Pinse: å sette Den hellige ånd på plass

Noen sier at de tror på ”Gud og Jesus og sånn”. Man må ikke være professor i systematisk teologi for å innse at minibekjennelsen ikke akkurat nailer innholdet i kristen tro og lære.

Bibelens store fortelling står støtt på to bein: skapelse og frelse. Narrativet handler altså om en Gud som skaper og som redder, fra første til siste bibelblad. I Det gamle testamentet finner vi den paradigmatiske fortellingen om skapelse og frelse i 2 Mosebok, som på latin har tittelen Exodus.

Her identifiserer Jahve seg som Israels Gud. Vi ser det i introduksjonen til de ti bud: ”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset” (2 Mos 20,3). Legg merke til at ordet ”Gud” blir beskrevet i fortellingens form: ”Jeg er Herren din Gud som…” Gud er en handling og et verb som uoppløselig henger sammen med fortellingen om frigjøringen av Israelsfolket; forteller du eksodus, forteller du altså Gud. Uttoget fra Egypt er en redningsaksjon, og Gud er den som befrir. Samtidig er denne handlingen en skapelse av Israelsfolket ex nihilo, jfr. Sinai-pakten.

For lenge, lenge siden hadde Gud utvalgt Abraham og hans slekt. Jakob, som var barnebarnet hans, fikk faktisk et nytt navn av Gud, og det var ”Israel”. Jakob fikk tolv sønner, som siden utgjorde de tolv stammene i Israelsfolket. Men det er et men. For i løpet av Israels blodrøde historie ble ti av stammene borte på grunn av klin kokos-konger og farlige fiender. Til slutt var bare Juda og Benjamins stamme igjen. Winter is coming!

På Jesu tid var ikke jødene slaver i Egypt, men folket og landet og hjertene var blitt kolonisert av de ugudelige romerne. Og keiseren var den nye farao. Det er ikke så vanskelig å forestille seg at mange av jødene var proppfulle av forventning om at urgamle løfter skulle gå i oppfyllelse, at Gud skulle skape et nytt paktsfolk og befri Israel igjen. Som den gangen i Egypt. Sende en ny Moses.

Og hva er noe av det første Jesus gjør i sin offentlige tjeneste? Han velger ut tolv etterfølgere. Det symboltunge tallet tolv er signifikant. Slik som Gud døpte stamfaren Jakob med et nytt navn, fikk lederen av disippelflokken en ny identitet: ”Nå heter du Simon, sønn av Johannes. Men jeg skal gi deg et nytt navn, du skal hete Kefas” (Joh 1,42). Fiskeren Simon hadde en ubestemmelighet ved seg lik en barkebåt på åpent hav, men nå skal han bli en Kefas eller Peter, som betyr ”klippe”. Snakker vi skapelsen av et nytt gudsfolk her?

Evangeliene er en mosaikk av fortellinger om mennesker som møtte Jesus fra Nasaret. For eksempel Maria Magdalena. Vi vet svært lite om henne, foruten at Lukas fastslår: Hun var en ”syndefull” kvinne. Folk med litt for livlig fantasi har tolket uttrykket som ”tidligere prostituert”, men vi vet helt enkelt ikke. Poenget med Maria Magdalena er heller ikke hva hun hadde gjort, men at møtet med Jesus betydde en forvandling i livet hennes. Maria ble gitt et nytt selv, en ny identitet i møte med dette mennesket. Nytt liv, ny frihet, nytt språk om seg selv og sin egen fortid og fremtid. Snakker vi ny frelse og ny frigjøring, både av Israelsfolket som felleskap og av enkeltpersoner som Maria Magdalena?

Men Jesus er ikke bare en ny ”Moses”. Når Jesus lar seg døpe i Jordanelven, blir han også døpt av Guds Ånd. Og i samme øyeblikk sier Gud at Jesus er Guds egen Sønn, den elskede. Det hebraiske ordet messias, som er det greske Kristus, betyr ”salvet”. Når konger, profeter og prester ble salvet i Det gamle testamentet, kom Guds Ånd over dem som en fremmed makt, slik at de kunne utføre oppgavene sine. Men Guds Ånd ”kristner” Jesus og blir i ham og med ham. Den hellige ånd er på en måte Jesu ”innside”: Jesu ånd er Guds Ånd. Guds Ånd føder ham, utvelger ham, leder ham, salver ham som Guds utsending og istandsetter ham til å være den han allerede er: Guds Sønn.

Jesus kunne mildt sagt provosere når han snakket om Gud. Hans teologi var annerledes: Gud som noe nært og varmt og tillitsvekkende. Som en mor eller far. Jesus var Sønn, en elsket Sønn. ”Jeg lever av å gi meg selv som gave til Gud”, sa han uten å bli rød i toppen. Og han fortsatte: ”At jeg gjør Fars vilje, det betyr alt. Gud er selve kilden for den jeg er og det jeg gjør og det jeg sier. Følg meg, stå der jeg står”.

Hva skal vi si om et slikt menneske? Hva slags språk skal vi bruke om et slikt liv? Etter oppstandelsen var det umulig for de første kristne å snakke om Israels Gud uten å snakke om Jesus. Men det var like umulig å snakke om Jesus uten å snakke om Gud. Når de sa A, måtte de si B. For å si hva ordet ”Gud” betydde, måtte de fortelle livshistorien til Jesus. Det var som om Israels Gud nå identifiserte seg selv i fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse. Hvis Gud er kilde, da er Jesus bildet. Han er den som uttrykker hvem kilden er: som far, så sønn.

For å komme til rette med hvem gåten Jesus var, brukte de første kristne et slikt språk om forholdet mellom Gud og Jesus Kristus. De hevdet ikke at Jesus av Nasaret var et inspirert menneske med x-faktor eller en supermann. Det holdt ikke å si at han hadde en spesiell relasjon til Gud, de måtte si noe mer, strekke språket til det ytterste. Ikke slik at Jesus Kristus var mer enn menneske, en slags halvgud eller engel. Men ikke bare gudbenådet vismann eller mirakelmann. Mer som… en Sønn.

Når det teologiske vokabularet refererer til ”far” og ”sønn”, betyr det absolutt ikke at Gud er mann. Langt derifra! Ingen har noen gang tenkt at ”far” og ”sønn” viser til biologisk kjønn i guddommen. Det handler overhodet ikke om kjønn. Metaforene får frem den relasjonelle gjensidigheten mellom de to personene det gjelder. I prinsippet kunne vi like gjerne snakket om ”mor” og ”datter”. Ikke kjønn, altså, men termer som er relasjonelle til beinet.

Terminologien far-sønn forsøker å få frem minst to ting: både forskjell og likhet. Forskjell fordi de to ikke er identiske, men likhet fordi de er av samme DNA, eller deler samme liv, samme relasjon. Slik som oppvarmet jern gløder som ild i kraft av ildens forening med jernet, slik er Far og Sønn forenet, men ikke identiske. De er to, men ett. Som en varm kilde og den rennende elven.

Eller for å si det med ordene til den modne disippelen Johannes: ”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til … Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far … Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er” (Joh 1). ”Han har vist oss hvem han er”… Ja, nettopp, nikker Paulus og skriver: ”Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte” (Kol 1,15).

Men så tar Jesus farvel. Lukasevangeliet slutter veldig rart: ”Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede” (Luk 24,50-53).

”I stor glede”. Hva? Jesus er borte. Hvis Far har avslørt ansiktet sitt i Sønnens smil, og bildet brått ble borte og usynlig, burde ikke da disiplene ha kledd seg i nattsvarte begravelsesklær, kjøpt et kor med gråtekoner, gått på morfin? Bunnløs fortvilelse, flakkende blikk. Jesus er borte for godt. Men disiplene er glade. Hvorfor?

Hvis vi leser videre i Apostlenes gjerninger, som er bind to av Lukasevangeliet, legger vi straks merke til at fortellingen om den korsfestede og oppstandne ikke er slutt. Selv om han er ”borte”, altså ikke fysisk tilstede som før, fortsetter Gud å gjøre det som Gud har gjort siden tidenes morgen: å skape folket sitt og gi nye begynnelser. Men nå skjer det noe radikalt nytt, nå skjer det i Jesu navn, i hans Ånd så å si. Guds folk er Jesu folk, som er Åndens folk.

Hva betyr det? Jo, Jesus hadde allerede gitt et løfte. ”Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere” (Joh 14,16-20).

Ordene er hentet fra Jesu avskjedstale, som vi finner i Johannes 13-17. Her skjelnes det mellom tre ulike personer: Far, Sønn og Ånd. Den første er forskjellig fra den andre og tredje, men disse to er også ikke-identiske. Tre personer, tre aktører: Far, Sønn og Ånd. De tre skal verken blandes sammen eller løsrives fra hverandre. Den ene Gud er tre-i-en, alltid-allerede og samtidig.

Det er faktisk like sprøtt som kjærlighet. Mennesket erfarer alltid kjærlighet som et mulig trekantdrama. Kjærlighetens fenomenologi består i en trehet: vi som elsker, den andre som vi elsker og selve kjærligheten som er mellom oss. Vi erfarer kjærligheten som et ”du” og et ”jeg”, som blir et ”vi”. Er det bare ”jeg” eller bare ”du”, er det ikke en kjærlighet verdt navnet. Et ”vi” forutsetter en dynamisk trehet. Men det er en og samme kjærlighet, ikke tre typer.

Gud har strengt tatt bare ett eneste navn. Og det navnet er Kjærlighet. Gud er kjærlighet, tvers igjennom. Punktum. Det er ikke bare slik at Gud er en Gud som elsker. Nei, Gud er selve verbet som er kjærlighet. Fordi Gud er kjærlighet, kan ikke Gud annet enn å elske; Gud har ikke et valg. Sier du ”Gud”, sier du ”handlingen det er å elske”. Som det heter i en eldgammel sang: ”Der hvor barmhjertighet og kjærlighet er, der er også Gud”. Ethvert menneske har dermed erfart Gud, ingenting er mer naturlig.

Det her var litt forvirrende, tenker du kanskje. Men ”Gud” er ikke navnet på en person på samme måte som du og jeg er personer. ”Hei, jeg heter Andreas Døvik. Jeg er født i Vestfold, sønn av Ragnhild og Anders Herman og har tre søsken”. Gud er ikke et begrenset vesen med far og mor og mailadresse. ”Gud” er navnet på ett liv, som er evig, alltid aktivt, uavhengig, udelelig, en kilde. Når kristne tenkere bruker ordet ”personer” om guddommen, forsøker de å komme til rette med at Gud ikke er uinteressert i verden, ikke er en iskald skjebnegud, at Gud ikke er fullstendig fremmed eller dødsfarlig. Når vi appliserer ordet ”personer” på Gud, sier vi med andre ord at Gud er en relasjon, nemlig Far-Sønn-Ånd. En trehet altså, et gåtefullt vi.

Men det er ikke slik at Gud skifter klær eller ham i Bibelen: Gud i rollen som Far i Det gamle testamentet, siden som Sønn i evangeliene og til slutt som Den hellige ånd i vår tid. Nei, for jeg kan jo si: ”Her er hånden min, og dette er de handlinger hånden min gjør”. Men de handlinger jeg gjør med hånden min, er ikke noe annet enn det de fem fingrene mine gjør. Vi kan si det samme om Gud. Det er én Gud, som er Far, Sønn og Ånd, og alle skaper og frelser.

På grunn av den avsluttede selvåpenbaringen i Jesus Kristus kan vi si at dette guddommelige livet har sårmerkede hender, for evig og alltid. På grunn av Jesu liv, død og oppstandelse kan vi si at Gud er navnet på et fellesskap som åpner seg i evig kjærlighet til verden. Gud er altså den kjærlighetshandlingen som skjer som Far, Sønn og Den hellige ånd. Far elsker Sønnen, Sønnen elsker Far og gir seg selv til Far som selvgave, Den hellige ånd er kjærligheten som evig og alltid konstituerer dette fellesskapet. Den virkelighet vi refererer til som ”Gud”, er en dynamisk harmoni, en samtale!

At kristen teologi bekjenner Gud som Far, Sønn og Ånd, skyldes ikke teologiske kontorrotter med hornbriller og lettere autistiske trekk. Tilbedelse er springbrettet for det som litt krøkkete kalles ”treenighetsteologi”. Treenighetslæren vokste sakte men sikkert frem i forbindelse med den kristne erfaringen av Gud i liturgien og livet. Før det ble en formalisert lære, tilba kirken på tre måter.

Hvis djevelen er i detaljene, er Gud i preposisjonene. Det vil si at de første kristne ba til Far, med Sønnen og i Ånden. Vi tror ikke på ”Gud og Jesus og sånn”. De første kristne tilba Far, de tilba Sønnen, de tilba Ånden. Vi tilber den ene Gud som er skaper og frelser, som har identifisert seg som Far, Sønn og Ånd. Gud på tre måter, altså.

Hvis jeg hadde bedt deg om å tegne en sånn Gud, hva slags farger ville du ha brukt? Og hvis du faktisk er en eksellent maler med estetisk sans, hvordan ser det ut når du fyller det hvite lerretet? Fjortenhundretallsmannen Andrei Rublev var slik en mann, en som behersket håndverket sitt, en stor ikonmester. Rublev var munk og bodde i klosteret Sergeij Possad. Han ville tolke Gud i farger, men hvordan? Han bestemte seg for å faste førti dager før han forsøkte.

Ifølge legenden gjorde Den hellige ånd ham oppmerksom på en noe obskur fortelling i 1 Mosebok. Den begynner slik: ”Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste. Han så da opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham” (1Mos 18,1-2a). Abraham tilbyr vagabondene hvile og mat, og de takker høflig ja. Under måltidet begynner de å dele sine hemmeligheter med Abraham. De tre mennene forteller at kona, Sara, skal bli gravid, hun skal få en sønn.

For oss som leser fortellingen, er det tydelig at Gud er en av de tre. Men hvem er de to andre? Rublev lo og jublet – det var da som bare! – Abraham hadde fått besøk av Far, Sønn og Den hellige ånd! ”Der, der har jeg motivet mitt!” Så malte han. Han malte ikonet med stor I.

Og hva ser vi? Vi ser tre personer som sitter til bords: Sønnen i midten, Far til venstre, Ånden til høyre. I komposisjonen registrerer vi at skikkelsene former en sirkel, som er symbolet på fullkommenhet, på evighet. Alle er vendt mot hverandre, et fullkomment fellesskap, av evighet og til evighet.

Det gjelder å se med andakt, ingenting er tilfeldig. I et vanlig bilde blir de som er avbildet mindre jo lenger borte de er. Det kalles perspektiv. Men her er det et omvendt perspektiv. Jo lenger inn i bildet du ser, jo større blir de tre personene. Vi venter oss det motsatte, men med omvendt perspektiv åpnes bildet mot oss. Det er som om du ikke ser på bildet, men at det er du som blir betraktet av personene. Vi trekkes inn i bildet, inn i det brennende sentrum.

Der sitter Kristus og peker mot gullskålen på bordet. Det ligner på en nattverdskalk. Legg merke til at han peker med to fingre, som er det inkarnatoriske symbolet for Gud og menneske. Nattverdsskålen er Kristi offer for verden. Ser du at Far tar imot offeret ved å løfte hånden og velsigne det? Se nå på Ånden, hun som sitter nærmest oss. Ånden har en svært lang pekefinger som peker mot den ledige plassen ved bordet: ”Kom!”

Det er Den hellige ånd som varsomt åpner øynene våre, som trekker i oss. Slik at vi ser den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det er ved Ånden at vi sier ja til den store invitasjonen. Vi kan være glade på grunn av Ånden, for Jesus er ikke borte og utilgjengelig. Der Ånden er, der er Jesus. Og der Jesus er, der er Ånden. Den hellige ånd er Jesu Ånd, og derfor Guds Ånd. Eller som Paulus skriver i Galaterbrevet: ”Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ’Abba, Far’” (Gal 4,6).

Nå blir vi invitert inn i denne stille samtalen. Det står en plass ledig, bordkort og alt. Vi er ikke passive tilskuere som står på behørig avstand, men vi inviteres til aktivt samspill. Jesus har ikke bare gitt ansikt til kilden, han har også invitert alle til å dele hans fellesskap med Gud. Når vi snakker om å dele fellesskap med Gud, snakker vi rett og slett om Den hellige ånd. Den hellige ånd er den store, åpne invitasjonen. Hør bare på disse vakre ordene fra Romerbrevet: ”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss” (Rom 5,5). Den hellige ånd er Guds kjærlighet personifisert, som er blitt gitt oss som gave.

Hvordan skal vi respondere på noe sånt? Det finnes egentlig bare én respons, og det er å feire nattverd. Eukaristien er en hellig handling, og i denne hendelsen gir Gud sitt kroppsspråk til oss. Her viser Gud hvem Gud er: sløsende sjenerøs, gave, nåde, gjestfri, åpen, selvutgivende kjærlighet – et evig fellesskap. Gud liker oss, kort og godt.

trinityicon

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *