Det vakre spillet

Jeg vet ikke om jeg kommer til å se så mye på EM i fotball. Jeg tilhører den gruppen menn på vei mot førtitallet som foretrekker å sparke ball i halvannen time selv fremfor å se profesjonelle spillere sparke ball på TV, uansett hvilke lag eller viktige kamper det er snakk om. Blant de vanligste utropene på løkka når vi spiller er sterke ønsker om «mer bevegelse» og oppfordringer til å «la ballen gå». Det kan virke litt selvmotsigende. Det kunne være fristende å avskrive det som tomme floskler som egentlig er et uttrykk for skuffelse over egen prestasjon og tidens tann sånn generelt.

Men samtidig favner de to utropene kjerneprinsippet i fotballspillet. Det som gjør en spiller «god» har ikke bare å gjøre med hvordan man får ballen til å bevege seg. Det handler også om hvordan man tilpasser seg ballens bevegelser, med- og motspilleres bevegelser, og de utallige kreftene som genererer og påvirker alle disse bevegelsene – fra gravitasjon til ens kunnskap om de andre spillernes styrker og svakheter.

Paradoksalt nok er det ballen – den mest bevegelige entiteten på banen, både hva gjelder hastighet og rekkevidde – som er det stabile punktet der alle andre bevegelser er forankret; et arkimedisk punkt i konstant bevegelse. Alle spillets regler tar utgangspunkt i ballens bevegelse. Fotball er det ballspillet som dyrker dette prinsippet i den reneste formen. Ved hvert mesterskap presenteres en ny designet ball som beveger seg fortere og lengre. Med jevne mellomrom oppdateres eller introduseres regler som sikrer at ballens bevegelse forblir konstant: Det er tidsbegrensning for hvor lenge målvakten kan gripe ballen i fast grep; ingen kan «låse» ballen under spillets gang; naturlig gress med små uforutsigbare ujevnheter byttes ut med Newtonianske kunstgressbaner, som attpåtil vannes for å øke ballens hastighet; og dersom spillet stopper opp på grunn av skader eller bytter legges det til minimumstid for å gjøre det vanskelig å spekulere i stillstand.

Motstanden mot teknologi som kan måle når ballen er innenfor mållinjen o.l. bør forstås i lys av dette. Å innføre slik teknologi vil være å legge til rette for avbrytelser, noe som er mer i strid med spillets grunnleggende prinsipper enn det vil være å dømme feil en gang i blant. Ballens bevegelse trumfer altså til og med spørsmålet om antall scorte mål, om resultatet er aldri så viktig for det enkelte lag.

I kommentatorboksenes fagterminologi gis den individuelle spilleren som på et gitt tidspunkt er nærmest ballen ofte det misvisende navnet «ballfører». Den det gjelder benytter seg riktignok av ballens bevegelse i forsøk på å komme forbi en motspiller, for eksempel ved å late som han skal endre kursen dens fra høyre til venstre. Men her er det strengt tatt kroppen som tilpasser seg ballens bevegelser, ikke omvendt. «Ballen er ikke der for kroppen», skriver Michel Serres, «det er omvendt: kroppen er ballens objekt; subjektet beveger seg omkring denne solen.» De beste spillerne er de som tilpasser seg, lar seg forme, gir vei, og oppmerksomt adlyder ballens diktat. Det er en dans, og det er ballen som fører.

Kun ballen? De beste driblerne lar også faktorer som underlagets friksjon, motstanderens tyngdepunkt, favorittside, og antatte forventninger spille inn i de opp til seks avgjørelsene som tas hvert sekund. Toppspillere har brukt timer, dager, tiår på å gjøre denne kroppslige selv-overgivelsen til pre-kognitive vaner og reflekser. Den «gode» spilleren er den som på denne måten lar seg diktere av omgivelsenes og fortidens bevegelser, og som gir seg over til disse. Utvekslingen er gjensidig; han mottar seg selv tilbake som en «god» spiller.

Enkeltspillerens «godhet» er med andre ord analogisk. Det er ikke en egenskap spilleren besitter i seg selv (ei heller laget, hvis man tenker seg det som en abstrakt enhet). En god spiller er «god» fordi han ved å gi seg over får delta i en «godhet» som ikke er hans alene. Denne «godheten» er i ulik grad manifestert i de konkrete og irreduserbare relasjonene som stadig endrer seg gjennom kampens tilfeldig avgrensede 90 minutter. Den individuelle spilleren har ingen autonom eksistens der han kan sitte og være «god» helt for seg selv, før han eventuelt velger å inngå i relasjon med omgivelsene. Relasjonaliteten går hele veien ned; den er konstituerende. Det sentrale prinsippet i fotballspillet ligger i et slags «midt-i-mellom», der tilsynelatende stabile entiteter viser seg å være medierte og i flukt. En dialektikk mellom stasis og prosess, kreativitet og grenser. En liturgisk dans.

football

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *