Gud har ikke en plan med livet ditt

Den pseudonyme forfatteren Elena Ferrante har skrevet 2000 sider om de to jentene Lenu og Lila. Bestevenninnene vokser opp i et patriarkalsk, rått og grått arbeiderklassestrøk i femtitallets Napoli. Deres verste mareritt er å ende opp som mødrene, drømmen er å bli forfattere. Veien ut er utdanning – koste hva det koste vil. Og kostbart blir det, for det ungdommelige begjæret etter å konstruere en annen klasseidentitet og leve et såkalt meningsfullt liv, går på den psykosomatiske helsen løs.

”Den vanskeligste tingen i verden er å være der vi er”, heter det. I Napoli-kvartetten blir jentene til unge kvinner, skal de forbli værende i hjembyen eller si adjø? Den ene følger i farens fotspor og lærer seg skomakerfaget, og hun blir ved sin lest, i alle fall for en tid. Den andre vender ryggen til Napoli, og barndommens drøm blir til hard virkelighet. Lila og Lenu representerer to veier og to valg, men kritikere og anmeldere har reist spørsmålet om romankarakterene egentlig er én og samme person. I så fall skriver Ferrante seg frem til en tidstypisk identitetskonflikt mange kjenner seg igjen i: Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

For hvem er jeg? Og hva betyr det å være seg selv? Det selvrefleksive jeg-et er som besatt, og hvis noen spør hva jeg-et heter, er svaret: ”Mitt navn er Legion, for vi er mange”. Er man ikke hjemme i seg selv, er det lett å gå seg vill når valgene er legio og friheten stor: studietilbud, yrkesretninger, livspartnere, TV-serier – til og med kirker. Er jeg Lenu eller Lila? Faren for et delirisk anfall er stor. Delirium er ifølge Store medisinske leksikon ”forvirring, forstyrrelser i hjernens funksjon. Over tid fører [delirium] til uklar eller sløret bevissthet, svekket evne til logisk tenkning, svekket sanseevne og redusert oppmerksomhet”.

Det engelske bandet Delirious? har skrevet flere hitlåter, og for noen år siden var ”History Maker” en landeplage i kristne ungdomsmiljøer i Norge. Trangen til å løfte tenåringshender mot åpen himmel var stor idet refrenget startet: ”I’m gonna be a history maker in this land”. Legg merke til bruken av personlig pronomen her: ”Jeg skal skape historie i dette landet”. Det er ikke småtterier fremtidens historieskrivere må nedtegne i sine annaler: ”kings and queens will shake”/”we’ll see dead men rise”/”the blind set free”/”we’ll see angels sing”.

Paulus var en annen landeplage i ungdomstiden. Velmenende prester og pastorer refererte ofte til urkirkens ubestridte autoritet i sine forsøk på å overbevise usikre tenåringer om å bli eller forbli kristne. Talens overskrift var ikke sjeldent ”Gud har en plan med ditt liv”, og det bibelske belegget var de bevingede ordene i Efeserbrevet 2,8: ”For vi er hans verk, skapt i Kristus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem”.

Man skulle kanskje tro at jo eldre man blir, jo enklere er det å gjennomskue det illusoriske i ungdommens grandiose fantasiforestillinger om sin egen rolle i verdenshistorien, i tillegg til at man evner å sette løsrevede bibelvers inn i sin opprinnelige sammenheng. Men mytene om at jeg-et er unikt og at Gud har en ideell blåkopi av livet vårt i tankene, er seiglivede. Og når man endelig har tatt et livsvalg, kan man ligge våken om nettene i frykt for å ha tatt feil – var dette egentlig Guds vilje og plan med livet mitt?

Tilbake til Paulus og de ferdiglagte gjerningene i Efeserbrevet. Mot slutten av Apostlenes gjerninger setter vagabonden Paulus nesen mot Roma, datidens verdenshovedstad, men før han ankommer sluttdestinasjonen, ønsker han å stikke innom Jerusalem for å feire pinse. På en av de mange rasteplassene langs reiseruten møter han noen representanter fra kirken i Efesos, og han holder en dramatisk avskjedstale til dem: ”Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke” (20,22). Etter å ha sagt adjø for aller siste gang seiler reisefølget videre over Middelhavet. Neste stopp er Tyros, som ligger i dagens Libanon. Mens skipet losses, besøker Paulus og vennene hans de kristne på stedet. ”Drevet av Ånden advarte de Paulus mot å dra til Jerusalem”, skriver Lukas (21,4).

Paulus ble kanskje ikke rammet av et delirisk anfall, men han befinner seg i en åpenbar konfliktsituasjon. Her er det to viljer og to veier som ikke lar seg forene med hverandre, selv om begge utsagnene har Den hellige ånd som avsender. Fordi ingenting i teksten tilsier at forfatteren forsøker å glatte over dissonansen, er det heller ingen av partene som har definisjonsmakten til å tolke hva som er Guds vilje og plan for Paulus.

Bare ved å introdusere en tredjepart kan de involverte få nødvendig distanse til seg selv og sin egen posisjon, skriver den sveitsiske teologen Matthias Wenk. Profeten Agabus representerer denne tredjeparten: ”Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han hendene og føttene sine. Så sa han: ’Dette sier Den hellige ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene’” (21,11). Etter at Agabus har utført sin performancekunst med tilhørende verbale tydning – som ikke inneholder ytterligere oppklarende innsikt – er det ingen av partiene som tvinger igjennom sin vilje i saken, og dermed er samtalen ikke lenger lukket og låst.

Paulus bestemmer seg uansett for å reise, ikke fordi han er blitt skråsikker på Guds plan og vilje, men fordi han er ”villig til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn”. Den andre parten i konflikten er ikke enig i beslutningen, men slår seg til ro og sier: ”La Herrens vilje skje!” Paulus dør ikke i Jerusalem, de siste årene i biografien hans ligger i mørke. At han er en ”History Maker”, er det ingen tvil om, men han ble det på en måte som man ikke engang unner sin verste fiende. Ifølge tradisjonen måtte han bøte med livet under regjeringstiden til tyrannen Nero.

Er jeg Lenu eller Lila? Begge? Og hva er Guds plan og vilje for livet mitt? I overskriften på dette innlegget har det sneket seg inn en skrivefeil, egentlig skulle det stått: ”Gud har ikke én plan med livet ditt”, altså ”plan” i entall. Guds plan er at vi – legg merke til bruken av personlig pronomen her – skal øve oss i dygdene som beskrives i Efeserbrevet 5: ”godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!” Det finnes ikke en såkalt A-plan eller B-plan eller C-plan, det finnes bare mange mulige fremtider. Så la oss øve oss i å være der vi alltid-allerede er: i familien og relasjonene, i utdanningen eller jobben, i forholdet, i kirken. Man skal ikke se ned på en slik korsmerket livsfortelling, om enn så vanlig den ser ut.

nick-tiemeyer-109668

Kommentarer (3)

Trump i Bibelen

”Make Jerusalem great again!” lød dekretet utstedt av kong Kyros på 500-tallet f.Kr. Tempelet var ødelagt, byen lå i ruiner. Bøkene Esra og Nehemja, som i jødisk tradisjon var et tobindsverk helt til 1400-tallet, forteller historien om israelittenes hjemkomst fra eksilet i Babylon og gjenoppbyggingen av Jerusalem og tempelet. Esra handler om tempelet, Nehemja tar for seg bymuren omkring Jerusalem. Tobindsverket inneholder overlappende tematikk, og protagonistene var samtidige.

De hjemvendte eksil-israelittene tilhørte Juda og Benjamins stamme, men kom tilbake til et allerede bebodd land. Et land som fløt over av etniske grupperinger med røtter i Israels slektstre, hvorav samaritanene var i majoritet. Ordren ”Make Jerusalem great again!” var eksklusivt gitt til eksil-israelittene, og da ”disse andre” tilbød en hjelpende hånd, ble de møtt med en iskald skulder.

Derfor reagerte fornærmede judeere kontant med å innlede en brevkorrespondanse med de persiske kongene, med det mål for øye å stanse arbeidet. Israel var tross alt en vasallstat, argumenterte de, og faren for forsøk på å frigjøre seg selv fra kolonimakten var overhengende. Hevnen var søt. Ved dette tidspunktet var kong Kyros’ dekret gått i glemmeboken, så byggeprosjektet ble satt på pause. Tempelet ble gjenreist etter mye om og men i 515 f.Kr., skal vi tro tradisjonen.

Og det er her Esra kommer på banen. Som utsending for kong Artaxerxes skulle han reformere Israels liv og tro. De politisk-religiøse reformene var mange, men det er særlig opphevelsen av inngåtte blandingsekteskap som stikker seg ut. Esras innovative tolkning var at illegitime ”blandingsekteskap” mellom israelitter og andre folkeslag, var hovedårsaken til det skjebnesvangre eksilet, og at bare en kontroversiell og radikal skilsmissereform kunne oppheve de guddommelige sanksjonene.

Det finnes andre tekster i Det gamle testamentet som står i et spenningsforhold til Esras innstilling til såkalte blandingsekteskap. Ruts bok er ett eksempel. Her er det avgudsdyrkelse, ikke feil etnisitet, som eventuelt er problemet.

Nehemja var Esras våpendrager, og hans oppgave var å bygge en bymur rundt Jerusalem. Likesom Esra møtte oså Nehemja motbør fra ”de andre”, men oppførte allikevel muren på rekordtid etter å ha utrustet håndverkerlauget sitt med våpen. Han ble behørig belønnet for suksessen med en guvernørpost i provinsen Juda.

De identitetspolitiske spenningene er en rød tråd i Esra-Nehemja. Det skilles sylskarpt mellom to grupper: eksilets barn og landets barn. Juda og Benjamins stamme er inngruppen, lokale judeere er utgruppen. I naboopposisjonens ånd er landets folk et reduktivt synonym for: ”alle andre”.

Dette kriteriet for tilhørighet til Israelsfolket var en ny oppfinnelse: Bare den med israelittisk mor og far var sann israelitt, og slik ble etnisitet en sentral identitetsmarkør. Selve symbolet for denne identitetspolitikken var muren, oppført av Nehemja.

So what?

Plutselig er Esra-Nehemja blitt høyaktuell igjen. St. Johns episkopale kirke, ”presidentenes kirke” på folkemunne, ligger et steinkast unna Det hvite hus. Fredag, 20.1.2017 deltok Trump, Pence og respektive familier i en seremoniell før-innsettelsesgudstjeneste i kirken. I sin tale tok hoffpredikanten Robert Jeffress utgangspunkt i nettopp Nehemjas bok.

La meg begynne der Jeffress begynner. Hva er det første som popper opp i hodet ditt når du tenker på Donald Trump? Jeffress blir påminnet om en annen stor (great) leder, som var utvalgt og utpekt av Gud.

Ja, du gjettet riktig: Trump som Nehemja.

Trump-biografen Michael d’Antonio har sagt at Trumps ønske om å lykkes er sterkere enn noen politisk overbevisning. Så hva skyldtes Nehemjas suksess? spør Jeffress. Baptistpastoren lister opp tre punkter. I det følgende skal jeg forsøke å gjengi Jeffress’ tale, men jeg vil på det sterkeste understreke at innholdet ikke reflekterer mitt eget syn.

1) Nehemja lot seg ikke distrahere av kritikerne: ”Styggen på ryggen” til Trump er kanskje mainstream media, men hvis han faktisk lytter til kritikerne, kan han like gjerne legge seg ned for å dø, mener Jeffress. Trump og Pence er jo utvalgt av Gud og valgt av folket – en bombesikker kombinasjon – og derfor advarer hoffpredikanten mot å lytte til ”den andre”. Den demokratisk valgte presidenten skal simpelthen respondere på kritikk ved å repetere Nehemjas løsenord: ”Jeg er opptatt med et stort (great) arbeid og kan ikke komme”.

2) Nehemja lot seg ikke stoppe av tilbakeslag: Forbindelseslinjene mellom eksil-israelittene i provinsen Juda og grasrota i USA er visstnok slående, skal vi tro Jeffress: ”Nasjonen [Israel] hadde vært i fangenskap i decennier, landets infrastruktur lå nede for telling”. I slike krisetider er det behov for mektige ledere, og valget falt på en kandidat som ”verken var politiker eller prest”. Da som nå. Trump og Nehemja er i samme bransje: real estate. Første steg i nasjonsbyggingen er oppføringen av muren, som ble bygd for å beskytte innbyggerne i Jerusalem mot ”angrep fra terrorister” – You see, God is NOT against building walls, som Jeffress freidig konkluderer.

3. Nehemja søkte Guds hjelp for å bli styrket (empowerment): Bak enhver suksessfull mann står Gud, forkynner Jeffress. Likesom Nehemja ba til Gud om å lykkes, må Trump knele ned for Ham (sic) som er tusen ganger større, sterkere, mektigere. Kritikk og tilbakeslag vil være skjær i sjøen, men Gud har heldigvis ”overnaturlig makt”. At USA ”aldri har hatt en president med så mange naturgaver”, hjelper vel litt også.

Jeffress avslutter sin tale med å sammensmelte slagordet i Trump-kampanjen – ”Make America Great Again” – med brokker fra Salme 33,12: ”Salig – great – er det folk som har Herren til Gud”.

I Jeffress’ tale er fortellingen om Esra-Nehemja blitt redusert til tre abstrakte lederskapsprinsipper. Den som derimot tar seg bryet med å lese hele fortellingen, får lære at de politisk-religiøse reformtiltakene initiert av Esra og Nehemja ikke førte til noen ubetinget suksess. Grasrota fulgte ikke ordrene. Fortellingssyklusen Esra-Nehemja avslutter med bønnen til en resignert Nehemja: ”Husk meg, min Gud, og regn meg dette til gode”. Det er som om han sier: ”Jeg prøvde i alle fall!”

Ingen vet hva som skjer med Trump som president. Men hvis Jeffress skal være tro mot Nehemja-analogien, må han også snakke om hvor kontroversiell Nehemja var som nasjonsbygger og identitetspolitiker. Han må spørre seg om murbyggeren kanskje burde ha handlet annerledes. Verken tempel, mur eller skilsmissereform klarte å forene Israel. Verken Esra eller Nehemja er entydige heltefigurer i fortellingen. Allerede i samtiden kritiserte og nyanserte profetene deres tolkninger, og talte om å ta imot ”den fremmede”.

Rowan Williams, den tidligere erkebiskopen av Canterbury, måtte ved flere anledninger være hoffpredikant, som Jeffress. Å uttale ordet ”Gud” var en del av erkebiskopens profesjon, men den verbale handlingen hadde rot i hans overbevisning om at teologens oppgave og mål ikke er så mye ”å tale sannhet”, som det er å ”diagnostisere usannheter og påminne fellesskapet hvor dets oppmerksomhet hører hjemme”.

Talen til baptistpastoren Robert Jeffress er et skoleeksempel på hvor viktig det er å tenke gjennom bruken av ordet ”Gud” og å rette oppmerksomhet mot hva det ikke betyr.

tba0ff3e

Lagre

Lagre

Kommentér

Teologisk battling

”Så skjedde det at Gud angret at han hadde gitt Toraen (Loven) til Israel. Gud så at de både løy og stjal og gjorde verre ting enn som så, og derfor bestemte Gud seg for å ta Toraen tilbake til himmelen. De levde uansett ikke etter den.

Folket hadde ikke noe annet valg enn å være lydige og samle inn alle Torarullene som var i verdens synagoger. Man samlet også inn alle trykte eksemplarer og kommentarene til disse. Deretter fulgte Bibelens øvrige bøker: Profetene og Skriftene, med kommentarene til disse – og kommentarene til kommentarene. Og poesien som var skrevet til disse kommentarene, samt kommentarene til poesien.

Siden kom man med hele samlingen av rabbinske kommentarer, som går under navnet Midrash. Og med kommentarene til Midrash. Man kom med Mishna, den fremste sammenstillingen av budene i Toraen. Og med alle kommentarer til Mishna, hvor Talmud er den viktigste. Og med kommentarene til Talmud. Og kommentarene til kommentarene.

Deretter fulgte de kodifiserte lovsamlingene som er resultatet av krevende studier i Talmud. Og kommentarene til disse lovsamlingene. I tillegg kom middelalderens og den moderne tids filosofiske litteratur som reflekterer over Toraen – med kommentarer til disse. Til slutt etterlot man seg hele samlingen av kabbalistiske skrifter, inklusive Sohar, som er en form for mystisk kommentar til Toraen. Og kommentarer til Sohar.

Men ved dette tidspunktet begynte det å bli overfylt i himmelen, og det var vanskelig å få plass til mer. Gud sa: ’Ok, jeg gir meg. Ta Toraen tilbake. Dere har sannelig fortjent retten til å beholde den’” (oversatt fra boken Om jag glömmar dig, Jerusalem av Syster Sofie Hamring O.P.).

Anekdoten illustrerer med all ønsket tydelighet at teologisk hermeneutikk er et dynamisk, flerstemt og uavsluttet prosjekt. Bibelen er ”den oändliga kommentaren” til ordene i Ordet, som genererer uendelig med kommentarer, på papir så vel som i konkrete kropper og kulturer. Flere av de hebraiske ordene er i seg selv flertydige fortellinger – tenk bare på shalom, shabath og Shema. Ord som rommer en verden.

Yisrael er et slikt overflødighetshorn. På overflaten refererer ”Israel” til folket og landet, men har sin fortellingsbakgrunn i patriarken Jakobs liv og levnet. Etter å ha tilranet seg førstefødselsretten og farsvelsignelsen, som juridisk sett tilhørte tvillingbroren Esau, måtte Jakob flykte for sitt liv. To tiår i landflyktighet ble siden abrupt avbrutt av guddommelig tiltale: ”Vend tilbake til fedrelandet ditt og slekten din” (1 Mos 31). I konteksten er uttrykket ”fedrelandet ditt og slekten din” en eufemisme: ”Se Esau i øynene, se døden i hvitøyet!”

På vei tilbake til hjemlandet møtte Jakob en ”mann” – teksten sier ikke noe om hvem dette er – som ut av det blå overfalt ham, og de to begynte å slåss. Midt i det blodige basketaket sa nattmennesket til Jakob: ”Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker” (1 Mos 32).

I Det gamle testamentet er navn og identitet uoppløselig forbundet med hverandre; ”hva heter du?” er det samme som: ”hvem er du?” Strid, strev, smerte er et essensielt element i navnet Yisrael. For israelsfolket er vanskelige spørsmål, tvil og nevekamp livgivende og identitetskonstituerende. Proklamasjonen ”Vi er israelsfolket!” er en bekjennelse, en påminnelse om den absolutte nødvendigheten av intellektuell, emosjonell og teologisk wrestling. For å finne seg selv, være seg selv, bli seg selv må man kjempe med nebb og klør.

Med hvem? Blant eksegetene råder det ikke konsensus. Noen tolker den gåtefulle karakteren som Jakobs indre demoner eller hans angstfylte underbevissthet – litt som Fight Club. Andre argumenterer for at ”mannen” er en engel, Jakob selv synes å tolke hendelsen som slåsskamp med Gud. Slike spørsmål og crux blir det kommentarer av.

Både hendelsen som fortellingen refererer til og de mangefasetterte fortolkningene av denne, er hermeneutiske jakobskamper. ”Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger”, skriver poeten Karin Boye. Bare fordi meningsmangfold gjør vondt og vekker ubehagelige følelser, betyr ikke det at noe er galt. I jødisk tradisjon er verbale krumspring og debatt og ubesvarte spørsmål lystbetont, en livsbejaende nytelse i seg selv. Kreativ og leken uenighet holder samtalen gående i ”uendelighet”, slik at himmelen kan fylles opp av kommentarer.

”Den som møter Jesus Kristus, møter jødedommen”, sa pave Johannes Paul II. Møt jøden Jesus som tolvåring: Om han ikke var direkte ulydig mot foreldrene sine, ligner han litt på Emil fra Lønneberget. I Lukas’ barndomsfortelling om den hellige familiens årlige pilegrimstur til Jerusalem ble Jesus igjen i storbyen, uten at foreldrene visste om det. Da de fikk nyss om forsvinningsnummeret, måtte de lete febrilsk etter ham i hele tre dager – mon tro om Maria bannet? Hvor er Willy? Jo, i tempelet: ”Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål” (Luk 2).

Ikke alle prester og pastorer liker spørsmål, i alle fall ikke hvis de blir diagnostisert som ”kritiske”. Som om kritikk er negativt, farlig eller et symptom på åndelig anemi – snarere tvert imot! Det er jo fullt mulig å lese evangeliene som en opphetet og oppglødet diskusjon mellom Jesus og forskjellige jødiske grupperinger. Ikke sjeldent er det Jesus selv som byr opp til jakobskamp ved å stille vanskelige, smertefulle spørsmål for å åpne opp det som er lukket og undertrykt.

”Men vi kan jo ta feil”, innvender noen. Selvfølgelig, det gjør vi alle, og jeg vil svare kontant med følgende boktittel: The Joy of Being Wrong. Å være menneske er å falle, for så å reise seg, igjen og igjen. Bør man ikke feire sine feil og flauser, i stedet for å late som ingenting eller fornekte at man tidligere forfektet en gitt tolkningsposisjon? Feiler man, risikerer man; risikerer man, deltar man i jakobskamper med Gud, den andre og seg selv. ”O Happy Day” bør kompletteres med et felix culpa.

Tok Jesus feil? Betydningen av konklusjonen på fortellingen om Jesus som tolvåring er ikke helt likefrem: ”Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem […] Jesus gikk fram i alder og visdom”. Hva slags kristologiske implikasjoner har utsagnet? Slike crux og spørsmål blir det kommentarer av – og konsiler.

Øvelsen i å stille spørsmål og å lytte krever ydmykhet og åpenhet i møte med den andre. Den søvnløse og deprimerte Vietnam-veteranen Travis Bickle, spilt av Robert De Niro i den klassiske filmen Taxi Driver, er ikke bærer av denne dygden, for å si det forsiktig. Travis kjører taxi i New York om nettene, og han liker ikke det han ser. Til tross for at han selv ikke har rent mel i posen – hvem har vel det? – blir han disgusted av dekadansen på gatene: prostitusjon, perversiteter, vold, narkomisbruk.

I sin jakobskamp er midnattsrytteren Travis imidlertid helt alene, og i sitt patologiske forsøk på å få bukt med lovløsheten blir han radikalisert. Den som har sett Taxi Driver glemmer ikke scenen hvor Travis står foran speilet og snakker til en innbilt fiende: ”You talkin’ to me? You talkin’ to me? You talkin’ to me? Then who the hell else are you talking… Well, I’m the only one here. Who the fuck do you think you’re talking to? Oh yeah? Ok”.

Spoiler alert: Filmen har ikke en happy ending.

Konflikt og krise er ikke et problem per se. For troens antitese er ikke jakobskamper, men en teologisk skråsikkerhet som lukker samtaler og fører til isolasjon. Begjæret etter kontroll og makt synes å være drivfjæren i skråsikkerhetens holdning. Ironisk nok er redsel skråsikkerhetens tvillingbror. Kanskje er det slik at søken etter det endelige, endegyldige svaret ikke er svaret:

En gang kom noen gamle menn på besøk til Abba Antonius i Egypt, den tidens mest kjente munk. En av dem var Abba Josef. Abba Antonius ville sette dem på prøve, siterte en tekst fra Bibelen, og spurte hva den betydde. Den yngste skulle svare først. Siden kom hver av dem med sin tolkning som best han kunne. Men den gamle svarte alle: ”Du har ikke forstått den”. Til sist sa han til Abba Josef: ”Hvordan vil du forklare det som sies her?” Han svarte: ”Jeg vet ikke”. Da sa Abba Antonius: ”Den som virkelig har funnet veien, er Abba Josef, for han sa: Jeg vet ikke” (fra Ørkenfedrenes tankespråk).

La oss fylle himmelen med kommentarer!

Skjermbilde 2017-02-08 kl. 18.10.11

Kommentér

Å se en annen vei

Den 17. juli 2015 publiserte Franklin Graham en facebook-post der han oppfordret til å stenge USAs grenser for muslimer. Han har omtalt Trump som en «Moses» for det amerikanske folket, og har lenge pleiet forholdet til den nye presidenten. Når Trump stengte grensene for muslimer ba mediene naturlig nok Graham om kommentar. Da sa Graham at dette ikke var en «bible issue». Et bredt spekter norske kristenledere er visstnok fornøyd med det svaret, og synes det er uproblematisk å invitere ham hit for å holde møtekampanje.

Kanskje det er verdt å merke seg hvordan Graham mottas blant sine evangelikale trosfeller i USA.

Flere amerikanske evangelikale ledere har påpekt at spørsmålet om hva som er såkalte «bible issues» ikke er så enkelt som Graham vil ha det til. Bibelen nevner ikke amerikansk utenrikspolitikk, skriver Mark Wingfield i Baptist News Global, men den sier mye om hvordan man skal behandle flyktninger og innvandrere. Ingen kommer utenom at akkurat dét er et «bibelsk spørsmål». Wingfield går så langt som å oppfordre til å boikotte Grahams organisasjon, noe som i det minste forteller oss hvor kontroversiell Graham er blant sine egne. Flere unge evangelikale, som Jake Raabe i The Baptist Standard, uttrykker skuffelse over Grahams bibelsyn. Raabe tilhører en generasjon som er opplært av sine eldre ledere til å se Bibelen som relevant for hele livet, ikke bare for et avgrenset åndelig område som er uavhengig av praktisk politikk. Raabe mener Grahams selektive tilnærming ikke viser sann etterfølgelse av Jesus. Det er harde ord, men det kommer altså fra konservativt evangelikalt hold.

Andre evangelikale ledere har reagert på Trumps innvandringspolitikk med helt andre ord enn Grahams. Amanda Tyler, leder for The Baptist Joint Committee for Religious Liberty, har uttalt at en trussel mot noens religiøse identitet er en trussel mot alles religionsfrihet, og at «som baptister står vi sammen med alle som forfølges på grunn av sin tro, uansett hvilken religion de tilhører». John McCullogh, leder for organisasjonen Church World Service som favner 37 evangelikale kirkesamfunn, kaller Trumps politikk diskriminerende og moralsk forkastelig. Leith Anderson, leder for National Association of Evangelicals, uttaler at «kristne har tatt imot flyktninger i 2000 år, og evangelikale kommer til å videreføre dette bibelsk oppdraget.»

De fleste flyktninger som kommer til USA får hjelp med integreringen fra kristne organisasjoner. Mens Graham velger å se en annen vei når Trump gjennomfører politikk han har oppfordret til, protesterer disse organisasjonene nettopp på bibelsk grunnlag. Jesu ord i Matteusevangeliet – «jeg var fremmed og dere tok imot meg, jeg var naken og dere kledde meg» – har inspirert organisasjoner som Lutheran Immigration and Refugee Service i snart hundre år. Organisasjonens leder, Linda Hartke, kaller omsorg for innvandrere et kjerneelement i kristentroen. Selv den konservative organisasjonen Focus on the Family, som har uttrykt at de vil tåle Trumps innvandringspolitikk enn så lenge fordi de håper han vil stramme inn abortlovgivningen, sier denne aksepten ikke er noen selvfølge siden det å ta imot innvandrere også er en «stor kristen tradisjon».

En av lederne for Southern Baptist Convention, verdens største evangelikale kirkesamfunn, Russell D. Moore, har publisert et åpent brev til president Trump i Washington Post der han på vegne av organisasjonen uttrykker stor bekymring for konsekvensene Trumps politikk kan få, ikke bare for innvandrere i USA, men for alle de evangelikale misjonærene som oppholder seg i muslimske land og hjelper flyktninger der. Disse er avhengige av gode relasjoner med både enkeltpersoner og myndigeter, noe som blir vanskeligere med Trumps politikk. Han oppfordrer administrasjonen til å innføre nødvendige endringer så fort som mulig slik at man kan fortsette å ta inn flere flyktninger, spesielt fra Syria, og til å sette menneskelig verdighet foran religiøs tilhørighet.

Dette er konservative evangelikale organisasjoner. De forkynner Kristus korsfestet og oppstanden for menneskenes synder, de vil reversere abortlovgivningen, de vil fremme tradisjonelle forståelser av kjønn og ekteskap, de driver evangeliserende virksomhet over hele verden.

Og de tar avstand fra Franklin Grahams omfavnelse av Trump og hans politikk.

Nå finnes det mange meninger om hvordan det ville se ut dersom bibelske verdier fikk prege samfunnet i større eller mindre grad. Og man kan mene mye om berømte kristne forkynnere som Franklin Graham.

Men det er rart å være vitne til at norske kristenledere som vanligvis mener at kristne verdier og kulturarv bør gjenspeiles i praktisk politikk plutselig er villige til å akseptere Grahams påståtte skille mellom kristen forkynnelse og politiske utspill. Det er merkelig å se at så mange går sammen om å gi Norges største talerstol til en forkynner som møter så mye motbør blant sine evangelikale trosfeller.

Hvis man gjennomfører dette arrangementet med støtte fra en så stor koalisjon av kristenledere vil deres villighet til å se en annen vei signalisere mye mer enn de kanskje hadde ment.

billy-graham-quotes-8

Lagre

Lagre

Kommentér

Faraos hoff

Franklin Graham er sønn av sin far. Evangelisk forkynner, anerkjent i konservative kristne miljøer, og med venner blant USAs maktelite. Klippekort til keiserens bankett.

Da Donald Trump ble president responderte Graham med ordene «De kristne gikk til stemmeurnene – og Gud viste seg!» Han har i flere senere intervjuer bekreftet at han mener Gud selv står bak utfallet av valget. Nå er ikke akkurat dét så kontroversielt i seg selv. Det er nå en gang slik med monoteisme, at det til syvende og sist er Gud som sitter med makten og ansvaret, på godt og vondt. I vår tid er dette kjent blant folk flest som et abstrakt filosofisk problem («det ondes problem»).

Men i Bibelen er det først og fremst et politisk spørsmål. Gjennom hele Det gamle testamentet er Guds motstander ikke noe åndelig vesen, men en politisk leder: farao. Av og til nevnes et monster eller to (Leviathan), og djevelen er innom så vidt det er (i Jobs bok), men da som en litt vanskelig medarbeider i Guds innerste sirkel. Men det er farao som gjennomgående presenteres som Guds motstander og fiende.

Bakgrunnen er fortellingen om farao og Moses. Farao er enehersker i Egypt, der Israelsfolket er slaver. Gud kaller Moses til å konfrontere farao og kreve folkets frihet. Moses er først motvillig, og Gud lar ham ta med seg sin eldre bror Aron for å ta seg av selve snakkingen. Farao nekter å føye seg. Først etter at Gud sender ti landeplager (som inkluderer sønnedødsfall i hver egytiske familie) lar han motvillig hebreerne forlate landet og dra ut i ørkenen med Moses i front. Ute av stand til å holde fast ved denne personlig nedverdigende beslutningen sender farao likevel hæren etter flyktningene, og Gud utsletter forfølgerne i Rødehavet. Moses mottar deretter Guds egne ord og forskrifter. På grunn av folkets stadige motvilje mot Guds utvalgte leder og uttrykte ønske om å returnere til Egypt må de vandre i ørkenen i førti år (til en generasjon stabeiser er døde) før de får gå i gang med å erobre landet Gud lovet Abrahams barn. Moses går trofast og ydmyk blant dem hele veien, og Gud bekrefter jevnlig at det er Moses som representerer Ham.

Gjennom hele den påfølgende hebraiske kanonen er farao modell for alt og alle som motarbeider Gud. Men salmedikterne og profetene gjør en interessant vri. Igjen og igjen beskrives det hvordan farao ikke ganske enkelt var Guds motstander, men at det var Gud som trakk i trådene også når farao ikke var klar over det selv. Da farao nektet å omvende seg var det egentlig Gud som gjorde hjertet hans hardt slik at Gud ved hjelp av landeplagene kunne statuere et eksempel på sin allmakt. Budskapet er at selv politiske ledere som aktivt motarbeider Guds plan selv er implisert i planen. Det er Gud som har all makt, også over sine motstanderes egenvilje, og deres politiske motstand fører bare til at Guds allmakt og ære blir understreket enda mer i neste runde.

Det er ikke et perspektiv helt uten problemer, selvfølgelig. Men hvis det var dette Graham mente ville man kunne si at han forsøkte å se det store bildet, at det virkelig ikke spilte noen rolle hvem som er farao, for Gud har kontroll uansett. Man ville kunne si med Paulus at all øvrighet er innstiftet av Gud, og at man skal adlyde så langt man kan for å leve i fred med sin neste. Man ville kunne stille seg med Martin Luther King, som brukte fortellingen om farao og Moses til å kjempe for svarte amerikaneres rettigheter: «Når slavene står sammen, da skjer det noe ved faraos hoff, og han kan ikke holde dem som slaver lenger».

Hadde det enda vært dette Graham mente, så kunne man jo strukket seg litt for å forstå ham. Han takker høflig ja til å be for farao, fordi man vet at farao – tross sine tendenser til selvforherligelse og manglende evne til å omvende seg – er et redskap i en allmektig Guds hånd.

Men Graham mener ikke dette. Han kommer ikke med en generell henvisning til at all autoritet tilhører Gud i siste instans, og at man derfor kan sette sin lit til Gud uavhengig av hvem som har makten. No, sir! Foran hundrevis av evangelikale ledere har han i stedet sammenlignet Trump ikke med farao, men med Moses og David, som Bibelen beskriver som nøkkelpersoner og forbilder spesielt utvalgt av Gud for å utføre Hans suverene vilje i historien. Moses var kanskje litt uerfaren som leder, joda. Men når folket sto imot ham var det Moses som hadde Guds øre. David hadde sine feil, joda. Men når David gjorde noe som vendte folket mot ham (danset naken foran paktens ark, for eksempel), så var det folket som tok feil og David som hadde guddommelig ryggdekning.

En gang til: Franklin Graham sammenligner ikke Trump med farao, den styrtrike og selvforherligende eneherskeren som ikke evner å omvende seg, som fører skam og lidelse over folket sitt, og som (ifølge ettertidens salmeskrivere) Gud «bruker» for å understreke sin egen allmakt. Nei, Graham sammenligner Trump med Moses, den ydmyke og selvoppofrende lederen som er utvalgt av Gud, og som fører et motvillig folk inn i Guds gode plan.

Tenk litt på det. Her er ikke Trumps presidentskap noe man må leve med i tillit til at Gud har styringen, slik som med andre presidenter av ulik politisk farge. For Graham er det er en annerledes presidentperiode vi er inne i nå. President Trump representerer Guds spesielle inngripen, i vår egen tid. Det er ikke sånn at Gud kan gjøre noe godt ut av Trumps presidentskap. For Graham er Trumps presidentskap det gode Gud gjør.

Dette er politisk-teologisk sprengstoff. For Trump har ikke akkurat vektlagt overgivelse til Gud verken i ord eller gjerning. I sin tale ved innsettelsen sa den nye presidenten at «grunnfjellet i vår politikk vil være en total hengivelse til nasjonen, og gjennom vår hengivelse til nasjonen vil vi gjenvinne vår lojalitet til hverandre». Han erklærte like godt sin egen innsettelsesdag som en nasjonal høytidsdag for «Hengivelse til Nasjonen». Den tidlige kristne kirken ble martyrer da de nektet å gjøre slike symbolske offer til den romerske keiseren.

Men for Graham er Trump, tross noen personlige svakheter, Guds salvede tjener når det gjelder å sikre de spesifikke politiske interessene til de stort sett hvite evangelikale. Trump er Guds egen inngripen i verdenspolitikken. Å bekrefte Trumps posisjon gjennom offentlig forkynnelse, bibelord og håndspåleggelse er for Graham mer enn symbolhandlinger: det er å stille seg på Guds side av historien. Dette er politisk-teologiske ord og handlinger som betyr noe. Det er å proklamere at Gud tar Trumps side hva enn Trump gjør, uansett om folket protesterer og vil ha ting slik de var før presidentinnsettelsen. Det er å si at selv om Trump eksplisitt setter opp nasjonen, ikke Gud, som det man skal hengi seg helt til, og som vil frelse oss fra uro og strid, så er han ikke Guds motstander. Han er Guds utvalgte.

Graham synes å forstå at dette er drøye ting å si. For når det passer ham sier han noe helt annet. For eksempel: Tidligere har Graham offentlig foreslått å stenge grensene for muslimer, og sammenlignet dagens situasjon med hvordan USA stengte grensene for japanere og tyskere under andre verdenskrig (uten å nevne at USA faktisk ikke er i noen «krig» med Islam).

Trump har nå gitt (en grunnlovsstridig) ordre om å stenge grensene for personer fra syv utvalgte «muslimske» land, inkludert personer med gyldige visa bosatt i USA. Det får store konsekvenser både for istykkerrevne amerikanske familier og en verdensøkonomi avhengig av relativt fri flyt av varer, tjenester, og hjerne- og arbeidskraft. Deretter erklærte Trump at kristne flyktninger skal slippes inn på bekostning av ikke-kristne flyktninger, selv om de har opplevd det samme. Resultatet er nesten nøyaktig det Franklin Graham anbefalte for et par år siden, da han oppfordret sine mange etterfølgere til å legge press på sine representanter i kongressen for å få «stengt slusene».

Hva sier så Graham når han blir konfrontert med de menneskelige konsekvensene av Trumps framferd? Jo, da er plutselig den politiske siden av saken helt borte. Mannen som i juni 2016 oppfordret konservative kristne til å hive seg inn i politikken «før det blir for sent» skifter plutselig taktikk, og mener ingenting. «Bibelen sier ikke noe om det», sier han. Da er det bare det enkle, politisk nøytrale evangeliet som gjelder. Da er han bare en ydmyk landsens forkynner som ikke blander seg i politikk og som kun ønsker å se sjeler frelst for Jesus. Da er det plutselig uten betydning at han bruker sin posisjon for å fremheve hvilke fordeler Trump kan være villig til å gi bestemte (hvite) evangelikale kristne på andres bekostning. Han gir Guds velsignelse og håndslag til en rasistisk, selvforherligende og nasjonstilbedende president som bader i urettferdig rikdom, men dette er liksom hevet over all symbolikk og alle politiske ståsteder.

Det er denne «upolitiske» og «Jesus-sentrerte» versjonen av Grahams virksomhet som fremheves når et overraskende bredt spekter av norske kristenledere nå inviterer Franklin Graham til Norge i november for å tale i Oslo Spektrum. Og det skulle ikke forundre meg om man får høre noe lignende hvis man spør disse lederne hvorfor de inviterer en forkynner som er så overbevist om at Trump er utvalgt av Gud «for en tid som denne». Man vil svare at det er viktig å adlyde øvrigheten, for den er innsatt av Gud. At man bør be for ledere uansett hvem de er eller hva de gjør. At man skal søke byens (Babylon) ve og vel og be for den, så skal det gå godt både for den og oss. At Gud kan bruke hvem som helst, til og med en som Trump.

Men dette holder ikke. For alle disse skriftstedene omtaler politiske lederskap som sammenlignes med farao. Forutsetningen for versene er at øvrighetene det er snakk om her er Guds motstandere. Bibelen beskriver en Gud som «bruker» til og med sine argeste fiender – fra farao og andre folks konger til antikrist og Satan sjøl – uten at disse er klar over at de er redskaper. Da kan selvsagt Gud «bruke» Trump, hvis det er dét det er snakk om. Men det er ikke det Graham snakker om. Graham tror ikke at Trump er farao. Han tror at Trump er Moses. At Trump er den ydmyke og tålmodige mannen som tross folkets motvilje og opprør trofast fører dem i henhold til Guds vilje. Han tror ikke Gud kan «bruke» det Trump selv gjør. Han tror Gud selv står bak det Trump gjør.

Tror disse norske kristenlederne det? Tror de, som Graham, at Trump representerer Guds inngripen i vår tid? Og om de ikke tror det, hvorfor inviterer de ham da? Hvorfor velger de å se bort fra all kritikken Graham møter også blant alminnelige amerikanske evangelikale? Tror de at de kan gi en mann som Franklin Graham månedsvis med markedsføring, Norges største innendørs arena og et titalls TV-kameraer uten at det signaliserer støtte til hans politiske teologi?

donald-trump-rnc-acceptance-speech-humble

Kommentarer (5)