Leonard Cohen og Salmenes bok

”You got me singing”, synger nylig avdøde Leonard Cohen. Den som låner øret sitt til Cohen, hører hvor han kommer fra. Fødebyen var Montréal i Canada, men blodet og blekket var jødisk. Rabbi Mordecai Finley spurte ham en gang: ”So many of your poems have the feel of Jewish liturgy. Did you consciously write something liturgical?” Til dette svarte Cohen: ”That’s what I thought I was always writing, liturgy”.

Salmenes bok er hjertet i Bibelen og blodpumpen i liturgien. 150 salmer er adressert til et ”Du”, over 2000 år før filosofen Martin Buber skrev sin Jeg og du. Bønner til et narrativt, navngitt og identifiserbart ”Du”. I samme tradisjon sang rabbi Levi Yitzchak av Berdytsjiv:

Where I wander – You./Where I ponder – You./Only You, You again, always You./You! You! You!/When I am gladdened – You./When I am saddened – You./Only You, You again, always You./You! You! You!/Sky is You. Earth is You./You above. You below./In every trend, at every end./Only You, You again, always You./You! You! You!

Hva slags bruk og funksjon har Salmenes bok hatt? Spørsmålet blir stilt av gammeltestamentleren Walter Brueggemann innledningsvis i den leseverdige essaysamlingen The Psalms and the Life of Faith. I Det gamle testamentet var salmenes setting (Sitz im Leben) og institusjonelle sammenheng en ganske annen enn i dag. Likevel er det vesentlige likhetstrekk mellom såkalt førmoderne og moderne tid. For i Salmenes bok møter vi mennesker i situasjoner der de er som ”mest sårbare i smerte, mest ekstatiske i naiv glede, mest sensitive til livet, der de er drevet ut i ytterpunktene for liv og tro, hvor all beskyttelse fra moderne rasjonalitet og gamle konvensjoner har forsvunnet eller sluttet å fungere”, skriver Brueggemann (oversatt av Erling Rimehaug).

Salmene har til alle tider blitt brukt når det ikke er andre alternativer for hånden, og det må være fordi samlingen inneholder tilstrekkelig ressursmateriale for alle tider. Salmenes bok er som den berømte elven til Heraklit, som livet selv: i stadig bevegelse fra desorientering til nyorientering – og det midt imellom, som gjerne går under status quo (orientering).

Hva mener Brueggemann med desorientering? Begrepet refererer både til psykiske og sosiale kriseerfaringer. De færreste søker vel sjelens mørke natt eller ørkenen frivillig. I kvikksanden begynner mennesket å kjempe, enten for å gjenvinne det tapte eller for å stå imot. Med profeten Jesaja utbryter mennesket i en slik livssituasjon: ”Det er ute med meg!” Og slik som Job ikke bedriver ord, er det som oftest ikke et tilgjengelig språk for mennesket i krise, det finnes simpelthen ikke. En annen måte å oversette Jesaja 6,5 på er: ”Jeg må være stille”.

I salmen til Cohen vies slike erfaringer av desorientering en linje i hvert vers:

the news is bad/the river died/the world is gone/it all looks grim/a prisoner in jail/wishing our little love would last/it all went wrong.

Nyorienteringen ankommer uventet og ubedt, som en gjest eller gave. Det er ikke snakk om naiv tilbakevending til det som var før, det tapte blir ikke funnet igjen, noe genuint nytt har skjedd – uten at mennesket dermed fornekter eller fortrenger kriseerfaringens desorientering.

Brueggemann legger dette tolkningsfilteret – orientering (status quo); desorientering; nyorientering – på Salmenes bok for å forstå dens bruk og funksjon: 1) Status quo-salmer: Denne buketten av salmer ligner et fuglebad, de er grunne og lunkne, ifølge Brueggemann. Mennesket i salmen lever under skyfri himmel, alt er tommel opp: ”Alle venter på deg, at du skal gi dem mat i rett tid. Du gir, og de sanker; du åpner hånden, og de blir mettet med det gode” (Sal 104). ”Kjære Gud, jeg har det godt” som soundtrack of our lives.

Også de salmene som tar straff- og hevnmotivet for god fisk, ”du høster som du sår”, hører hjemme i denne gruppen. Mennesket i status quo-salmene synes å leve i en ordnet og oversiktlig verden, hvor a fører til b (se for eksempel Sal 37). Funksjonen og hensikten med slike salmer er å bejae den tilstanden verden er i, særlig for de som er rike, ressurssterke og i maktposisjon. Status quo er #blessed.

2) Desorienteringens salmer: Mange av de salmene som lar seg innordne i denne gruppen, er individuelle og kollektive klagesalmer. Vi mennesker klager jo med god grunn, det er bare å skru på Dagsrevyen. ”The river died”, ”the world is gone”, ”it all looks grim”, klager Cohen. På spørsmålet om hvordan man har det, svarer man ikke lenger: ”Jo, takk, bare bra”. For man er på feil plass eller har mistet plassen sin. En av de dominerende metaforene i klagesalmer er nettopp variasjoner over the pit: ”Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen” (Sal 40).

Plages man av tungsinn, sinne, nostalgi eller forutrettethet mot den eller de ansvarlige for desorienteringen – det være seg Gud, andre mennesker (fiender), seg selv, sykdom, død eller arbeidsledighet – befinner man seg på en linje mellom to ytterligheter: aksept eller fornektelse, omfavnelse eller motstand. Salmens bok inneholder en invitasjon og et imperativ: Klag ved hjelp av disse ordene! Ikke bare er det lov, det er en lov.

I Sal 42 fylles øynene til salmisten med nostalgiens tårer: ”Dette minnes jeg, min lengsel veller fram: Til Guds hus vandret jeg i festskaren med jubelrop og lovsang”. Noe er gått tapt, noe umistelig. Salmisten er ikke redd for sin egen skygge, så i stedet for å fornekte eller fortrenge virkeligheten, setter salmisten ord på spørsmålet som jager ham/henne: ”Hvorfor har du [Gud] glemt meg, hvorfor må jeg gå og sørge mens fienden plager meg?”

Klagesalmene følger et visst mønster, de beveger seg fra 1) bønn og 2) påkallelse til 3) lovprisning – Sal 88 er unntaket (les den!). Klagen er ikke resignasjon, men en pekefinger og protesterklæring rettet mot et ”Du”: ”Gjør noe med det!” I ”You got meg singing” gjentar Cohen det lille ordet ”even” fem ganger. Til tross for alle ting, ”Du-et” har stemt stemmebåndene til vibrasjon. Bevegelsen fra bønn og påkallelse til lovprisning skal bevege Gud til å handle, slik at Gud skaper en ny tid, en plass å stå.

3) Nyorienteringens salmer: I denne kategorien hører takkesanger og hymner hjemme. Salmisten synger fordi noe nytt har skjedd, og det er ikke det gamle som bare er blitt gjenopprettet. Forventningen om forandring var fraværende, så det nye er en ren overraskelse. Reorienteringen skyldes ikke klageren, det er ”Du-et” som har handlet ”ut av det blå”, og den nye skapelsen er en gave.

Lignelsene i Lukas 15 er et eksempel på denne bevegelsen fra desorientering til nyorientering, og det gjelder særlig lignelsen om den såkalte bortkomne sønnen/datteren. På samme måte som nyorienteringens salmer gjerne blir avsluttet med en feiring (doksologi), konkluderer hovedpersonen i lignelsen med følgende: ”Nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen”.

Desorientering og nyorientering går hånd i hånd, og de står i et uoppløselig spenningsforhold til hverandre. Her er ikke enten-eller, men både-og. For selv om den bortkomne sønnen/datteren endelig er kommet hjem, bærer et slikt menneske med seg minner, sår og språk fra det som var. Hvis kirken skal synge sant og sunt om Gud, hverandre og livet, må alle 150 salmene synges i løpet av året – ikke bare status quo-salmer, even tho’ vi på overflaten er rike, ressursterke og har det meste under klam kontroll.

Det er bare å låne øret til salmisten Cohen: ”You got me singing/Even tho’ it all went wrong/You got me singing/The Hallelujah song”.

Leonard_Cohen_2127

En kommentar på “Leonard Cohen og Salmenes bok

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *