Problemet

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 

En privilegert mann stiller et spørsmål han selv synes lyder intelligent og sofistikert. Et sånt spørsmål som forutsetter at det neppe finnes noe fasitsvar, men som likevel (eller nettopp derfor) sporer til lange kveldssamtaler over halvfulle rødvinsglass i sommerstuen. En kamp med abstrakte problemstillinger som føres fra tilbakelent posisjon i godstolen helt uten fare for tap av ansikt eller posisjon. Hvor nestekjærlig er det egentlig mulig å være, sånn realistisk sett? Hvor setter man strek for den hjelpen man gir andre?

Jesus nekter å være med på leken. I stedet forteller han en lignelse om en mann som blir overfalt, etterlatt som død, forbigått av to religiøse ledere, og deretter hjulpet av en forbipasserende fremmedkulturell med feil gudstro: en samaritan.

«Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» «Den som viste barmhjertighet mot ham.» 

Feilen vi ofte gjør er å (i motsetning til Jesus) ta den privilegerte mannens spørsmål alvorlig. Ikke så rart, kanskje; det er vårt eget spørsmål. Og poenget vi dermed tar med oss fra lignelsen, er at vi bør hjelpe alle trengende, spesielt de som er utenfor våre egne kretser og som vi kanskje har litt fordommer mot – fattige, innvandrere, skeive, ikke-hvite, eller andre. Som om Jesus sier at vi skal hjelpe alle vi møter, uansett om de er samaritaner eller ei.

Det er bare dét, at hvis denne tolkningen skal bli stående må vi endre fortellingen sånn at den handler om hvordan en privilegert mann dro ut for å hjelpe skadede folk i veikanten, også når de viste seg å være samaritaner. Sånn var det ikke. I stedet er lignelsen en finurlig korreksjon av det opprinnelige spørsmålet: Hvem er din neste, spør du? Vel, hvem var den overfalte mannens neste? Med andre ord: Jesus tvinger den privilegerte spørsmålsstilleren til å identifisere seg med den nakne og skadede i fortellingen: Forholdet mellom deg og de andre er helt motsatt av det du tror. Du er ikke i en posisjon der utfordringen er å vurdere hvem som er verdig din hjelp. Du er naken. Du er trengende. Du er totalt avhengig av hjelp fra noen du ser på som avhengige av deg og din hjelp.

Som hvit, vestlig, ciskjønnet middelklassemann mellom 30 og 60 tilhører jeg verdens mest privilegerte minoritet. Nå er det ofte sånn med privilegier at det først er når man ikke har dem at man blir klar over dem. Jeg har utfordringer og motbakker, jeg som andre. Livet mitt krever en viss innsats. Jeg føler meg ikke privilegert.

Derfor er det nærmest umulig for meg å akseptere at jeg er problemet. At mine privilegier verken er fortjente eller tilfeldige, men stjålne. At noen andre betaler, noen andre lider, noen andre fryser, noen andre dør. Når jeg av og til blir klar over at jeg er privilegert, så er mitt første spørsmål: Hvordan kan jeg hjelpe? Hva kan jeg gjøre? Hvor kan jeg sende penger, klær og ting jeg har liggende? Hvor skal jeg sette en realistisk grense for min overveldende omsorg for menneskene…?

I dette er jeg som den lovkyndige. Lignelsen om den skadde mannen og samaritanen er myntet på meg. Men den er ikke ment å inspirere meg til å hjelpe de jeg vurderer som trengende. Den sier at det er jeg som trenger hjelp, og det fra de jeg antar trenger min hjelp.

Som et siste lite stikk setter Jesus opp den utstøtte som forbilde for den privilegerte mannen:

«Gå du og gjør likeså.»

Det er som han sier: “Du er skadet og i desperat behov for hjelp. Se nå på den utstøtte, lær av ham, ta i mot fra ham.” Nestekjærlighet er altså ikke å sveipe inn som en superhelt og frelse de utstøtte med bruktmarkeder, vekslepenger eller deling av memes i sosiale medier. Nestekjærlighet er ikke å måle hvor mye av BNP jeg har gitt uten tanke på om det endrer systemet som skapte lidelsen i utgangspunktet, og om det er et system jeg nyter godt av.

Lignelsen om samaritanen byr meg å lytte til de som protesterer mot meg og mot den livsstilen jeg tar for gitt. De som lider på baksiden av mine medaljer, de som allerede aksjonerer for å endre et system som favoriserer meg. Om de trenger noe fra meg, er det først og fremst min erkjennelse av det de allerede vet: at  problemet de står overfor er meg.

En kommentar på “Problemet

  • Takk for denne teksten! Den kommer jeg til å ta med meg og dele. Selv om jeg sliter litt med å få helt grep om det. Jeg har selv tenkt over at jesus svar er noe annet enn det han blir spurt om.. Spennende! Ny innsikt er forfriskende!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *