Teologisk battling

”Så skjedde det at Gud angret at han hadde gitt Toraen (Loven) til Israel. Gud så at de både løy og stjal og gjorde verre ting enn som så, og derfor bestemte Gud seg for å ta Toraen tilbake til himmelen. De levde uansett ikke etter den.

Folket hadde ikke noe annet valg enn å være lydige og samle inn alle Torarullene som var i verdens synagoger. Man samlet også inn alle trykte eksemplarer og kommentarene til disse. Deretter fulgte Bibelens øvrige bøker: Profetene og Skriftene, med kommentarene til disse – og kommentarene til kommentarene. Og poesien som var skrevet til disse kommentarene, samt kommentarene til poesien.

Siden kom man med hele samlingen av rabbinske kommentarer, som går under navnet Midrash. Og med kommentarene til Midrash. Man kom med Mishna, den fremste sammenstillingen av budene i Toraen. Og med alle kommentarer til Mishna, hvor Talmud er den viktigste. Og med kommentarene til Talmud. Og kommentarene til kommentarene.

Deretter fulgte de kodifiserte lovsamlingene som er resultatet av krevende studier i Talmud. Og kommentarene til disse lovsamlingene. I tillegg kom middelalderens og den moderne tids filosofiske litteratur som reflekterer over Toraen – med kommentarer til disse. Til slutt etterlot man seg hele samlingen av kabbalistiske skrifter, inklusive Sohar, som er en form for mystisk kommentar til Toraen. Og kommentarer til Sohar.

Men ved dette tidspunktet begynte det å bli overfylt i himmelen, og det var vanskelig å få plass til mer. Gud sa: ’Ok, jeg gir meg. Ta Toraen tilbake. Dere har sannelig fortjent retten til å beholde den’” (oversatt fra boken Om jag glömmar dig, Jerusalem av Syster Sofie Hamring O.P.).

Anekdoten illustrerer med all ønsket tydelighet at teologisk hermeneutikk er et dynamisk, flerstemt og uavsluttet prosjekt. Bibelen er ”den oändliga kommentaren” til ordene i Ordet, som genererer uendelig med kommentarer, på papir så vel som i konkrete kropper og kulturer. Flere av de hebraiske ordene er i seg selv flertydige fortellinger – tenk bare på shalom, shabath og Shema. Ord som rommer en verden.

Yisrael er et slikt overflødighetshorn. På overflaten refererer ”Israel” til folket og landet, men har sin fortellingsbakgrunn i patriarken Jakobs liv og levnet. Etter å ha tilranet seg førstefødselsretten og farsvelsignelsen, som juridisk sett tilhørte tvillingbroren Esau, måtte Jakob flykte for sitt liv. To tiår i landflyktighet ble siden abrupt avbrutt av guddommelig tiltale: ”Vend tilbake til fedrelandet ditt og slekten din” (1 Mos 31). I konteksten er uttrykket ”fedrelandet ditt og slekten din” en eufemisme: ”Se Esau i øynene, se døden i hvitøyet!”

På vei tilbake til hjemlandet møtte Jakob en ”mann” – teksten sier ikke noe om hvem dette er – som ut av det blå overfalt ham, og de to begynte å slåss. Midt i det blodige basketaket sa nattmennesket til Jakob: ”Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel skal være ditt navn. For du har kjempet med Gud og mennesker” (1 Mos 32).

I Det gamle testamentet er navn og identitet uoppløselig forbundet med hverandre; ”hva heter du?” er det samme som: ”hvem er du?” Strid, strev, smerte er et essensielt element i navnet Yisrael. For israelsfolket er vanskelige spørsmål, tvil og nevekamp livgivende og identitetskonstituerende. Proklamasjonen ”Vi er israelsfolket!” er en bekjennelse, en påminnelse om den absolutte nødvendigheten av intellektuell, emosjonell og teologisk wrestling. For å finne seg selv, være seg selv, bli seg selv må man kjempe med nebb og klør.

Med hvem? Blant eksegetene råder det ikke konsensus. Noen tolker den gåtefulle karakteren som Jakobs indre demoner eller hans angstfylte underbevissthet – litt som Fight Club. Andre argumenterer for at ”mannen” er en engel, Jakob selv synes å tolke hendelsen som slåsskamp med Gud. Slike spørsmål og crux blir det kommentarer av.

Både hendelsen som fortellingen refererer til og de mangefasetterte fortolkningene av denne, er hermeneutiske jakobskamper. ”Ja visst gör det ont när knoppar brister, ont för det som växer och det som stänger”, skriver poeten Karin Boye. Bare fordi meningsmangfold gjør vondt og vekker ubehagelige følelser, betyr ikke det at noe er galt. I jødisk tradisjon er verbale krumspring og debatt og ubesvarte spørsmål lystbetont, en livsbejaende nytelse i seg selv. Kreativ og leken uenighet holder samtalen gående i ”uendelighet”, slik at himmelen kan fylles opp av kommentarer.

”Den som møter Jesus Kristus, møter jødedommen”, sa pave Johannes Paul II. Møt jøden Jesus som tolvåring: Om han ikke var direkte ulydig mot foreldrene sine, ligner han litt på Emil fra Lønneberget. I Lukas’ barndomsfortelling om den hellige familiens årlige pilegrimstur til Jerusalem ble Jesus igjen i storbyen, uten at foreldrene visste om det. Da de fikk nyss om forsvinningsnummeret, måtte de lete febrilsk etter ham i hele tre dager – mon tro om Maria bannet? Hvor er Willy? Jo, i tempelet: ”Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål” (Luk 2).

Ikke alle prester og pastorer liker spørsmål, i alle fall ikke hvis de blir diagnostisert som ”kritiske”. Som om kritikk er negativt, farlig eller et symptom på åndelig anemi – snarere tvert imot! Det er jo fullt mulig å lese evangeliene som en opphetet og oppglødet diskusjon mellom Jesus og forskjellige jødiske grupperinger. Ikke sjeldent er det Jesus selv som byr opp til jakobskamp ved å stille vanskelige, smertefulle spørsmål for å åpne opp det som er lukket og undertrykt.

”Men vi kan jo ta feil”, innvender noen. Selvfølgelig, det gjør vi alle, og jeg vil svare kontant med følgende boktittel: The Joy of Being Wrong. Å være menneske er å falle, for så å reise seg, igjen og igjen. Bør man ikke feire sine feil og flauser, i stedet for å late som ingenting eller fornekte at man tidligere forfektet en gitt tolkningsposisjon? Feiler man, risikerer man; risikerer man, deltar man i jakobskamper med Gud, den andre og seg selv. ”O Happy Day” bør kompletteres med et felix culpa.

Tok Jesus feil? Betydningen av konklusjonen på fortellingen om Jesus som tolvåring er ikke helt likefrem: ”Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem […] Jesus gikk fram i alder og visdom”. Hva slags kristologiske implikasjoner har utsagnet? Slike crux og spørsmål blir det kommentarer av – og konsiler.

Øvelsen i å stille spørsmål og å lytte krever ydmykhet og åpenhet i møte med den andre. Den søvnløse og deprimerte Vietnam-veteranen Travis Bickle, spilt av Robert De Niro i den klassiske filmen Taxi Driver, er ikke bærer av denne dygden, for å si det forsiktig. Travis kjører taxi i New York om nettene, og han liker ikke det han ser. Til tross for at han selv ikke har rent mel i posen – hvem har vel det? – blir han disgusted av dekadansen på gatene: prostitusjon, perversiteter, vold, narkomisbruk.

I sin jakobskamp er midnattsrytteren Travis imidlertid helt alene, og i sitt patologiske forsøk på å få bukt med lovløsheten blir han radikalisert. Den som har sett Taxi Driver glemmer ikke scenen hvor Travis står foran speilet og snakker til en innbilt fiende: ”You talkin’ to me? You talkin’ to me? You talkin’ to me? Then who the hell else are you talking… Well, I’m the only one here. Who the fuck do you think you’re talking to? Oh yeah? Ok”.

Spoiler alert: Filmen har ikke en happy ending.

Konflikt og krise er ikke et problem per se. For troens antitese er ikke jakobskamper, men en teologisk skråsikkerhet som lukker samtaler og fører til isolasjon. Begjæret etter kontroll og makt synes å være drivfjæren i skråsikkerhetens holdning. Ironisk nok er redsel skråsikkerhetens tvillingbror. Kanskje er det slik at søken etter det endelige, endegyldige svaret ikke er svaret:

En gang kom noen gamle menn på besøk til Abba Antonius i Egypt, den tidens mest kjente munk. En av dem var Abba Josef. Abba Antonius ville sette dem på prøve, siterte en tekst fra Bibelen, og spurte hva den betydde. Den yngste skulle svare først. Siden kom hver av dem med sin tolkning som best han kunne. Men den gamle svarte alle: ”Du har ikke forstått den”. Til sist sa han til Abba Josef: ”Hvordan vil du forklare det som sies her?” Han svarte: ”Jeg vet ikke”. Da sa Abba Antonius: ”Den som virkelig har funnet veien, er Abba Josef, for han sa: Jeg vet ikke” (fra Ørkenfedrenes tankespråk).

La oss fylle himmelen med kommentarer!

Skjermbilde 2017-02-08 kl. 18.10.11

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *