Bibelsk faste

”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt”. Slik innleder den litterære wrestleren Karl Ove Knausgård sitt feberhete romanprosjekt på 3266 sider. I den uforglemmelige åpningssetningen speiles livets enkle mysterium: Det er farlig å leve, man kan dø av det.

Kirkens liturgiske hjerte slår også så lenge det kan, men det stopper snart. Askeonsdag er begynnelsen på slutten. Da blir pannen tatovert med askekorset: to dødssymboler i ett. Askeonsdag er startskuddet for den tiden i kirkeåret som blir kalt ”den store fasten”. Troen og livet synker mot tilværelsens laveste punkt, og i førti dager og førti netter – foruten søndager – er man i koma, som en levende død.

Det kristne livet er ikke bare en fest, det er også et karneval. Opprinnelig er ordet karneval et konkret og kroppslig krav: ”Farvel til kjøttet!” Kjøttetere blir fleksitarianere i fasten, helt frem til oppstandelsesdagen. Hvis det er for mye forlangt – tenk bare på fredagstacoen! – er det flust av andre måter å faste på. Ingen grunn til å faste fra fasten, altså. Ifølge den klosterregelen som tradisjonelt er blitt tilskrevet Benedikt av Nursia, skal munker og nonner blant mye annet ”bruke tid på å lese” i fastetiden: ”Hver og en skal få en bok fra biblioteket som han/hun skal lese fra begynnelse til slutt. Disse bøkene skal deles ut ved begynnelsen av fasten”.

Nordmenn er lesere, og i snitt pløyer vi oss gjennom 15 bøker i året. Men ”den viktigste teksten som noen gang er skrevet”, for å tale med Knausgård, synes ikke å bli lest i særlig grad. I fjor gjennomførte TNS gallup en undersøkelse om nordmenns bibellesevaner på vegne av Bibelselskapet. Til tross for at 67 % av de spurte har tilgang til en Bibel eller et nytestamente, tørket kun 18 % støvet av den i løpet av 2015. Videre viser undersøkelsen at 6 % leser i Bibelen på ukentlig basis, og bare 3 % åpner den daglig.

Se for deg et ustabilt tårn med 66 bøker stablet oppå hverandre. Den som har en Bibel liggende på nattbordet, har et minibibliotek samlet mellom to stive permer. Strengt tatt er ikke Bibelen én bok; det greske ordet ta biblia betyr ”bøkene”. Over 40 forfattere og redaktører har bidratt med stort og smått til samlingen. De eldste delene er trolig fra 700-600 år f.Kr., de yngste delene ble skrevet ned rundt år 100 e.Kr. Sjangermessig ligner Bibelen andre biblioteker, for her finnes poesi og prosa, erotisk litteratur og noveller, personlige fortellinger og lovbøker, pregnante visdomsord og apokalypser.

På biskop Johannes Krysostomos’ tid, det vil si 300-tallet, måtte man punge ut med en hel årslønn for et enkelteksemplar av Johannesevangeliet. Årsaken til den skyhøye prisen var følgende: En hel saueflokk måtte slaktes for å få tilstrekkelig med materiale til Johannesevangeliet, og i tillegg skulle slakteren, garveren og skriveren ha lønn for svette og strev. Hvis Johannesevangeliet var like kostbart i dag, mon tro hvor mange som hadde gått til anskaffelse av et eksemplar?

En av de mest iøynefallende forskjellene mellom antikkens bibelbøker og vår moderne Bibelutgave er fraværet av kapitler og vers i de antikke håndskriftene. Kapittelinndelingen ble innført første gang på 1200-tallet, versinndelingen var fullført på midten av 1500-tallet. Mens majoriteten av de biblene som blir utgitt i dag ligner et juridisk dokument, ser avskrifter av Johannesevangeliet mer ut som en moderne roman.

”The medium is the message”, skrev Marshall McLuhan i boken Understanding Media: The Extensions of Man. Det betyr at formen medierer innholdet, at formen former bruken. Men mediet er ikke bare budskapet, The Medium is the Massage, som McLuhan skrev tre år senere. ”Den lille Bibel” er et illustrerende eksempel: Ikke rent få kan Joh 3,16 by heart, men har aldri lest Johannesevangeliet i sin helhet. Hva slags taus teologi impliserer en slik bibelbruk? Evangelisten skrev jo aldri ”den lille bibelen”, han skrev en hel bok.

Den tilsynelatende uskyldige kapittel- og versinndelingen veileder og letter lesingen, og er i seg selv et tolkningsfilter, men faren og fristelsen er å redusere minibiblioteket og respektive enkeltskrifter til magiske mannakorn. Det vil si at man skummer gjennom ”dagens bibelvers” på en elektronisk opplyst skjerm, men aldri leser Johannesevangeliet – selv om det bare tar rundt regnet 60 minutter.

Leser vi annen litteratur på den måten? Plukker frem bind 3 av Min Kamp av Knausgård, slår opp på side 16 og drøvtygger noen setninger: ”Som jeg funderte på det. Hvordan kunne de lukte redsel? Hvordan luktet redsel? Og gikk det an å late som om man ikke var redd, slik at bikkjene luktet det, og ikke merket den egentlige følelsen som da lå like under?”

I bestselgeren Being Christian lister Rowan Williams opp fire praksiser som har vært bærebjelker i kirkens tro og liv: dåp, Bibel, nattverd og bønn. Å lese og å lytte til Ordet i Bibelen har karakterisert kristne til alle tider. Men det er lettere sagt enn gjort, for leser man de 66 forskjellige bøkene som om det er en håndbok i systematikk, står problemene i kø, og slår man opp i minibiblioteket for å få svar på eksistensielle spørsmål, er det kanskje bedre å spørre Siri på iPhone.

Som konsulent for Bibelselskapet lærte Knausgård at de hellige tekstene ”fortsatt styrer vår oppfattelse av virkeligheten, samtidig som det er en av de eldste tekstene vi har, og dermed en av de mest fremmede. Du kommer knapt lenger unna livet i Oslo eller Stockholm […], den sinnssyke velstanden der, enn det tørftige, folkeknappe, nådeløse livet som beskrives i Mosebøkene”. Bibelen ligner dermed på klesskapet i Narnia-bøkene. I barnebokserien av C.S. Lewis åpner det seg en verden av muligheter for de fire barna Lucy, Edmund, Peter og Susan. Den sakramentale inngangsporten til den nye og fremmede verden i verden er det gamle klesskapet.

Knausgård har uttalt at da han var hjelpemann på Bibelen, lærte han seg kunsten å lese. Å bli kjent i og med bibelens nye og fremmede verdener tar tid. Så det er bare å senke skuldrene, vi har god tid. Faktisk førti dager og førti netter. Gjør som munker og nonner har gjort i historien: Slå opp i Johannesprologen og les boken i sin helhet, fra begynnelse til slutt. Skal vi tro gallupundersøkelsen referert til ovenfor, er det på høy tid å øve seg i kunsten å lese Jesus-fortellingen.

o-ASH-WEDNESDAY-facebook
Foto: Huffington Post

Lagre

Lagre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *