Gjesteinnlegg: Er gaven mulig?

Dette er et gjesteinnlegg skrevet av Filip Rasmussen, student ved Det Teologiske Menighetsfakultet og redaktør av tidsskriftet Ung Teologi. 


“Ingenting kjøpes dyrere enn det man får som gave. Hvis du ikke gir dobbelt tilbake, så sier andre at du er utakknemlig. Gaven forplikter og giveren har et krav på deg. Slik er det i det sekulære liv: det er bedre å betale for noe enn å få det som gave.” Martin Luther bemerker her i en preken over første mosebok fra 1527 det vi kan kalle gavens problem. Dette er et problem som ligger dypt plantet i våre liv og sosiale relasjoner: Gaven synes alltid å befinne seg midt i en evig dans av gi-og-ta der egeninteressen leder an.

Den franske filosofen Jacques Derrida fører dette problemet til dets ytterste konsekvens. Hvis gaven per definisjon befinner seg utenfor det økonomiske, og hvis sirkelen er et symbol på det økonomiske i den forstand at når noe gis kommer noe tilbake, må en ekte gave være utenfor det sirkulære – utenfor det som alltid returnerer. Bare et autonomt subjekt som handler helt av egen kraft uten påvirkning fra, hensyn til eller respons fra den andre kan gi en ekte gave.

Derrida førsøker her å problematisere vår definisjon av fenomenet “gave”. Grunnleggende sett må gaven være noe annet enn økonomi og kontrakt. Det betyr at hva vi i dagliglivet kaller gaver, som for eksempel en bursdagsgave, sjeldent er virkelige (eller rene) gaver, men heller noe som overføres i en kontekst av sosiale forventninger og obligasjoner. I følge Derrida må gaven passere fra giver til mottaker uten noen form for retur fra mottakeren, fordi en retur “forurenser” gaven slik at den ikke lenger kan kalles en ren gave. Spørsmålet blir derfor: Kan vi tenke oss rene gaver, uten forpliktelse eller retur, gaver som slik sett befinner seg utenfor det økonomiske?

Problemet for Derrida er at gaven alltid synes å gi tilbake, selv om det som returnerer bare er av symbolsk betydning. Giveren gis tilbake følelsen av å være “en som gir” og hvis gaven mottas etableres han i et sosialt ujevnt forhold overfor den som har mottatt. Mottakeren på sin side gir tilbake gjennom bare det å velge å motta: Gavens resepsjon er i seg selv en retur. Også gjennom hans takk for gaven, hans takknemlighet og anerkjennelse av giveren, trer han inn i sirkelen.

Dette vil si at vi aldri helt klarer å virkeliggjøre gaven i samsvar med det vi tenker en gave skal være. Og ikke bare det, vi klarer ikke en gang å tenke gaven i seg selv, fordi selve begrepet er det man i filosofien kaller aporetisk – at tanken på et punkt stoppes av paradokser eller selvmotsigelser i begrepet selv. Gaven blir derfor et symbol på det umulige.

Derridas skepsis oppfordrer oss til å tenke på nytt Guds forhold til verden i skapelse og frelse. Hvis vi for eksempel kaller skapelsens goder for gaver, kan de da også gis sammen med forpliktelser som bestemmer om gavene forblir gaver? Hvis Gud straffer for feil bruk av sine gaver – som om de ikke virkelig var våre til å begynne med, men heller bare på lån til oss – var de da virkelig gaver? Det synes at hvis Guds gave settes i relasjon til begreper som lån, belønning og straff, står man i fare for å undergrave hele gaveaspektet.

Et annet problem er at en konsistent forståelse av ensidige gaver der giveren er helt aktiv og mottakeren passiv undergraver gavens relasjonalitet. Hvis vi forstår nåden som en ensidig og ren gave blir det nemlig vanskelig å snakke om anerkjennelse og takknemlighet. Vår lovprisning kan sies å stå i fare for å problematisere Guds gaver som rene og ensidige. Det kan synes som om Guds gaver bare kan være gaver hvis de ikke responderes til, fordi en respons i følge Derridas skeptiske logikk ville ha undergravet gaven som gave.

John Milbank er en av flere teologer de siste årene som har gjort gaven til et sentralt tema i sin teologi. Han ser på Derrida som “konservativ”, i den forstand at han starter fra en tradisjonell forståelse av gaven – at den befinner seg i det ensidige og blir tilintetgjort i det sirkulære.

Gavens virkelighet befinner seg derimot for Milbank nettopp i det sirkulære, eller rettere sagt i det gjensidige. Slik sett sier han egentlig ikke noe nytt; antropologer har siden Marcel Mauss forstått gaver som et grunnleggende sosialt fenomen. Men det Milbank sier, som ikke bare er en gjentagelse av antropologene, er at det vi kaller “gave” faktisk kan finne sted i den evige dansen av gi-og-ta.

Når Milbank velger å forstå gaven som grunnleggende sett gjensidig, må han forklare hvordan gaven unngår å bare være reduserbar til skjult kontrakt og transaksjon. I boken Being Reconciled uttrykker Milbank dette slik: “If there is a gift that can truly be, then this must be the event of reciprocal but asymmetrical and non-identically repeated exchange.” For at en gave skal kunne skilles fra en transaksjon må den (vanligvis) imøtegås av en forsinket retur, ellers blir returgaven bare et oppgjør med utestående gjeld. Det vil si at det er ingen tvingende eller umiddelbar nødvendighet å gi tilbake. Gaven som gis tilbake må også være ikke-identisk gjentagelse av den som ble gitt: Man gir ikke bare tilbake det samme, men heller noe passende i en ny kontekst på og på en ny måte.

I tillegg til å skille gaven fra kontrakt gjennom å vektlegge forsinket retur og ikke-identisk gjentagelse, må Milbank kunne forklare hvordan disse kjennetegnene ikke bare er elementer i en selvtjenende strategi, slik som Derrida (og antropologene) antyder.

Her inntar Milbank et radikalt standpunkt: Menneskelig gaveutveksling er bare virkelig mulig som en rekke forsinkede, kreative og ikke-identiske responser til den guddommelige gaven. “Vi elsker fordi han elsket oss først” (1 Joh 4:19). Agape bryter inn i historien gjennom kirken og “renser” det evige gi-og-ta, slik at den ekte gaven kan finne sted. Kristen kjærlighet blir dermed det som sikrer gavens virkelighet.

For Milbank bygger nemlig en forståelse av gaven som ensidig på et for sterkt skille mellom eros og agape – henholdsvis begjærende og givende kjærlighet. Eros kan aldri helt skilles fra agape, fordi kjærlighet aldri er tilfredsstilt bare som eierskap – som en ensidig gave – men befinner seg i stedet alltid i spenningen mellom å få og gi tilbake.

Hvis vi dermed ikke følger Anders Nygren i å forstå agape som uselvisk, ofrende kjærlighet i motsetning til den begjærende og lengtende kjærligheten som er eros, vil vi kunne forstå at agape grunnleggende sett er utveksling av gaver. Det er altså en korrelasjon mellom vår forståelse av gaven og agape: gaven forteller oss hva agape er, samtidig som agape forteller oss hvordan gaven kan være mulig.

En rent ensidig gave ekskluderer en ekte relasjon mellom partene fordi den forbyr mottakerens ønske om å gi noe tilbake til giveren. Hvis vi i stedet forstår gaven relatert til det gjensidige, søker Guds gaver alltid mottakerens respons. Strengt tatt kan vi ikke gi noe tilbake til Gud (Rom 11:35), men gaver følger heller ikke en økonomisk logikk her. Fordi en gave ikke er det samme som kontrakt, er det eneste som virkelig betyr noe å gi tilbake noe passende. Dette ligner gaveutveksling innad i en familie der foreldrene gir til sitt barn: Det finnes ikke en forventning om å få tilbake noe av identisk verdi, men likevel er det en forventning om å motta tilbake noe passende barnets muligheter – i det minste barnets takknemlighet, respons og bruk av gaven.

Nåden som gave kan derfor aldri forstås helt uten respons. Derfor kan man heller aldri forstå mottakeren av nåden som helt passiv. Men Augustins vektlegging av “samarbeid med nåden” gis en ny vri her: Mottakerens retur kan i seg selv forstås som en ikke-identisk og forsinket gjentagelse av den opprinnelige gaven. Dermed kan man fastholde Gud som giver uten å gi avkall på menneskets egen aktivitet.

Diskusjonen rundt “gaven” forstyrrer gamle kategorier og tvinger oss til tenke på nytt. Hvis Gud er giver av alle ting, bærer alle ting med seg et preg av å være en gave. Da er det heller ikke rart at dette konseptet blir så grunnleggende; det er av betydning for hele vår tilværelse.

Kommentér

Sadomasochisme

I en scene i den russiske klassikeren Brødrene Karamasov skildrer Fjodor Dostojevskij de siste timene til en elsket munk ved navn Zosima. Klosterets eldste har viselig nok samlet medbrødre og venner av Zosima i dødens venteværelse for en lang avskjedssamtale. Før siste utpust forteller munken sitt liv, og han begynner med barndommens gullkantede minner: ”Jeg hadde den gang en bok, en bibelhistorie med vakre bilder, som het Hundre og fire hellige historier fra Det gamle og Det nye testamente”.

Den døendes livsfortelling er sammenvevd med barndommens bibelhistorier: Job, Ester, Jona, Jesu lignelser, helgenbiografier. Noen av tekstene er umulig å lese ”uten tårer”, innrømmer Fader Zosima, for i de litterære scenene ser han ”Guds herlighet”. ”Og hva er vel Kristi ord uten et levende eksempel?” spør Zosima.

Uten eksempler og uten imitasjon er det ikke noe menneskelig liv eller sivilisasjon, ingen kunst eller kultur, ingen dygd eller hellighet. Og det begynner allerede ved mors bryst: Fra fødselen av lærer barnet språk og kommuniserer seg selv ved hjelp av den sosiale andre. Et banalt eksempel: Babyen hermer når man rekker tunge til henne. Vi blir til i andre menneskers blikk og bilde, og våre livsfortellinger formes og dannes i høyspenningen mellom eksempel og etterfølgelse. Se bare på tenåringsserien 13 Reasons Why på Netflix, og du får 13 gode grunner til å ta på hvite silkehansker i møte med venner og fiender.

Å være et subjekt innebærer med nødvendighet å være født, tiltalt, sett, hørt, berørt. Vi er alltid-allerede i relasjon; utenfor relasjon, ingen selvbevissthet. Mennesket fødes inn i en eksisterende språkverden, og før vi deltar i den pågående samtalen, er enhver reseptiv og responsiv. En antropologi hvor subjektet blir fremstilt som et selvregulerende system, et causa sui-prosjekt, impliserer altså en infantil illusjon om at identitet ikke blir til over tid i relasjon, dialog og gjensidig aksept av nærhet og distanse.

Relasjoner er risikofylte greier. Uten eksempler og uten imitasjon er det ikke noe menneskelig rot eller rivalisering, ikke kommunikasjonssvikt eller krangler, ingen dødssynd. I sin teologiske memoarbok, Bekjennelser, skriver Augustin at slangen sniker seg inn i paradiset før vi lærer å gå på to bein: ”Om barnekroppen er maktlaus, er ikkje dermed barnesjela skuldlaus. Eg stod ein gong sjølv og såg på en liten gut som var sint; han kunne ikkje tale enno, men bleik av sinne og olm i augo såg han på sògbror sin”.

Ved mors varme diebryst vekkes det en sykdom til døden, misunnelsen, som er en av de mest uhåndterlige og uspiselige av de syv dødssyndene. Misunnelsen er demokratisk, den rammer oss alle nådeløst, og er relasjonell til beinet. Ifølge en svært gammel bekjennelsesmanual viser misunnelsens intrikate rotsystem seg i: 1) fornærmelse over den andres talent, suksess og lykke; 2) egoisme eller unødvendig rivalisering og konkurranse; 3) skadefryd; 4) ond vilje; 5) feiltolkning av andres motiver; 6) falske anklager; 7) sladder.

Noen som kjenner seg igjen? Ærlig talt, er ikke livet en konkurranse, hvor det handler om å beskytte seg selv og sitt eget? Misunnelse er ikke da en dødssynd, men anabole steroider for egoet. ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta”, er formaningen foreldre lirer av seg idet barnets konkurranseinstinkt tar overhånd. Men hva da med de voksne? Strengt tatt gjelder vel rekkevidden for deres egentlige oppmerksomhet og omsorg kun kjernefamilien, ellers er det bare å knytte hendene hardt sammen og lukke øynene for the others?

Piken eller poden lærer slik at den sosiale andre er en forbruksvare, et potensielt middel – potensmiddel, holdt jeg på å skrive – slik at jeg-et blir større, penere, smartere, rikere, mektigere, flinkere. Jeg vokser ved å gjøre andre mindre; den enes brød, den andres død. Og hvis ikke jeg er tilfreds med tingenes tilstand, gjelder de spisse albuers filosofi: Enten er du herre eller slave, hode eller hale, over eller under.

Slik er i alle fall den bekmørke virkelighetsbeskrivelsen i HBO-serien Billions. Seriens to antagonister er prototyper på alfahannen: hedgefondforvaltereren Bobby Axelrod og statsadvokaten Chuck Rhoades. Axelrod har albuet seg fra arbeiderklassebakgrunn til topps på Wall Street, Rhoades er født inn i en familie som tilhører New Yorks finanselite, med alt hva det innebærer av perverse privilegier.

Når det kommer for en dag at Axelrod sannsynligvis bedriver lyssky innsidehandel med aksjer, værer den innbitte statsadvokaten endelig en mulighet til å fange en finanshai. Men i skuddlinjen til de to alfahannene befinner det seg en annen protagonist, Wendy. Ikke bare er hun psykolog og motivator i selskapet til Bobby, hun er også Chucks kone. Interessekonflikten fører til irrasjonell maktkamp og rå rivalisering, og det er ikke helt enkelt å definere hvem som er purk eller skurk, helgen eller svarteper.

Det er blitt sagt at alle kan gråte med de som gråter – og ja, noen gråter av ren skadefryd – men å glede seg med de glade, det er sikkert tegn på hellighet. Verken Bobby eller Chuck er helgener, for den enes status og suksess betyr den andres feiltrinn og fall. For seeren er bakgrunnen for taukampen mellom Bobby og Chuck lett å gjennomskue, den er menneskelig, så altfor menneskelig. Begge lider av misunnelsens dødssykdom. De begjærer den andres karakter, kvaliteter og kompetanse – og midt imellom dem står det en kvinne, Wendy.

Og i de første episodene av Billions er det litt dyneløfting på soverommet til ekteparet Rhoades. Deres seksuelle preferanser er ikke helt my cup of tea, de har nemlig en forkjærlighet for sadomasochisme. Men det som for andre bare er en seksuell lek, er her et speilbilde av det sosiale spillet utenfor soverommet, hvis grunnleggende grammatikk består i å dominere eller å bli dominert. Herre-slave-forbannelsen har altså sneket seg inn i det aller helligste i ekteskapet.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre i Billions – leseren må selv se! – men sadomasochisme i erotisk forstand er ikke et hovedspor i serien. Allikevel avslører innsynet på soverommet til Rhoades en hermeneutisk nøkkel for tolkningen av serien i sin helhet: Billions handler om hva som skjer når en utilitaristisk sadomasochisme synes å gjennomsyre alt og alle. Derfor roper karakterene på en forløsning, en løsning. Er det ikke en annen måte å være menneske på enn denne herre-slave-relasjonen, hvor kategorier som bra, bedre, best blir korsfestet? En medisin mot misunnelsen?

Kristus er et eksempel på et annet mønster, skal vi tro Stanley Hauerwas, som i 2001 ble kåret til ”America’s Best Theologian” av Time Magazine. Men Hauerwas ville ikke danse etter deres pipe, så han svarte: ”’Best’ is not a theological category”. Kanskje han er et levende eksempel til etterfølgelse? Hva med å lese Hannah’s Child, som er livsfortellingen til den nå aldrende Hauerwas, en nåtidig Zosima?

Kommentér

Påskekrim: teologen som ble spion

Påskeferiens stille uke er høytid for blod og appelsiner, uløste mord og ukristelig billig sukker. Når mørket sakte senker seg over de første vårtegnene, benker vi oss foran TV. T.S. Eliot skrev: ”Humankind cannot bear very much reality”, men det er nettopp det folket vil ha! Vår tids brød og sirkus er true crime. Også jeg har sett og hørt: ”The Serial”; ”Paradise Lost”; ”The Staircase”; ”The Jinx”; ”Making a Murderer”.

Ladies and gentlemen, la meg få presentere en true crime fra teologiens nattsvarte underverden.

Kristen dogmatik er en murstein av en innføringsbok i systematisk teologi. Den var på pensumlisten i systematikk på Det teologiske Menighetsfakultet, og som flittig student markerte jeg de gode poengene med selvlysende gulfarge og skrev summariske notater i margen. Kristen dogmatik er skrevet av Aleksander Radler. Hvem er han? Akademiker og prest.

Og spion. Spion, sa du? Det finnes nemlig en annen murstein, en 5,3 kilo tung Stasi-mappe.

”Den som ikke er radikal i sin ungdom er hjerteløs, mens den som ikke er konservativ i moden alder, er tankeløs”. Slik lyder et kjent munnhell. Da Radler var 21 år og student i filosofi og teologi ved Humboldt-universitetet i Berlin, var han som en Paulus: Han gikk lenger i sin iver og radikalitet enn de fleste jevnaldrende. Den 8. september 1965 meldte han seg frivillig til tjeneste for Stasis enhet XX/7 i Frankfurt Oder. Som disippelflokkens leder Simon fikk et nytt navn – Peter – ble Radler døpt som ”IM Thomas”. Fra rapporten den dagen: ”Han sier at han er blant de beste studentene dette semesteret, at studiene gir ham glede og at han har lett for å lære. I samfunnsvitenskapene har han høyeste karakter”.

I perioden 1949-1962 flyktet rundt regnet 2,5 millioner fra den totalitære overvåkingsstaten DDR. Men Radler var som laksen og svømte motstrøms. Til Stasi-offiseren bak skrivebordet sa han: ”Som kristen [vil jeg] støtte DDRs arbeid for fred”. Som østerriksk statsborger kunne han bevege seg fritt mellom øst og vest, hele verden lå for hans føtter. Radler var rett og slett den perfekte spion!

Han begynte med en gang. I samme måned som han vervet seg frivillig, anga han seks utlendinger, eller for å si det med kansellispråket til DDR: ”kapitalistiske fremmedelementer”. Utenlandske studenter var uglesett av overvåkingspolitiet fordi de angivelig hjalp DDR-borgere over grensen. I løpet av bare ett (!) år tystet Radler – ”IM Thomas” – på over 20 personer. Som en nåtidig Judas dolket han sitt sosiale nettverk i ryggen, deriblant venner av kjæresten sin.

I revolusjonsåret 1968 ble Radler tvunget til å forlate DDR. Han hadde gått bak ryggen på syv medstudenter ved universitetet i Jena. Syv unge mennesker som drømte om et annet liv, om frihet, bort fra mugg, grå betong og stålkontroll. Det må ha vært noe spesielt med Radler, noe som vekket tillit, for de ba ham om å gjøre en farlig tjeneste: Kunne han kanskje poste noen viktige brev for dem i Vest-Berlin?

De trengte penger for å ta seg over grensen, penger de ikke hadde. Derfor henvendte de seg til kjente og kjære, som Henning Frunder skriver i et av brevene: ”Aleksander er en god venn av meg, jeg har kjent ham i to år. Hans gudstro og religiøsitet garanterer for at han verken skal sladre eller forsyne seg av pengene. Derfor kan dere trygt sette inn 2500 vestmark på konto 99/34686”.

Men Radler er en quisling. Han postla ikke brevene, i stedet ble de finlest av klåfingrede Stasi-agenter, som straks pågrep seks av studentene den 10. juli 1968 for ”forberedelser til ulovlig grenseoverskridelse og statsfiendtlig hets”.

Var det ikke syv studenter som drømte om å rømme, og ikke bare seks? Ved pågripelsen ble Christine Girbig skilt fra sine medsammensvorne og ført til en helt annen plass for å forhøres. For å beskytte identiteten til informanten sin forsøkte Stasi dermed å iscenesette Girbig som muldvarp. ”Girbig er ikke her sammen med dere, you do the math…” Girbig ble gjort til syndebukk, Radler gikk fri.

På sedvanlig Stasi-vis hentet de faren til Girbig halv fire om natten. Faren ble brukt som psykologisk pressmiddel for å få frem en tilståelse. Hvis hun vitnet mot vennene sine, skulle hun slippe fengselsstraff. Det var rått parti. Med Girbigs egne ord: ”Jeg ville bare forsvinne fra jordens overflate. Jeg håpet at jeg skulle bli rammet av en dødelig sykdom. Hva som helst, bare jeg skulle slippe å komme dit og vitne. Jeg visste det var feil, men jeg hadde allerede gitt far et løfte. Å vitne mot sine venner. Det var forferdelig. Skam er ikke riktig ord. Man kjenner seg forferdelig. Helt ødelagt”. Judas avler judaser.

To av de medstudentene Radler forrådte, tok livet av seg etter fengselsoppholdet. Et dødskyss med døden til følge, altså.

På grunn av de syv studentene måtte Radler reise til Sverige. Hvorfor Sverige? Stasi, DDRs ”pusteorgan”, så for seg at Radler skulle infiltrere det svenske kirke- og kulturlivet ved å doktorere i teologi eller posisjonere seg i Svenska kyrkan, samtidig som han matet overvåkingsinstitusjonen med juicy innsideinformasjon om østtyske avhoppere i Sverige. Som seg hør og bør for spioner, fylte han kofferten med radiosender, usynlig blekk, koder og hemmelige adresser i DDR.

Radler lå ikke akkurat på latsiden, verken som teolog eller spion. Med den ikke helt ukjente Gustav Wingren som veileder disputerte han i teologi ved Lunds universitet i 1977. Tittel på avhandlingen: Religion und kirchliche Wirklichkeit: eine rezeptionsgeschichtliche Untersuchung des Schleiermacherbildes in der schwedischen Theologie. (En gratis tungegymnastikktime der, ja).

Etter disputasen hadde Radler praksis som prest i Burtäsk i Nord-Sverige. Ikke lang tid etter vendte han tilbake til universitetet i Lund som forsker. Radler rablet ned opplysninger om ikke mindre enn 600 personer frem til Berlinmurens fall. Blant disse var 100 svensker. Det hører med til historien at Säpo, sikkerhetstjenesten i Sverige, gjentatte ganger fikk flere bekymringsmeldinger om Radler, men ingenting ble gjort. Spionteologen fikk lov til å være i fred.

I totalitære regimer er motstand og opposisjon en livsfarlig risikosport. Faktisk var kirken i DDR en av de viktigste premissleverandørene for systemkritikk og protest, et slags demokratisk frirom, uavhengig av religiøs overbevisning. På slutten av 1980-tallet vurderte Svenska kyrkan å støtte sine søsken og opposisjonen i DDR. Radler ble gitt i oppdrag å stikke kjepper i hjulene for initiativet. Stasi hadde stor sans for Radler, og rosinen i pølsa var et oppdrag som infiltratør i FN! Og gulroten til Radler? Et fremtidig professorat i hans elskede DDR.

Men det ble med dagdrømmen. Den 9. november 1989 falt Berlinmuren, og betongbiter fra ”skammens mur” eller ”den antifascistiske beskyttelsesmur” – avhengig av politisk ståsted, ikke sant – ble til suvenirer. DDR gikk ut på dato i januar 1990. Stasis hovedkvarter i Berlin ble omgjort til museum over natten. Hovedkvarteret inneholdt et ytterst hemmelighet bibliotek: 11 mil hyllerader med sensitive personmapper. Folket stormet bygningen, mange ville så klart få innsyn i mappene sine, i sitt andre liv.

Stasi forsøkte selvfølgelig å destruere så mange mapper som overhodet mulig, men de hadde dårlig tid. De rakk ikke å kaste alle mappene på bålet, så de etterlot seg et hav av opprevet papir. Det er et mareritt av et puslespill, å sette sammen bitene er et møysommelig og tålmodighetskrevende arbeid. Det er nok å henge fingrene i, fortsatt gjenstår mange tusen sekker fulle av halvdestruerte mapper. Journalisten Christoph Andersson skriver: ”Alt Radler kan gjøre, er å be til Gud og håpe at Stasi-mappen hans ødelegges”.

Aleksander Radlers mappe er oppstått fra kaoset. Som en omvendt fugl føniks steg ”IM Thomas” opp fra asken.

Allerede i 1994 ble teologen avslørt som spion. Radler ble konfrontert med påstanden om spionasje av universitetsledelsen i Lund. Han blånektet, men sa opp sin stilling. Universitetsledelsen valgte ikke å offentliggjøre avsløringen, så den tidligere agenten ble ikke persona non grata i Sverige. I stedet ble Radler ansatt i fast stilling som sogneprest i Luleå stift. På fritiden engasjerte han seg i lokalsamfunnet, i idrettslaget og i politikken. At han også var gjesteforeleser for kommende prester ved Umeå universitet, er toppen av kransekaka.

Var det ikke Jesus som sa: ”For det finnes intet skjult uten at det skal bli synlig, intet hemmelig uten at det skal komme for dagen?” Den 14. april 2012 kunne den svenske avisen Expressen avsløre: ”Hans kodenavn var ’Thomas’. Hans oppdragsgiver var den fryktede østtyske sikkerhetstjenesten Stasi. Aleksander Radler, den populære sognepresten, blar i de over 1000 anklagende dokumenter som Expressen har lagt frem for ham”.

Hvordan reagerte han da Expressen banket på døren hans? ”Han ser mistenksomt på papir etter papir. – Alle de her rapportene som jeg påstås ha skrevet… Det ser ut som min håndskrift, men det er definitivt ikke det. Dessuten er det bare skrevet med små bokstaver, det gjør ikke en person som er relativt skolert”. Ha! Da Robert Durst i HBO-dokumentaren ”The Jinx” konfronteres med et postkort han må ha skrevet, svarer han på lignende unnvikende måte.

2012: 47 år etter at han banket på døren til Stasi for å verve seg til tjeneste for DDR. 25 år som spion. Et dobbeltliv han har holdt skjult for alt og alle, inklusive kvinnen han er gift med og de tre barna. Er det ikke på høy tid å ta bladet fra munnen nå? Men i samme intervju fornekter han tre ganger: ”Jeg er ikke spion, har aldri vært spion. For alt jeg vet, har jeg aldri noensinne hatt kontakt med Stasi […] Jeg er et naivt og godtroende menneske, som tror godt om alle. Jeg kan ha bli utnyttet uten at jeg visste om det”.

Samme år sendte Luleå stift en delegasjon til Berlin for å bedrive litt detektivarbeid i Stasi-arkivet. De måtte jo komme til bunns i dette. På samme tidspunkt var dessuten mappen til ”IM Thomas” komplettert med ytterligere informasjon. Ifølge eksperter var det ingen tvil: Aleksander Radler er ”IM Thomas”.

26. juli 2012 kaster Radler kortene, han lar masken falle. Han går av som sogneprest og må trekke seg fra alle politiske verv. Men han er 68 år, så han skal uansett pensjonere seg snart. I august publiserer han et brev i Dagen hvor han redegjør for sitt syn på saken: ”Sannheten er at jeg definitivt har begått handlinger som er forkastelige, og som jeg må be om tilgivelse for”. Men i dette offentlige skriftemålet har det sneket seg inn en dobbelthet: ”Sannheten er trolig at jeg sannsynligvis ikke er skyldig i alle de tingene jeg nå blir anklaget for”.

I samme brev angir han et mulig motiv: ”Jeg er født mot slutten av andre verdenskrig i mai 1944, og jeg vokste opp som østerriker i daværende DDR. Min mor ble forfulgt av nazistene og satt en stund i konsentrasjonsleiren Teresienstadt. Hun var overbevist sosialist”. Hvis du vil lese brevet i sin helhet, er det å finne her. Etter publiseringen av det åpne brevet er munnen til Radler lukket med syv segl.

Vi spoler frem til desember 2014. SVT sender dokumentaren ”Spionen som hamnade i kylan”. I dokumentaren møter vi professor emeritus Anders Törnvall, som under studietiden tilfeldigvis traff Radler i DDR. Törnvall søker svar på ett spørsmål: teolog og spion, hvordan er det mulig? I forbindelse med dokumentaren har han ved gjentatte anledninger forsøkt å komme i kontakt med sin tidligere venn, men Radler vil ikke stille opp på TV.

Men i avslutningsscenen sitter Törnvall i en telefonsamtale med Radler: ”Du burde ha snakket med meg først! Før du springer rundt og snakker med aviser, hit og dit. Jeg er faktisk skuffet over deg, det må jeg si!” Törnvall blir regelrett skjelt ut i telefonen. Den voksne mannen Törnvall krymper, blir gjort til en ulydig guttepjokk. Han svarer nølende, litt redd: ”Ja, altså, men…” Da jeg så denne scenen, måtte jeg klype meg i armen. Er det sant?

Fra samme samtale: ”Men grunnen [til at vi lager dokumentaren] var jo at jeg fant navnet mitt i disse dokumentene, som er forbundet med deg. Og det er de som interesserte meg, hva du hadde sagt om meg. Det var grunnen, derfor tok jeg kontakt med deg”, sier Törnvall. Radler svarer: ”Husker du hva slags brev du postet for 40 eller 50 år siden?” Törnvall kontrer: ”Mener du at du ikke arbeidet for Stasi alle disse årene?” Og hva svarer Radler da? ”Ikke ’arbeidet for’. Om det hadde vært så enkelt, snälla du! Om det hadde vært så enkelt, kunne man formulere det slik. Men jeg synes ikke at dere skal komme her og være moralpredikanter og dele ut dommer”.

Etter å ha lagt på røret går Törnvall inn i naborommet, setter seg ved et piano og spiller ”Ingen er så trygg i fare”.

The End.

PS! Hva kilder angår, står jeg i gjeld til følgende to journalister: den pseudonyme ”Julia Caesar” og Christoph Andersson.

Kommentér