Marias lovsang

Det er mange tydelige paralleller mellom historien om Hanna (1. Sam. 1) og Elisabet (Luk. 1). Så mange og så tydelige er de at man må gå ut fra at forfatteren av Lukasevangeliet må ha gjort det slik med vilje. En ufruktbar kvinne blir gravid på mirakuløst vis (og i strid med forventningene til en aldrende mannlig prest, i Elisabets tilfelle hennes egen ektemann). Hun får en sønn. Han lever et liv dedikert til Gud, og hans livsoppgave blir å forberede veien for en stor konge.

Hannas sønn Samuel blir profet og er den som annonserer selveste David, den legendariske gudbegavede kongen over alle Israels stammer, etter å ha avvist alle storebrødrene hans. Elisabets sønn Johannes blir profet han óg, og er den som annonserer Jesus som Messias, «Davids sønn», idet han døper ham midt blant alle de andre som sto i dåpskø langs elvebredden den dagen.

En av de mest påfallende parallellene mellom fortellingene er at begge inneholder en lovsang som til og med er tilnærmet lik. Som resten av fortellingen er den nytestamentlige lovsangens tema og form tydelige ekko av den jødiske tradisjonen forfatteren ser sitt evangelium som oppfyllelsen av: Gud er stor og sterk, han holder det han lover selv om det kan ta noen generasjoner, han handler for sitt folk, og han tar de fattige og undertryktes side mot de rike og mektige.

Men like påfallende som at begge fortellingene inneholder en slik lovsang er det at Elisabet ikke får synge sin selv. Vi kjenner fortellingen. Den (sikkert altfor) unge slektningen hennes Maria kommer for å be om råd og støtte sånn gravide kvinner imellom. Når hun kommer inn i rommet, sparker vesle Johannes til så hardt han kan inne i Elisabets mage. Forfatteren lar profetens foster annonsere Messias allerede mens sistnevnte bare så vidt er nådd embryostadiet. Elisabet skjønner hva som foregår – det har vært nok av profetier om hva som skal være Johannes’ rolle i verdensfortellingen  – og begynner å forklare for den unge Maria hvorfor hun er så glad: «Salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse».

Men akkurat idet Elisabet trekker pusten for å bryte ut i det nytestamentlige ekkoet av Hannas eldgamle lovsang, tar unge Maria over i stedet. Tror hun det er henne Elisabet snakker om? Slik ser det i alle fall ut i de fleste oversettelsene. Og rett skal være rett – de fleste greske manuskriptene inneholder ordene «Da sa Maria» i vers 46, før selve sangen begynner. Så oversetterne har sitt på det rene, hvis det er antall manuskripter som er kriteriet.

Men det var det der med ekkoet av den jødiske tradisjonen, da. Dette ekkoet låter mye klarere hvis Elisabet får synge. Og det finnes faktisk noen gammel-latinske manuskripter som lar Elisabet fremføre sangen uten avbrytelser fra Maria. I to kopier av Ireneus’ Mot kjetterier er Elisabet sangeren, i en annen kopi av samme forfatter er det Maria. Hieronymus (342-420) nevner i sin oversettelse av Origens kommentar til Lukasevangeliet at han er klar over at manuskriptene man har tilgjengelige på hans tid er uenige seg imellom om det er Maria eller Elisabet som synger. Også andre teologer på hans tid velger seg Elisabet.

Så kan man si at gresk trumfer gammel-latin, for originalene ble skrevet på gresk. Men selv om originalene ble skrevet på gresk og senere oversatt, så er de greske manuskriptene vi faktisk har noe senere enn de gammel-latinske i dette tilfellet. Og hvis vi var samtidige med godeste Hieronymus eller Ireneus, som balet med dette i de tidlige århundrene, så ville vi ikke simpelthen kunne henvise til «de greske tekstene» for å avgjøre saken. Men mye står på spill for mange, og det offisielle opphavet til Magnifikatet lar seg nok ikke endre med det første. Så får vi heller leve med at strukturen i fortellingen blir litt rotete.

For all del. Man kan si mye fint om tenåringsjenta Maria. Men det var litt unødvendig å stjele den sangen fra Elisabet, akkurat når hun var så begeistret.

maxresdefault

 

Kommentér

Den gale profeten

Jona! Jona, sønn av Amittai, stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.

Slik begynner flanellograffortellingen om profeten Jona – som er ferdiglest før kaffen i koppen har rukket å bli romtemperert: bare tre bibelblader, 44 vers. Sammenlignet med de andre småprofetene er Jona-boken et uregelmessig verb, og det gjelder så vel hovedkarakteren som historien. Boken inneholder ingen profetier, men er en gammeltestamentlig minibiografi à la Min kamp (av Knausgård, må tillegges). Jona-boken handler om Jona.

Profeten blir kalt av Gud, men flykter hals over hodet til Tarsis, ”bort fra Herren”. Makan! Tarsis var sannsynligvis en gammel, fjerntliggende jødisk koloni langs spanskekysten, i stikk motsatt retning av Ninive. Reisen fra Jaffa til Tarsis tok ett år, og returbillett var til salgs bare hvert tredje år, så Jona kødder ikke, han skal bort fra Gud og Ninive.

Hvor er Gud, Jona? Israelittene kunne jo sine salmer by heart, så Gud er her, der, alle steder – også i Ninive: ”Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der” (Sal 139). Men for Jona er Ninive et gudsforlatt og –forbannet Sodoma og Gomorra: ”Ve deg, Ninive!”

Den gamle byen Ninive, lokalisert ved elven Tigris i dagens Irak, ble hovedstad i Det ny-assyriske riket på 700-tallet f.Kr. På samme tid seilte riket opp som supermakten i datidens verden, og i Mesopotamia assosierte man assyrerne med pervers voldsutøvelse, ekspansjonstrang og koloniserende politikk.

Etter at kong Salomo døde, revnet kartet i Israel i to. Ti av stammene gikk sammen i koalisjonen Nordriket (Israel), mens de to resterende utgjorde Sørriket (Juda). Et i utgangspunktet svakt kongedømme ble ytterligere svekket som følge av splittelsen, og i år 722 f.Kr. stormet assyriske tropper inn i Nordriket og la det under seg.

Deler av innbyggerne i Nordriket ble ufrivillig deportert til Det ny-assyriske riket og byttet ut med assyriske bosettere. Gjenværende israelitter gikk til sengs med fienden, og den nye etniske konstellasjonen er siden kjent som samaritanere.

På andre siden av eksilet i Babylon (500-tallet) så jødene ikke med blide øyne på verken assyrere eller samaritanere: Den assyriske koloniseringen var utilgivelig blasfemi mot Israels Gud, og blandingsekteskap var en identitetspolitisk torn i kjødet. Ninive ble et symbol på forfall og frafall, som førte til Israels bunnløse fall.

”Så sier Herren: Til Ninive!” Det er nesten som om å sende en jødisk overlevende, som har mistet hele familien sin i Holocaust, på misjonsreise til Berlin like etter nazistenes kapitulasjon.

*

Rømlingen Jona er om bord på vei til Tarsis. Så skjer det, det blåser opp til storm, vindkastene var så kraftige at ”skipet holdt på å bli knust”. Som noen har sagt: ”Be som om alt avhenger av Gud, handle som om alt avhenger av deg”, og det gjør skipsbesetningen til fulle. De roper på gudene sine av full hals, og de kaster lasten over bord.

Hva med profeten Jona, en Guds mann? De israelittene som var tilhørere under Jona-bokens urframføring, må ha forventet at Jona skulle slå knallhardt ned på avgudsdyrkelsen til hedningene. At han resiterte Shema og inviterte til åndelig krigføring slik som Elia på fjellet Karmel.

Nei, profeten stikker av igjen og legger seg til rette under dekk for å snorke, som en omvendt Noah. Men skipskapteinen finner den fremmede og tvinger ham opp på dekk. ”Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under”. Vi får ikke vite om Jona gjør som den livredde kapteinen ber ham om, men stormen legger seg i alle fall ikke.

De gamle gudene hadde ikke bare kontroll over naturen, gudene kontrollerte den som aktivt handlende subjekter. ”Naturen” var ikke naturlig i vår avfortryllede forstand av ordet, men ble tolket teologisk. Bugnende åkrer var levende bevis på guddommelig gunst, storm signaliserte straff. Så tradisjonen tro kaster seilerne lodd for å finne den skyldige syndebukken. Yatzyterningen ruller, flasketuten peker på Jona.

Paniske spørsmål hagler mot ham: ”Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Hvilket folk tilhører du?” Jona har den rettroende bekjennelsen klar: ”Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet”. I praksis er han en feig apostat.

Hva skal de gjøre? Jo, ”kast meg i havet!” svarer den suicidale profeten. Ikke bare rømmer Jona fra Gud, ikke bare legger han seg for å sove, han er så giddeløs at sjøulkene må slenge ham over bord. For at Jona skal slippe å gå planken og hoppe i havet, ror mennene på for harde livet. Til ingen nytte.

Og det er her Jona-bokens subversive satireteologi blir stilt i relieff. Vi må forsøke å forestille oss hvor usannsynlig uhørt og provoserende handlingsmønsteret til hovedkarakterene var for de første leserne og lytterne. Hedningene og Guds hellige profet (!) står i skarp kontrast til hverandre: De andre er på dekk for å redde skipet, profeten sover. De andre ber til sine guder, ingenting i teksten tilsier at profeten ber. De andre forsøker febrilsk å redde skinnet, profeten legger seg ned for å dø. De andre tilber og ofrer til Israels Gud, profeten rømmer fra Gud. De andre er hedninger og avgudsdyrkere, profeten tilhører det utvalgte gudsfolket. Går det opp?

*

Plask. Så blikk stille.

”Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona”. Rett skal være rett, det skal sies at folk har blitt slukt av fisker og overlevd, men hovedpoenget med Jona-boken er ikke spørsmålet om historisitet. Det blir nesten som å spørre om Jesu lignelser er fakta eller fiksjon. Sannhetsgehalten i ”den barmhjertige samaritan” eller ”den bortkomne sønnen” halter ikke fordi hovedkarakterene ikke har eksistert in real life. Lignelsenes litterære sjanger åpner og muliggjør en ny verden i vår trange verden: Hvem er du i lignelsen? Og hvem er Gud? Jona-boken har altså et større siktemål enn å fortelle om en Gud som sender menneskeslukende fisker, eventuelt hvaler.

Ordet Ninive er faktisk avledet av ordet ”fisk”, og den etymologiske innsikten åpner opp for en fiffig forståelse av det andre kapitlet i Jona-boken. Det kan hende den store fisken er en litterær figur, en kode, for den store byen: Jona i fisken er Jona i Ninive.

Når Jona går under, under jorden, komponerer han en bønn. Som så mange andre bønner i Bibelen er den en potpurri av setninger hentet fra Salmenes bok. Det vil si at det i Bibelen finnes et språk for krise- og grenseerfaringer, også for et kjellermenneske av en suicidal profet:

Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg. Du kastet meg i dypet midt ute på havet, strømmen omga meg. Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Skal jeg aldri mer få løfte blikket mot ditt hellige tempel? Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg. Men du, Herre, min Gud, førte meg levende opp av graven. Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren. Jeg vil ofre til deg med takkesang. Frelsen kommer fra Herren.

*

I det bibelske materialet symboliserer ”tre dager og tre netter” ofte ”reisens slutt”. Til slutt må Jona vifte med hvitt flagg, det er game over. Igjen fornemmer han fluen i rommet: ”Herrens ord kom til Jona: Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope over byen!”

”Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!” advarer den motvillige profeten. På hebraisk består talen til Jona av fem ord. Turn or burn: Mot alle odds omvender storbyen seg en masse. Folket faster og ikler seg sekkestrie, til og med kongen stiger ned fra sin høye hest og setter seg i aske. Kongen hadde tydeligvis ikke hørt ordtaket ”Gud vil frelse sjeler, ikke seler”, for også okser og kuer, geitebukker og kyllinger må bli asketer. Snakk om ko(s)misk frelse! ”Hvem vet”, sier den ydmyke kongen, ”kanskje Gud vil være nådig mot oss?”

*

Mission impossible er nå mission completed for Jona. Men han blir bitter og sint på Gud, så han stikker av igjen. Utenfor byen setter han opp en løvhytte slik at han kan se hvordan det går med byen til slutt. Men det skjer ingenting, nada. Himmelens sluser åpner seg ikke og oversvømmer Ninive, det regner ikke ild og svovel over hedningesamfunnet. Det er ikke Gud som er brennende vred, det er Guds mann som koker. Hvor lenge skal han sitte der? Førti dager og førti netter?

Jona sier det man ikke skal si, i hvert ikke til Gud: ”Herre! Var det ikke det jeg sa?” ”Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn”. Jona har ennå ikke gått av scenen som drama queen, så han runder av sin jobske tirade med: ”Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve”.

Hvem er det som har sagt at Gud ikke har humor? Hør bare på Guds lakoniske motsvar: ”Er du virkelig så sint?” Gud lar det vokse opp en ricinus-busk over Jona bare på pur, slik at han får litt pause fra den rødglødende middagssolen. På dette tidspunktet i fortellingen er det som om forfatteren humrer for seg selv, idet han skriver: ”Jona gledet seg stort over busken”.

Mon tro hvordan de første tilhørerne eller leserne så på Guds profet?

Skadefryd er den eneste sanne form for glede, og allerede neste morgen sendte Gud en liten mark som stakk busken slik at den råtnet på rot. Igjen gjentar Jona gjennomgangstonen: ”Jeg vil heller dø enn leve”. Slik som Gud lekser opp Job, slik blir Jona nå satt på tiltalebenken. Forfatteren, en teologisk satiriker, avslutter fortellingen sin med et galgenhumoristisk tilsnitt: Du bryr deg om en busk! En busk du verken har sådd, stelt eller vannet. Hva da med Ninive? Hvor mye mer skulle ikke jeg bry meg om den byen? 120000 ”mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr”.

*

Noen skriftlærde og fariseere ville sette Jesus på plass: ”Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn”. Jesus spiller ikke det spillet, han avfeier hele leken ved å referere til sitt liv som et ”Jona-tegn”: ”For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter”.

Hva er dette gåtefulle Jona-tegnet? I samlingen av øyeblikksbilder som utgjør de fire evangeliene, møter vi et menneske som ikke bruker andre mennesker, som ikke innordner den andre i et herre-slave-mønster. Et liv som er ren, rå og urettferdig nåde. Et menneske som lever åpent, helt og fullt for den andre, uten betingelser og baktanker.

Hvem av oss har vel ikke pustet lettet ut når et menneske vi trodde var ”for godt til å være sant”, gjorde noe galt? Hvorfor bobler det en stille skadefryd i oss da? Endelig. I Jesu liv blir det for mye av det gode, for mye lys, for mye nåde. Ingen pustet lettet ut.

Jesus er som et Jona-tegn: Dette tegnet er ikke et lynnedslag som slår mennesket over ende og setter strek over tvil og spørsmål. Tegnet er en naken mann på et kors, et ensomt og forlatt menneske, akkurat som Jona i fisken. Korset er en lignelse, et tegn og et spørsmålstegn. Det er som om Gud sier: ”Er dere virkelig så sinte?”

photo-1465103692162-a9bf9c7bd0fc

Kommentér

Du må endre livet ditt!

Fitnesskjeden Equinox i New York kjørte for ikke lenge siden en reklamekampanje med slagordet ’Commit to something’. Dette slagordet, som i alle fall får undertegnede til å se etter joggeskoene, minner i sin form om sportsmerket Nikes ’Just do it’. Den formen de har til felles er at de begge presenterer et imperativ uten innhold. Dette fellestrekket er grunnen til at de fungerer så godt. Som et slagord i forbrukersamfunnet har de funnet den perfekte formel fordi det signaliserer et produkt tilpasset alle behov. Innholdsløsheten garanterer dets uendelige relevans.

Hvis disse kampanjene manifesterer tidsånden er det først og fremst på grunn av denne tomme formens karakter. For samtidig som den tomme formen ’commit to something’ kan appliseres på alle ting, tar den på denne måten hensyn til et komplekst samfunn av individer som ønsker svært ulike ting, men som tiltrekkes av enkeltheten. I et uoversiktlig liv treffer slagordet fordi det lover et ’enklere liv’. Hengivelsen til ’noe’ bidrar til å filtrere ut alt ’støy’ som irrelevant og orienterer livet rundt det ene mål.

Det er enkeltheten selv, følelsen av minimalisme skapt av ideen om en hverdag og en kropp formet av dette ene prosjektet, som appellerer. På den ene siden passer treningssenteret alle ønsker og mål, da hver enkelt gis muligheten til å definere hva den vil hengi seg til. På den andre siden er ikke dette fordi det egentlig favner bredt, men fordi alle ønsker det samme. Budskapet selger fordi varen er ryddigheten, tryggheten og oversiktligheten som kommer av en stram, enkel og ensrettet form—i både kroppslig og åndelig forstand. Denne formen deles av det ryddige skrivebordet, den tynne midjen og Steve Jobs høyhalsede genser.

Til nå har vi likevel ikke vurdert det mest karakteristiske ved disse slagordene: De selger sine produkter i imperativets form. På et vis er ikke dette noe nytt. Fra slutten av 1800-tallet gikk reklamen fra å være informasjonsformidlende til å fokusere på å formidle eksplisitt eller implisitt et imperativ om at du må kjøpe. Men det som skiller Equinox og Nike fra tradisjonelle kampanjer er at slagordene er redusert til tomme imperativ, til en forpliktelse til det ubestemmelige, slik at slagordene blir et påbud om intethet, imperativer i ren form.

De innholdsløse imperativene i treningssentrenes slagord utnytter en av senmodernitetens sterkeste krefter: den tomme loven. Kafka sa det allerede på 20-tallet: Det moderne mennesket organiserer livet sitt rundt det tomme imperativ ’Du må…!’. Om vi i dag snakker om generasjon prestasjon er det ikke først og fremst fordi de spesifikke kravene fra skolen, jobb eller samfunnet for øvrig har endret seg, men fordi oppfyllelsen av spesifikke krav aldri kan tilfredsstille det tomme kravet ’commit to something’. Kravet er ubestemmelig, og derfor uuttømmelig.

I boken You Must Change Your Life argumenterer den tyske sosialteoretikeren Peter Sloterdijk for at det er loven med samme ordlyd som definerer senmoderniteten. Sloterdijk mener at siden begynnelsen av 1900-tallet har dette tomme kravet om å endre livet, om å hengi seg til noe, manifestert seg som askesens tilbakekomst. Samtidig som religionene så ut til å være på tilbakegang, var det nettopp denne praksisen som så gjerne forbindes med det religiøse som vokste frem. Askesen, som trening, selv-beherskelse og selv-benektelse er menneskets svar på det uoppnåelige kravet om å endre livet.

Det mest slående eksempelet på den senmoderne tids askese er sportens fremvekst i det tyvende århundret. Askese betydde opprinnelig trening og bygde også i den kristne tradisjonen på metaforer og idealer fra sporten: asketen var en åndelig og kroppslig atlet. Reinkarnasjonen av De Olympiske Leker viser dette bedre enn noe annet. De moderne lekene var ikke en sekulær fortolkning av en opprinnelig religiøs festival, men hadde hadde religiøse overtoner siden begynnelsen i 1894, og bekreftet dermed at askesen er et fenomen som overskrider skillene mellom det religiøse og det sekulære. Grunnleggeren Pierre de Coubertin, en fransk aristokrat utdannet av jesuitter, hadde blant annet blitt eksponert for ideer om en ’maskulin kristendom’ som forente kroppslige og åndelige idealer, og snakket om den olympiske atletens kropp som dens personlige hellige tempel.

Den sportslige manifestasjonen av askesen er likevel bare et eksempel. I dag er vi alle asketer, og vi uttrykker det som langdistanseløpere, veganere og kristne—de fleste av våre identiteter er delvis konfigurerte av denne samme selv-beherskende treningen av ånd og kropp. ’Commit to something’, koste hva det koste vil. Bare slik kan vi leve under det tomme kravet vi aldri kan tilfredsstille.

Situasjonen er prekær. Den utgjør en nesten uoverstigelig hindring for de av oss som ser etter veier og muligheter for en kristen praksis i dag—en åndelighet som også er inkarnert og nødvendigvis kroppslig. Finnes det en kristen askese som ikke blir nok en reorientering og ensretting under den tomme lovens krav og som dermed ofrer livets forvirrende variasjon på målets alter? Hvis etterfølgelse nødvendigvis impliserer trening, leter vi etter en askese som ikke drives frem av imperativet ’du må endre livet ditt!’

photo-1434754205268-ad3b5f549b11

 

Kommentér