Gud er ingen ting

Om det är osynligt så fånga det i öppna händer, er tittelen på en av mange utgivelser signert den svenske forfatteren Kristian Lundberg. Det usynlige lot seg fange i ørkenens åpne landskap: i ilden, i skyen, i teltets aller helligste. I tabernakelet satt Jeg er den jeg er på sin trone, flankert av to glinsende gullkjeruber. Israels Gud lot seg fange i det åpne tomrommet. Men det var ingenting – ikke en ting – å se i mellomrommet; Gud er som ingenting. Kjerubene flankerte et nærvær som skjulte seg i et blendende mørke: Her er Gud, men Gud er ikke her. Som den walisiske dikterpresten R. S. Thomas skriver: ”Han bevarer sprekkene i vår kunnskap, mørket mellom stjernene”.

Hvis israelittene fylte ut det åpne rommet, tilfredsstilte de sitt skrikende sug etter et tilværelsens arkimedespunkt, i alle fall for en stakket stund. Men med tingliggjøringen av Gud – til gullkalven proklamerte israelittene: ”Dette er Israels Gud!” – gjorde paktsfolket seg skyldig i idolatri, og Den usynlige ble detronisert fra Paktens ark. Forbudet mot det kultiske gudsbildet i Det gamle testamentet forutsetter nemlig en ontologisk differensiering mellom Skaper og skapning, mellom synlig og usynlig; Guds annerledeshet er annerledes. Det u-menneskelige består altså i avvisningen av det eksistensielt gitte, i begjæret etter å være mer enn menneske og bli som små pseudoguder (sicut Deus).

”Ordet ble menneske, og tok bolig iblant oss”, leser vi i Johannes-prologen. En ord-for-ord-oversettelse (såkalt konkordant) lyder som følger: ”Ordet ble kjøtt, og slo opp sitt telt iblant oss”. Med en slik oversettelsesvariant forstår vi umiddelbart hvilket fortellingsunivers forfatteren av Johannes-evangeliet refererer til. Det usynlige som hadde latt seg fange i fraværet i teltets aller helligste (tabernakelet), slo nå ned sine teltplugger i et liv; Det usynlige lot seg fange i åpne, sårmerkede hender. Forfatteren skriver ikke det rett ut, det er heller snakk om en fotnote i forbifarten.

Johannes fortsetter i samme stil i kapittel 2. Denne gang handler det om tempelet i Jerusalem, selve møtepunktet mellom det guddommelige og det menneskelige. Mens de synoptiske forfatterne plasserer Jesu livsfarlige tempelrenselse mot slutten av sine respektive fremstillinger, lar Johannes den samme scenen utfolde seg i begynnelsen av Jesu offentlige tjeneste. Ved hjelp av en slik litterær og kronologisk twist teologiserer evangelisten dermed hele fortellingen om Jesu liv.

For etter å ha renset tempelet sier ikonoklasten Jesus: ”Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager”. Slik som Moses knuste avguden, slik oppfordrer Jesus til å rive, rense og rote det til. ”Det tempelet han talte om, var hans egen kropp”, kommenterer Johannes. Tygg litt på den setningen. Det er som om Johannes vil at leserne helt fra begynnelsen av skal se på Jesu liv slik som de ser på tempelet: ”Se, nå sitter det en kropp på nådestolen i det aller helligste”. Her blir det ikke gitt en spoiler alert, for å si det mildt.

Er tomrommet mellom gullkjerubene fylt ut i og med Jesu liv, død og oppstandelse? Representerer den historiske Jesus av Nasaret en tingliggjøring av Israels Gud? I en av oppstandelsesfortellingene skriver Johannes: ”Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene”. Maria Magdalena var kommet til kirkegården for å besøke graven, for å oppsøke minnene, fortiden, bildene, ordene. Men det var ingenting i graven, bare et gapende tomrom, et åpent sår. Noen må ha lagt kroppen et annet sted, var den logiske konklusjonen.

Plutselig dukket det opp en fremmed i hagen, og hun gjettet på at det var gartneren: ”Hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg”. Og da skjer det. Den fremmede i hagen hvisker navnet hennes. Maria Magdalena snur seg brått, ser på den fremmede. Han er ikke bare en ukjent, han er også en som hun gjenkjenner, det er Jesus Kristus, både fremmed og fortrolig. ”Noli me tangere” (”rør meg ikke”), svarer han bryskt. Er denne advarselen en allusjon til ordene Moses hørte på fjellet, stedet der Jeg er den Jeg er avslørte navnet sitt? ”Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn”.

To engler og et tomrom: Dette suggererende bildet minner oss om Jeg er den jeg er som sitter på sin trone, flankert av de to gullkjerubene. Den korsfestede Jesus av Nasaret er riktignok et ikon, et kroppsliggjort bilde av Den usynlige, men Den oppstandne Jesus Kristus er alltid mer, alltid annerledes, alltid sjokkerende. Han kan ikke fanges, fikseres, settes på formel, for han er fri som fuglen. Også den tomme graven er en gudsrepresentasjon: Jesus Kristus er her, men han er ikke her.

Via negativa
Nei, jeg har så visst aldri trodd
annet enn at Gud er det store fraværet
i vårt liv, den øde stillheten
i det indre, plassen dit vi begir oss
for å søke, uten håp om å nå fram
eller finne. Han bevarer sprekkene
i vår kunnskap, mørket mellom stjernene.
De ekkoene vi følger, er hans, fotsporene
han nettopp har etterlatt. Vi stikker
hånden i hans side og håper å finne
den varm.
(R. S. Thomas)

ark-of-the-covenant-relief

Kommentér

Skjærgård

“Markus sitter gjerne og skaater, det er saa rart med det i nattedimmen, en kan ikke noksom se seg for. Naturlig, det ligger alt paa sin plads, her er ingeting anderledes, Kalkbaaen har ikke flyttet sig, sundet er ikke blit bredere en før – det tar sig bare saa ut for øiet av det en ikke kan faa overblikk. Landet det dukker stykkevis frem, en pynt der og en knaus her, en maa sitte og følge med, om en skal kunne si, hvor en er. Vasst litt, her skal være en banke, la os nu ikke ro like paa den, som tolderen gjorde i fjor engang. Han gik endda Baklængs i baaten av det, foruten at baaten fik slik en tøts, at den sprang op og lev læk som en kurv. Nei, la os ikke gjøre som Kristofer – la os ta det så rolig og smaat til vi vet, hvor vi vi har den på kant. Naa, der kommer den sagte om babord, ja ja, det var ellers nært nok.”

Gabriel Scott, Kilden, eller Brevet om fiskeren Markus

Filosofen Michel Serres var sjømann i sin ungdom. For ham er skjærgården en av de beste konkrete modellene verden gir oss for å forstå dens egen natur: relasjonell, materiell, historisk, relativ.

Skjærgården kan lignes med et kommunikasjonsnettverk der vannet er bakgrunnsstøy og Markus’ båt bringer informasjon i en bestemt rute mellom nodene. Kybernetikken, som også omhandler kunsten å navigere komplekse systemer, tar sitt navn fra det greske kybernetes, eller “styrmann”. Det engelske noise (“støy”) er avledet av latinske nausea og greske nautia, som betyr “sjøsyke”, av naus eller nauh, som har røtter i Sanskrit såvel som armenske og gammel-irske ord for “båt”. Herfra får også det engelske språket sitt adjektiv naval som gjelder alt som har med båtliv å gjøre.

Med en litt uortodoks vri på Aristoteles, kan man si at alle substanser består av form og materie; forskjellen mellom dem er deres respektive evne til å la seg de- og informere, eller hvor formbare de er. Havet har en nesten uendelige evne og vilje til å forme seg omkring andre ting, la seg deformere, informere. Panta rei. Men det bevarer ikke informasjonen. Øyene i skjærgården, derimot, er som lommer av stabilitet i turbulensen. De er godt egnet til å bevare informasjon, de lar seg ikke deformere med det første, men så evner de heller ikke å overføre informasjon som de strømmene og turbulensene Markus drar nytte av når han sakte styrer rosjekta gjennom sundene nattestid.

For Serres er human- og naturvitenskapene som Atlanterhavet og Stillehavet: adskilte på sett og vis, men egentlig forbundet med hverandre via den skiftende Nordvestpassasjen. Her, i selve mellomleddet, i relasjonen, i mediet, foregår Serres’ filosofi. Og her går han et skritt lenger enn når han beskriver skjærgården. Sammenlignet med Markus’ relativt trygge sørlandsidyll er Nordvestpassasjen en “levende” skjærgård. Den er uten faste øyer, og består av store isflak som smelter, gjenoppstår, støter sammen, og snurrer rundt i stadig nye mønstre. Analogt er de enkelte vitenskapene, og forholdet mellom dem, i stadig endring.

Her finnes det ingen sikre kart, ingen trumfkort, ingen tidløse eller entydige metoder. De ulike vitenskapenes karakteristiske metoder og innsikter kan nok anvendes analogisk på hverandre, men det finnes ingen overordnede eller universelle oppskrifter på nøyaktig hvordan det skal foregå. Man må lære applikasjon gjennom ekspedisjon. (Ordet “applikere” kommer forøvrig av det latinske applicare som betyr å knytte an til, lande, eller legge til land med båt – nave et terram applicare). Ingen metoder kan knyttes an til alle vitenskaper, ingen kart kan hjelpe oss å navigere gjennom alle farvann, ingen instrumenter kan forutsi alle skiftende sandbanker. Oversiktskart, instrumenter og metoder er nok nyttige til noe, men ingen av dem kommer opp mot den praktiske og erfaringsmessige kjennskapen til farvannet vi kan beundre hos fiskeren Markus der han skåter seg frem mellom gamle skjær i nattemørket.

Finnes det noen bedre analogi for hvordan teologien bør operere? En skapelsesteologi som anerkjenner alle tings relativitet og avhengighet av noe annet, en kristologi som anerkjenner verdens historisitet og materialitet, en trinitarisme som anerkjenner at relasjon er virkelighetens mest grunnleggende kategori – hvordan kunne en slik teologi være noe annet enn nomadisk, omflakkende, medierende, oversettende, utprøvende, utforskende? Hvordan skulle den kunne ta utgangspunkt i et tenkt fast holdepunkt uten at det ville vært ensbetydende med å grunnstøte? Den kan ikke ta snarveier via «tidløse» prinsipper, teorier eller metoder. Den tror ikke på uforanderlige kart. Den kan legge til hvilke svaberg som helst, men alltid kun midlertidig. Og den kan ikke applikere hvilke teorier som helst til hvilket materiale som helst, som om passasjen mellom de to alltid og overalt er den samme. Den må ta det rolig og smått, en kan ikke noksom se seg for.

photo-1414476367528-f23f72691de0

Kommentér