Gud har ikke en plan med livet ditt

Den pseudonyme forfatteren Elena Ferrante har skrevet 2000 sider om de to jentene Lenu og Lila. Bestevenninnene vokser opp i et patriarkalsk, rått og grått arbeiderklassestrøk i femtitallets Napoli. Deres verste mareritt er å ende opp som mødrene, drømmen er å bli forfattere. Veien ut er utdanning – koste hva det koste vil. Og kostbart blir det, for det ungdommelige begjæret etter å konstruere en annen klasseidentitet og leve et såkalt meningsfullt liv, går på den psykosomatiske helsen løs.

”Den vanskeligste tingen i verden er å være der vi er”, heter det. I Napoli-kvartetten blir jentene til unge kvinner, skal de forbli værende i hjembyen eller si adjø? Den ene følger i farens fotspor og lærer seg skomakerfaget, og hun blir ved sin lest, i alle fall for en tid. Den andre vender ryggen til Napoli, og barndommens drøm blir til hard virkelighet. Lila og Lenu representerer to veier og to valg, men kritikere og anmeldere har reist spørsmålet om romankarakterene egentlig er én og samme person. I så fall skriver Ferrante seg frem til en tidstypisk identitetskonflikt mange kjenner seg igjen i: Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

For hvem er jeg? Og hva betyr det å være seg selv? Det selvrefleksive jeg-et er som besatt, og hvis noen spør hva jeg-et heter, er svaret: ”Mitt navn er Legion, for vi er mange”. Er man ikke hjemme i seg selv, er det lett å gå seg vill når valgene er legio og friheten stor: studietilbud, yrkesretninger, livspartnere, TV-serier – til og med kirker. Er jeg Lenu eller Lila? Faren for et delirisk anfall er stor. Delirium er ifølge Store medisinske leksikon ”forvirring, forstyrrelser i hjernens funksjon. Over tid fører [delirium] til uklar eller sløret bevissthet, svekket evne til logisk tenkning, svekket sanseevne og redusert oppmerksomhet”.

Det engelske bandet Delirious? har skrevet flere hitlåter, og for noen år siden var ”History Maker” en landeplage i kristne ungdomsmiljøer i Norge. Trangen til å løfte tenåringshender mot åpen himmel var stor idet refrenget startet: ”I’m gonna be a history maker in this land”. Legg merke til bruken av personlig pronomen her: ”Jeg skal skape historie i dette landet”. Det er ikke småtterier fremtidens historieskrivere må nedtegne i sine annaler: ”kings and queens will shake”/”we’ll see dead men rise”/”the blind set free”/”we’ll see angels sing”.

Paulus var en annen landeplage i ungdomstiden. Velmenende prester og pastorer refererte ofte til urkirkens ubestridte autoritet i sine forsøk på å overbevise usikre tenåringer om å bli eller forbli kristne. Talens overskrift var ikke sjeldent ”Gud har en plan med ditt liv”, og det bibelske belegget var de bevingede ordene i Efeserbrevet 2,8: ”For vi er hans verk, skapt i Kristus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem”.

Man skulle kanskje tro at jo eldre man blir, jo enklere er det å gjennomskue det illusoriske i ungdommens grandiose fantasiforestillinger om sin egen rolle i verdenshistorien, i tillegg til at man evner å sette løsrevede bibelvers inn i sin opprinnelige sammenheng. Men mytene om at jeg-et er unikt og at Gud har en ideell blåkopi av livet vårt i tankene, er seiglivede. Og når man endelig har tatt et livsvalg, kan man ligge våken om nettene i frykt for å ha tatt feil – var dette egentlig Guds vilje og plan med livet mitt?

Tilbake til Paulus og de ferdiglagte gjerningene i Efeserbrevet. Mot slutten av Apostlenes gjerninger setter vagabonden Paulus nesen mot Roma, datidens verdenshovedstad, men før han ankommer sluttdestinasjonen, ønsker han å stikke innom Jerusalem for å feire pinse. På en av de mange rasteplassene langs reiseruten møter han noen representanter fra kirken i Efesos, og han holder en dramatisk avskjedstale til dem: ”Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke” (20,22). Etter å ha sagt adjø for aller siste gang seiler reisefølget videre over Middelhavet. Neste stopp er Tyros, som ligger i dagens Libanon. Mens skipet losses, besøker Paulus og vennene hans de kristne på stedet. ”Drevet av Ånden advarte de Paulus mot å dra til Jerusalem”, skriver Lukas (21,4).

Paulus ble kanskje ikke rammet av et delirisk anfall, men han befinner seg i en åpenbar konfliktsituasjon. Her er det to viljer og to veier som ikke lar seg forene med hverandre, selv om begge utsagnene har Den hellige ånd som avsender. Fordi ingenting i teksten tilsier at forfatteren forsøker å glatte over dissonansen, er det heller ingen av partene som har definisjonsmakten til å tolke hva som er Guds vilje og plan for Paulus.

Bare ved å introdusere en tredjepart kan de involverte få nødvendig distanse til seg selv og sin egen posisjon, skriver den sveitsiske teologen Matthias Wenk. Profeten Agabus representerer denne tredjeparten: ”Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han hendene og føttene sine. Så sa han: ’Dette sier Den hellige ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mannen som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene’” (21,11). Etter at Agabus har utført sin performancekunst med tilhørende verbale tydning – som ikke inneholder ytterligere oppklarende innsikt – er det ingen av partiene som tvinger igjennom sin vilje i saken, og dermed er samtalen ikke lenger lukket og låst.

Paulus bestemmer seg uansett for å reise, ikke fordi han er blitt skråsikker på Guds plan og vilje, men fordi han er ”villig til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn”. Den andre parten i konflikten er ikke enig i beslutningen, men slår seg til ro og sier: ”La Herrens vilje skje!” Paulus dør ikke i Jerusalem, de siste årene i biografien hans ligger i mørke. At han er en ”History Maker”, er det ingen tvil om, men han ble det på en måte som man ikke engang unner sin verste fiende. Ifølge tradisjonen måtte han bøte med livet under regjeringstiden til tyrannen Nero.

Er jeg Lenu eller Lila? Begge? Og hva er Guds plan og vilje for livet mitt? I overskriften på dette innlegget har det sneket seg inn en skrivefeil, egentlig skulle det stått: ”Gud har ikke én plan med livet ditt”, altså ”plan” i entall. Guds plan er at vi – legg merke til bruken av personlig pronomen her – skal øve oss i dygdene som beskrives i Efeserbrevet 5: ”godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!” Det finnes ikke en såkalt A-plan eller B-plan eller C-plan, det finnes bare mange mulige fremtider. Så la oss øve oss i å være der vi alltid-allerede er: i familien og relasjonene, i utdanningen eller jobben, i forholdet, i kirken. Man skal ikke se ned på en slik korsmerket livsfortelling, om enn så vanlig den ser ut.

nick-tiemeyer-109668

3 kommentarer på “Gud har ikke en plan med livet ditt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *