Sekulariteter

Som førjulsgave fikk jeg publisert en artikkel jeg har puslet med i noen år. Den begynte som en forelesningsrekke ved NLA Mediehøgskolen Gimlekollen, der jeg skulle snakke om sekularisering og postmodernitet. Jeg valgte å snakke om tre ulike metanarrativer – store, implisitte fortellinger som later som de ikke er fortellinger – om sekularisering, og hvordan hver av disse tre støter på problemer både konseptuelt og empirisk. Jeg har holdt forelesningsserien med jevne mellomrom de siste årene, og utviklet flere typer underveis. Nå har jeg landet på fem. Det er et litt ubehjelpelig antall, rent retorisk hadde det gjort seg bedre med tre. Men jeg tror det er fem.

Ved et symposium ved NLA i Bergen presenterte jeg for et år siden en mer utarbeidet paper som nå har blitt til en fagfellevurdert artikkel i DIN – tidsskrift for religion og kultur. I artikkelen skriver jeg at de forståelsene av sekularitet (og dermed av begrepene sekularisering, sekularisme, eller postsekularitet) som sirkulerer i forskningslitteraturen kan sorteres inn i fem typer: sekularitet som et kognitivt standpunkt som et resultat av intellektuell og sivilisatorisk modning; sekularitet som moderne differensiering mellom samfunnssfærer; sekularitet som livssynsmarked; sekularitet som en utarbeidelse av konseptuelle spenninger innad i kristen teologi og liturgi; og sekularitet som et bestemt tidskonsept mediert gjennom kollektive teknologiske praksiser.

Med hver at typene presenterer jeg også en “postsekulær” kritikk som truer med å undergrave den gjeldende sekularitetsforståelsen empirisk og/eller konseptuelt. Effekten jeg håper på er at det skal bli vanskeligere å gjøre det trikset mange forskere ofte gjør når de snakker om sekularitet. Man sier for eksempel at «nei, vi er ikke sekulære på denne måten», bare for å legge til etterpå: «men på denne måten er vi det». Man hopper fra én type sekularitet til en annen uten å gjøre det klart (eller være klar over?) at det er det man gjør. Når hver av typene undergraves, derimot, så blir det ingen steder å gjemme seg. Da kan man kanskje våge å tenke videre (i begge betydninger av ordet) enn man kan innenfor de skillelinjene eldre forskere har trukket i sanden.

Det er moro å skrive om sekularitet, for selv om det er et begrep som brukes mye så får det lite udelt oppmerksomhet. Man finner det som oftest i skyggen av en eller annen forståelse av religion, som igjen behandles veldig forskjellig avhengig av hvilket faglig område man romsterer på. Men selv om det er moro så betyr det også at det er mye som skal inn på liten plass her. Det har vært mye å sette seg inn i, og det er mye jeg ikke vet (og det jeg vet forstår jeg kanskje ikke helt). Noen avsnitt kan bli litt tekniske bare fordi jeg er tvunget til å forvente at forskere på feltene jeg er innom ikke trenger guide (noe som igjen betyr at jeg er avhengig av litt godvilje fra dem). Jeg tror likevel artikkelen skulle være OK lesestoff for de fleste med over gjennomsnittlig interesse for det som rører seg innen sekularitetsforskning, enten man selv støter på temaet via sosiologi, antropologi, filosofi, teologi, historie, eller andre tilgrensende humanistiske fag.

Artikkelen er tilgjengelig, gratis og uten vederlag, på denne linken.

post-16093-philosophical-graffiti-questio-yloh

Lagre

Lagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *