Trump i Bibelen

”Make Jerusalem great again!” lød dekretet utstedt av kong Kyros på 500-tallet f.Kr. Tempelet var ødelagt, byen lå i ruiner. Bøkene Esra og Nehemja, som i jødisk tradisjon var et tobindsverk helt til 1400-tallet, forteller historien om israelittenes hjemkomst fra eksilet i Babylon og gjenoppbyggingen av Jerusalem og tempelet. Esra handler om tempelet, Nehemja tar for seg bymuren omkring Jerusalem. Tobindsverket inneholder overlappende tematikk, og protagonistene var samtidige.

De hjemvendte eksil-israelittene tilhørte Juda og Benjamins stamme, men kom tilbake til et allerede bebodd land. Et land som fløt over av etniske grupperinger med røtter i Israels slektstre, hvorav samaritanene var i majoritet. Ordren ”Make Jerusalem great again!” var eksklusivt gitt til eksil-israelittene, og da ”disse andre” tilbød en hjelpende hånd, ble de møtt med en iskald skulder.

Derfor reagerte fornærmede judeere kontant med å innlede en brevkorrespondanse med de persiske kongene, med det mål for øye å stanse arbeidet. Israel var tross alt en vasallstat, argumenterte de, og faren for forsøk på å frigjøre seg selv fra kolonimakten var overhengende. Hevnen var søt. Ved dette tidspunktet var kong Kyros’ dekret gått i glemmeboken, så byggeprosjektet ble satt på pause. Tempelet ble gjenreist etter mye om og men i 515 f.Kr., skal vi tro tradisjonen.

Og det er her Esra kommer på banen. Som utsending for kong Artaxerxes skulle han reformere Israels liv og tro. De politisk-religiøse reformene var mange, men det er særlig opphevelsen av inngåtte blandingsekteskap som stikker seg ut. Esras innovative tolkning var at illegitime ”blandingsekteskap” mellom israelitter og andre folkeslag, var hovedårsaken til det skjebnesvangre eksilet, og at bare en kontroversiell og radikal skilsmissereform kunne oppheve de guddommelige sanksjonene.

Det finnes andre tekster i Det gamle testamentet som står i et spenningsforhold til Esras innstilling til såkalte blandingsekteskap. Ruts bok er ett eksempel. Her er det avgudsdyrkelse, ikke feil etnisitet, som eventuelt er problemet.

Nehemja var Esras våpendrager, og hans oppgave var å bygge en bymur rundt Jerusalem. Likesom Esra møtte oså Nehemja motbør fra ”de andre”, men oppførte allikevel muren på rekordtid etter å ha utrustet håndverkerlauget sitt med våpen. Han ble behørig belønnet for suksessen med en guvernørpost i provinsen Juda.

De identitetspolitiske spenningene er en rød tråd i Esra-Nehemja. Det skilles sylskarpt mellom to grupper: eksilets barn og landets barn. Juda og Benjamins stamme er inngruppen, lokale judeere er utgruppen. I naboopposisjonens ånd er landets folk et reduktivt synonym for: ”alle andre”.

Dette kriteriet for tilhørighet til Israelsfolket var en ny oppfinnelse: Bare den med israelittisk mor og far var sann israelitt, og slik ble etnisitet en sentral identitetsmarkør. Selve symbolet for denne identitetspolitikken var muren, oppført av Nehemja.

So what?

Plutselig er Esra-Nehemja blitt høyaktuell igjen. St. Johns episkopale kirke, ”presidentenes kirke” på folkemunne, ligger et steinkast unna Det hvite hus. Fredag, 20.1.2017 deltok Trump, Pence og respektive familier i en seremoniell før-innsettelsesgudstjeneste i kirken. I sin tale tok hoffpredikanten Robert Jeffress utgangspunkt i nettopp Nehemjas bok.

La meg begynne der Jeffress begynner. Hva er det første som popper opp i hodet ditt når du tenker på Donald Trump? Jeffress blir påminnet om en annen stor (great) leder, som var utvalgt og utpekt av Gud.

Ja, du gjettet riktig: Trump som Nehemja.

Trump-biografen Michael d’Antonio har sagt at Trumps ønske om å lykkes er sterkere enn noen politisk overbevisning. Så hva skyldtes Nehemjas suksess? spør Jeffress. Baptistpastoren lister opp tre punkter. I det følgende skal jeg forsøke å gjengi Jeffress’ tale, men jeg vil på det sterkeste understreke at innholdet ikke reflekterer mitt eget syn.

1) Nehemja lot seg ikke distrahere av kritikerne: ”Styggen på ryggen” til Trump er kanskje mainstream media, men hvis han faktisk lytter til kritikerne, kan han like gjerne legge seg ned for å dø, mener Jeffress. Trump og Pence er jo utvalgt av Gud og valgt av folket – en bombesikker kombinasjon – og derfor advarer hoffpredikanten mot å lytte til ”den andre”. Den demokratisk valgte presidenten skal simpelthen respondere på kritikk ved å repetere Nehemjas løsenord: ”Jeg er opptatt med et stort (great) arbeid og kan ikke komme”.

2) Nehemja lot seg ikke stoppe av tilbakeslag: Forbindelseslinjene mellom eksil-israelittene i provinsen Juda og grasrota i USA er visstnok slående, skal vi tro Jeffress: ”Nasjonen [Israel] hadde vært i fangenskap i decennier, landets infrastruktur lå nede for telling”. I slike krisetider er det behov for mektige ledere, og valget falt på en kandidat som ”verken var politiker eller prest”. Da som nå. Trump og Nehemja er i samme bransje: real estate. Første steg i nasjonsbyggingen er oppføringen av muren, som ble bygd for å beskytte innbyggerne i Jerusalem mot ”angrep fra terrorister” – You see, God is NOT against building walls, som Jeffress freidig konkluderer.

3. Nehemja søkte Guds hjelp for å bli styrket (empowerment): Bak enhver suksessfull mann står Gud, forkynner Jeffress. Likesom Nehemja ba til Gud om å lykkes, må Trump knele ned for Ham (sic) som er tusen ganger større, sterkere, mektigere. Kritikk og tilbakeslag vil være skjær i sjøen, men Gud har heldigvis ”overnaturlig makt”. At USA ”aldri har hatt en president med så mange naturgaver”, hjelper vel litt også.

Jeffress avslutter sin tale med å sammensmelte slagordet i Trump-kampanjen – ”Make America Great Again” – med brokker fra Salme 33,12: ”Salig – great – er det folk som har Herren til Gud”.

I Jeffress’ tale er fortellingen om Esra-Nehemja blitt redusert til tre abstrakte lederskapsprinsipper. Den som derimot tar seg bryet med å lese hele fortellingen, får lære at de politisk-religiøse reformtiltakene initiert av Esra og Nehemja ikke førte til noen ubetinget suksess. Grasrota fulgte ikke ordrene. Fortellingssyklusen Esra-Nehemja avslutter med bønnen til en resignert Nehemja: ”Husk meg, min Gud, og regn meg dette til gode”. Det er som om han sier: ”Jeg prøvde i alle fall!”

Ingen vet hva som skjer med Trump som president. Men hvis Jeffress skal være tro mot Nehemja-analogien, må han også snakke om hvor kontroversiell Nehemja var som nasjonsbygger og identitetspolitiker. Han må spørre seg om murbyggeren kanskje burde ha handlet annerledes. Verken tempel, mur eller skilsmissereform klarte å forene Israel. Verken Esra eller Nehemja er entydige heltefigurer i fortellingen. Allerede i samtiden kritiserte og nyanserte profetene deres tolkninger, og talte om å ta imot ”den fremmede”.

Rowan Williams, den tidligere erkebiskopen av Canterbury, måtte ved flere anledninger være hoffpredikant, som Jeffress. Å uttale ordet ”Gud” var en del av erkebiskopens profesjon, men den verbale handlingen hadde rot i hans overbevisning om at teologens oppgave og mål ikke er så mye ”å tale sannhet”, som det er å ”diagnostisere usannheter og påminne fellesskapet hvor dets oppmerksomhet hører hjemme”.

Talen til baptistpastoren Robert Jeffress er et skoleeksempel på hvor viktig det er å tenke gjennom bruken av ordet ”Gud” og å rette oppmerksomhet mot hva det ikke betyr.

tba0ff3e

Lagre

Lagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *