Den gale profeten

Jona! Jona, sønn av Amittai, stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.

Slik begynner flanellograffortellingen om profeten Jona – som er ferdiglest før kaffen i koppen har rukket å bli romtemperert: bare tre bibelblader, 44 vers. Sammenlignet med de andre småprofetene er Jona-boken et uregelmessig verb, og det gjelder så vel hovedkarakteren som historien. Boken inneholder ingen profetier, men er en gammeltestamentlig minibiografi à la Min kamp (av Knausgård, må tillegges). Jona-boken handler om Jona.

Profeten blir kalt av Gud, men flykter hals over hodet til Tarsis, ”bort fra Herren”. Makan! Tarsis var sannsynligvis en gammel, fjerntliggende jødisk koloni langs spanskekysten, i stikk motsatt retning av Ninive. Reisen fra Jaffa til Tarsis tok ett år, og returbillett var til salgs bare hvert tredje år, så Jona kødder ikke, han skal bort fra Gud og Ninive.

Hvor er Gud, Jona? Israelittene kunne jo sine salmer by heart, så Gud er her, der, alle steder – også i Ninive: ”Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der” (Sal 139). Men for Jona er Ninive et gudsforlatt og –forbannet Sodoma og Gomorra: ”Ve deg, Ninive!”

Den gamle byen Ninive, lokalisert ved elven Tigris i dagens Irak, ble hovedstad i Det ny-assyriske riket på 700-tallet f.Kr. På samme tid seilte riket opp som supermakten i datidens verden, og i Mesopotamia assosierte man assyrerne med pervers voldsutøvelse, ekspansjonstrang og koloniserende politikk.

Etter at kong Salomo døde, revnet kartet i Israel i to. Ti av stammene gikk sammen i koalisjonen Nordriket (Israel), mens de to resterende utgjorde Sørriket (Juda). Et i utgangspunktet svakt kongedømme ble ytterligere svekket som følge av splittelsen, og i år 722 f.Kr. stormet assyriske tropper inn i Nordriket og la det under seg.

Deler av innbyggerne i Nordriket ble ufrivillig deportert til Det ny-assyriske riket og byttet ut med assyriske bosettere. Gjenværende israelitter gikk til sengs med fienden, og den nye etniske konstellasjonen er siden kjent som samaritanere.

På andre siden av eksilet i Babylon (500-tallet) så jødene ikke med blide øyne på verken assyrere eller samaritanere: Den assyriske koloniseringen var utilgivelig blasfemi mot Israels Gud, og blandingsekteskap var en identitetspolitisk torn i kjødet. Ninive ble et symbol på forfall og frafall, som førte til Israels bunnløse fall.

”Så sier Herren: Til Ninive!” Det er nesten som om å sende en jødisk overlevende, som har mistet hele familien sin i Holocaust, på misjonsreise til Berlin like etter nazistenes kapitulasjon.

*

Rømlingen Jona er om bord på vei til Tarsis. Så skjer det, det blåser opp til storm, vindkastene var så kraftige at ”skipet holdt på å bli knust”. Som noen har sagt: ”Be som om alt avhenger av Gud, handle som om alt avhenger av deg”, og det gjør skipsbesetningen til fulle. De roper på gudene sine av full hals, og de kaster lasten over bord.

Hva med profeten Jona, en Guds mann? De israelittene som var tilhørere under Jona-bokens urframføring, må ha forventet at Jona skulle slå knallhardt ned på avgudsdyrkelsen til hedningene. At han resiterte Shema og inviterte til åndelig krigføring slik som Elia på fjellet Karmel.

Nei, profeten stikker av igjen og legger seg til rette under dekk for å snorke, som en omvendt Noah. Men skipskapteinen finner den fremmede og tvinger ham opp på dekk. ”Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under”. Vi får ikke vite om Jona gjør som den livredde kapteinen ber ham om, men stormen legger seg i alle fall ikke.

De gamle gudene hadde ikke bare kontroll over naturen, gudene kontrollerte den som aktivt handlende subjekter. ”Naturen” var ikke naturlig i vår avfortryllede forstand av ordet, men ble tolket teologisk. Bugnende åkrer var levende bevis på guddommelig gunst, storm signaliserte straff. Så tradisjonen tro kaster seilerne lodd for å finne den skyldige syndebukken. Yatzyterningen ruller, flasketuten peker på Jona.

Paniske spørsmål hagler mot ham: ”Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Hvilket folk tilhører du?” Jona har den rettroende bekjennelsen klar: ”Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet”. I praksis er han en feig apostat.

Hva skal de gjøre? Jo, ”kast meg i havet!” svarer den suicidale profeten. Ikke bare rømmer Jona fra Gud, ikke bare legger han seg for å sove, han er så giddeløs at sjøulkene må slenge ham over bord. For at Jona skal slippe å gå planken og hoppe i havet, ror mennene på for harde livet. Til ingen nytte.

Og det er her Jona-bokens subversive satireteologi blir stilt i relieff. Vi må forsøke å forestille oss hvor usannsynlig uhørt og provoserende handlingsmønsteret til hovedkarakterene var for de første leserne og lytterne. Hedningene og Guds hellige profet (!) står i skarp kontrast til hverandre: De andre er på dekk for å redde skipet, profeten sover. De andre ber til sine guder, ingenting i teksten tilsier at profeten ber. De andre forsøker febrilsk å redde skinnet, profeten legger seg ned for å dø. De andre tilber og ofrer til Israels Gud, profeten rømmer fra Gud. De andre er hedninger og avgudsdyrkere, profeten tilhører det utvalgte gudsfolket. Går det opp?

*

Plask. Så blikk stille.

”Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona”. Rett skal være rett, det skal sies at folk har blitt slukt av fisker og overlevd, men hovedpoenget med Jona-boken er ikke spørsmålet om historisitet. Det blir nesten som å spørre om Jesu lignelser er fakta eller fiksjon. Sannhetsgehalten i ”den barmhjertige samaritan” eller ”den bortkomne sønnen” halter ikke fordi hovedkarakterene ikke har eksistert in real life. Lignelsenes litterære sjanger åpner og muliggjør en ny verden i vår trange verden: Hvem er du i lignelsen? Og hvem er Gud? Jona-boken har altså et større siktemål enn å fortelle om en Gud som sender menneskeslukende fisker, eventuelt hvaler.

Ordet Ninive er faktisk avledet av ordet ”fisk”, og den etymologiske innsikten åpner opp for en fiffig forståelse av det andre kapitlet i Jona-boken. Det kan hende den store fisken er en litterær figur, en kode, for den store byen: Jona i fisken er Jona i Ninive.

Når Jona går under, under jorden, komponerer han en bønn. Som så mange andre bønner i Bibelen er den en potpurri av setninger hentet fra Salmenes bok. Det vil si at det i Bibelen finnes et språk for krise- og grenseerfaringer, også for et kjellermenneske av en suicidal profet:

Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg. Du kastet meg i dypet midt ute på havet, strømmen omga meg. Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Skal jeg aldri mer få løfte blikket mot ditt hellige tempel? Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg. Men du, Herre, min Gud, førte meg levende opp av graven. Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren. Jeg vil ofre til deg med takkesang. Frelsen kommer fra Herren.

*

I det bibelske materialet symboliserer ”tre dager og tre netter” ofte ”reisens slutt”. Til slutt må Jona vifte med hvitt flagg, det er game over. Igjen fornemmer han fluen i rommet: ”Herrens ord kom til Jona: Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope over byen!”

”Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!” advarer den motvillige profeten. På hebraisk består talen til Jona av fem ord. Turn or burn: Mot alle odds omvender storbyen seg en masse. Folket faster og ikler seg sekkestrie, til og med kongen stiger ned fra sin høye hest og setter seg i aske. Kongen hadde tydeligvis ikke hørt ordtaket ”Gud vil frelse sjeler, ikke seler”, for også okser og kuer, geitebukker og kyllinger må bli asketer. Snakk om ko(s)misk frelse! ”Hvem vet”, sier den ydmyke kongen, ”kanskje Gud vil være nådig mot oss?”

*

Mission impossible er nå mission completed for Jona. Men han blir bitter og sint på Gud, så han stikker av igjen. Utenfor byen setter han opp en løvhytte slik at han kan se hvordan det går med byen til slutt. Men det skjer ingenting, nada. Himmelens sluser åpner seg ikke og oversvømmer Ninive, det regner ikke ild og svovel over hedningesamfunnet. Det er ikke Gud som er brennende vred, det er Guds mann som koker. Hvor lenge skal han sitte der? Førti dager og førti netter?

Jona sier det man ikke skal si, i hvert ikke til Gud: ”Herre! Var det ikke det jeg sa?” ”Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn”. Jona har ennå ikke gått av scenen som drama queen, så han runder av sin jobske tirade med: ”Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve”.

Hvem er det som har sagt at Gud ikke har humor? Hør bare på Guds lakoniske motsvar: ”Er du virkelig så sint?” Gud lar det vokse opp en ricinus-busk over Jona bare på pur, slik at han får litt pause fra den rødglødende middagssolen. På dette tidspunktet i fortellingen er det som om forfatteren humrer for seg selv, idet han skriver: ”Jona gledet seg stort over busken”.

Mon tro hvordan de første tilhørerne eller leserne så på Guds profet?

Skadefryd er den eneste sanne form for glede, og allerede neste morgen sendte Gud en liten mark som stakk busken slik at den råtnet på rot. Igjen gjentar Jona gjennomgangstonen: ”Jeg vil heller dø enn leve”. Slik som Gud lekser opp Job, slik blir Jona nå satt på tiltalebenken. Forfatteren, en teologisk satiriker, avslutter fortellingen sin med et galgenhumoristisk tilsnitt: Du bryr deg om en busk! En busk du verken har sådd, stelt eller vannet. Hva da med Ninive? Hvor mye mer skulle ikke jeg bry meg om den byen? 120000 ”mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr”.

*

Noen skriftlærde og fariseere ville sette Jesus på plass: ”Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn”. Jesus spiller ikke det spillet, han avfeier hele leken ved å referere til sitt liv som et ”Jona-tegn”: ”For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter”.

Hva er dette gåtefulle Jona-tegnet? I samlingen av øyeblikksbilder som utgjør de fire evangeliene, møter vi et menneske som ikke bruker andre mennesker, som ikke innordner den andre i et herre-slave-mønster. Et liv som er ren, rå og urettferdig nåde. Et menneske som lever åpent, helt og fullt for den andre, uten betingelser og baktanker.

Hvem av oss har vel ikke pustet lettet ut når et menneske vi trodde var ”for godt til å være sant”, gjorde noe galt? Hvorfor bobler det en stille skadefryd i oss da? Endelig. I Jesu liv blir det for mye av det gode, for mye lys, for mye nåde. Ingen pustet lettet ut.

Jesus er som et Jona-tegn: Dette tegnet er ikke et lynnedslag som slår mennesket over ende og setter strek over tvil og spørsmål. Tegnet er en naken mann på et kors, et ensomt og forlatt menneske, akkurat som Jona i fisken. Korset er en lignelse, et tegn og et spørsmålstegn. Det er som om Gud sier: ”Er dere virkelig så sinte?”

photo-1465103692162-a9bf9c7bd0fc

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *