Da var det jul igjen

Det skjedde i de dager da facebook feeden (igjen) var full av poetiske og formanende aktualiseringer av juleevangeliet, rundt tiden avisene var fulle av ikke-gråtende barn fra Aleppo og oppskrifter til julekonfekt at Vinter lurte Julius ut i mørket og la ham i en hule. I mørket blinket det i rødt, gult, grønt og blått fra husgavlene i åsen. Klisjeene dalte ned i skjul og ”hygge” la seg som fluffy teppe over hjemmekaoset. Bunken med bildene av smilende, rene og striglede mennesker som lyste av vellykket fasade breide seg utover kjøkkenbenken. I de dagene skjedde det at jeg skrek inni puta.

Hvert år kommer julen og minner oss om inkarnasjonens mysterium – Gud blir menneske – han kom inn i vår kropp, inni vår fattigdom og lidelse. Hvert år blir han født på ny som et lite barn i en stall. Gang etter gang proklameres Han som Immanuel – Gud med oss. Vi repeterer det til det blir et hult ekko. Den ultimate klisjeen. Det folk som vandrer i mørket, får ikke se et stort lys; for det er skjult bak mengdene av gaver, ribbe, pinnekjøtt og julekaker. Over dem som bor i skyggelandet, regner klorgassen ned. Hvor ble det av barnet som ble født?

For å være ærlig har jeg ikke lyst til å feire jul i år. Jeg vil helst liste meg stille forbi den. Det blir for stor avstand mellom adventskos, julehygge og den brutale realiteten så mange av mine medmennesker lever i. Det spennet drar meg til det ytterste av meg selv. Jeg reager med avsky på fasaden av lys, feiringen av familie og tilhørighet sedimentert med utveksling av gaver. Sinnet, frustrasjonen og fortvilelsen over verdens nød og urettferdighet og min manglende evne til å endre systemet blir til en kynisme skarp nok til å drepe en drage. En kvesset kile av kynisme som kløyver relasjonene til de rundt meg og hvert øyeblikk slik at gleden renner ut. Så sitter jeg usårbar tilbake.

Men julen kommer uansett. Klokka 16:00 den 24. desember kimmer klokkene inn til julefest.

Jeg vet at min utfordring i år ikke blir å undres over at Gud lot seg føde som et sårbart menneskebarn, men om jeg kan komme til den møteplassen i sårbarhet. For min kynisme mot all julefeiring er et skjold mot både gleden og kosen og sorgen og fortvilelsen denne adventstiden har inneholdt. For sorgen og gleden er paradoksalt uløselig sammenvevd, og sårbarhet er broen i mellom de to. I gleden er fryden over det som er, men ikke trengte å være slik. Derfor springer den ut ifra savn og sorg. I sorgen er savnet over det som skulle ha vært din fryd. Derfor vil gleden alltid være i dens rot.

Så denne julen vil jeg stamme meg gjennom liturgien, fortellingen og feiringen med tårer. Jeg gråte for alt som ikke er slik det burde være og for det som skulle ha vært. Jeg vil gråte for de som faller utenfor, for de som fryser, sulter og er alene. Jeg vil gråte for de som ikke har noen tårer igjen. Med den erkjennelsen av lidelsen vi ser rundt oss vil jeg feire jul -ikke som klisje eller fasade men som protest og som opprør mot likegyldighet, tilfredshet, fråtsing, utestengelse, egoisme og vold. I den sårbarheten håper jeg å finne gleden i alt det jeg er så privilegert å ha i julen. Som Brian Andreas skrev: ”Hvem som helst kan drepe en drage…men prøv å våkne opp hver morgen å elske verden enda en gang. Det krever en virkelig helt.”

 

nvpuhmdwmja-viktoria-hall-waldhauser

 

Kommentér