Du må endre livet ditt!

Fitnesskjeden Equinox i New York kjørte for ikke lenge siden en reklamekampanje med slagordet ’Commit to something’. Dette slagordet, som i alle fall får undertegnede til å se etter joggeskoene, minner i sin form om sportsmerket Nikes ’Just do it’. Den formen de har til felles er at de begge presenterer et imperativ uten innhold. Dette fellestrekket er grunnen til at de fungerer så godt. Som et slagord i forbrukersamfunnet har de funnet den perfekte formel fordi det signaliserer et produkt tilpasset alle behov. Innholdsløsheten garanterer dets uendelige relevans.

Hvis disse kampanjene manifesterer tidsånden er det først og fremst på grunn av denne tomme formens karakter. For samtidig som den tomme formen ’commit to something’ kan appliseres på alle ting, tar den på denne måten hensyn til et komplekst samfunn av individer som ønsker svært ulike ting, men som tiltrekkes av enkeltheten. I et uoversiktlig liv treffer slagordet fordi det lover et ’enklere liv’. Hengivelsen til ’noe’ bidrar til å filtrere ut alt ’støy’ som irrelevant og orienterer livet rundt det ene mål.

Det er enkeltheten selv, følelsen av minimalisme skapt av ideen om en hverdag og en kropp formet av dette ene prosjektet, som appellerer. På den ene siden passer treningssenteret alle ønsker og mål, da hver enkelt gis muligheten til å definere hva den vil hengi seg til. På den andre siden er ikke dette fordi det egentlig favner bredt, men fordi alle ønsker det samme. Budskapet selger fordi varen er ryddigheten, tryggheten og oversiktligheten som kommer av en stram, enkel og ensrettet form—i både kroppslig og åndelig forstand. Denne formen deles av det ryddige skrivebordet, den tynne midjen og Steve Jobs høyhalsede genser.

Til nå har vi likevel ikke vurdert det mest karakteristiske ved disse slagordene: De selger sine produkter i imperativets form. På et vis er ikke dette noe nytt. Fra slutten av 1800-tallet gikk reklamen fra å være informasjonsformidlende til å fokusere på å formidle eksplisitt eller implisitt et imperativ om at du må kjøpe. Men det som skiller Equinox og Nike fra tradisjonelle kampanjer er at slagordene er redusert til tomme imperativ, til en forpliktelse til det ubestemmelige, slik at slagordene blir et påbud om intethet, imperativer i ren form.

De innholdsløse imperativene i treningssentrenes slagord utnytter en av senmodernitetens sterkeste krefter: den tomme loven. Kafka sa det allerede på 20-tallet: Det moderne mennesket organiserer livet sitt rundt det tomme imperativ ’Du må…!’. Om vi i dag snakker om generasjon prestasjon er det ikke først og fremst fordi de spesifikke kravene fra skolen, jobb eller samfunnet for øvrig har endret seg, men fordi oppfyllelsen av spesifikke krav aldri kan tilfredsstille det tomme kravet ’commit to something’. Kravet er ubestemmelig, og derfor uuttømmelig.

I boken You Must Change Your Life argumenterer den tyske sosialteoretikeren Peter Sloterdijk for at det er loven med samme ordlyd som definerer senmoderniteten. Sloterdijk mener at siden begynnelsen av 1900-tallet har dette tomme kravet om å endre livet, om å hengi seg til noe, manifestert seg som askesens tilbakekomst. Samtidig som religionene så ut til å være på tilbakegang, var det nettopp denne praksisen som så gjerne forbindes med det religiøse som vokste frem. Askesen, som trening, selv-beherskelse og selv-benektelse er menneskets svar på det uoppnåelige kravet om å endre livet.

Det mest slående eksempelet på den senmoderne tids askese er sportens fremvekst i det tyvende århundret. Askese betydde opprinnelig trening og bygde også i den kristne tradisjonen på metaforer og idealer fra sporten: asketen var en åndelig og kroppslig atlet. Reinkarnasjonen av De Olympiske Leker viser dette bedre enn noe annet. De moderne lekene var ikke en sekulær fortolkning av en opprinnelig religiøs festival, men hadde hadde religiøse overtoner siden begynnelsen i 1894, og bekreftet dermed at askesen er et fenomen som overskrider skillene mellom det religiøse og det sekulære. Grunnleggeren Pierre de Coubertin, en fransk aristokrat utdannet av jesuitter, hadde blant annet blitt eksponert for ideer om en ’maskulin kristendom’ som forente kroppslige og åndelige idealer, og snakket om den olympiske atletens kropp som dens personlige hellige tempel.

Den sportslige manifestasjonen av askesen er likevel bare et eksempel. I dag er vi alle asketer, og vi uttrykker det som langdistanseløpere, veganere og kristne—de fleste av våre identiteter er delvis konfigurerte av denne samme selv-beherskende treningen av ånd og kropp. ’Commit to something’, koste hva det koste vil. Bare slik kan vi leve under det tomme kravet vi aldri kan tilfredsstille.

Situasjonen er prekær. Den utgjør en nesten uoverstigelig hindring for de av oss som ser etter veier og muligheter for en kristen praksis i dag—en åndelighet som også er inkarnert og nødvendigvis kroppslig. Finnes det en kristen askese som ikke blir nok en reorientering og ensretting under den tomme lovens krav og som dermed ofrer livets forvirrende variasjon på målets alter? Hvis etterfølgelse nødvendigvis impliserer trening, leter vi etter en askese som ikke drives frem av imperativet ’du må endre livet ditt!’

photo-1434754205268-ad3b5f549b11

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *