Hvor begynner filosofien?

Dette er første del av en forelesning jeg holdte på en filosofiuke på Nordmarkskapellet i august. Del to følger i et senere innlegg.


Filosofi som vi kjenner den i vesten er omtrent 2500 år gammel. I motsetning til matematikken, biologien eller fysikken, kan det synes som om det ikke har skjedd mye siden de første filosofene begynte å tenke på verden vi lever i. Hva har vi lært siden Platon? Vet vi mer nå? I motsetning til de andre ’fagene’ jeg nevnte kan filosofi virke meningsløst. I en av Platons dialoger forteller Sokrates—som ofte målbærer Platons syn—en fortelling om filosofen Thales som faller ned i en brønn fordi han er så opptatt av å se på stjernene og tenke på ’de store spørsmålene’. Filosofen virker livsfjern, upraktisk og litt tafatt. Filosofi ser ut som dårskap og bortkastet tid.

Det blir ikke bedre når man finner ut at mange av de viktigste filosofene i historien har brukt mye av tiden på å finne ut hva filosofi er, hvordan man skal begynne og om filosofien har livets rett i det hele tatt. Mange har erklært filosofien død: enten fordi de hevder å løst alle filosofiens store spørsmål, eller fordi filosofi er umulig.

I dag skal jeg snakke litt om hva filosofi er ved å se på hvordan filosofien begynner. I stedet for å klart definere hva filosofi er, skal vi se på tre begynnelser. Alle tre handler om opplevelsen av å våkne opp i en verden vi ikke forstår, og derfor om letingen etter nøkkelen som skal gjøre den forståelig. Vi kommer til å utforske filosofiens ’reise’ ved å se på hvor denne reisen begynner. Siden dette er en uke hvor den kristne tradisjonen også er viktig, skal vi til slutt se litt på hvordan filosofien kan forholde seg til den kristne troen, ved å snakke om én måte man kan koble troens begynnelse med filosofiens.

 

Oppvåkning 1: Memento

Vi skal se et lite filmklipp. Memento er en film fra 2000 regissert av Christopher Nolan. Leonard, filmens hovedperson, har hukommelsestap og har mistet evnen til å danne nye minner. Dette fikk han da han sloss med to menn som voldtok og drepte konen hans. I slosskampen drepte Leonard den ene av voldtektsmennene, men den andre, som Leonard bare kjenner som ’John G’, slapp unna, og filmen følger Leonards forsøk på å finne og drepe han. For å huske hvem han er og hva han skal har han utviklet et system av tatoveringer og polaroid-fotografier. Ved hjelp av disse må han hver dag finne tilbake til seg selv.

’Awake’, klippet og dagen begynner med disse korte sekundene på grensen til bevissthet. Dette er en opplevelse vi kjenner til: når man våkner finnes det en kort stund hvor det er vanskelig å skille mellom seg og verden ’der ute’. Du sover ikke, men du er ikke våken nok til å forstå at det er du som er våken. I dette øyeblikket synes det nesten som om vi er identiske med verden, bare en umerkelig og integrert del. Distansen som blir til, som når Leonard tenker ’where am I?’, kan virke sekundær. Når et lite barn vokser opp, tar det lang tid før det evner å skille mellom seg selv og verden ’der ute’.

Leonard ser at han er på et soverom. Når han oppdager en verden rundt seg, forsøker han å ordne den, å forstå hvor han er; han vil huske. Han snur seg og ser en kvinne ligge ved siden av han. ’It must be her room. But who is she?’ Det er mye som ligger åpenbart for han—han har sovet i en seng på et soverom, han har ligget med en kvinne. Men det som mangler er ikke det åpenbare, det er en fortelling som binder det alt sammen, og som derfor forteller han hvem han er. Men før han rekker å utforsker rommet og sette sammen brikkene i puslespillet, våkner kvinnen og spør ’Did you sleep well?’ Nå gjør verden og kvinnen krav på han. Leonard må svare for seg og gjør det eneste han kan gjøre i en slik situasjon: han svarer før han har satt sammen det store bildet. Alt han har å gå på er de overfladiske detaljene. Samtidig er det risikabelt å være stille i tilfellet kvinnen kan hjelpe ham.

La oss kalle dette begynnelsens paradoks: Leonard våkner uten å huske hvor eller hvilken verden han befinner seg i. Når han åpner øynene forsøker han å orientere seg, drar verden ham umiddelbart inn slik at han må handle før han vet hva han skal gjøre, snakke før han vet hva han skal si. Han kan bare være sikker på sine handlinger og ord hvis han allerede vet, men han kan ikke vite før han handler. Dette paradokset betyr at det innebærer alltid en risiko hvis man skal lære verden å kjenne. Sagt på en annen måte begynner Leonard i midten, ikke ved begynnelsen. Han har allerede en historie, en identitet og en verden når han begynner, men han kjenner den ikke. Han kan ikke kontrollere utgangspunktet: å våkne opp er også å kastes inn i en verden han ikke kjenner, men likevel står ansvarlig ovenfor.

Leonard er flettet sammen med omgivelsene. Dette medfører et annet paradoks eller vanskelighet: når han våkner opp og blir klar over forskjellen på verden og seg selv, begynner en søken etter mening hvor han ikke kan forstå verden uten å forstå seg selv, på samme måte som han ikke kan forstå seg selv uten å forstå verden. Det er ikke gitt hvordan Leonard og verden han våkner opp til henger sammen. Den fortellingen han leter etter må derfor nødvendigvis forklare hva han, et rom og en kvinne har med hverandre å gjøre. Men selv med hukommelsestap kan Leonard lære noe: det finnes mennesker å snakke med og det finnes tegn og hint, skrevet på kroppen hans og spredt ut på polaroid-bilder.

 

Oppvåkning 2: Hulen

Du våkner opp i et mørkt rom. Det er kaldt og fuktig. Det første du merker er tyngden av lenker rundt halsen og føttene dine. Den som gjør deg oppmerksom på forskjellen mellom deg selv og verden er ikke lyset fra morgensola, men følelsen av metall som begrenser deg og holder deg fanget. Lenkene er så stramme at du kan ikke vri på hodet, men er tvungen til å se rett frem. Eller kanskje du ikke forstår at lenkene holder deg fast i det hele tatt. Uansett, etter noen sekunder ser du en vegg foran deg som er svakt lyst opp. På veggen danser rare skyggefigurer.

Omtrent slik begynner en av historiens mest kjente bilde på vår plass i verden, og ikke minst på filosofiens oppgave og utgangspunkt. Dette er oppvåkningen i hulelignelsen til Platon:

Forestill deg mennesker som holder til i en slags underjordisk hule. Inngangen er like bred som selve hulen, og er åpen mot lyset i hele sin bredde. Tenk deg at disse menneskene fra barnsben av er lenket rundt halsen og føttene, på en slik måte at de må bli der ubevegelige, og bare kan se forover (inn i hulen), fordi lenkene hindrer dem i å dreie på hodet. Overfor og bak dem et stykke borte brenner en ild. Mellom fangene i hulen og ilden bortenfor går det en vei som det er bygget en lav mur langs – akkurat som på dukketeater, hvor det foran publikum er en skillevegg som fremviserne skjuler seg bak mens de beveger dukkene langs veggens overkant.

Lignelsen beskriver vår plass i verden mellom et dukketeater og dets skygger på veggen. Alt vi kan se er skyggene. Sokrates sier at vi har vært der hele livet, slik at vi ikke kjenner noe annet enn skyggene på veggen. Skyggene er det åpenbare og umiddelbare: det er et soverom, en kvinne og en seng.  De er med andre ord det første som møter oss når vi våkner, det som vi blir gitt og tar for gitt. Sokrates kaller disse tingene for fenomener. Fenomenene vi omgir oss i verden er virkelige—de er ikke ingenting—men de er bare skygger, og vi går glipp av det som virkelig betyr noe, det som Platon kalte det ’virkelig virkelige’, hvis vi tenker at skyggene er hele fortellingen. Sokrates kaller våre tanker om skyggeverdenen ’forestillinger’ eller ’oppfatninger’. Doxa på gresk. En forestilling trenger ikke bare å handle om fysiske ting som et soverom eller en seng, men også hva vi tar som ’common sense’ eller ukritisk aksepterer. Slike forestillinger trenger ikke å være direkte usanne, men de er ikke ekte kunnskap.

La oss se litt nærmere på hva som foregår i hulen. Innerst i hulen er veggen. Den er opplyst fra en ild lenger opp. Lyset går fra ilden, via dukkene og på veggen. Selv om skyggene har en form og beveger seg, er de ikke den virkelige verden.  Samtidig er de alt vi ser, det er det som er foran oss og de vi kan studere. Sokrates ønsker å formidle at vår naturlige tilstand, når vi våkner opp, er å anta at skyggeverden er alt som finnes. Da behandler vi verden som om alt som finnes er enkelte figurer eller ting som vi umiddelbart kan kjenne. Men hvis vi behandler verden som en rekke ting som bare ligger der, eller tar våre dagligdagse oppfatninger om politikk, kultur eller religion som selvsagte, gir vi opp hele det vanskelige prosjektet med å forstå verden.

Her begynner filosofien for Platon og Sokrates. Den handler om å stille spørsmål ved det perspektivet man har våknet opp til. En filosof tar ikke ting for gitt. Filosofien jakter i stedet på det som kan binde verden sammen og gjøre den meningsfull. Dette er veien fra forestilling til kunnskap, fra doxa til episteme. (Ordet episteme finner vi i det man kaller epistemologi: læren om hvordan vi kan ha kunnskap). Hvis vi skal lære verden å kjenne må vi i følge Sokrates søke kilden til det lyset som gjør skyggene mulig. Dette lyset er ikke en annen ’ting’ der ute i verden, men den sammenhengen som binder sammen alle ting og gjør dem forståelige. Logos kaller han dette. Logos kan bety ’ord’, ’grunn’, ’mening’, ’prinsipp’ eller ’fortelling’. Logos er det som gjør forskjellen på et fremmed rom og et soverom som du forstår fordi du kjenner bakgrunnen til personene i rommet, grunnen til at møblene står som de står og så videre. Det handler om sammenhengen. Å virkelig vite hva for eksempel rettferdighet er handler ikke bare om å godta hva andre sier er rettferdig, men å finne det prinsippet eller den definisjonen som binder sammen alle ting vi virkelig kan kalle rettferdige. Du vet bare hva rettferdighet er hvis du kan koble sammen alle enkelte tilfeller av rettferdighet — dette bindeleddet er logos, en mening som gir enhet og forståelse. En verden uten logos ville vært overfladisk og meningsløs, omtrent som når vi ser at en person er overfladisk. Hvis en overfladisk person er lett å forstå er det jo på grunn av at det er så lite å forstå ved ham eller henne. Kanskje sier personen også noe helt absurd og da sier vi at påstanden ikke er ’logisk’ fordi den ikke gir mening.

Tilbake til hulen. Bak oss finnes ilden og dukkene. Disse representerer egentlig én størrelse i Platons filosofi: de såkalte ideene. En idé er en logos, det er det prinsippet som gjør en ting meningsfull og forståelig som den tingen den er. Når vi derfor møter en hund, kan vi bare forstå den som en hund ved å komme i kontakt med hundens idé. En av de tingene mange kan om Platon er at han deler opp virkeligheten i to: skyggeverden og idéverden. Dette stemmer, men det er viktig at for Platon er ikke ideene ’ting’ som svever et sted ’der oppe’. Det er kanskje bedre å snu opp ned på bildet: læren om idéene handler om at verdens overflate, omgivelsene vi umiddelbart møter, har en dybde—det er mer å forstå enn bare en seng, en kvinne og et rom. Ideene representerer denne dybden. Jo høyere du stiger opp i verden, jo lengre inn trenger du inn i virkelighetens mening. Det er ideene som gir lys (ilden) og form (dukkene) til omgivelsene våre.

Men det er viktig å vite at spørsmålet om logos, og veien til ideene, ikke bare handler om kunnskap. Det handler også om etikk. Å leve et etisk liv innebærer at man ikke bare behandler andre mennesker eller vesener som enkelte ’ting’, men som del av en større og meningsfull verden. For Platon og Sokrates er det meningsfulle, fornuftige og forståelige livet også det gode livet. En god handling er logisk, den er mulig å forstå, snakke om og vurdere. Det er kanskje litt uvant å tenke om etikk på denne måten, men husk at de fleste måtene vi er vant til å tenke etikk på handler om å gjøre våre handlinger og valg forståelige. Om vi tenker at en god etisk handling kommer an på intensjonen, eller at et valg er godt når resultatet er at flere mennesker opplever lykke, dreier det seg likevel alltid om å gjøre handlingen forståelig. Hvis en venn slår deg litt for hardt på skulderen, hardere enn bare en vennskapelig klapp, kan det hende du bryter ut ’hvorfor gjorde du det?!’ Du spør fordi du lurer på om vennen gjorde det uten grunn, og derfor gjorde en ond handling.

Vi kan lett tenke at Platon vil få oss til å glemme den konkrete, harde virkeligheten her nede og titte opp på den svevende og abstrakte verden der oppe, akkurat som Thales glemte verden rundt seg da han så på stjernene og falt i brønnen. Men legg merke til hva Platon egentlig gjør: han sier egentlig at det er verden her nede som er flyktig, abstrakt, og midlertidig — akkurat som en skygge, mens det er ideene som er den evige, konkrete, harde virkelighet.  Det er ideene eller logos som gir verden substans. Derfor er ikke overfladiske forestillinger om verden virkelig kunnskap så lenge de ikke kommer i kontakt med ideene som er universelle og vedvarende. Det som derfor ser ut som dårskap, som idioti, er visdom. For det er de som ikke søker ideene og ser under overflaten som kommer til å handle ukritisk og tilfeldig.

Dette er vel og bra, tenker du kanskje, men hvordan kommer man seg til ideene? Hulelignelsen sier jo at vi er lenket fast slik at vi bare ser skyggene. Ideene, logos, det sanne og gode ligger bak oss som ilden og dukkene. Denne plasseringen i Sokrates lignelse er ikke tilfeldig: På den ene siden ønsker Platon å formidle at de er usynlige for oss slik at vi går glipp av meningen hvis vi blir fanget av det umiddelbare inntrykket.  På den andre siden vil han også, som i filmen Memento, hinte om at vi har hatt et hukommelsestap. I noen andre av Platons dialoger finner vi en fortelling om at sjelene våre en gang har levd i ideverdenen, i direkte kontakt med dypet, men at vi har glemt det vi lærte der da vi ble født inn i kroppene våre. Å si at vi befinner oss mellom fenomenene og ideene er å si at vi er sammenbundet med verden på en slik måte at å lære om verden er også alltid å lære om oss selv, vårt minne og vår identitet—det som ligger bak oss. Et av de mest kjente greske ordtakene var ’kjenn deg selv’. Derfor fremstilte også Sokrates seg som en jordmor, som hjalp mennesker til å finne kunnskapen som de egentlig hadde inn i seg. Å vite er å huske.

Dette er det samme paradokset vi fant i Memento: Vi kan bare lære om den verden vi våkner opp til ved å samtidig oppdage oss selv og vår historie. Her må vi likevel merke oss en forskjell på Memento og Platons filosofi: Mens Leonard forsøker å huske en fortelling som innebærer hans egen identitet og hendelser som skjedde for ikke veldig lenge siden, mener Platon at den sanne kunnskapen bare er er den som handler om de evige ting, altså det som er sant til alle steder og alle tider. Å bevege seg mot logos er å bevege seg ut av tid og rom og skyggene som blafrer der. Det betyr ikke at hendelser og ting i historien er direkte usanne, men de er forbigående og forteller oss ikke noe i seg selv om verden.

De gamle greske filosofene levde i en religiøs kultur hvor tilbedelse av guder og religiøse fester var en del av hverdagen. Men allerede med Platon ser vi en spenning mellom noen av de religiøse forestillingene og filosofien. For Platon er det en forskjell på logos og mytos. Mens logos, som jeg har sagt, er et uforanderlig prinsipp, mening eller idé som gjør verden forståelig, er myten en fortelling som alltid er satt i tid og rom. Skapelsesmytene i Bibelen er slike myter, akkurat som Homers epos. Det som kjennetegner myter og som gjør dem trøblete for filosofene, er nettopp at de forsøker å snakke om evige ting gjennom historier. Selv hvis myten handler om en ’ur-tid’, altså at den ikke er satt i den menneskelige historien, er den ikke sann logos så lenge den er en historie. Sagt på en annen måte: en myte er bare sann hvis den inneholder prinsipper eller en lære som man kan trekke ut av den, og dermed legge selve myten bak seg. Når man har lært moralen i historien, trenger man ikke historien lenger. Dette er fordi hendelser i tid og rom alltid er tilfeldige og begrensede, og kan derfor i beste fall illustrere en evig sannhet; ikke begrunne eller være opphav til den. Evige sannheter om verden er per definisjon ikke sannheter om hendelser i tid og rom, men sannheter om alle tider og steder. Logos og filosofiens fornuft ser derfor ut til å stå i spenning med mytiske fortellinger. Her i kontrasten mellom den religiøse mytos og filosofiske logos finner vi allerede begynnelsen på den lange samtalen og diskusjonen mellom tro og fornuft. Noen vil si at alt vi trenger er fornuften og filosofiens logos; da blir religiøse fortellinger overflødige. Andre som er mer velvillige til religionens funksjon i et samfunn, for eksempel, vil si at selv om fornuften er tilstrekkelig for filosofer, kan myter og religiøse fortellinger være effektive for ’folk flest’, som ikke kommer dit selv. Andre igjen vil si at det finnes en grense for fornuften og at den logos fornuften kan nå ikke er tilstrekkelig. Slik kan de skape et rom for mytos.

Vi har ikke snakket om hele Platons hulelignelse. Sokrates forteller videre at vi skal forestille oss at vi slippes løs fra lenkene og snu oss rundt og se på tingene som er bak oss. Da kan vi se direkte på lyskilden som lyser opp veggen. Ikke nok med det: han vil at vi skal klatre ut av hulen, ut i dagen og sollyset og se på solen som lyser opp alle ting. Her representerer solen den høyeste kilden, eller den dypeste virkeligheten. Solen er logos med stor L, det er i dens lys alle andre ting blir forståelige. I den platonske tradisjonen blir dette bildet av virkeligheten viktig: Solen er i sentrum av verden og lyser ut i alle retninger. Å bli et bedre menneske eller å lære mer er å følge lysstrålene tilbake til kilden.

Vi har sett på to begynnelser. Begge beskriver de en opplevelse av å våkne opp i en verden som, selv om den er ukjent, bare kan oppdages ved å huske. Å bli kjent med verden innebærer også å bli kjent med seg selv: sjelen og kosmos henger sammen. Dette kommer frem i filosofien på mange måter. Mange filosofer har tenkt på om det finnes en kunnskap om verden som vi kan oppnå helt uavhengig av erfaring, som om den bare lå tilgjengelig i vårt indre. Andre har oppdaget at selv den erfaringen vi har av verden ’der ute’ aldri er uavhengig av hvem vi er og vårt perspektiv. Den eneste verden jeg kan oppdage er en verden som jeg oppdager. En beskrivelse som helt abstraherer fra mitt perspektiv vil fort bli usann, fordi den er en beskrivelse fra ingens perspektiv.

Både Memento og hulelignelsen forteller om en jakt etter en mening under overflaten. For Platon er denne meningen, hvis vi vil ha virkelig kunnskap, logos—en stråle av det evige lys som lyser opp alle ting. Filosofien stiller derfor andre spørsmål. Ikke bare ’hvorfor står denne stolen her?’ eller ’hvem er denne kvinnen?’, men ’hva er en stol?’, ’hva er et menneske?’ eller ’hva vil det si å handle godt?’ Men begge fortellingene er plaget av et grunnleggende paradoks: hvordan skal vi ha sann kunnskap om verden når vi begynner lenket fast med blikket på skyggene? For Leonard ble det et problem da han måtte svare en kvinne før han visste hvem hun var. Vi er tvunget til å begynne før vi vet hvordan vi skal begynne. Sokrates sier at man skal se for seg at man blir løst fra lenkene og stiger opp av hulen: men hvordan kan vi løse oss fra lenkene? Hvordan kan vi nå ekte kunnskap når vi er så bundet til den hverdagslige verden og hele tiden tar ting ukritisk og for gitt? Jeg har ikke svaret her, men som vi har sett er veien dit på ingen måte sikker. Det betyr også at filosofien stadig har blitt beskyldt for å være irrelevant, siden det synes som om teorien alltid må komme etter praksis. G.W.F. Hegel sa at Minervas begynner sin flukt ved skumringstimen. Minervas ugle representerer visdommen, og poenget er at det er først når dagen er over at man kan nå visdommen, det er i etterkant at filosofien kan komme med teorien. Kanskje filosofien alltid er for sen? Hvis det er slik, er det først når man vet at man vet hvordan man kan vite, eller at det er først når man allerede er et godt menneske at man kan gjøre gode handlinger. Kommer vi noen gang ut av dette paradokset?

photo-1422452098470-722310d3ad74

Lagre

En kommentar på “Hvor begynner filosofien?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *