Sadomasochisme

I en scene i den russiske klassikeren Brødrene Karamasov skildrer Fjodor Dostojevskij de siste timene til en elsket munk ved navn Zosima. Klosterets eldste har viselig nok samlet medbrødre og venner av Zosima i dødens venteværelse for en lang avskjedssamtale. Før siste utpust forteller munken sitt liv, og han begynner med barndommens gullkantede minner: ”Jeg hadde den gang en bok, en bibelhistorie med vakre bilder, som het Hundre og fire hellige historier fra Det gamle og Det nye testamente”.

Den døendes livsfortelling er sammenvevd med barndommens bibelhistorier: Job, Ester, Jona, Jesu lignelser, helgenbiografier. Noen av tekstene er umulig å lese ”uten tårer”, innrømmer Fader Zosima, for i de litterære scenene ser han ”Guds herlighet”. ”Og hva er vel Kristi ord uten et levende eksempel?” spør Zosima.

Uten eksempler og uten imitasjon er det ikke noe menneskelig liv eller sivilisasjon, ingen kunst eller kultur, ingen dygd eller hellighet. Og det begynner allerede ved mors bryst: Fra fødselen av lærer barnet språk og kommuniserer seg selv ved hjelp av den sosiale andre. Et banalt eksempel: Babyen hermer når man rekker tunge til henne. Vi blir til i andre menneskers blikk og bilde, og våre livsfortellinger formes og dannes i høyspenningen mellom eksempel og etterfølgelse. Se bare på tenåringsserien 13 Reasons Why på Netflix, og du får 13 gode grunner til å ta på hvite silkehansker i møte med venner og fiender.

Å være et subjekt innebærer med nødvendighet å være født, tiltalt, sett, hørt, berørt. Vi er alltid-allerede i relasjon; utenfor relasjon, ingen selvbevissthet. Mennesket fødes inn i en eksisterende språkverden, og før vi deltar i den pågående samtalen, er enhver reseptiv og responsiv. En antropologi hvor subjektet blir fremstilt som et selvregulerende system, et causa sui-prosjekt, impliserer altså en infantil illusjon om at identitet ikke blir til over tid i relasjon, dialog og gjensidig aksept av nærhet og distanse.

Relasjoner er risikofylte greier. Uten eksempler og uten imitasjon er det ikke noe menneskelig rot eller rivalisering, ikke kommunikasjonssvikt eller krangler, ingen dødssynd. I sin teologiske memoarbok, Bekjennelser, skriver Augustin at slangen sniker seg inn i paradiset før vi lærer å gå på to bein: ”Om barnekroppen er maktlaus, er ikkje dermed barnesjela skuldlaus. Eg stod ein gong sjølv og såg på en liten gut som var sint; han kunne ikkje tale enno, men bleik av sinne og olm i augo såg han på sògbror sin”.

Ved mors varme diebryst vekkes det en sykdom til døden, misunnelsen, som er en av de mest uhåndterlige og uspiselige av de syv dødssyndene. Misunnelsen er demokratisk, den rammer oss alle nådeløst, og er relasjonell til beinet. Ifølge en svært gammel bekjennelsesmanual viser misunnelsens intrikate rotsystem seg i: 1) fornærmelse over den andres talent, suksess og lykke; 2) egoisme eller unødvendig rivalisering og konkurranse; 3) skadefryd; 4) ond vilje; 5) feiltolkning av andres motiver; 6) falske anklager; 7) sladder.

Noen som kjenner seg igjen? Ærlig talt, er ikke livet en konkurranse, hvor det handler om å beskytte seg selv og sitt eget? Misunnelse er ikke da en dødssynd, men anabole steroider for egoet. ”Det viktigste er ikke å vinne, men å delta”, er formaningen foreldre lirer av seg idet barnets konkurranseinstinkt tar overhånd. Men hva da med de voksne? Strengt tatt gjelder vel rekkevidden for deres egentlige oppmerksomhet og omsorg kun kjernefamilien, ellers er det bare å knytte hendene hardt sammen og lukke øynene for the others?

Piken eller poden lærer slik at den sosiale andre er en forbruksvare, et potensielt middel – potensmiddel, holdt jeg på å skrive – slik at jeg-et blir større, penere, smartere, rikere, mektigere, flinkere. Jeg vokser ved å gjøre andre mindre; den enes brød, den andres død. Og hvis ikke jeg er tilfreds med tingenes tilstand, gjelder de spisse albuers filosofi: Enten er du herre eller slave, hode eller hale, over eller under.

Slik er i alle fall den bekmørke virkelighetsbeskrivelsen i HBO-serien Billions. Seriens to antagonister er prototyper på alfahannen: hedgefondforvaltereren Bobby Axelrod og statsadvokaten Chuck Rhoades. Axelrod har albuet seg fra arbeiderklassebakgrunn til topps på Wall Street, Rhoades er født inn i en familie som tilhører New Yorks finanselite, med alt hva det innebærer av perverse privilegier.

Når det kommer for en dag at Axelrod sannsynligvis bedriver lyssky innsidehandel med aksjer, værer den innbitte statsadvokaten endelig en mulighet til å fange en finanshai. Men i skuddlinjen til de to alfahannene befinner det seg en annen protagonist, Wendy. Ikke bare er hun psykolog og motivator i selskapet til Bobby, hun er også Chucks kone. Interessekonflikten fører til irrasjonell maktkamp og rå rivalisering, og det er ikke helt enkelt å definere hvem som er purk eller skurk, helgen eller svarteper.

Det er blitt sagt at alle kan gråte med de som gråter – og ja, noen gråter av ren skadefryd – men å glede seg med de glade, det er sikkert tegn på hellighet. Verken Bobby eller Chuck er helgener, for den enes status og suksess betyr den andres feiltrinn og fall. For seeren er bakgrunnen for taukampen mellom Bobby og Chuck lett å gjennomskue, den er menneskelig, så altfor menneskelig. Begge lider av misunnelsens dødssykdom. De begjærer den andres karakter, kvaliteter og kompetanse – og midt imellom dem står det en kvinne, Wendy.

Og i de første episodene av Billions er det litt dyneløfting på soverommet til ekteparet Rhoades. Deres seksuelle preferanser er ikke helt my cup of tea, de har nemlig en forkjærlighet for sadomasochisme. Men det som for andre bare er en seksuell lek, er her et speilbilde av det sosiale spillet utenfor soverommet, hvis grunnleggende grammatikk består i å dominere eller å bli dominert. Herre-slave-forbannelsen har altså sneket seg inn i det aller helligste i ekteskapet.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer videre i Billions – leseren må selv se! – men sadomasochisme i erotisk forstand er ikke et hovedspor i serien. Allikevel avslører innsynet på soverommet til Rhoades en hermeneutisk nøkkel for tolkningen av serien i sin helhet: Billions handler om hva som skjer når en utilitaristisk sadomasochisme synes å gjennomsyre alt og alle. Derfor roper karakterene på en forløsning, en løsning. Er det ikke en annen måte å være menneske på enn denne herre-slave-relasjonen, hvor kategorier som bra, bedre, best blir korsfestet? En medisin mot misunnelsen?

Kristus er et eksempel på et annet mønster, skal vi tro Stanley Hauerwas, som i 2001 ble kåret til ”America’s Best Theologian” av Time Magazine. Men Hauerwas ville ikke danse etter deres pipe, så han svarte: ”’Best’ is not a theological category”. Kanskje han er et levende eksempel til etterfølgelse? Hva med å lese Hannah’s Child, som er livsfortellingen til den nå aldrende Hauerwas, en nåtidig Zosima?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *