir gitt som løfte, hører vi et kall: Nå er det vår tur til å herme etter Guds kroppsspråk.

Spørsmål om nattverdens innhold er viktig. Men enda viktigere er spørsmålet om nattverdens mål. Det er ikke tilfeldig at gudstjenesten avsluttes med: ”Gå og tjen Herren med glede!” Søndag etter søndag mottar kirken Jesus Kristus i form av brød og vin, slik at vi kan bli forvandlet til brød og vin for andre mennesker. ”Mennesket er (ist) hva det spiser (isst)”, sa filosofen Feuerbach. Eller som Paulus skrev: ”Kristus i oss”.

original

Kommentarer (2)

Tunger som av ild

Da Winston Churchill skulle tale for den franske nasjonalforsamlingen begynte han med den dristige ’Quand je regarde mon derriere je vois qu’ il est divise en deux partier’. En enkel ’passé’ erstattet av ’derriere’ endret det som skulle være et tilbakeblikk på hans vektige fortid til en geometrisk todeling av hans vel så vektige bakdel. Forsøket på å tale til nasjonalsamlingen i dens eget språk førte til kludder hvis eneste utfall heldigvis var latter. Flukten fra Babel i jakt på det rene språket fritt for feil og misforståelser ender gjerne før den har begynt.

I filmen Lost in Translation møter Bob (Bill Murray) og Charlotte (Scarlett Johansson) hverandre på et hotell i Tokyo. Begge befinner de seg i et landskap som, enda de vet hvordan de skal navigere det sene 90-talls globale kapitalistiske samfunn, fremstår som uforståelig for dem begge.

Bob er en filmstjerne i midtlivskrisen på et reklameoppdrag for en japansk whiskyprodusent. Til tross for at konteksten er kjent, forkludrer stadig språket og kulturen kommunikasjonen og fremmedgjør Bob fra hans rolle som filmstjerne, selv om det er den eneste identiteten han egentlig har. I studio anstrenger han seg for å kommunisere akkurat nok til å utføre oppdraget og oppdrive den rikdommen han er der for. Tilbake på hotellrommet kommuniserer han tidvis med konen som befinner seg hjemme i USA. Her kommer formidlingens andre ulempe til syne: til tross for at utvekslingen foregår feilfritt over fax og telefon, er den tømt for innhold og reduseres til avklaringer av burgunderrøde farger på nye tepper. Til ekteskapets døde kjærlighet svarer det rasjonelle men alt for tomme språket.

Charlotte er på sin side nylig gift med en fotograf hvis oppdrag førte ekteparet til Tokyo. Mens han har funnet seg til rette i det trendy og overfladiske felleskap av unge profesjonelle i en homogen kapitalistisk kultur, er hun en fersk, arbeidsløs filosofi-graduate fra Yale. Frustrasjonen over å savne noe eller noen med mer substans enn det ektemannen kan gi, fører til en tilsvarende fremmedgjøring fra en uforståelig, fordi meningsløs kultur og derfor også til et tap av identitet.

Fra første språkløse handling i blikkets møte finner Bob og Charlotte hverandre i deres felles søken etter en identitet; etter den ekte kommunikasjonen; etter noen som forstår. I den gradvise tilnærmingen som strekker seg over bare noen få dager er det aldri et spor av feilkommunikasjon eller vanskelighet. Fortellingens tematikk og begrensning kommer her til syne. Det er i den gjensidige kjærligheten at Babels forbannelse oppheves. I denne protestantiske agape finner de det sømløse språket som fasiliterer uhindret forståelse og omsorg på tvers av, til og med uten, identitet og bakgrunn.

Det perfekte språket er språkløst: en natt ute på Tokyos gater og nattklubber blir til en meditasjon over den ideelle ordløse kommunikasjon. Agape kan leve og vokse på blikk, berøring og smil. Den viktigste linjen i filmen hviskes lydløst av Bob uten at vi får tak i innholdet. Det eneste forstyrrende element er ikke misforståelser eller mangel på ord men eros, uttrykt ved Bobs meningsløse one night stand med en tilfeldig sangerinne.

Flukten fra Babel og Tokyo til denne uproblematiske samtalen er en flukt fra språket som sådan, og dermed fra det alltid vanskelige men likevel nødvendige arbeid det er å forstå. Tilbake står håpet om usigelig kjærlighet. Men dette forblir bare et håp. For i det øyeblikket kjærligheten bekreftes med det etterlengtede kyss i siste scene, utveksles løfter om et fremtidig forhold uten at noen stiller de viktigste spørsmålene: hvem er de nå? Hva betyr dette for deres roller som ektefeller, far, elsker, filmstjerne og arbeidsledig? Denne flukten utsetter det virkelige arbeidet. Ennå forstår vi overhodet ikke hvem de er, hvem de kommer til å bli, og ikke minst byen de lever i.

Der Lost in Translation presenterer språkets problem like godt som den unngår det ved å flykte til en kjærlighet hinsides ord, dramatiserer Shakespeares Love’s Labours Lost nettopp kjærlighetens språklige byrde. Kong Ferdinand og hans lords forføres av de unge og lovende menns begjær etter askesen: de inngår en pakt om å frastå fra kvinner i tre år for å konsentrere seg om faste og studier. Ikke uventet ankommer snart prinsessen av Frankrike med hennes hoff. De edle menn faller som fluer, og én etter én begynner de å sende hemmelige brev til sine respektive ladies.

Innholdet i kjærlighetserklæringene er ekstremt tynt og deres håpløse forelskelse uttrykkes gjerne som pompøse sonater som hyller et enkelt visuelt trekk ved den aktuelle Lady. Viktigere er likevel Costard. Som budbærer utfører han fortellingens kanskje morsomste narratologiske funksjon: Costard forveksler med hensikt brevene og overleverer feil brev til feil kvinne.

Her avsløres kjærlighetens kommunikative problemer: selve forvekslingen av brevene understreker tomheten i det som var et tilsynelatende ektefølt uttrykk da hyllestene er så generelle at de kan nesten appliseres på hvem som helst. Men det mest interessante er likevel forvekslingen av identiteter som dette skaper. Forsøket på å invitere til et intimt fellesskap, du og jeg i et vi, settes umiddelbart på pause på grunn av mediets feilbarlighet. Kommunikasjonen kan aldri bli perfekt. Det finnes alltid en Costard mellom meg og deg.

Mot slutten av Shakespeares komedie rettes tilsynelatende misforståelsene opp, og ikke minst de bedrageri misforståelsene tilrettelegger for. Men like fort som formidlingens problem har blitt løst dør prinsessens mor og tvinger henne tilbake til sitt hjemland. Kjærlighetens naturlige fremgang oppheves og vi sitter igjen med følelsen av at vi har så vidt har begynt: kjærlighetens og språkets arbeid tapes nok en gang. Det arbeidet det er å lytte, forstå og anerkjenne hvem de er i relasjon til seg selv og hverandre.

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?»

Dette er pinsedagens fristelse: Åndens fylde; Babels forbannelse opphevet. Flukten fra språkets vanskelighet åpner for uhindret formidling av evangeliet i kjærlighet hinsides ulikhet, identitet og oversettelsens ’politikk’. Fra denne teksten finner mange kristne næring til drømmen om den umiddelbare tilgang til Kristus, hvor vårt ’kristne’ språk lever sitt eget liv upåvirket av nasjonene og folkenes partikulære og problematiske grammatikk. Dette er også gnostisismens fristelse. Den uttrykker seg nettopp i dette håpet om en direkte kunnskap og bekreftelse som hever seg over den trøblete kommunikasjonen og forståelsesrammen det medfører å være disse menneskene med disse rollene i denne byen. Fristelsen er den identitetsløse, språkløse men derfor også tomme kjærligheten.

Hvis det finnes et annet budskap i denne teksten, er det et budskap som er vanskelig å forstå. Men en begynnelse er å se at Åndens språk er ikke det perfekte språk: det er hvert enkelt morsmål. Dette handler ikke om at Ordet kan oversettes identisk og uten vanskelighet til alle språk, men tvert i mot at det utelukkende lever som forskjellige og ofte misforståtte gjentagelser i de utallige morsmål. Hvis det er tilfellet, kommer ikke dette Ordets forkynnelse uten arbeid. For oversettelsens arbeid er kjærlighetens arbeid og innebærer en endeløs forhandling av relasjoner og identiteter. Det er først når man har snakket seg varm og sliten at man får tunger som av ild.

Pinsedagens Ånd befrir oss ikke fra språket, fra kjærlighetens vanskelighet og Ordets oversettelse. Det er fortsatt mulig å gjøre seg misforstått.

De visste ikke hva de skulle tro, og forvirret spurte de hverandre: «Hva er dette for noe?»  Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»

Lost-in-Translation

Kommentér

Pinse: å sette Den hellige ånd på plass

Noen sier at de tror på ”Gud og Jesus og sånn”. Man må ikke være professor i systematisk teologi for å innse at minibekjennelsen ikke akkurat nailer innholdet i kristen tro og lære.

Bibelens store fortelling står støtt på to bein: skapelse og frelse. Narrativet handler altså om en Gud som skaper og som redder, fra første til siste bibelblad. I Det gamle testamentet finner vi den paradigmatiske fortellingen om skapelse og frelse i 2 Mosebok, som på latin har tittelen Exodus.

Her identifiserer Jahve seg som Israels Gud. Vi ser det i introduksjonen til de ti bud: ”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset” (2 Mos 20,3). Legg merke til at ordet ”Gud” blir beskrevet i fortellingens form: ”Jeg er Herren din Gud som…” Gud er en handling og et verb som uoppløselig henger sammen med fortellingen om frigjøringen av Israelsfolket; forteller du eksodus, forteller du altså Gud. Uttoget fra Egypt er en redningsaksjon, og Gud er den som befrir. Samtidig er denne handlingen en skapelse av Israelsfolket ex nihilo, jfr. Sinai-pakten.

For lenge, lenge siden hadde Gud utvalgt Abraham og hans slekt. Jakob, som var barnebarnet hans, fikk faktisk et nytt navn av Gud, og det var ”Israel”. Jakob fikk tolv sønner, som siden utgjorde de tolv stammene i Israelsfolket. Men det er et men. For i løpet av Israels blodrøde historie ble ti av stammene borte på grunn av klin kokos-konger og farlige fiender. Til slutt var bare Juda og Benjamins stamme igjen. Winter is coming!

På Jesu tid var ikke jødene slaver i Egypt, men folket og landet og hjertene var blitt kolonisert av de ugudelige romerne. Og keiseren var den nye farao. Det er ikke så vanskelig å forestille seg at mange av jødene var proppfulle av forventning om at urgamle løfter skulle gå i oppfyllelse, at Gud skulle skape et nytt paktsfolk og befri Israel igjen. Som den gangen i Egypt. Sende en ny Moses.

Og hva er noe av det første Jesus gjør i sin offentlige tjeneste? Han velger ut tolv etterfølgere. Det symboltunge tallet tolv er signifikant. Slik som Gud døpte stamfaren Jakob med et nytt navn, fikk lederen av disippelflokken en ny identitet: ”Nå heter du Simon, sønn av Johannes. Men jeg skal gi deg et nytt navn, du skal hete Kefas” (Joh 1,42). Fiskeren Simon hadde en ubestemmelighet ved seg lik en barkebåt på åpent hav, men nå skal han bli en Kefas eller Peter, som betyr ”klippe”. Snakker vi skapelsen av et nytt gudsfolk her?

Evangeliene er en mosaikk av fortellinger om mennesker som møtte Jesus fra Nasaret. For eksempel Maria Magdalena. Vi vet svært lite om henne, foruten at Lukas fastslår: Hun var en ”syndefull” kvinne. Folk med litt for livlig fantasi har tolket uttrykket som ”tidligere prostituert”, men vi vet helt enkelt ikke. Poenget med Maria Magdalena er heller ikke hva hun hadde gjort, men at møtet med Jesus betydde en forvandling i livet hennes. Maria ble gitt et nytt selv, en ny identitet i møte med dette mennesket. Nytt liv, ny frihet, nytt språk om seg selv og sin egen fortid og fremtid. Snakker vi ny frelse og ny frigjøring, både av Israelsfolket som felleskap og av enkeltpersoner som Maria Magdalena?

Men Jesus er ikke bare en ny ”Moses”. Når Jesus lar seg døpe i Jordanelven, blir han også døpt av Guds Ånd. Og i samme øyeblikk sier Gud at Jesus er Guds egen Sønn, den elskede. Det hebraiske ordet messias, som er det greske Kristus, betyr ”salvet”. Når konger, profeter og prester ble salvet i Det gamle testamentet, kom Guds Ånd over dem som en fremmed makt, slik at de kunne utføre oppgavene sine. Men Guds Ånd ”kristner” Jesus og blir i ham og med ham. Den hellige ånd er på en måte Jesu ”innside”: Jesu ånd er Guds Ånd. Guds Ånd føder ham, utvelger ham, leder ham, salver ham som Guds utsending og istandsetter ham til å være den han allerede er: Guds Sønn.

Jesus kunne mildt sagt provosere når han snakket om Gud. Hans teologi var annerledes: Gud som noe nært og varmt og tillitsvekkende. Som en mor eller far. Jesus var Sønn, en elsket Sønn. ”Jeg lever av å gi meg selv som gave til Gud”, sa han uten å bli rød i toppen. Og han fortsatte: ”At jeg gjør Fars vilje, det betyr alt. Gud er selve kilden for den jeg er og det jeg gjør og det jeg sier. Følg meg, stå der jeg står”.

Hva skal vi si om et slikt menneske? Hva slags språk skal vi bruke om et slikt liv? Etter oppstandelsen var det umulig for de første kristne å snakke om Israels Gud uten å snakke om Jesus. Men det var like umulig å snakke om Jesus uten å snakke om Gud. Når de sa A, måtte de si B. For å si hva ordet ”Gud” betydde, måtte de fortelle livshistorien til Jesus. Det var som om Israels Gud nå identifiserte seg selv i fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse. Hvis Gud er kilde, da er Jesus bildet. Han er den som uttrykker hvem kilden er: som far, så sønn.

For å komme til rette med hvem gåten Jesus var, brukte de første kristne et slikt språk om forholdet mellom Gud og Jesus Kristus. De hevdet ikke at Jesus av Nasaret var et inspirert menneske med x-faktor eller en supermann. Det holdt ikke å si at han hadde en spesiell relasjon til Gud, de måtte si noe mer, strekke språket til det ytterste. Ikke slik at Jesus Kristus var mer enn menneske, en slags halvgud eller engel. Men ikke bare gudbenådet vismann eller mirakelmann. Mer som… en Sønn.

Når det teologiske vokabularet refererer til ”far” og ”sønn”, betyr det absolutt ikke at Gud er mann. Langt derifra! Ingen har noen gang tenkt at ”far” og ”sønn” viser til biologisk kjønn i guddommen. Det handler overhodet ikke om kjønn. Metaforene får frem den relasjonelle gjensidigheten mellom de to personene det gjelder. I prinsippet kunne vi like gjerne snakket om ”mor” og ”datter”. Ikke kjønn, altså, men termer som er relasjonelle til beinet.

Terminologien far-sønn forsøker å få frem minst to ting: både forskjell og likhet. Forskjell fordi de to ikke er identiske, men likhet fordi de er av samme DNA, eller deler samme liv, samme relasjon. Slik som oppvarmet jern gløder som ild i kraft av ildens forening med jernet, slik er Far og Sønn forenet, men ikke identiske. De er to, men ett. Som en varm kilde og den rennende elven.

Eller for å si det med ordene til den modne disippelen Johannes: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til … Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far … Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er” (Joh 1). ”Han har vist oss hvem han er”… Ja, nettopp, nikker Paulus og skriver: ”Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte” (Kol 1,15).

Men så tar Jesus farvel. Lukasevangeliet slutter veldig rart: ”Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede” (Luk 24,50-53).

”I stor glede”. Hva? Jesus er borte. Hvis Far har avslørt ansiktet sitt i Sønnens smil, og bildet brått ble borte og usynlig, burde ikke da disiplene ha kledd seg i nattsvarte begravelsesklær, kjøpt et kor med gråtekoner, gått på morfin? Bunnløs fortvilelse, flakkende blikk. Jesus er borte for godt. Men disiplene er glade. Hvorfor?

Hvis vi leser videre i Apostlenes gjerninger, som er bind to av Lukasevangeliet, legger vi straks merke til at fortellingen om den korsfestede og oppstandne ikke er slutt. Selv om han er ”borte”, altså ikke fysisk tilstede som før, fortsetter Gud å gjøre det som Gud har gjort siden tidenes morgen: å skape folket sitt og gi nye begynnelser. Men nå skjer det noe radikalt nytt, nå skjer det i Jesu navn, i hans Ånd så å si. Guds folk er Jesu folk, som er Åndens folk.

Hva betyr det? Jo, Jesus hadde allerede gitt et løfte. ”Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere” (Joh 14,16-20).

Ordene er hentet fra Jesu avskjedstale, som vi finner i Johannes 13-17. Her skjelnes det mellom tre ulike personer: Far, Sønn og Ånd. Den første er forskjellig fra den andre og tredje, men disse to er også ikke-identiske. Tre personer, tre aktører: Far, Sønn og Ånd. De tre skal verken blandes sammen eller løsrives fra hverandre. Den ene Gud er tre-i-en, alltid-allerede og samtidig.

Det er faktisk like sprøtt som kjærlighet. Mennesket erfarer alltid kjærlighet som et mulig trekantdrama. Kjærlighetens fenomenologi består i en trehet: vi som elsker, den andre som vi elsker og selve kjærligheten som er mellom oss. Vi erfarer kjærligheten som et ”du” og et ”jeg”, som blir et ”vi”. Er det bare ”jeg” eller bare ”du”, er det ikke en kjærlighet verdt navnet. Et ”vi” forutsetter en dynamisk trehet. Men det er en og samme kjærlighet, ikke tre typer.

Gud har strengt tatt bare ett eneste navn. Og det navnet er Kjærlighet. Gud er kjærlighet, tvers igjennom. Punktum. Det er ikke bare slik at Gud er en Gud som elsker. Nei, Gud er selve verbet som er kjærlighet. Fordi Gud er kjærlighet, kan ikke Gud annet enn å elske; Gud har ikke et valg. Sier du ”Gud”, sier du ”handlingen det er å elske”. Som det heter i en eldgammel sang: ”Der hvor barmhjertighet og kjærlighet er, der er også Gud”. Ethvert menneske har dermed erfart Gud, ingenting er mer naturlig.

Det her var litt forvirrende, tenker du kanskje. Men ”Gud” er ikke navnet på en person på samme måte som du og jeg er personer. ”Hei, jeg heter Andreas Døvik. Jeg er født i Vestfold, sønn av Ragnhild og Anders Herman og har tre søsken”. Gud er ikke et begrenset vesen med far og mor og mailadresse. ”Gud” er navnet på ett liv, som er evig, alltid aktivt, uavhengig, udelelig, en kilde. Når kristne tenkere bruker ordet ”personer” om guddommen, forsøker de å komme til rette med at Gud ikke er uinteressert i verden, ikke er en iskald skjebnegud, at Gud ikke er fullstendig fremmed eller dødsfarlig. Når vi appliserer ordet ”personer” på Gud, sier vi med andre ord at Gud er en relasjon, nemlig Far-Sønn-Ånd. En trehet altså, et gåtefullt vi.

Men det er ikke slik at Gud skifter klær eller ham i Bibelen: Gud i rollen som Far i Det gamle testamentet, siden som Sønn i evangeliene og til slutt som Den hellige ånd i vår tid. Nei, for jeg kan jo si: ”Her er hånden min, og dette er de handlinger hånden min gjør”. Men de handlinger jeg gjør med hånden min, er ikke noe annet enn det de fem fingrene mine gjør. Vi kan si det samme om Gud. Det er én Gud, som er Far, Sønn og Ånd, og alle skaper og frelser.

På grunn av den avsluttede selvåpenbaringen i Jesus Kristus kan vi si at dette guddommelige livet har sårmerkede hender, for evig og alltid. På grunn av Jesu liv, død og oppstandelse kan vi si at Gud er navnet på et fellesskap som åpner seg i evig kjærlighet til verden. Gud er altså den kjærlighetshandlingen som skjer som Far, Sønn og Den hellige ånd. Far elsker Sønnen, Sønnen elsker Far og gir seg selv til Far som selvgave, Den hellige ånd er kjærligheten som evig og alltid konstituerer dette fellesskapet. Den virkelighet vi refererer til som ”Gud”, er en dynamisk harmoni, en samtale!

At kristen teologi bekjenner Gud som Far, Sønn og Ånd, skyldes ikke teologiske kontorrotter med hornbriller og lettere autistiske trekk. Tilbedelse er springbrettet for det som litt krøkkete kalles ”treenighetsteologi”. Treenighetslæren vokste sakte men sikkert frem i forbindelse med den kristne erfaringen av Gud i liturgien og livet. Før det ble en formalisert lære, tilba kirken på tre måter.

Hvis djevelen er i detaljene, er Gud i preposisjonene. Det vil si at de første kristne ba til Far, med Sønnen og i Ånden. Vi tror ikke på ”Gud og Jesus og sånn”. De første kristne tilba Far, de tilba Sønnen, de tilba Ånden. Vi tilber den ene Gud som er skaper og frelser, som har identifisert seg som Far, Sønn og Ånd. Gud på tre måter, altså.

Hvis jeg hadde bedt deg om å tegne en sånn Gud, hva slags farger ville du ha brukt? Og hvis du faktisk er en eksellent maler med estetisk sans, hvordan ser det ut når du fyller det hvite lerretet? Fjortenhundretallsmannen Andrei Rublev var slik en mann, en som behersket håndverket sitt, en stor ikonmester. Rublev var munk og bodde i klosteret Sergeij Possad. Han ville tolke Gud i farger, men hvordan? Han bestemte seg for å faste førti dager før han forsøkte.

Ifølge legenden gjorde Den hellige ånd ham oppmerksom på en noe obskur fortelling i 1 Mosebok. Den begynner slik: ”Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste. Han så da opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham” (1Mos 18,1-2a). Abraham tilbyr vagabondene hvile og mat, og de takker høflig ja. Under måltidet begynner de å dele sine hemmeligheter med Abraham. De tre mennene forteller at kona, Sara, skal bli gravid, hun skal få en sønn.

For oss som leser fortellingen, er det tydelig at Gud er en av de tre. Men hvem er de to andre? Rublev lo og jublet – det var da som bare! – Abraham hadde fått besøk av Far, Sønn og Den hellige ånd! ”Der, der har jeg motivet mitt!” Så malte han. Han malte ikonet med stor I.

Og hva ser vi? Vi ser tre personer som sitter til bords: Sønnen i midten, Far til venstre, Ånden til høyre. I komposisjonen registrerer vi at skikkelsene former en sirkel, som er symbolet på fullkommenhet, på evighet. Alle er vendt mot hverandre, et fullkomment fellesskap, av evighet og til evighet.

Det gjelder å se med andakt, ingenting er tilfeldig. I et vanlig bilde blir de som er avbildet mindre jo lenger borte de er. Det kalles perspektiv. Men her er det et omvendt perspektiv. Jo lenger inn i bildet du ser, jo større blir de tre personene. Vi venter oss det motsatte, men med omvendt perspektiv åpnes bildet mot oss. Det er som om du ikke ser på bildet, men at det er du som blir betraktet av personene. Vi trekkes inn i bildet, inn i det brennende sentrum.

Der sitter Kristus og peker mot gullskålen på bordet. Det ligner på en nattverdskalk. Legg merke til at han peker med to fingre, som er det inkarnatoriske symbolet for Gud og menneske. Nattverdsskålen er Kristi offer for verden. Ser du at Far tar imot offeret ved å løfte hånden og velsigne det? Se nå på Ånden, hun som sitter nærmest oss. Ånden har en svært lang pekefinger som peker mot den ledige plassen ved bordet: ”Kom!”

Det er Den hellige ånd som varsomt åpner øynene våre, som trekker i oss. Slik at vi ser den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det er ved Ånden at vi sier ja til den store invitasjonen. Vi kan være glade på grunn av Ånden, for Jesus er ikke borte og utilgjengelig. Der Ånden er, der er Jesus. Og der Jesus er, der er Ånden. Den hellige ånd er Jesu Ånd, og derfor Guds Ånd. Eller som Paulus skriver i Galaterbrevet: ”Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ’Abba, Far’” (Gal 4,6).

Nå blir vi invitert inn i denne stille samtalen. Det står en plass ledig, bordkort og alt. Vi er ikke passive tilskuere som står på behørig avstand, men vi inviteres til aktivt samspill. Jesus har ikke bare gitt ansikt til kilden, han har også invitert alle til å dele hans fellesskap med Gud. Når vi snakker om å dele fellesskap med Gud, snakker vi rett og slett om Den hellige ånd. Den hellige ånd er den store, åpne invitasjonen. Hør bare på disse vakre ordene fra Romerbrevet: ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss” (Rom 5,5). Den hellige ånd er Guds kjærlighet personifisert, som er blitt gitt oss som gave.

Hvordan skal vi respondere på noe sånt? Det finnes egentlig bare én respons, og det er å feire nattverd. Eukaristien er en hellig handling, og i denne hendelsen gir Gud sitt kroppsspråk til oss. Her viser Gud hvem Gud er: sløsende sjenerøs, gave, nåde, gjestfri, åpen, selvutgivende kjærlighet – et evig fellesskap. Gud liker oss, kort og godt.

trinityicon

Kommentér

Paulus om pyramider, gjerder og bord

Paulus havner alltid i bråk.

På slutten av Apostlenes gjerninger befinner han seg i Jerusalem – som ironisk betyr ”fredens by” – og nok en gang har han hisset på seg blodtørstige pøbler. Idet mobben er i ferd med å ta en ”Stefanus” på Paulus, rykker den romerske kommandanten inn og setter en umiddelbar stopper for opprøret i gatene. Pax romana, ikke sant. Romerriket var blitt det nye Egypt, og jødene var ”slaver” på egen mark. Så når overmakten sa hopp, da hoppet man. Også denne gangen ble det stille i Jerusalem.

Men den militære representanten for Romerriket tok Paulus med seg for å forhøre ham. Det var nemlig ikke helt klart hva han hadde gjort seg skyldig i. Og hva er vel en mer effektiv forhørsmetode enn litt god, gammeldags tortur? Paulus må ha vært en pain in the ass, for mens de spenner ham fast for å piske ham, spør han på bare pur: Er det lov til å til å piske en romersk borger?

Da informasjonen om Paulus’ doble statsborgerskapet kom kommandanten for øret, kvakk han til: ”Hæ? Er du romersk borger? Det kostet meg mange penger å få den borgerretten”. Av denne reaksjonen skjønner vi at hvis du var romersk borger, hadde du grunn til å være superstolt og rakrygget. Ryggraden i Romerriket var jo ære og skam. Noen kjøpte seg romerske identitetspapirer, andre var født til det – som Paulus.

Paulus hadde altså en dobbel identitet: jødisk og romersk. (PS! Det er derfor han er kjent som både Paulus og Saulus – Paulus var hans romerske navn, Saulus hans jødiske). Når vi leser og tolker den paulinske litteraturen, står vi derfor i spagat. Vi må forstå og fortolke to fremmede verdener: den jødiske og den romerske.

Hva ville det si å være romersk borger?
Du var født med sølvskje i munnen og gullhår i… Som en har skrevet: Å være romersk borger var som å ha britisk pass tidlig på 1900-tallet: Du kunne reise nesten hvor som helst og forvente at tjenere med hvite hansker betjente deg og dine behov. Hvis du var så heldig å være romersk borger, hadde du en rekke sosiale, økonomiske og politiske garantier og privilegier:

  • Ekteskap: Bare romerske statsborgere hadde anledning til å gifte seg med hvem de ville.
  • Eiendom: Du kunne besitte eiendom hvis og bare hvis du var romersk statsborger.
  • Politikk: Stemmerett var selvsagt ikke for gud og hvermann. Bare hvis du var en fri mann, hadde du anledning til å engasjere deg politisk.
  • Jus: Hvis du ble utsatt for noe ulovlig og ville gå til sak, måtte du være romersk innbygger med papirene i orden. Her gjaldt ikke prinsipper som ”likhet for loven”.

Annerledes var det med slavene. Var du slave, var du bokstavelig talt en annens eiendom, en ikke-person. Som Aristoteles skriver: ”Slaven er et levende redskap, redskapet en livløs slave”. En forsker har sammenfattet det å være slave i uttrykket: ”å være fremmedgjort fra egen medfødt identitet”. Slaveinstitusjonen var basert på tap av personlig frihet, vold og utnyttelse. Du hadde ikke bevegelsesfrihet, og når det gjaldt ekteskap, var du prisgitt tommel opp fra pater familias. Hvis du var så uheldig å bli anklaget for noe kriminelt – uavhengig om du var uskyldig eller skyldig – og bli trukket for retten, var det ikke usannsynlig at du ble utsatt for rutinemessig tortur. (Hvis du vil lese en førstehåndsberetning om klasseproblematikken fra denne tiden, handler Paulus’ brev til Filemon om dette).

Det romerske samfunnet var bygd opp etter en hierarkisk struktur. Det vil si ordnet ovenfra og ned. Bildet på et sånt menneskelig fellesskap er pyramiden: keiseren på topp, slaver i bunn. Hvis du befant deg langt nede på rangstigen, var det ikke så mye å gjøre med det. Synd for deg, rett og slett. Du fikk i det minste spise brødsmulene som falt ned fra bordet. Hva blir viktig i et sånt samfunn? Makt, slekt, nettverk, titler, ære.

På denne tiden fantes ikke hva vi kaller ”universelle menneskerettigheter”. Ikke i det hele tatt.

Hva da med Paulus’ jødiske identitet?
For å besvare spørsmålet skal jeg legge ut en annen tekst, nemlig Apostlenes gjerninger kapittel 10, som inneholder en tolkningsnøkkel som åpner Bibelen. Hovedkarakterene i denne fundamentalfortellingen er Peter og Kornelius. Kornelius og familien hans hørte til gruppen kalt ”de som fryktet Israels Gud”, som bestod av hedninger som trodde på Israels Gud og overholdt visse deler av Moseloven. De var ikke jøder, tilhørte ikke det utvalgte gudsfolket, men søkte seg til et slags semifellesskap. Disse ikke-jødene som trodde på Israels Gud, falt dermed mellom to stoler: jøder og hedninger. Midt imellom, nesten et ikke-folk.

En dag da Kornelius ba, fikk han se en visjon av en engel som sa: ”Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg. Nå skal du sende noen menn til Jaffa for å hente en mann ved navn Peter”.

Sceneskifte: Dagen etter, mens utsendingene til Kornelius var på vei, gikk Peter opp på taket for å be. Oppmerksomheten var ikke akkurat skjerpet, sulten begynte å mase i magen. Mens kokkene tilberedte lunsjen, kom han i ekstase og så en visjon: ”Han så at himmelen åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbente dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen”.

Den menyen var ikke kosher for jøder. Disse dyrene var absolutt tabu å spise. Dyrene på duken var ”urene”, et ord som er en teknisk term. Ifølge hellighets- og renhetsforskriftene i 3 Mosebok var det ikke tillatt for jøder å spise slike dyr. Ved å overholde hellighets- og renhetsforskriftene holdt Israelsfolket seg rituelt og moralsk rent. Forskriftene var en identitetsmarkør som satte grenser for hvem som var innenfor og hvem som var utenfor. At Peter og Co ikke spiste urene dyr, betyr at selve måltidet var en renhetskulturell institusjon i parasittisk forstand: ”Vi er jøder, vi hører til Gud, og ved ikke å spise denne typen mat skriver vi under på pakten og kontrakten”. Og motsatt: ”Dere hedninger må gjerne spise urene dyr, for dere er uansett ikke innenfor”.

Så hørte Peter noe som må ha vært som barberblader i ørene: ”Stå opp, Peter, slakt og spis!” Men han kontret: ”Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent”. Man kunne jo nesten tro at visjonen var en fristelse fra satan, ikke sant. En fristelse til ikke å være jøde lenger, eller noe slikt. Peter blir befalt om å spise tre ganger – hørt det før? Så denne stemmen igjen: ”Det som Gud har sagt er rent, må du ikke kalle urent”.

Fundamentalfortellingen handler ikke om acquired taste, om noe så banalt og trivielt som å åpne menyen og spise ting du før syntes var usj! og æsj! Duken og de urene dyrene symboliserer Kornelius og alle de menneskene han representerer.

For på samme måte som Peter skammet seg og fornektet Jesus av Nasaret tre ganger – ”jeg kjenner ikke det mennesket, jeg vil ikke vedkjenne meg ham” – blir Peter nå utfordret til å bli kjent med de i hans øyne urene mennesker. På samme måte som Peter fornektet at han kjente Jesus, han som skulle bli korsfestet, nektet Peter nå å spise urene dyr. I Moseloven står det jo skrevet at: ”Den som henger på et tre, er forbannet”. Peter ville ikke ha noe å gjøre med en blasfemiker, og han ville heller ikke ha urene matrester mellom tennene.

Men den korsfestede oppstandne er ikke forbannet, det var mennesker som forbannet ham. Ved å reise Jesus opp fra de døde vedkjente Israels Gud at den korsfestede var hans utsendte. Og ved å åpenbare duken med de urene dyrene – kombinert med kommandoen: ”Spis!” – vedkjenner Israels Gud at alle mennesker, er skapt og villet og rene.

Mens Peter var forvirret over synet, hørte han igjen fluen i rommet, den stille hvisken: ”Her er tre menn som spør etter deg. Skynd deg og gå ned; du skal følge med dem uten å nøle, for jeg har sendt dem”. Peter gikk da ned til mennene: ”Det er tydeligvis meg dere vil ha tak i, men hvorfor er dere kommet hit?” Da fortalte de alt om Kornelius.

Til tross for alle ting ble Peter med til Cæsarea for å møte hedningen Kornelius. Da han endelig kom til huset til Kornelius, så han at det var mange mennesker som var kommet sammen. Forestill deg hvor spente de var. ”Hva skal skje?” Peter innledet med en reell icebreaker: ”Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk”. Og så sier Peter noe som bør understrekes 300 ganger: ”Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”.

Vær så snill og legg merke til at Peter har forlatt sitt rene territorium og oppsøkt ”Sodoma og Gomorra”, ikke-landet. Det er ikke rart at han spør: ”Hvorfor i alle dager har dere sendt bud på meg?” Da fortalte Kornelius alt sammen, og han ventet spent på hvorfor Peter i alle dager var kommet til ham. Og da svarte Peter: ”Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett”. Deretter utla han evangeliet for dem, og før han fikk anledning til å tolke hva det betydde for dem, kom Den hellige ånd over alle som var samlet i huset til Kornelius. De er innenfor! De tilhører!

Det jødiske samfunnet var splittet i to: jøder og hedninger. Bildet på et sånt menneskelig fellesskap er gjerdet: innenfor og utenfor, rituelt rene og urene. Her leker like med like. Hvis du tilfeldigvis var jødisk av fødsel, var du utvalgt og ren. Hvis så ikke var tilfelle, synd for deg rett og slett. Hva blir viktig et sånt samfunn? Slekt, renhet, grenser, forskrifter, identitetsmarkører.

En tredje menneskelighet
Med disse to forskjellige formene for fellesskap in mente ser vi kanskje det revolusjonære i ordene til Paulus: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus”. Det menneskelige fellesskapet Jesus Kristus vil bygge opp, sentrert rundt seg selv, er verken hierarkisk strukturert eller betinget av etnisitet. Bildet på det kristne fellesskapet er det åpne bordet. De kristne titulerte hverandre ”brødre” og ”søstre” helt fra begynnelsen av, uavhengig av sosial klasse eller etnisitet. Evangeliet som gode nyheter om universell velkomst. Hva blir viktig i et sånt fellesskap? Enhet, respekt, nåde, åpenhet, gjestfrihet.

I antikken var måltidsfellesskap ikke bare en ernæringsmessig nødvendighet – fast food – heller ikke bare et sosialt samlingspunkt for familie og venner. Måltidet var ladet med økonomisk, religiøs, sosial og politisk mening. Å spise og drikke sammen med noen var fellesskapskonstituerende, en handling som uttrykte intimitet og tilhørighet. Du og jeg ble et vi.

Paulus stod i spagat, men det gjør vi også. Vi står i en hermeneutisk spagat mellom Paulus’ fremmede verden og vår egen samtid. Er det i dag overhodet mulig å forestille seg hvilken religiøs, sosial, politisk og økonomisk sprengkraft nattverdshendelsen hadde i datidens samfunn?

Paulus havner alltid i bråk. Også i dag. Spørsmålet er om kirken orienterer seg etter pyramiden, gjerdet eller bordet.

photo-1449792066115-b24f2c87a1b3

Kommentér