Silence: Kirken på denne verdens yttergrense

I sin anmeldelse (‘«Silence»: Kristendommens yttergrense‘, Aftenposten 1. mars) av Martin Scorseses film Silence sier Erlend Loe at han ikke klarer å relatere seg til dens ’religiøse grublerier’. En film som handler om jesuittenes misjon i Japan på 1600-tallet blir for fjern for Loe, og som selverklært hedning finner han ikke mye mer å si enn at filmen er for opptatt av religiøse problemstillinger. Med denne innstillingen forstår Loe hverken det religiøse eller det politiske budskapet i filmen. Han overser dermed også dens aktualitet.

Silence bygger på en bok av Shūsaku Endō og følger to jesuitter som risikerer liv og helse når de reiser til Japan for å ta kontakt med en prest som har forrådt sin tro. Mens de forsøker å finne den bortkomne presten får de kontakt med forfulgte kristne som tvinges til å velge mellom troen og livet. Selv blir de to jesuittene Sebastião Rodrigues og Francisco Garupe tatt til fange og blir ofre for den japanske ’inkvisitoren’. Snart må de stille seg umulige spørsmål om deres egen tro, om skyld og uskyld, og Guds nærvær i deres liv og arbeid.

Loe stiller seg utenforstående til de mange komplekse problemstillingene som kommer frem i en tilsynelatende fjern religiøs fortid og sier at han er glad for at ’den kristne misjoneringen møtte sin overmann i Japan.’ Det er kanskje ikke overraskende at Loe synes det er vanskelig å se noen felles grunn med karakterene i filmen. Som nordmenn kan vi finne vår viktigste kobling til jesuittene i den mindre kjente setningen av grunnlovens såkalte jødeparagraf: ’Jesuitter og Munkeodener maae ikke taales.’ Utestengningen av både jødene og jesuittene hadde utspring i nasjonsbyggernes frykt for grupper som satte egne identiteter over den nasjonale. For den moderne nasjonalstaten var slike grupper alltid problematiske og ble sett på som en trussel mot dens suverenitet. Religionspolitisk kom de i konflikt med det protestantiske prinsippet om at statslederen bestemte nasjonens religiøse tilknytning.

Ignatius av Loyola grunnla Jesuittordenen under motreformasjonen på 1500-tallet. Hans teologi og spiritualitet satte tonen for ordenens organisering og visjon. Jesuittenes livsinnstilling handler om å finnes en plass i spenningen mellom en åndelighet som betoner individets direkte relasjon til Gud og en teologisk universalisme som insisterer på at spor av Jesus Kristus er å finne alle steder og tider, uavhengig av kultur og nasjon. For sekulære myndigheter fremstår de derfor ofte som ukontrollerbare individer som har en kirkelig tilhørighet som går ut over og er viktigere enn den nasjonale ved at den er underlagt en kristen identitet.

Loe overser den politiske problematikken som spilles ut i Silence. Er jesuittenes budskap en universell sannhet eller representerer de bare Portugals interesser? Kan misjon skilles fra imperialisme? Dette betimelige spørsmålet blir stilt av den japanske ’inkvisitoren’ til jesuitter som har identiteter som Portugisere, menn og prester, samtidig som de forkynner et budskap som ikke er bundet av disse kulturelle og politiske kategoriene. For Rodrigues’ del spilles denne spenningen ut i hans ønske om å høre Guds stemme, et ønske om et ord som bekrefter at han ikke bare handler ut i fra egen eller hjemnasjonens interesser, men fra en universell sannhet.

Disse spørsmålene hører ikke til en fjern fortid, men leder helt frem til dagens politiske og religiøse debatt. Som historikeren Larry Siedentorp nylig har argumentert, med mange før ham, har den moderne liberale livsanskuelsen opphav i den kristne tradisjonen. Den liberale ideen om det selvstendige og frie individet kan spores helt tilbake til apostelen Paulus’ budskap om en identitet som går forut for de lokale og nasjonale: ’Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus’ (Galaterne 3,28). Men denne liberale sekulariseringen av det kristne individet har vist seg vanskelig å holde ved like. Mennesker på flukt og har opplevd at menneskerettigheter slett ikke er universelle i det øyeblikk de mister sitt nasjonale medlemskap. Det liberale felleskap er også en historisk betinget kategori som nødvendigvis ekskluderer de som ikke passer inn i den, og har en tendens til å bli identisk med det nasjonale felleskap.

En av reaksjonene til liberalismens kollaps er kulturrelativismen. Vi ser et glimt av denne i Loes anmeldelse når han retorisk kommenterer jesuittenes arbeid i Japan: ’Som om vi hadde noe å lære dem.’ Den svarer på maktmisbruk i den universelle sannhetens navn ved å benekte all sannhet. Til tross for dens ydmykhet er relativismen uholdbar og risikerer å anerkjenne status quo, da den ikke har noe sted å kritisere fra. Det er Rodrigues’ kristne tro som gir ham et håp om at det kan finnes felleskap og medmenneskelighet som ikke kan reduseres til kulturelle eller storpolitiske maktkamper. Dessuten må vi nevne at jesuittenes tro på at spor av sannhet kan finnes alle steder medførte et like stort ønske om å lære som å lære bort.

I en tid hvor liberalismens hegemoni må vike plass for identitetspolitikk eller nasjonalisme, åpner Silence en viktig debatt om vår tids store samfunnsproblemer. Mens identitetspolitikken stadig leter etter nye grupper hvis selvoppfattelse må anerkjennes og rettigheter ivaretas, baserer partiledere som Marie Le Pen sin politikk på tom nasjonal identitet (’Frankrike for franskmenn’). I den forbindelse spør Silence om det i dag fortsatt er mulig å tro på en politikk som tar identiteter og tilhørigheter på alvor, uten at den reduseres til en ren maktkamp mellom disse.

Jesuittenes mål er å leve i, uten å være av verden. De som befinner seg i denne mellomposisjonen må alltid spørre seg om de er misjonærer eller imperialister, om de handler av kjærlighet eller egennytte. Ærlighet og uselviskhet kan aldri garanteres og må av den grunn påventes i stillhet. Det er derfor Silence dramatiserer hvordan et liv ser ut når man tror og håper på et felleskap som befinner seg, ikke hinsides, men på denne blodige verdens yttergrense.

Foto: Paramount
Foto: Paramount

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *