Dia Logos

Få ting engasjerer meg som ords historie. Ta ord som diskusjon, debatt, og dialog.

Diskusjon er sammensatt av latinske dis og quassare. Sistnevnte betyr «riste», «tilintetgjøre», «knuse» (som i det engelske «quash»). Dis betyr å ta noe fra hverandre, å splitte opp noe i mindre biter. Vi finner det i ord som «dissekere» eller «disippel» og «disiplin».

(Da jeg var ti år hadde vi en gang en konkurranse om hvem som kunne dissekere og fjerne flest intakte indre organer fra hver sin nyfiskede makrell. Øye og galleblære er enkle nok, utfordringen er å åpne skallen og trekke ut ryggmargen sammen med hjernen #sørlandsoppvekst).

En disippel er en person som skal discere (eng. discern), altså skjelne mellom ulike deler informasjon og «(be)gripe» (lat. capere) disse, gjøre dem mer håndterlige.

Diskusjon betyr da å riste noe slik at det faller fra hverandre. Filleriste, rett og slett. Det er litt som når mor og far krangler og sier «vi bare diskuterer»: alle barn vet intuitivt at det ikke er så hyggelig som det er ment å høres.

Debatt kommer fra gammelfranske de og batre. De er et prefiks som endrer posisjonen til noe: «av», «vekk fra» eller «ned fra». Det kan også bety «til bunns» eller «fullstendig». Tenk på ordene «demotivere», «dekonstruere», «dehumanisere». De handler om å fjerne seg fra noe, eller å ta noe helt ned til bunns.

Batre betyr å slå og banke. Det samme ordet er roten til engelske balltre («bat») og det militære uttrykket «batteri». Debatt betyr da å bekjempe, å banke, å slå fullstendig ned. Uttrykket «kjør debatt!» blir aldri det samme.

Med dialog forholder det seg annerledes. Bestanddelene dia og logos kommer fra gresk, og begge har fascinerende komplekse historier.

Logos er et begrep som først dukker opp i tekstfragmentene etter grekeren Heraklit (han som ikke kunne gå ned i den samme elva to ganger). For ham er Logos verdens evige struktur bakenfor alt som finnes, en matrise, en mal, et mønster vi kun kan ane gjennom hvordan verden føyer seg etter det.

Platon så også på Logos som et slikt mønster, men fokuserte på samtalen og utveksling av ideer som veien til innsikt. Gjennom samtaler, i fellesskap, hjelper vi (eller den filosofiske eliten, da, ihvertfall) hverandre til større innsikt i den evige virkeligheten.

En usedvanlig arbeidssom student ved Platons akademi, Aristoteles, ble senere kjent blant annet for å ha nedfelt de grunnleggende kriteriene utsagn om virkeligheten må møte for å kunne samsvare med Logos: det vi kaller logikk. Når et utsagn er logisk gyldig står ord og setninger i en meningsfull relasjon til hverandre, de faller inn i et meningsfullt mønster, og kan dermed være i tråd med virkeligheten (de må selvsagt også stemme overens med erfaring og observasjon osv, men det lar vi ligge).

Sammen med de senere stoikerne, som så Logos som et fornuftsprinsipp, danner dette utgangspunktet for den «logosentriske» skolen i de mest innflytelsesrike filosofiene med utspring omkring middelhavet frem mot den moderne tidsalderen. Logos fyller alt i alle, og er det bakenforliggende mønsteret vi kan ane og være i berøring med når vi erfarer og skaper meningsfulle relasjoner mellom ord (utsagn), hendelser (årsakskjeder), og handlinger (moral). Det greske ordet logos har noen ganger blitt oversatt med det latinske ratio, som betyr standard eller målestokk. Å være rasjonell er å være oppmerksom på målestokker, å kunne beskrive de meningsfulle relasjonene mellom størrelser. Å si at noe er logisk, rasjonelt, og fornuftig betyr derfor akkurat det samme.

Den jødiske filosofen Philo – som satt og skrev i Alexandria omtrent da Jesus ble glemt igjen i Jerusalems tempel av foreldrene sine som tolvåring – forsøkte å kombinere denne greske skolen med sin egen jødiske monoteisme. Joda, sa han, Logos var nok evig, men ikke på samme måte som Gud. Logos var Guds visdom, Guds uttalte ord, som ikke var en del av skaperverket, men snarere det Gud hadde skapt verden med (eller som Gud skaper med – han ytrer jo sin visdom hele tiden). Logos er Guds Ord, det som gir skaperverket dets eksistens og adgang til Gud, på Guds eget initiativ.

Noen tiår senere skriver en annen jøde seg rett inn i denne historien når han, til forskjell fra både jøder og grekere, påstår at i begynnelsen var Logos, og Logos var med Gud, og Logos var Gud. Å si at Logos var «i begynnelsen» er å si med grekerne at Logos er verdens opphav og meningsskapende mønster (og ikke nødvendigvis bare en gang i fortiden, men kontinuerlig). Å si at Logos «var med Gud» er å si med jøder som Philo at Logos er Guds visdom og uttalte Ord.

Men å si at Logos «var Gud» er et radikalt brudd med alt det foregående, som ikke blir mindre radikalt av at det følges opp med at Logos ble kropp og tok bolig iblant oss. Her identifiseres det greske Logos med den jødiske Gud, og deretter hevdes det at dette evige personlige skapende opphavet, som muliggjør og opprettholder alle meningsfulle relasjoner, er manifestert en gang for alle i et spesifikt, historisk, levd menneskeliv som inkluderte begrensninger, lidelse og død. Her påståes det veldig mye på én gang, og middelalderens tenkere – kristne, neoplatonske, muslimske, jødiske – fikk bryne seg på det i århundrene som fulgte.

Logos-tradisjonen er dypt vann, og den moderne vitenskapsfilosofien er bare en liten krusning på overflaten. Logisk empirisme/positivisme, kritisk rasjonalisme, eller hermeneutikk – alle slike retninger innen vår tids vitenskapsfilosofi er logosentriske. De forutsetter en meningsfull relasjon mellom ord, observerte fenomener, og virkeligheten i seg selv – og at mennesket på en eller annen måte nyter et fortrinn når det gjelder å oppnå innsikt i disse relasjonene. Alt de diskuterer er detaljer.

Men hva da med den andre delen av ordet dialog? Dia er et lite prefiks med kompleks betydning. Vi finner det i «diagonal», altså linjen som kan trekkes mellom to motstående vinkler (gr. gonia), for eksempel i en firkant. Men vi finner det også i «diabetes» (gr. dia+banein) og «diaré» (gr. dia+rheum/rheos). Her betyr dia ikke «mellom» men heller «gjennom». Et resultat av høyt blodsukker er nemlig at man blir nødt til «å gå» (gr. banein) ofte på do – det betyr rett og slett «gjennomgang», slik væske går gjennom kroppen.(Det vi kaller passer – en sånn man tegner sirkler med på skolen – kalte grekerne diabetes, siden den ser ut som en mann som står med spredte ben og later vannet). Noe lignende gjelder det andre ordet. Rheum/rheos betyr flom, flyt, eller strøm. Diaré betyr, ikke overraskende, «gjennomstrømming».

Vi finner det samme i «diagnose», som betyr «gjennomgående kjennskap» (gr. gnosis). En lege stiller en diagnose ved å skaffe seg utfyllende kunnskap om pasienten. Å gi en oppsummering av komplekse saksforhold kalles ofte å «ta en gjennomgang».

Dia betyr altså «mellom» og «gjennom». Et dekkende bilde er en sil eller et filter, der det som filtreres går frem og tilbake «mellom» trådene, eller «gjennom» maskene. Slik brukes også prefikset i ordet «dialyse», der blodet løses opp (gr. lynein) og avfallsstoffene filtreres ut når nyrene ikke klarer jobben på egen hånd.

Dialog er da at mennesker siler ord og erfaringer frem og tilbake mellom seg, i fellesskap, for sammen å etablere meningsfulle relasjoner mellom ord, erfaringer, hendelser og handlinger. (Selv liker jeg begrepene «mediering» og «oversettelse», som jeg synes fanger noe av det samme innholdet). For en logosentrisk tradisjon er denne aktiviteten den eneste veien til innsikt i virkelighetens natur.

Hva skjer når en logosentrisk tradisjon møter en annen tradisjon? For det finnes tradisjoner som ikke er logosentriske. Ta for eksempel filosofiene innen Zen-buddhisme. I Zen er ikke dialog, men meditasjon, veien til innsikt i virkelighetens natur. Logos er ikke virkelighetens prinsipp for Zen. Tvert imot er vår erfaring av mønstre og meningsfulle relasjoner en illusjon, en vond drøm som forårsaker en slags kosmisk utilpasshet. Å se et mønster er å leve i et nett man må bli fri fra.

Derfor gir Zen oss en mengde gåter som denne: Hva er lyden av én hånd som klapper?

Eller denne: Disippelen spør: Hvorfor kom de gamle mesterne fra Vest? Mesteren svarer: Sypresstreet ved inngangen.

Forsto du? Ikke hvis du forsøkte å forstå,  ikke hvis du lette etter meningsfulle sammenhenger mellom spørsmål og svar. Gåtene er konstruert for å rive ned illusjonen om en slik sammenheng, bryte vanen vår, og frigjøre oss fra søken etter mening. Det finnes ingen mening fordi mening forutsetter relasjon. Og relasjoner er en illusjon, siden alt er ett.

Det samme gjelder mantraer. Et mantra er et helt vanlig ord som gjentas mens man tenker på ingenting helt til ordet mister all mening og kontekst og blir en ren vibrasjon. Ordet frigjøres fra sammenhengen mellom ord, hendelser, og handlinger. De frigjøres fra logikkens illusjon, fra mønsteret som inngir en opplevelse av meningsfull sammenheng mellom virkelighetens bestanddeler, fra Logos. Alt er ett. Dialog er en fornektelse av dette, og derfor ingen vei til innsikt i virkelighetens natur.

Kan en logosentrisk tradisjon ha dialog med Zen? Ikke på Zen’s premisser. Bør den forsøke? For den logosentriske tradisjonen finnes det ikke noe alternativ. Den gå i dialog. Det er det ene som ikke kan velges bort dersom den skal være tro mot seg selv. I begynnelsen var Logos.

dia logos

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Kommentér

Det vakre spillet

Jeg vet ikke om jeg kommer til å se så mye på EM i fotball. Jeg tilhører den gruppen menn på vei mot førtitallet som foretrekker å sparke ball i halvannen time selv fremfor å se profesjonelle spillere sparke ball på TV, uansett hvilke lag eller viktige kamper det er snakk om. Blant de vanligste utropene på løkka når vi spiller er sterke ønsker om «mer bevegelse» og oppfordringer til å «la ballen gå». Det kan virke litt selvmotsigende. Det kunne være fristende å avskrive det som tomme floskler som egentlig er et uttrykk for skuffelse over egen prestasjon og tidens tann sånn generelt.

Men samtidig favner de to utropene kjerneprinsippet i fotballspillet. Det som gjør en spiller «god» har ikke bare å gjøre med hvordan man får ballen til å bevege seg. Det handler også om hvordan man tilpasser seg ballens bevegelser, med- og motspilleres bevegelser, og de utallige kreftene som genererer og påvirker alle disse bevegelsene – fra gravitasjon til ens kunnskap om de andre spillernes styrker og svakheter.

Paradoksalt nok er det ballen – den mest bevegelige entiteten på banen, både hva gjelder hastighet og rekkevidde – som er det stabile punktet der alle andre bevegelser er forankret; et arkimedisk punkt i konstant bevegelse. Alle spillets regler tar utgangspunkt i ballens bevegelse. Fotball er det ballspillet som dyrker dette prinsippet i den reneste formen. Ved hvert mesterskap presenteres en ny designet ball som beveger seg fortere og lengre. Med jevne mellomrom oppdateres eller introduseres regler som sikrer at ballens bevegelse forblir konstant: Det er tidsbegrensning for hvor lenge målvakten kan gripe ballen i fast grep; ingen kan «låse» ballen under spillets gang; naturlig gress med små uforutsigbare ujevnheter byttes ut med Newtonianske kunstgressbaner, som attpåtil vannes for å øke ballens hastighet; og dersom spillet stopper opp på grunn av skader eller bytter legges det til minimumstid for å gjøre det vanskelig å spekulere i stillstand.

Motstanden mot teknologi som kan måle når ballen er innenfor mållinjen o.l. bør forstås i lys av dette. Å innføre slik teknologi vil være å legge til rette for avbrytelser, noe som er mer i strid med spillets grunnleggende prinsipper enn det vil være å dømme feil en gang i blant. Ballens bevegelse trumfer altså til og med spørsmålet om antall scorte mål, om resultatet er aldri så viktig for det enkelte lag.

I kommentatorboksenes fagterminologi gis den individuelle spilleren som på et gitt tidspunkt er nærmest ballen ofte det misvisende navnet «ballfører». Den det gjelder benytter seg riktignok av ballens bevegelse i forsøk på å komme forbi en motspiller, for eksempel ved å late som han skal endre kursen dens fra høyre til venstre. Men her er det strengt tatt kroppen som tilpasser seg ballens bevegelser, ikke omvendt. «Ballen er ikke der for kroppen», skriver Michel Serres, «det er omvendt: kroppen er ballens objekt; subjektet beveger seg omkring denne solen.» De beste spillerne er de som tilpasser seg, lar seg forme, gir vei, og oppmerksomt adlyder ballens diktat. Det er en dans, og det er ballen som fører.

Kun ballen? De beste driblerne lar også faktorer som underlagets friksjon, motstanderens tyngdepunkt, favorittside, og antatte forventninger spille inn i de opp til seks avgjørelsene som tas hvert sekund. Toppspillere har brukt timer, dager, tiår på å gjøre denne kroppslige selv-overgivelsen til pre-kognitive vaner og reflekser. Den «gode» spilleren er den som på denne måten lar seg diktere av omgivelsenes og fortidens bevegelser, og som gir seg over til disse. Utvekslingen er gjensidig; han mottar seg selv tilbake som en «god» spiller.

Enkeltspillerens «godhet» er med andre ord analogisk. Det er ikke en egenskap spilleren besitter i seg selv (ei heller laget, hvis man tenker seg det som en abstrakt enhet). En god spiller er «god» fordi han ved å gi seg over får delta i en «godhet» som ikke er hans alene. Denne «godheten» er i ulik grad manifestert i de konkrete og irreduserbare relasjonene som stadig endrer seg gjennom kampens tilfeldig avgrensede 90 minutter. Den individuelle spilleren har ingen autonom eksistens der han kan sitte og være «god» helt for seg selv, før han eventuelt velger å inngå i relasjon med omgivelsene. Relasjonaliteten går hele veien ned; den er konstituerende. Det sentrale prinsippet i fotballspillet ligger i et slags «midt-i-mellom», der tilsynelatende stabile entiteter viser seg å være medierte og i flukt. En dialektikk mellom stasis og prosess, kreativitet og grenser. En liturgisk dans.

football

Kommentér