Paulus om pyramider, gjerder og bord

Paulus havner alltid i bråk.

På slutten av Apostlenes gjerninger befinner han seg i Jerusalem – som ironisk betyr ”fredens by” – og nok en gang har han hisset på seg blodtørstige pøbler. Idet mobben er i ferd med å ta en ”Stefanus” på Paulus, rykker den romerske kommandanten inn og setter en umiddelbar stopper for opprøret i gatene. Pax romana, ikke sant. Romerriket var blitt det nye Egypt, og jødene var ”slaver” på egen mark. Så når overmakten sa hopp, da hoppet man. Også denne gangen ble det stille i Jerusalem.

Men den militære representanten for Romerriket tok Paulus med seg for å forhøre ham. Det var nemlig ikke helt klart hva han hadde gjort seg skyldig i. Og hva er vel en mer effektiv forhørsmetode enn litt god, gammeldags tortur? Paulus må ha vært en pain in the ass, for mens de spenner ham fast for å piske ham, spør han på bare pur: Er det lov til å til å piske en romersk borger?

Da informasjonen om Paulus’ doble statsborgerskapet kom kommandanten for øret, kvakk han til: ”Hæ? Er du romersk borger? Det kostet meg mange penger å få den borgerretten”. Av denne reaksjonen skjønner vi at hvis du var romersk borger, hadde du grunn til å være superstolt og rakrygget. Ryggraden i Romerriket var jo ære og skam. Noen kjøpte seg romerske identitetspapirer, andre var født til det – som Paulus.

Paulus hadde altså en dobbel identitet: jødisk og romersk. (PS! Det er derfor han er kjent som både Paulus og Saulus – Paulus var hans romerske navn, Saulus hans jødiske). Når vi leser og tolker den paulinske litteraturen, står vi derfor i spagat. Vi må forstå og fortolke to fremmede verdener: den jødiske og den romerske.

Hva ville det si å være romersk borger?
Du var født med sølvskje i munnen og gullhår i… Som en har skrevet: Å være romersk borger var som å ha britisk pass tidlig på 1900-tallet: Du kunne reise nesten hvor som helst og forvente at tjenere med hvite hansker betjente deg og dine behov. Hvis du var så heldig å være romersk borger, hadde du en rekke sosiale, økonomiske og politiske garantier og privilegier:

  • Ekteskap: Bare romerske statsborgere hadde anledning til å gifte seg med hvem de ville.
  • Eiendom: Du kunne besitte eiendom hvis og bare hvis du var romersk statsborger.
  • Politikk: Stemmerett var selvsagt ikke for gud og hvermann. Bare hvis du var en fri mann, hadde du anledning til å engasjere deg politisk.
  • Jus: Hvis du ble utsatt for noe ulovlig og ville gå til sak, måtte du være romersk innbygger med papirene i orden. Her gjaldt ikke prinsipper som ”likhet for loven”.

Annerledes var det med slavene. Var du slave, var du bokstavelig talt en annens eiendom, en ikke-person. Som Aristoteles skriver: ”Slaven er et levende redskap, redskapet en livløs slave”. En forsker har sammenfattet det å være slave i uttrykket: ”å være fremmedgjort fra egen medfødt identitet”. Slaveinstitusjonen var basert på tap av personlig frihet, vold og utnyttelse. Du hadde ikke bevegelsesfrihet, og når det gjaldt ekteskap, var du prisgitt tommel opp fra pater familias. Hvis du var så uheldig å bli anklaget for noe kriminelt – uavhengig om du var uskyldig eller skyldig – og bli trukket for retten, var det ikke usannsynlig at du ble utsatt for rutinemessig tortur. (Hvis du vil lese en førstehåndsberetning om klasseproblematikken fra denne tiden, handler Paulus’ brev til Filemon om dette).

Det romerske samfunnet var bygd opp etter en hierarkisk struktur. Det vil si ordnet ovenfra og ned. Bildet på et sånt menneskelig fellesskap er pyramiden: keiseren på topp, slaver i bunn. Hvis du befant deg langt nede på rangstigen, var det ikke så mye å gjøre med det. Synd for deg, rett og slett. Du fikk i det minste spise brødsmulene som falt ned fra bordet. Hva blir viktig i et sånt samfunn? Makt, slekt, nettverk, titler, ære.

På denne tiden fantes ikke hva vi kaller ”universelle menneskerettigheter”. Ikke i det hele tatt.

Hva da med Paulus’ jødiske identitet?
For å besvare spørsmålet skal jeg legge ut en annen tekst, nemlig Apostlenes gjerninger kapittel 10, som inneholder en tolkningsnøkkel som åpner Bibelen. Hovedkarakterene i denne fundamentalfortellingen er Peter og Kornelius. Kornelius og familien hans hørte til gruppen kalt ”de som fryktet Israels Gud”, som bestod av hedninger som trodde på Israels Gud og overholdt visse deler av Moseloven. De var ikke jøder, tilhørte ikke det utvalgte gudsfolket, men søkte seg til et slags semifellesskap. Disse ikke-jødene som trodde på Israels Gud, falt dermed mellom to stoler: jøder og hedninger. Midt imellom, nesten et ikke-folk.

En dag da Kornelius ba, fikk han se en visjon av en engel som sa: ”Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg. Nå skal du sende noen menn til Jaffa for å hente en mann ved navn Peter”.

Sceneskifte: Dagen etter, mens utsendingene til Kornelius var på vei, gikk Peter opp på taket for å be. Oppmerksomheten var ikke akkurat skjerpet, sulten begynte å mase i magen. Mens kokkene tilberedte lunsjen, kom han i ekstase og så en visjon: ”Han så at himmelen åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som ble firt ned mot jorden etter de fire hjørnene. I den var alle slags firbente dyr og krypdyr som lever på jorden, og alle slags fugler under himmelen”.

Den menyen var ikke kosher for jøder. Disse dyrene var absolutt tabu å spise. Dyrene på duken var ”urene”, et ord som er en teknisk term. Ifølge hellighets- og renhetsforskriftene i 3 Mosebok var det ikke tillatt for jøder å spise slike dyr. Ved å overholde hellighets- og renhetsforskriftene holdt Israelsfolket seg rituelt og moralsk rent. Forskriftene var en identitetsmarkør som satte grenser for hvem som var innenfor og hvem som var utenfor. At Peter og Co ikke spiste urene dyr, betyr at selve måltidet var en renhetskulturell institusjon i parasittisk forstand: ”Vi er jøder, vi hører til Gud, og ved ikke å spise denne typen mat skriver vi under på pakten og kontrakten”. Og motsatt: ”Dere hedninger må gjerne spise urene dyr, for dere er uansett ikke innenfor”.

Så hørte Peter noe som må ha vært som barberblader i ørene: ”Stå opp, Peter, slakt og spis!” Men han kontret: ”Det kan jeg ikke, Herre! For jeg har aldri spist noe vanhellig eller urent”. Man kunne jo nesten tro at visjonen var en fristelse fra satan, ikke sant. En fristelse til ikke å være jøde lenger, eller noe slikt. Peter blir befalt om å spise tre ganger – hørt det før? Så denne stemmen igjen: ”Det som Gud har sagt er rent, må du ikke kalle urent”.

Fundamentalfortellingen handler ikke om acquired taste, om noe så banalt og trivielt som å åpne menyen og spise ting du før syntes var usj! og æsj! Duken og de urene dyrene symboliserer Kornelius og alle de menneskene han representerer.

For på samme måte som Peter skammet seg og fornektet Jesus av Nasaret tre ganger – ”jeg kjenner ikke det mennesket, jeg vil ikke vedkjenne meg ham” – blir Peter nå utfordret til å bli kjent med de i hans øyne urene mennesker. På samme måte som Peter fornektet at han kjente Jesus, han som skulle bli korsfestet, nektet Peter nå å spise urene dyr. I Moseloven står det jo skrevet at: ”Den som henger på et tre, er forbannet”. Peter ville ikke ha noe å gjøre med en blasfemiker, og han ville heller ikke ha urene matrester mellom tennene.

Men den korsfestede oppstandne er ikke forbannet, det var mennesker som forbannet ham. Ved å reise Jesus opp fra de døde vedkjente Israels Gud at den korsfestede var hans utsendte. Og ved å åpenbare duken med de urene dyrene – kombinert med kommandoen: ”Spis!” – vedkjenner Israels Gud at alle mennesker, er skapt og villet og rene.

Mens Peter var forvirret over synet, hørte han igjen fluen i rommet, den stille hvisken: ”Her er tre menn som spør etter deg. Skynd deg og gå ned; du skal følge med dem uten å nøle, for jeg har sendt dem”. Peter gikk da ned til mennene: ”Det er tydeligvis meg dere vil ha tak i, men hvorfor er dere kommet hit?” Da fortalte de alt om Kornelius.

Til tross for alle ting ble Peter med til Cæsarea for å møte hedningen Kornelius. Da han endelig kom til huset til Kornelius, så han at det var mange mennesker som var kommet sammen. Forestill deg hvor spente de var. ”Hva skal skje?” Peter innledet med en reell icebreaker: ”Dere vet at det ikke er tillatt for en jøde å omgås eller besøke noen fra et annet folk”. Og så sier Peter noe som bør understrekes 300 ganger: ”Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”.

Vær så snill og legg merke til at Peter har forlatt sitt rene territorium og oppsøkt ”Sodoma og Gomorra”, ikke-landet. Det er ikke rart at han spør: ”Hvorfor i alle dager har dere sendt bud på meg?” Da fortalte Kornelius alt sammen, og han ventet spent på hvorfor Peter i alle dager var kommet til ham. Og da svarte Peter: ”Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett”. Deretter utla han evangeliet for dem, og før han fikk anledning til å tolke hva det betydde for dem, kom Den hellige ånd over alle som var samlet i huset til Kornelius. De er innenfor! De tilhører!

Det jødiske samfunnet var splittet i to: jøder og hedninger. Bildet på et sånt menneskelig fellesskap er gjerdet: innenfor og utenfor, rituelt rene og urene. Her leker like med like. Hvis du tilfeldigvis var jødisk av fødsel, var du utvalgt og ren. Hvis så ikke var tilfelle, synd for deg rett og slett. Hva blir viktig et sånt samfunn? Slekt, renhet, grenser, forskrifter, identitetsmarkører.

En tredje menneskelighet
Med disse to forskjellige formene for fellesskap in mente ser vi kanskje det revolusjonære i ordene til Paulus: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus”. Det menneskelige fellesskapet Jesus Kristus vil bygge opp, sentrert rundt seg selv, er verken hierarkisk strukturert eller betinget av etnisitet. Bildet på det kristne fellesskapet er det åpne bordet. De kristne titulerte hverandre ”brødre” og ”søstre” helt fra begynnelsen av, uavhengig av sosial klasse eller etnisitet. Evangeliet som gode nyheter om universell velkomst. Hva blir viktig i et sånt fellesskap? Enhet, respekt, nåde, åpenhet, gjestfrihet.

I antikken var måltidsfellesskap ikke bare en ernæringsmessig nødvendighet – fast food – heller ikke bare et sosialt samlingspunkt for familie og venner. Måltidet var ladet med økonomisk, religiøs, sosial og politisk mening. Å spise og drikke sammen med noen var fellesskapskonstituerende, en handling som uttrykte intimitet og tilhørighet. Du og jeg ble et vi.

Paulus stod i spagat, men det gjør vi også. Vi står i en hermeneutisk spagat mellom Paulus’ fremmede verden og vår egen samtid. Er det i dag overhodet mulig å forestille seg hvilken religiøs, sosial, politisk og økonomisk sprengkraft nattverdshendelsen hadde i datidens samfunn?

Paulus havner alltid i bråk. Også i dag. Spørsmålet er om kirken orienterer seg etter pyramiden, gjerdet eller bordet.

photo-1449792066115-b24f2c87a1b3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *