Problemet

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 

En privilegert mann stiller et spørsmål han selv synes lyder intelligent og sofistikert. Et sånt spørsmål som forutsetter at det neppe finnes noe fasitsvar, men som likevel (eller nettopp derfor) sporer til lange kveldssamtaler over halvfulle rødvinsglass i sommerstuen. En kamp med abstrakte problemstillinger som føres fra tilbakelent posisjon i godstolen helt uten fare for tap av ansikt eller posisjon. Hvor nestekjærlig er det egentlig mulig å være, sånn realistisk sett? Hvor setter man strek for den hjelpen man gir andre?

Jesus nekter å være med på leken. I stedet forteller han en lignelse om en mann som blir overfalt, etterlatt som død, forbigått av to religiøse ledere, og deretter hjulpet av en forbipasserende fremmedkulturell med feil gudstro: en samaritan.

«Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» «Den som viste barmhjertighet mot ham.» 

Feilen vi ofte gjør er å (i motsetning til Jesus) ta den privilegerte mannens spørsmål alvorlig. Ikke så rart, kanskje; det er vårt eget spørsmål. Og poenget vi dermed tar med oss fra lignelsen, er at vi bør hjelpe alle trengende, spesielt de som er utenfor våre egne kretser og som vi kanskje har litt fordommer mot – fattige, innvandrere, skeive, ikke-hvite, eller andre. Som om Jesus sier at vi skal hjelpe alle vi møter, uansett om de er samaritaner eller ei.

Det er bare dét, at hvis denne tolkningen skal bli stående må vi endre fortellingen sånn at den handler om hvordan en privilegert mann dro ut for å hjelpe skadede folk i veikanten, også når de viste seg å være samaritaner. Sånn var det ikke. I stedet er lignelsen en finurlig korreksjon av det opprinnelige spørsmålet: Hvem er din neste, spør du? Vel, hvem var den overfalte mannens neste? Med andre ord: Jesus tvinger den privilegerte spørsmålsstilleren til å identifisere seg med den nakne og skadede i fortellingen: Forholdet mellom deg og de andre er helt motsatt av det du tror. Du er ikke i en posisjon der utfordringen er å vurdere hvem som er verdig din hjelp. Du er naken. Du er trengende. Du er totalt avhengig av hjelp fra noen du ser på som avhengige av deg og din hjelp.

Som hvit, vestlig, ciskjønnet middelklassemann mellom 30 og 60 tilhører jeg verdens mest privilegerte minoritet. Nå er det ofte sånn med privilegier at det først er når man ikke har dem at man blir klar over dem. Jeg har utfordringer og motbakker, jeg som andre. Livet mitt krever en viss innsats. Jeg føler meg ikke privilegert.

Derfor er det nærmest umulig for meg å akseptere at jeg er problemet. At mine privilegier verken er fortjente eller tilfeldige, men stjålne. At noen andre betaler, noen andre lider, noen andre fryser, noen andre dør. Når jeg av og til blir klar over at jeg er privilegert, så er mitt første spørsmål: Hvordan kan jeg hjelpe? Hva kan jeg gjøre? Hvor kan jeg sende penger, klær og ting jeg har liggende? Hvor skal jeg sette en realistisk grense for min overveldende omsorg for menneskene…?

I dette er jeg som den lovkyndige. Lignelsen om den skadde mannen og samaritanen er myntet på meg. Men den er ikke ment å inspirere meg til å hjelpe de jeg vurderer som trengende. Den sier at det er jeg som trenger hjelp, og det fra de jeg antar trenger min hjelp.

Som et siste lite stikk setter Jesus opp den utstøtte som forbilde for den privilegerte mannen:

«Gå du og gjør likeså.»

Det er som han sier: “Du er skadet og i desperat behov for hjelp. Se nå på den utstøtte, lær av ham, ta i mot fra ham.” Nestekjærlighet er altså ikke å sveipe inn som en superhelt og frelse de utstøtte med bruktmarkeder, vekslepenger eller deling av memes i sosiale medier. Nestekjærlighet er ikke å måle hvor mye av BNP jeg har gitt uten tanke på om det endrer systemet som skapte lidelsen i utgangspunktet, og om det er et system jeg nyter godt av.

Lignelsen om samaritanen byr meg å lytte til de som protesterer mot meg og mot den livsstilen jeg tar for gitt. De som lider på baksiden av mine medaljer, de som allerede aksjonerer for å endre et system som favoriserer meg. Om de trenger noe fra meg, er det først og fremst min erkjennelse av det de allerede vet: at  problemet de står overfor er meg.

Kommentarer (1)

Silence: Kirken på denne verdens yttergrense

I sin anmeldelse (‘«Silence»: Kristendommens yttergrense‘, Aftenposten 1. mars) av Martin Scorseses film Silence sier Erlend Loe at han ikke klarer å relatere seg til dens ’religiøse grublerier’. En film som handler om jesuittenes misjon i Japan på 1600-tallet blir for fjern for Loe, og som selverklært hedning finner han ikke mye mer å si enn at filmen er for opptatt av religiøse problemstillinger. Med denne innstillingen forstår Loe hverken det religiøse eller det politiske budskapet i filmen. Han overser dermed også dens aktualitet.

Silence bygger på en bok av Shūsaku Endō og følger to jesuitter som risikerer liv og helse når de reiser til Japan for å ta kontakt med en prest som har forrådt sin tro. Mens de forsøker å finne den bortkomne presten får de kontakt med forfulgte kristne som tvinges til å velge mellom troen og livet. Selv blir de to jesuittene Sebastião Rodrigues og Francisco Garupe tatt til fange og blir ofre for den japanske ’inkvisitoren’. Snart må de stille seg umulige spørsmål om deres egen tro, om skyld og uskyld, og Guds nærvær i deres liv og arbeid.

Loe stiller seg utenforstående til de mange komplekse problemstillingene som kommer frem i en tilsynelatende fjern religiøs fortid og sier at han er glad for at ’den kristne misjoneringen møtte sin overmann i Japan.’ Det er kanskje ikke overraskende at Loe synes det er vanskelig å se noen felles grunn med karakterene i filmen. Som nordmenn kan vi finne vår viktigste kobling til jesuittene i den mindre kjente setningen av grunnlovens såkalte jødeparagraf: ’Jesuitter og Munkeodener maae ikke taales.’ Utestengningen av både jødene og jesuittene hadde utspring i nasjonsbyggernes frykt for grupper som satte egne identiteter over den nasjonale. For den moderne nasjonalstaten var slike grupper alltid problematiske og ble sett på som en trussel mot dens suverenitet. Religionspolitisk kom de i konflikt med det protestantiske prinsippet om at statslederen bestemte nasjonens religiøse tilknytning.

Ignatius av Loyola grunnla Jesuittordenen under motreformasjonen på 1500-tallet. Hans teologi og spiritualitet satte tonen for ordenens organisering og visjon. Jesuittenes livsinnstilling handler om å finnes en plass i spenningen mellom en åndelighet som betoner individets direkte relasjon til Gud og en teologisk universalisme som insisterer på at spor av Jesus Kristus er å finne alle steder og tider, uavhengig av kultur og nasjon. For sekulære myndigheter fremstår de derfor ofte som ukontrollerbare individer som har en kirkelig tilhørighet som går ut over og er viktigere enn den nasjonale ved at den er underlagt en kristen identitet.

Loe overser den politiske problematikken som spilles ut i Silence. Er jesuittenes budskap en universell sannhet eller representerer de bare Portugals interesser? Kan misjon skilles fra imperialisme? Dette betimelige spørsmålet blir stilt av den japanske ’inkvisitoren’ til jesuitter som har identiteter som Portugisere, menn og prester, samtidig som de forkynner et budskap som ikke er bundet av disse kulturelle og politiske kategoriene. For Rodrigues’ del spilles denne spenningen ut i hans ønske om å høre Guds stemme, et ønske om et ord som bekrefter at han ikke bare handler ut i fra egen eller hjemnasjonens interesser, men fra en universell sannhet.

Disse spørsmålene hører ikke til en fjern fortid, men leder helt frem til dagens politiske og religiøse debatt. Som historikeren Larry Siedentorp nylig har argumentert, med mange før ham, har den moderne liberale livsanskuelsen opphav i den kristne tradisjonen. Den liberale ideen om det selvstendige og frie individet kan spores helt tilbake til apostelen Paulus’ budskap om en identitet som går forut for de lokale og nasjonale: ’Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus’ (Galaterne 3,28). Men denne liberale sekulariseringen av det kristne individet har vist seg vanskelig å holde ved like. Mennesker på flukt og har opplevd at menneskerettigheter slett ikke er universelle i det øyeblikk de mister sitt nasjonale medlemskap. Det liberale felleskap er også en historisk betinget kategori som nødvendigvis ekskluderer de som ikke passer inn i den, og har en tendens til å bli identisk med det nasjonale felleskap.

En av reaksjonene til liberalismens kollaps er kulturrelativismen. Vi ser et glimt av denne i Loes anmeldelse når han retorisk kommenterer jesuittenes arbeid i Japan: ’Som om vi hadde noe å lære dem.’ Den svarer på maktmisbruk i den universelle sannhetens navn ved å benekte all sannhet. Til tross for dens ydmykhet er relativismen uholdbar og risikerer å anerkjenne status quo, da den ikke har noe sted å kritisere fra. Det er Rodrigues’ kristne tro som gir ham et håp om at det kan finnes felleskap og medmenneskelighet som ikke kan reduseres til kulturelle eller storpolitiske maktkamper. Dessuten må vi nevne at jesuittenes tro på at spor av sannhet kan finnes alle steder medførte et like stort ønske om å lære som å lære bort.

I en tid hvor liberalismens hegemoni må vike plass for identitetspolitikk eller nasjonalisme, åpner Silence en viktig debatt om vår tids store samfunnsproblemer. Mens identitetspolitikken stadig leter etter nye grupper hvis selvoppfattelse må anerkjennes og rettigheter ivaretas, baserer partiledere som Marie Le Pen sin politikk på tom nasjonal identitet (’Frankrike for franskmenn’). I den forbindelse spør Silence om det i dag fortsatt er mulig å tro på en politikk som tar identiteter og tilhørigheter på alvor, uten at den reduseres til en ren maktkamp mellom disse.

Jesuittenes mål er å leve i, uten å være av verden. De som befinner seg i denne mellomposisjonen må alltid spørre seg om de er misjonærer eller imperialister, om de handler av kjærlighet eller egennytte. Ærlighet og uselviskhet kan aldri garanteres og må av den grunn påventes i stillhet. Det er derfor Silence dramatiserer hvordan et liv ser ut når man tror og håper på et felleskap som befinner seg, ikke hinsides, men på denne blodige verdens yttergrense.

Foto: Paramount
Foto: Paramount
Kommentér

Bibelsk faste

”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt”. Slik innleder den litterære wrestleren Karl Ove Knausgård sitt feberhete romanprosjekt på 3266 sider. I den uforglemmelige åpningssetningen speiles livets enkle mysterium: Det er farlig å leve, man kan dø av det.

Kirkens liturgiske hjerte slår også så lenge det kan, men det stopper snart. Askeonsdag er begynnelsen på slutten. Da blir pannen tatovert med askekorset: to dødssymboler i ett. Askeonsdag er startskuddet for den tiden i kirkeåret som blir kalt ”den store fasten”. Troen og livet synker mot tilværelsens laveste punkt, og i førti dager og førti netter – foruten søndager – er man i koma, som en levende død.

Det kristne livet er ikke bare en fest, det er også et karneval. Opprinnelig er ordet karneval et konkret og kroppslig krav: ”Farvel til kjøttet!” Kjøttetere blir fleksitarianere i fasten, helt frem til oppstandelsesdagen. Hvis det er for mye forlangt – tenk bare på fredagstacoen! – er det flust av andre måter å faste på. Ingen grunn til å faste fra fasten, altså. Ifølge den klosterregelen som tradisjonelt er blitt tilskrevet Benedikt av Nursia, skal munker og nonner blant mye annet ”bruke tid på å lese” i fastetiden: ”Hver og en skal få en bok fra biblioteket som han/hun skal lese fra begynnelse til slutt. Disse bøkene skal deles ut ved begynnelsen av fasten”.

Nordmenn er lesere, og i snitt pløyer vi oss gjennom 15 bøker i året. Men ”den viktigste teksten som noen gang er skrevet”, for å tale med Knausgård, synes ikke å bli lest i særlig grad. I fjor gjennomførte TNS gallup en undersøkelse om nordmenns bibellesevaner på vegne av Bibelselskapet. Til tross for at 67 % av de spurte har tilgang til en Bibel eller et nytestamente, tørket kun 18 % støvet av den i løpet av 2015. Videre viser undersøkelsen at 6 % leser i Bibelen på ukentlig basis, og bare 3 % åpner den daglig.

Se for deg et ustabilt tårn med 66 bøker stablet oppå hverandre. Den som har en Bibel liggende på nattbordet, har et minibibliotek samlet mellom to stive permer. Strengt tatt er ikke Bibelen én bok; det greske ordet ta biblia betyr ”bøkene”. Over 40 forfattere og redaktører har bidratt med stort og smått til samlingen. De eldste delene er trolig fra 700-600 år f.Kr., de yngste delene ble skrevet ned rundt år 100 e.Kr. Sjangermessig ligner Bibelen andre biblioteker, for her finnes poesi og prosa, erotisk litteratur og noveller, personlige fortellinger og lovbøker, pregnante visdomsord og apokalypser.

På biskop Johannes Krysostomos’ tid, det vil si 300-tallet, måtte man punge ut med en hel årslønn for et enkelteksemplar av Johannesevangeliet. Årsaken til den skyhøye prisen var følgende: En hel saueflokk måtte slaktes for å få tilstrekkelig med materiale til Johannesevangeliet, og i tillegg skulle slakteren, garveren og skriveren ha lønn for svette og strev. Hvis Johannesevangeliet var like kostbart i dag, mon tro hvor mange som hadde gått til anskaffelse av et eksemplar?

En av de mest iøynefallende forskjellene mellom antikkens bibelbøker og vår moderne Bibelutgave er fraværet av kapitler og vers i de antikke håndskriftene. Kapittelinndelingen ble innført første gang på 1200-tallet, versinndelingen var fullført på midten av 1500-tallet. Mens majoriteten av de biblene som blir utgitt i dag ligner et juridisk dokument, ser avskrifter av Johannesevangeliet mer ut som en moderne roman.

”The medium is the message”, skrev Marshall McLuhan i boken Understanding Media: The Extensions of Man. Det betyr at formen medierer innholdet, at formen former bruken. Men mediet er ikke bare budskapet, The Medium is the Massage, som McLuhan skrev tre år senere. ”Den lille Bibel” er et illustrerende eksempel: Ikke rent få kan Joh 3,16 by heart, men har aldri lest Johannesevangeliet i sin helhet. Hva slags taus teologi impliserer en slik bibelbruk? Evangelisten skrev jo aldri ”den lille bibelen”, han skrev en hel bok.

Den tilsynelatende uskyldige kapittel- og versinndelingen veileder og letter lesingen, og er i seg selv et tolkningsfilter, men faren og fristelsen er å redusere minibiblioteket og respektive enkeltskrifter til magiske mannakorn. Det vil si at man skummer gjennom ”dagens bibelvers” på en elektronisk opplyst skjerm, men aldri leser Johannesevangeliet – selv om det bare tar rundt regnet 60 minutter.

Leser vi annen litteratur på den måten? Plukker frem bind 3 av Min Kamp av Knausgård, slår opp på side 16 og drøvtygger noen setninger: ”Som jeg funderte på det. Hvordan kunne de lukte redsel? Hvordan luktet redsel? Og gikk det an å late som om man ikke var redd, slik at bikkjene luktet det, og ikke merket den egentlige følelsen som da lå like under?”

I bestselgeren Being Christian lister Rowan Williams opp fire praksiser som har vært bærebjelker i kirkens tro og liv: dåp, Bibel, nattverd og bønn. Å lese og å lytte til Ordet i Bibelen har karakterisert kristne til alle tider. Men det er lettere sagt enn gjort, for leser man de 66 forskjellige bøkene som om det er en håndbok i systematikk, står problemene i kø, og slår man opp i minibiblioteket for å få svar på eksistensielle spørsmål, er det kanskje bedre å spørre Siri på iPhone.

Som konsulent for Bibelselskapet lærte Knausgård at de hellige tekstene ”fortsatt styrer vår oppfattelse av virkeligheten, samtidig som det er en av de eldste tekstene vi har, og dermed en av de mest fremmede. Du kommer knapt lenger unna livet i Oslo eller Stockholm […], den sinnssyke velstanden der, enn det tørftige, folkeknappe, nådeløse livet som beskrives i Mosebøkene”. Bibelen ligner dermed på klesskapet i Narnia-bøkene. I barnebokserien av C.S. Lewis åpner det seg en verden av muligheter for de fire barna Lucy, Edmund, Peter og Susan. Den sakramentale inngangsporten til den nye og fremmede verden i verden er det gamle klesskapet.

Knausgård har uttalt at da han var hjelpemann på Bibelen, lærte han seg kunsten å lese. Å bli kjent i og med bibelens nye og fremmede verdener tar tid. Så det er bare å senke skuldrene, vi har god tid. Faktisk førti dager og førti netter. Gjør som munker og nonner har gjort i historien: Slå opp i Johannesprologen og les boken i sin helhet, fra begynnelse til slutt. Skal vi tro gallupundersøkelsen referert til ovenfor, er det på høy tid å øve seg i kunsten å lese Jesus-fortellingen.

o-ASH-WEDNESDAY-facebook
Foto: Huffington Post

Lagre

Lagre

Kommentér