Hvor begynner filosofien?, Del 2: Troens begynnelse

Dette er en fortsettelse på innlegget Hvor begynner filosofien?


Oppvåkning 3: Augustin

Jeg skal si litt om filosofi og tro. Finnes det et punkt der filosofien slutter og troen begynner? Hører filosofien til fornuftens domene, mens troen tar over der fornuften ikke strekker til? Jeg skal kort introdusere disse spørsmålene ved å si noen ord om kirkefaderen Augustin. Boken Bekjennelser, som er en bønn i selvbiografisk form, begynner også med begynnelsens paradoks. Akkurat som i Memento beskriver Augustin en begynnelse hvor han leter etter noe før han vet hva han skal lete etter:

Herre, bør jeg påkalle deg før jeg lovpriser deg, eller kjenne deg før jeg påkaller deg? Hvem påkaller deg uten å kjenne deg? Den som ikke kjenner, kan komme til å påkalle noe annet istedenfor deg. Eller kanskje vi skal påkalle deg for å lære deg å kjenne? Men hvordan kan de påkalle den de ikke tror på? Eller hvordan kan de tro uten at det er noen som forkynner?

Når Augustin begynner sin livsfortelling er troens begynnelse i sentrum. Hvordan kan man finne en ukjent Gud? Hvordan påkalle noen man ikke kjenner? Merk at Augustin skriver om begynnelsens paradoks i en bok som forteller om hvordan han fant troen, en bok som i seg selv er en bønn og en påkallelse. I sin selvbiografiske form er Bekjennelser også en utforskning av hukommelsen: det er et forsøk på å huske sitt eget liv og forstå hukommelsens rolle i alles liv.

Augustins fortelling handler om en ung mann som søker etter en mening med tilværelsen. Tidlig i denne jakten på mening kommer han over Ciceros bok Hortentius hvor han lærer om filosofien: philosophia betyr kjærlighet til visdommen. Filosofien ble viktig for Augustins selvforståelse. Men det fantes ikke én filosofi; det fantes mange. I antikken lignet mange filosofiske retninger mye på det vi i dag kanskje ville kalt religioner. Pierre Hadot, en fransk idéhistoriker, skrev for noen tiår siden et viktig verk om hvordan antikkens filosofier var livsformer like mye som de var teorier. Å endre filosofi var derfor å konvertere, det innebar både overbevisning, askese og moralsk praksis. Augustin går gjennom flere slike omvendelser. Selv om han føler at han er på en reise og at reisen har en slags sammenheng, finner han aldri visdommen. Augustin finner mange meninger men aldri den høyeste logos.

Noen år senere kom Augustin i kontakt med nyplatonister—etterfølgere av Platon. I motsetning til mange andre filosofiske retninger lærte de at virkeligheten var dypest sett åndelig, ikke materiell, akkurat som Platon sier i hulelignelsen. Å søke visdom handler om å rette blikket vekk fra veggen i hulen. Det var viktig fordi det gjorde tanken om Gud mulig. Augustin hadde alltid tenkt at forestilingen om Gud barbarisk og forbandt den med de fysiske metaforene og fortellingene i Bibelen. Nå begynte han å tenke at hvis det fantes en Gud, måtte det være solen i Platons lignelse. Gud er ikke en ting i verdenen, men Logos, meningen over alle meninger, lys av lys. Nyplatonismen lot også Augustin koble Gud til hans konkrete åndelige reise: sjelene våre, hvert enkelt liv, står i relasjon til Gud, slik at en søken etter kunnskap og visdom utover i verden også er en reise innover. Augustin sier at Gud er ’høyere enn det høyeste i meg, og mer intim en mitt mest intime’. På et tidspunkt opplever han en åndelig oppstigning som tar han fra det sanselige, til det åndelige og opp mot det evige. I et øyeblikk aner han den sanne virkelighet, men klarer ikke å holde synet rettet mot den. Det er skadelig å se direkte på solen, og hvis du gjør det fyller lyset hele synet og gjør deg blind. Denne mystiske visjonen endte derfor like fort som den begynte, og alt Augustin hadde igjen var ’et minne og begjær for det jeg hadde kjent duften av, men ikke ennå kunne spise.’

Augustin satte derfor pris på filosofien: en praksis og en disiplin rettet mot sannheten er beundringsverdig fordi den bygger på et minne om Gud. Men problemet er at filosofien stopper ved målet: det logos den søker kan den ikke uttrykke, den solen den nærmer seg kan den ikke se direkte på. I en annen visjon spør han vannet, havet og himmelen om de er den han leter etter, men alle svarer de ’det er ikke meg, det er han som er skapt meg’. Slik fører filosofien han nærmere Gud, men stopper i det øyeblikket han ønsker å forlate verden og møte Gud.

Når Augustin endelig konverterer til den kristne troen er det også et begynnelsens sted: i en hage. Dette peker tilbake på Edens hage, og ikke minst fallet som skjedde der. En guttestemme i nærheten sier plutselig ’tolle lege’, ta opp og les. Augustin leser i Bibelen og vender om. Augustins vei til den kristne troen er kompleks, men kjernen i troen er at den sannheten han har søkt etter, den logos som skal binde sammen alle ting, ikke kan nås uten at de stiger ned. Inkarnasjonen i Jesus Kristus handler om at Logos eller Ordet blir menneske.

På en og samme tid bekrefter og overgår troen filosofien. Den bekrefter den fordi den anerkjenner jakten på det Ordet som gir mening til alle ting. Kjærligheten til visdommen (filosofi) er en implisitt lengsel etter Gud. Den har opphav i et vagt minne. Samtidig eksploderer den kristne troen alle filosofenes forestillinger. Inkarnasjonen av Gud selv skjer i tid og rom; Ordet blir kjøtt og blod. Mens den greske filosofien søkte mot det evige logos over tidens flyktighet, er det nå paradoksalt nok i en konkret historie med helt spesifikke hendelser at vi finner livets mening. Det betyr den kristne troens skandale for den greske filosofien er at den setter likhetstegn mellom logos og mytos. Jesus, det sanne Ord, har blitt menneske. Fortellingen om Jesus er derfor en sann myte, men en myte som ikke kan reduseres til et dypere tankeinnhold. Den er logos og mytos, evig prinsipp og konkret historie. Dette betyr at den kristne troen fører til et helt nytt syn på tid og rom, materie og historie. Den formløse, åndelige solen som hevet over alle ting, kan finnes i denne kroppen, i disse formene og på disse stedene. Historien kan ikke bare forstås ovenfra, den må forstås innenfra: det elementet som skal binde sammen alle hendelser i historien er nå selv en hendelse i den samme historien. Den kristne tradisjonen har derfor alltid forsøkt å komme til rette med denne identiteten mellom mytos og logos, mellom en fortelling (mytos) om et menneske som samtidig er Gud selv (logos). Ikke minst har det forandret synet på hva logos er: sannheten om alle ting kan ikke bare være hevet for tid og rom og hendelser, men finnes midt i dem.

Dette gjør søken etter kunnskap, og ikke minst hukommelsens rolle viktig. Augustin tror fortsatt at alle mennesker har et skjult minne om Gud i seg; det er jo derfor filosofene virkelig søker etter Gud. Men nå blir hukommelsen viktig på en helt annen måte, som hele Bekjennelser utspiller. Å huske Gud er ikke bare å stige opp i den åndelige verden mot de evige ideene, men å minnes et fysisk menneske og en spesifikk historie i tid og rom. Denne kroppen—Jesu kropp—og denne historien er likevel ikke bare begrenset til 30 år i Galilea, men lever videre i det kristne felleskapet. I hele Bekjennelser forteller Augustin derfor om hvordan Gud alltid var til stede i livet hans, selv når han ikke så han. Hans mor og andre kristne vitnet om at det finnes et liv formet av Kristusformen. Derfor sier Augustin i en av hans bønner at ’sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny’. Det minnet han forsøkte å huske var allerede der, rett foran øynene hans.

Kanskje det ikke er helt riktig å si at filosofien slutter et sted og troen begynner et annet. For Augustin er det heller slik at troens begynnelse gjør filosofiens begynnelse forståelig. Hvis vi som mennesker er kastet ut i en verden som vi ikke husker, men likevel stiller oss til ansvar, er vi på samme tid allerede omgitt av en kjærlighet før vi har bedt om den. Filosofiens reise er farefull fordi den søker etter en mening før den vet om den finnes, eller hvordan man finner den. For Augustin er det troen på Jesus Kristus som gjør det verdt å ta denne risikoen, for det er i dette mennesket alt det filosofene leter etter er å finne. Men det betyr ikke at alle filosofien problemer er løst. Jesus leverer ikke et enkelt svar på alle spørsmål. Det er heller slik at hvis en gang alle de løse trådene i livet kan bindes sammen, hvis alle filosofiens veier konvergerer i punkt, er Augustins tro at dette punktet er Jesus.

Dette fører selvsagt til flere spørsmål enn det gir svaret på. Er det slik at den kristne troen gjør ende på filosofien? Eller sameksisterer den? Finnes det en spesifikt kristen filosofi som svarer på filosofiske spørsmål med kristne svar? De tidlige kristnes overbevisning om at Logos har blitt inkarnert i mennesket Jesus Kristus satte i gang en samtale og diskusjon som har formet hele Vestens historie, og debatten går fortsatt i dag. Derfor er det viktig å innse at det vi kaller filosofi i dag ikke kan forstås uten den enorme påvirkningen fra den kristne troen. Selv om vi fortsatt spør den dag i dag hvordan filosofien forholder seg til den kristne troen, er det i alle fall sikkert at filosofiens begynnelse er sammenvevd med troens begynnelse.

A photo by Jacob Aguilar-Friend. unsplash.com/photos/FRUNWjolvNA

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *