«Eg slepper deg utan at du velsignar meg»

Filosofi i antikken var åndelige øvelser for sjel og kropp, hevder filosofihistorikeren Pierre Hadot i boken Philosophy as a Way of Life. Terapeutisk skriving var en slik åndelig praksis. Som et eksempel henviser Hadot til Athanasius’ hagiografi om ørkenfaderen Antonius, hvor abbaen gir følgende råd til sine disipler: ”Vi bør hver og en registrere og skrive ned våre handlinger og det som rører seg i sjelen, som om vi skulle avlegge regnskap for hverandre […] Det skrevne ord skal altså tjene som erstatning for våre kameraters øyne”. Filosofen Michel Foucault kalte denne disiplinen for ”selvskrivningens kunst” (hypomnemata). Å skrive sitt liv er ikke enkelt, det inviterer til identitetsfortolkning og –forhandling, på godt og vondt. Ved hjelp av penn og papir og språk konstrueres en livsfortelling, en biografi.

Augustin synes å gjøre seg bruk av denne litterære metoden i Bekjennelser (på latin: Confessiones). Tittelen er avledet av verbet confiteur, et ord som har tre betydninger i den selvbiografiske teksten: bekjennelse (av synd og lignende), redegjørelse (for sitt liv) og lovprisning (av Gud). I Bekjennelser skriver Augustin seg selv til liv, han bekjenner sin menneskelige, filosofiske og teologiske livsvei – til Gud og til leseren. Og jo dypere han søker i seg selv som mysterium, jo tydeligere blir det at selvet er situert i det store mysteriet, Gud.

Eskil Skjeldal, tidligere prest og doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet, har nylig utgitt boken Eg slepper deg utan at du velsignar meg, som sjangermessig kan plasseres på virkelighetslitteraturens hylle. Da han som teologistudent slukte Augustins selvbiografi, var det som ”ei openberring”. Bekjennelser, en litteraturhistorisk perle fra år 397 e.Kr., smeltet sammen med Skjeldals eget hverdagsliv på lesesalen: ”Eg var saman med Augustin i den store vendinga hans mot Gud. Det vart mi omvending òg, då […] Det var meir ei visse som breidde seg i meg: Gud finst. Eg er Guds eigedom. Eg vil heim til Gud”. Ikke misforstå, Skjeldal var aldri Ten Sing-gladkristen, karismatiker eller sikker i sin sak, han var en statskirkegjenger som senere konverterte til Den romersk-katolske kirken.

Eg slepper deg utan at du velsignar meg er slett ikke en samtidens Confessiones: Skjeldal og Augustin har gått hver sin vei. Boken er nemlig et velskrevet vitnesbyrd om veien fra tro til ikke-tro. Tro ikke at teksten er støpt i nyateistisk form, det er snarere snakk om en Via Dolorosa. Prosessen var langvarig, men det skjedde plutselig. Tvilen ble transponert til en alvorlig (tros)krise i løpet av bare en uke: En skilsmisse og et brått dødsfall utløste et psykisk og eksistensielt ras. Beskrivelsene av lidelsen og smerten er sterk lesning, til tider er det litterære jeget helt hudløst, nesten grenseløst. Skjeldal ble en Jakob som slåss med Gud, en Job som ga himmelen langfingeren. Til tross for alle ting slapp han ikke taket, Gud var som huden hans, umulig å unnslippe. På kanten av stupet ba han, lette han, banket han på, uavlatelig:

Eg sit ved kjøkenbordet heime i Skien, freistar å be. Eg nyttar ingen ord. Eg lyttar, men kjenner berre eigen indre støy, okkupert av mørkeret. Eg er så konsentrert at eg får hovudverk. Eg blir forbanna på meg sjølv. Eg kjenner meg ikkje att. Eg har aldri halde på slik med trua mi. Denne lyttinga er så panisk, avlar berre meir uro. Eg må stogge dette. Eg treng hjelp til å kvitte meg med denne trua. Eg maktar det ikkje sjølv.

Skjeldal kunne sitt Fadervår – og mer til: tidebønn, patristikk, religionspsykologi, liturgi, kirkemusikk, sakramenttilbedelse, apofatisk teologi. Og ”dei mørke truande” stod til tjeneste i bokhyllen: Johannes av Korset, Mor Teresa, holocaust-teologene. Men da han trengte Gud som mest, møtte han bare et himmelropende intet:

Det står klårt fram: Eg manglar alt no, er redd for alt. Gud er ikkje med meg, han gjev ingen trøyst. Eg har kalla nok, han svarar ikkje. Han er ikkje med i nauda mi. Men kva om det er fordi Gud ikkje finst? Kva om Gud ikkje finst? Det var ei brå openberring: Dette trur du ikkje på.

Slike negative erfaringer av Guds fravær eller ikke-eksistens er ikke unike. Selv ikke for nonner, de blant oss som har avlagt evige løfter om å transformere hele livet til en eneste lang åndelig øvelse. I den selvbiografiske dagboken En sjels historie, skrevet ned på kommando av klosterets priorinne, skildrer karmelittsøsteren Thérèse av Lisieux (1873-1897) sin dramatiske troskrise. Sjelens mørke natt meldte sin ankomst – paradoksalt nok! – natt til langfredag i 1896: Ved midnatt våknet Thérèse med munnen full av væske, men hun hadde allerede slukket lyset og det var for mørkt i cellen til å sjekke hva det var. På morgenkvisten gikk hun bort til det soloppganglyse vinduet og fikk sin mistanke bekreftet: Det var blodig alvor. Det viste seg at Thérèse var tuberkuløs, en sykdom som senere skulle ta livet av henne. Dødsengelens bebudelse fylte henne først med en inderlig glede og et intenst himmelhåp:

Jeg kjente da en så levende og klar tro at tanken på himmelen utgjorde hele min lykke, og jeg kunne ikke tenke meg at det fantes gudløse mennesker som ikke hadde troen. Jeg trodde at de talte mot bedre vitende når de fornektet det kommende livet i himmelen.

Men ekstasen og euforien forsvant som duggdråper for solen i løpet av påsken: ”[Gud] tillot at sjelen min ble innhyllet i et tett mørke […] Jeg skulle gjerne ville uttrykke hva jeg føler, men jeg tror det er umulig”. Tidligere hadde hun ikke forstått hvorfor og hvordan noen kunne følge i fotsporene til Feuerbach, Marx, Nietzsche og Freud, men hennes egen kriseerfaring ble en øyeåpner: Hun gjenkjente seg selv i den gudløse. Derfor fortolket hun gudsfraværet som en øvelse i misjonal solidaritet med ateister, de blant oss som ikke klarer å tro, tross alle forsøk.

Thérèse transponerte altså lidelse til solidarisk empati: ”Jeg har ikke lenger noe annet ønske enn å elske, helt til jeg dør av kjærlighet”. Hun så på seg selv som prest for ateister, som forbeder for gudløse: ”Selv om jeg ikke har noe glede i troen, forsøker jeg i hvert fall å utføre troens gjerninger”, skriver hun. Trostapet, tunellmørket og tausheten varte og rakk, helt til siste utpust. Biografen Thomas Nevin påstår til og med at karmelittnonnen sovnet inn uten å tro på Gud. Den 30. september 1897 klokken 19.30 døde Thérèse av Lisieux, og hennes siste ord var: ”Min Gud, jeg elsker deg!”

Tilbake til Skjeldal. Mot slutten av boken skriver han om det å skrive. For ham var skrivingen en nødvendig terapeutisk øvelse, ”ein katarsis”. Papiret var en skriftestol, pennen et instrument for den rasende sjelen. Han var så sint, men skrivingen skapte et stille rom, en frihet. ”Berre ved å skrive om truskrisa makta eg å drepe ein gud. Den gud eg rasa mot og kritiserte, var ein avgud”. Skjeldals bok er ikke systematisk teologi, men en bekjennelse. Og den er vel verdt å lytte til, særlig for kristne. For her er det mye å lære. Hans erfaring er at trosprosjektet kan bli destruktivt og reduktivt, at tro og teologi kan innskrenke livsrommet og føre til selvutslettelse. Eskil Skjeldal mistet troen, men fant seg selv:

Det å søkje Gud tek mykje tid, mykje energi. Når Gud no er ute av livet mitt, har eg mykje tid til å gjere noko anna. Der det tidlegare var mest meg og Gud, meg og teologien, er det no berre meg og andre menneske. Når eg ikkje trur på Gud meir, på det viset eg trudde på Gud, har eg kome nærmare ungane. Eg har tid til det dei ynsker å gjere. Eg kan til dømes spele kort med dei, i fleire timar […] No kan eg til og med sitje saman med ungane og prate og like det. Eg kjenner meg ikkje like ofte som ein dårleg far. Tidlegare kjende eg på det heile tida. Følte meg hjelpelaus og sjølvoppteken.

Foto: Samlaget
Kommentarer (3)

All Egypts rikdom

Den besøkende forkynneren brukte verken powerpoint eller notater. Han hadde gått frem foran talerstolen og sto helt fremme ved kanten på plattformen med en stor, sort, skinninnbundet bibel åpen i den ene hånden. Alle bilder jeg hadde sett av sånne amerikanske trospredikanter viste dem i halvfigur med en åpen bibel i hånda. Jeg var fascinert av hvordan biblene la seg helt flatt slik at sidene lå nede uten å bøye seg opp i buer. Det fikk dem til å se tunge og velbrukte ut. Jeg hadde brukket opp ryggen på min egen bibel for å få samme effekt, men det hadde bare ført til at noen av sidene hadde løsnet. Det gjorde ikke noe, jeg hadde lest den igjennom opptil flere ganger, så ingen kunne arrestere meg på noe.

– La oss lese hva Guds ord sier.

Alle i salen, nærmere seks tusen mennesker, hadde med sin egen bibel og bladde frem til første mosebok kapittel 45, vers 19-20 som om det var den letteste sak i verden. Han leste med høy stemme:

“Du skal by dem å gjøre dette: Ta med vogner fra Egypt til kvinnene og barna! Hent faren deres og kom hit! Dere skal ikke bry dere om eiendelene deres, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.”

– Halleluja!, kommenterte han megetsigende.

Det er ikke før jeg skriver dette, over sytten år senere, at jeg har blitt oppmerksom på hvilken fortelling de løsrevne versene egentlig er en del av. Josef (han med den fargerike kappen og de misunnelige brødrene) er nå blant de mektigste i Egypt, og har nettopp gitt seg til kjenne for sine brødre som har kommet for å be om hjelp i hungersnøden. Han inviterer dem og hele familien som avviste ham til hoffet for å nyte godene der så lenge hungersnøden varer. “Det beste i Egypt skal tilhøre dere”, lover ham dem. De ble boende. Noen generasjoner senere ble etterkommerne deres faraos slaver.

For predikanten var fortellingen uvesentlig. Versene er selvstendige formularer som skjuler evige prinsipper. Alt de nevner står for noe annet, og hans oppgave var å avdekke betydningen som visstnok hadde vært skjult for Guds folk i hundrevis av år. “Egypt” er verden, den sekulære i mørket der ute, den som ikke er den kristne kirken. Kvinnene, fedrene og barna er ens trosfeller i menigheten. Vognene er verdens verktøy for økonomisk vekst; investeringsfond, aksjer, eller hva som helst som er innbringende. Vognene signaliserer også vår forventning: stor vogn betyr plass til stor rikdom. Hvis du har stor forventning, så får du mer. Du må bare tro, så kommer pengene inn. Rikdommen øker proporsjonalt med hvor stor forventning du har. All verdens rikdom tilhører allerede Gud, og Han vil gi det til sitt folk, for Han er god. Amen?

– Gud bekrefter disse løftene gjennom hele Bibelen, ropte han. Bli med meg til Jesaja kapittel 45, vers 14-16. Et ivrig brus av raslende bibelpapir fylte salen før alle fant frem til profeten.

Predikanten leste høyt igjen:

Så sier Herren: Rikdom fra Egypt, velstand fra Kusj og høyvokste menn fra Seba skal gå over til deg og bli dine. De skal følge etter deg i lenker, kaste seg ned for deg og hylle deg: «Bare hos deg er Gud, det er ingen annen, ingen annen gud.»

Om man aldri har vært med på det selv kan det være vanskelig å forstå følelsen av å bli betrodd en livsforvandlende hemmelighet som kirken har glemt; å være blant de få som vet. Resten av den halvannen time lange prekenen handlet om at når ikke-kristne ser hvor rike de kristne blir – altså de kristne som har forstått selve hemmeligheten – så vil de flokke til Jesus. Predikanten underbygget dette med anekdoter fra sitt eget jetset-liv. Den sanne Gud eier allerede all rikdom og velstand i hele verden, og han gir den til de som stoler på Ham. Det er slik Han viser seg for menneskene. Gud er ikke fattig; han liker ikke fattigdom.

Det ble ikke nevnt at forfatteren av det nytestamentlige brevet til Hebreerne (kapittel 11, vers 26) nevner Moses som et forbilde i troen fordi han i profetisk fremsynthet “holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen”. Og uansett: kanskje Det nye testamentet setter overgivelse til Jesus over Egypts rikdom. Men en slik skeptisk ånd kan fort knekkes med en serie retoriske spørsmål. Tekstutdragene gir oss åndelige prinsipper som er like evige som Gud, og Gud endrer seg da ikke? Og Jesus selv var rik, visste du ikke dét? Det står at Judas stjal fra pengekassen, så den må ha vært full, ellers ville han ikke ha våget å snike noe unna til seg selv. Soldatene som korsfestet Jesus kastet lodd om kappen hans fordi den var vevd i ett stykke, så den må ha vært kostbar. Gud vil gjøre deg frelst, frisk og formuende.

– Halleluja!

Salen jublet på oppfordringen. Jeg var ikke veldig imponert.

– Dette er jeg ikke helt med på, hvisket jeg til sidemannen som hadde besøkt den årlige konferansen flere ganger tidligere, og endelig fått mitt avmålte ja til å bli med. 
– Nei, lo han, det er litt annerledes i Amerika. De har en helt annen kultur for sånt der, vet du. Vi får ta med oss det som er bra og la det andre ligge.

Jeg lurte på hva som var bra.

Sånne store konferanser var uansett ikke noe for meg. Jeg syntes det ble opphauset og kunstig. Dessuten visste jeg jo hvordan ting egentlig hang sammen. At Gud først og fremst var opptatt av trofasthet, de små men regelmessige dryppene som over tid kunne legges sammen til noe stort. Det gjaldt i alle ting. Det viktige var den regelmessige deltakelsen i ukens bønnemøter og gudstjenester, den lille daglige bibellesningen, de små bønnene gjennom dagen. Ikke store konferanser, berømte predikanter, eller de overveldende gudsopplevelsene som kunne følge med det å stå og lovsynge sammen med mange som hadde reist langt.

På samme måte var det ikke de store enkeltstående pengegavene som var det avgjørende, men den regelmessige tienden. Ti prosent av rikdommen man hadde. Uansett hvor liten den måtte være.

Tienden var kjent stoff fra forkynnelsen i ungdomsmiljøet. Å holde kollekttale var en oppgave like viktig som noen annen, en ukentlig foreteelse med ett eneste poeng: Oppmuntre folk til å gi penger med en positiv innstilling. Den lille profeten Malakias ble sitert med en hyppighet som ville gjort ham forlegen. Han hadde irettesatt jødene som kom tilbake fra Babylonsk eksil da de neglisjerte gjenoppbyggingen av Jerusalems tempel. Israelittenes skattesystem krevde betaling av tempelskatt for å holde gudstjenestelivet i gang, å la åkrene ligge brakk hvert syvende år for å gi landet en hvilepause, og å la kornaks man mistet under innhøstingen ligge på bakken så de fattige kunne plukke det til seg selv. Av disse var det særlig sviktende tempelskatt Malakias hisset seg opp over da hans samtidige så ut til å glemme hva Moses hadde foreskrevet mange hundre år tidligere.

Men hos oss ble utdrag av Malakias’ poetiske protestviser sett som absolutte virkelighetsprinsipper, like gyldige i en moderne velferdsstat som i Malakias’ kontekst. Poenget var de tidløse prinsippene, som den åndelige “du skal høste det du sår”-logikken som ikke endrer seg med skiftende økonomiske og politiske systemer.

For ikke å glemme trofasthet i de små ting. Man “gir” nemlig ikke tienden, man “bringer” tienden tilbake til Guds hus der den hører hjemme. Å ikke bringe ti prosent av inntektene sine til menigheten er å stjele fra Gud. I så måte er avtalegiro en velsignet løsning: Tienden kan trekkes rett fra konto, og så kan man gi gaver i tillegg. Kan man bringe tienden til kristne organisasjoner? Menigheten er Guds “A-plan”, så det er dit tienden skal. Utover dette står man selvsagt fritt til å gi pengegaver til organisasjoner og prosjekter. Skal man gi ti prosent før eller etter skatt? Vel, kjenn etter hva samvittigheten forteller deg…

Mange forretningsledere i byen var opptatt av å bringe tienden til Guds hus, og å gi gaver til prosjekter de følte Gud var med på. Jeg var der på de første frokostmøtene deres. Kristne forretningsmenn (jeg husker ingen kvinner der i begynnelsen) møttes månedlig i menighetens kafé for å be for sitt og hverandres arbeid. Jeg er ikke mye til forretningsleder, men de trengte en til å spille keyboards, en som kunne finne den rette balansen mellom piano og luftig synthpad, slik at bønnene kunne stige til himmelen som på et svevende lydteppe. Kanskje bryter noen ut i et lovsangskor som alle kan bli med på. Da trenger man en akkompagnatør som sømløst kan gli inn i gjeldende toneart. Jeg hadde årelang trening i dét; hvite og sorte tangenter var samme sak for meg. En gang avvek gruppen så langt fra tonearten de begynte i at jeg modulerte ned en halv tone midt i sangen uten at noen lot til å merke det.

Forretningslivets språk var langt fra begrenset til besøkende amerikanske predikanter, eksplisitte oppfordringer til pengegaver eller frokostmøter for byens rike kristne onkler. Det gjennomsyret selve teologien. Man snakket om åndelig potensiale som kunne forløses og multipliseres. Man investerte sin tid, sine krefter, sin oppmerksomhet, og det gav åndelig avkastning. Man sådde noe lite for å høste noe større.

Også utenfor de karismatiske kretsene er det ikke uvanlig å forstå menneskets forhold til Gud som i bunn og grunn fundert på en økonomisk transaksjon. Utgangspunktet er at vi står i gjeld til Gud. Denne gjelden får vi ettergitt ved at Jesus betalte vår skyld, og vi kan motta Guds nåde gratis og uten vederlag. Når vi har kommet så langt, blir syndens gjeld (både den vi hadde arvet og den vi hadde påført oss selv) erstattet av takknemlighetsgjeld. Og takknemlighetsgjeld får man aldri nedbetalt. «Hva kan jeg gi til Deg…», sang vi. Aldri nok, var det reelle svaret.

Selve frelseslæren er her basert på konseptet «gjeld», akkurat som den nyliberale ideologien som etablerte seg i verden gjennom 80- og 90-tallet. I Theology of Money påpeker Philip Goodchild at penger ikke har noen egenverdi, men kun eksisterer som løfter om fremtidig verdi. Selv når dette løftet er realisert, for eksempel i form av et byggverk, er verdien av byggverket igjen basert på fremtiden – hva noen potensielt ville være villige til å betale for det en gang.  Penger er med andre ord gjeld. Fremtiden er utsatt på ubestemt tid, noe som blir helt nødvendig for å sikre stadig vekst. Det er derfor alle forsøk på å forene finansverdenens krav om videre vekst er uforenlig med virkeligheten som skriker mot oss i klimavitenskapene; planeten kan ganske enkelt ikke holde løftene våre. Samtidig er et gjeldsbasert system også basert på trusselen om utslettelse for alle som ønsker seg ut av det. Vi sitter i saksa.

Penger er en global religion, sier Goodchild. En religion ingen bekjenner seg til, men som alle praktiserer. Penger er tro forstått som kapital, noe som vokser etter hvert som man putter det i en serie investeringsprosjekter: å “hente ut” fremtidige verdier og bruke dem i nåtid. Name it and claim it.  Å investere penger er å prøve å forutsi en fremtid bare Gud kjenner. Det er ikke mange hundre år siden kirken så denne typen økonomisk spekulasjon som blasfemisk vranglære. Å forsøke å ta kontroll over fremtiden på denne måten var, slik kirken så det, å forsøke å ta Guds plass.

På en eller annen måte har Mammons språk og logikk likevel klart å infiltrere det mange forstår som selve troens innerste kjerne: At Jesus har «betalt prisen», og likevel «krever alt».

Men hva er alternativet til en slik frelsesforståelse, og til gjeldsøkonomien den låner logikken fra? Transaksjonstanken er å finne her og der i tradisjonen; den er ikke bare ny. Evangeliene sammenligner (et par ganger) disippellivet med å ha fått utdelt verdier som det skal profitteres på, og refser (i lignelsen om talentene) den utro tjeneren som ikke investerte det han hadde fått. Finnes det ingen annen mulig «kjerne» i troen enn den logikken som er i ferd med å ødelegge livsvilkårene for mennesker og store deler av planetens øvrige organismer? Hva gjør vi i så fall når vi har kommet til et punkt der vi ikke kan annet enn å tjene Mammon? 

Mammon. Dedicated to his Worshippers.

G.F. Watts, 1885

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Kommentarer (1)

Menneskets verd som person

Hva er da et menneske? Mennesket er primært en person, med særlig anlegg for ekstasis (selvtranscendens) og kenosis (selvutblottelse), hevdet Rowan Williams i et av sine siste foredrag som erkebiskop av Canterbury. Springbrettet for Williams’ personalisme er tankegodset til den russisk-ortodokse teologen Vladimir Lossky. Mennesket lar seg ikke definere ved å henvise til dets indre og mentale strukturer, men er en gåtefull speilsal (imago trinitatis).

Hva betyr det? I antropologien (læren om mennesket) holder Williams og Lossky de to begrepene ”subjekt” og ”kvalitet” fra hverandre. Et ”subjekt” er et ”unikt tilfelle i sitt slag”. Det vil si et objekt ved siden av andre objekter. ”Kvalitet” er det ved en ting eller et subjekt som gjør det klar over at det er ”ureduserbart til dets natur”. Subjektet lar seg skille fra andre subjekter ved hjelp av et knippe spesifikke karakteristika: Det eksisterer mange hester, og de deler en rekke karakteristika, men bare én av dem er Blakken, en annen er Svarten. Med andre ord er det mange eksemplarer av ting, men en slik generell observasjon bør ikke bli overført til hva vi sier om mennesket som person.

Det er en kvalitet ved mennesket som ikke lar seg redusere til innholdsbestemmelsen ”et eksemplar blant flere ting”. Dette ”noe” er ikke et statisk antropologisk element som fornuft, vilje eller frihet. Personbegrepet blir konstituert i og med en helhetlig iakttakelse av mennesket, og derfor kan det ikke settes på formel ved å liste opp en rekke empiriske faktaopplysninger som er sanne om oss mennesker. Det er som med Augustin når han forsøker å forklare hva tid er for noe: Med en gang han skal bestemme meningsinnholdet i ordet ”tid”, vet han ikke lenger hva konseptet er.

På samme måte er det med personbegrepet. Vi vet kanskje intuitivt hva ”upersonlig” og ”personlig” er, og er i stand til å identifisere en personlig relasjon, men er det ikke slik at alle definitive og endelige forklaringsforsøk går i baklås? Derfor påstår Lossky at tale om Gud korresponderer med tale om mennesket: Vi er overlatt til en form for tomrom, et mysterium, noe vi ikke kan knesette ved beskrivelser i tredje person:

Under these conditions, it will be impossible for us to form a concept of the human person, and we will have to content ourselves with saying: ”person” signifies the irreducibility of man to his nature— ”irreducibility” and not ”something irreducible” or ”something which makes man irreducible to his nature” precisely because it cannot be a question here of ”something” distinct from ”another nature” but of someone who is distinct from his own nature, of someone who goes beyond his nature while still containing it, who makes it exist as human nature by this overstepping of it.

Det distinkte ved mennesket, dets væren-i-verden som personlig, bestemmes ved å gå bortenfor de deskriptive fakta som vi vanligvis henviser til i en generell antropologisk beskrivelse. Hva som konstituerer meg som person, hva som gjør meg til denne personen fremfor en annen, er det faktum at jeg inngår i de faktiske relasjonene jeg er en del av: Jeg er et barn av mine foreldre, far eller mor til disse barna, en venn av x, bekjent av y; ”jeget” er et gravitasjonspunkt i et nettverk av relasjoner, hevder Williams.

Å være en person, så vel guddommelig som menneskelig, er å bli til ved relasjon. Det er ved selvtranscendens (ekstasis) og selvutblottelse (kenosis) at personlig væren-i-verden blir til, altså antitesen til den ”naturlige” individualiteten som er autonom og lukket i seg selv. I brennpunktet av alt som er et ”selv”, er det noe uutsigelig, et mysterium, noe som er ureduserbart.

Fordi vi inngår i relasjoner, har hver og en av oss gjensidig del i den andres eksistens; vi lever i og av den andres liv, sier Williams. Dermed er det umulig å abstrahere ”personlig eksistensmodus” fra relasjon. ”Det personlige” er en virkelighet hvor mennesker er givere og mottakere av hverandres liv, og det er kroppene som inkarnerer det distinkte og unike ved personen. Individuell eksistensform er en ”totaliserende væren”, mens ”personlig væren” innebærer å erkjenne og anerkjenne at Gud er før alle ting i mitt forhold til verden, den andre og meg selv.

Dersom alle mennesker allerede er innskrevet i det guddommelige livet, er den menneskelige andre alltid i relasjon med Gud før han eller hun er i relasjon med meg. Det betyr at våre mellommenneskelige (interpersonale) forhold ikke utsier alt som er sant om oss. Det understreker også en begrensning når det gjelder vår handlingsfrihet i møte med den andre, et forbehold som gjelder skapelsen for øvrig. Mennesket som person utgjør på denne måten det som er helt unikt ved den enkelte, men det unike manifesterer seg bare i relasjon. Det personlige er det som skjer idet jeg som et mysterium møter deg som et mysterium, skriver Williams i boken Where God Happens.

Den apofatiske antropologien som Williams her forfekter, er en relasjonell og intensjonal forståelse av mennesket som Guds bilde. Teologisk tale krever et språk om Gud som utsier mer enn at Gud er et individ som har guddommelig natur, men samtidig må vi være på det rene med faren for triteisme. For Williams refererer ”Gud” til en guddommelig pluralitet av interrelaterte aktiviteter, og hver av handlingene står i relasjon til hverandre i et eksistensmodus etablert ved ”selvgave, selvutblottelse og ekstase, fra individualitet til identitet i og med den andre”.

Ettersom mennesket er skapt i Guds bilde, må det være en viss korrespondanse mellom teologi og antropologi når det gjelder personlig identitet: Deus absconditus har skapt homo absconditus som imago Dei. Sagt på norsk: Den skjulte Gud har skapt det skjulte mennesket som Guds avbilde. Personene i triniteten er ikke projeksjoner av menneskelig individualitet. Det er snarere slik at mennesket er et fragmentert og skyggelignende bilde av guddommelig personlig væren. Så når Williams forsøker å sette ord på innholdet i den kristne åpenbaringen, bruker han et vokabular som garanterer menneskets mysteriekarakter. Uten trinitetslæren ville vi ikke vært i stand til å referere til det i og mellom mennesker som er mer enn bare individualitet.

Kommentér

Kropp på utstilling

Vi reket gatelangs i Budapest, og ved en slump snublet vi over vandreutstillingen Body Worlds. Sporenstreks kjøpte vi billetter og gikk inn i et dunkelt belyst museumslokale fylt av dissekerte menneskelik. På ekte. Det Madame Tussauds-lignende kjøttet var gjort til plast. Hjernen bak Body Worlds, Dr. Gunther van Hagens fra Tyskland, oppfant i 1977 en teknikk som stanser nedbrytningen av den døde kroppen. Enkelt forklart går plastineringsteknikken ut på å erstatte kroppens væske og fett med lim og gummisilikon. Slik konserveres bestemte indre og ytre organer (preparater) eller menneskelik i helfigur. Likets innside og utside blir til en tøyelig og bøyelig plastgjenstand, som kan formes og fastfryses i ønsket posisjon. Liket ligner litt på en plastelinafigur. Den kjemiske behandlingen muliggjør en detaljert fremvisning av både blodårenes finmaskede, røde korallrev og korpuset i sin helhet. Plastineringsprosessen er ikke et venstrehåndsarbeid, det tar 1000-1500 timer å preparere hvert lik.

Body Worlds så først dagens lys i Tokyo i 1995. Siden den gang er utstillingene blitt sett av mer enn 40 millioner mennesker, et besøksantall som gjør Body Worlds til en av verdens største turistattraksjoner. Plastikklikene har vært svært inntektsbringende, vi snakker om en inntjening på over en milliard kroner. I begynnelsen gikk det imidlertid litt treigt i Vesten, mye på grunn av sosioreligiøse tradisjoner og juridiske lovbestemmelser i visse land. I europeiske storbyer ble utstillingen lagt til mer prosaiske lokaler, som for eksempel messehaller – freakshow! – men dette endret seg fra år 2004. Samme år hadde utstillingen nemlig premiere på amerikansk jord, hovedsakelig i vitenskapssentra. Og med vitenskapens høythengende godkjenningsstempel, kommersiell fingerspitzengefühl og fokus på family friendly edutainment har de døde kroppene opplevd en formidabel klassereise, i både øst og vest.

Gunther von Hagens, som på bilder alltid poserer med svart Breaking Bad-hatt, er ikke ukontroversiell. Han er blitt sammenlignet med en Frankenstein og en doktor Josef Mengele. De etiske og juridiske problemene står i kø. For hvor får han råmaterialet sitt fra? Som sagt, det er for real, menneskene er sprell levende – eller de var det i alle fall. Lenge verserte det rykter i tyske medier om at kroppene var henrettede kinesiske fanger, men spekulasjonene er blitt tilbakevist på det sterkeste. Alle likene vi så i Budapest, var frivillige og opplyste donorer. At 56 lik stammer fra et mentalsykehus i Novosibirsk, problematiserer den påståtte valgfriheten og samtykkekompetansen en smule, men det er kanskje bare flisespikkeri?

I Budapest var vi kikkere, voyeurer: Fra et glassmonter med løvtynne lårkjøttskiver – struktur og tekstur så usannsynlig synlig! – til et annet som huset et embryo. Sakte, men sikkert beveget vi oss fra det lille til det store, fra glandula pinealis til ryggsøylens 34 virvler – og vips! så stod det et menneske i helpositur foran oss. Helt hudløst. Identiteten til likene lar seg ikke spore, de er anonyme, uten livsfortelling. Donorene har lagt livet, døden og seg selv i von Hagens kreative kirurgihender.

Slik som Robert Ford i HBO-serien Westworld skriver sine bioteknologiske androider inn i en stor fortelling, har Gunther von Hagens skapt en estetisk og narrativ parallellverden i og med sine plastikklik. Body Worlds er en bevisst iscenesettelse av visjonen om det gode liv. Majoriteten av kadavrene som er blitt preservert i helfigur spiller en viktig rolle i dramaturgien. Det styrende prinsipp i utstillingen synes å være vita activa (det aktive liv). Estetikken kretser rundt idrett og kunst. Fra Budapest husker jeg særlig to døde skuespillere, begge utstyrt med hver sin artefakt: Et lik holdt en dirigentstav, et annet var som øyeblikksfanget av fotolinsen midt i en muskulær eksplosjon – se, en atletisk tennisspiller!

I en informasjonsbrosjyre skriver Gunther von Hagens og Angelina Whalley at målet med utstillingene, er: ”Å informere et større publikum, det vil si lekfolk, om kroppens innside og funksjoner samt illustrere konsekvensene av en usunn livsstil. Utstillingene søker i tillegg å intensivere bevisstheten av å være levende ved: økt oppmerksomhet om helse; fremvisning av kroppens muligheter og grenser; refleksjon over det å være menneske”. Von Hagens er medisiner, han har en didaktisk misjon. En av installasjonene illustrerer hva såkalt god helse er: To lunger ligger ved siden av hverandre, den ene sunn og vital, den andre tobakkskadet. Installasjonen inkluderer en boks, et alter, hvor nikotinslaver kan dumpe sigarettpakken sin. I tillegg kontrasteres en frisk lever med alkoholikerens skrumplever. Utstillingen har et utvetydig moralsk budskap, om enn med puritansk twist.

”Min egen magefølelse sier meg at von Hagens’ prosjekt er like tvilsomt og kritikkverdig som det er fascinerende og akseptabelt, forstått som et drøyt og markedstilpasset opplysningsprosjekt. Forhåpentligvis deler en stor andel av de 25 millioner mennesker som har løst billett, denne ambivalensen”, skrev Espen Stueland i boken Gjennom kjøttet: disseksjonens og kroppens kulturhistorie i 2009. Ordet ”ambivalens” oppsummerer vår egen opplevelse i Budapest. Body Worlds bør bråvekke etiske, filosofiske og teologiske spørsmål.

For eksempel om døden. Body Worlds er en kirkegård, men seremonimesteren von Hagens lykkes bare tilsynelatende med å ufarliggjøre døden. Ser vi egentlig døden i hvitøyet her? Mens det kristne menneskesynet forutsetter en trestemt (dis)harmoni mellom ånd, sjel og kjøtt – hva nå det enn betyr – er von Hagens menneske en hybrid, kjøtt og barbiedukke i ett, og mortaliteten er manipulert av ingeniørkunsten. Til tross for at de utstilte kroppene er døde, er det å se Body Worlds ikke mer enn en nær-døden-opplevelse. Utstillingens enkle evangelium er: Carpe diem eller donér kroppen din!

Kristendommens vugge er en tom grav. Den kristne troen er en fugl føniks. Teologiens grammatikk er dermed livet og døden, verken mer eller mindre. En gåte setter paradokset i relieff: Forestill deg at Jesus fra Nasaret hadde bursdag på ”hellige lørdag”, det vil si dagen før 1. påskedag. Før langfredagens død på korset var han 33 år, hvor mange år er Jesus da på oppstandelsesdagen? Svaret er avslørende: Hvis Jesus er 34 år gammel, døde han bare en plastikkdød. Døden blir en Lasarus-søvn, oppstandelsen en gjenoppvekkelse. Gjetter du 33 år, følger du samme logikk. Nei, Jesus Kristus er levende-død, han er den korsfestede oppstandne: Jesus Kristus er hele sitt menneskelige liv og sin død, på en og samme tid. Alder er bare et tall – han er tatt opp i evigheten.

Hva i alle dager vil det si for oss som var i Budapest? ”Ved biologisk død brytes ethvert bånd til denne verden og den direkte kontakten til mennesker som omgir en. Det forblir kun et spor, et minne og et savn – men dette sporet kan også gjøres til utgangspunkt for håp og forventning […] Idet kjøttet dør, mister mennesket sitt sted i verden, men det mister ikke sitt sted i Kristus”, skriver Marius Timmann Mjaaland i sin Systematiske teologi. Døden er altså en mulighetsbetingelse for evig liv i Kristus, et håp bortenfor von Hagens plastikkparadis.

I sommer blir Body Worlds å se for første gang på norsk jord, nærmere bestemt i Trondheim. Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom NTNU Vitenskapsmuseet, Vitensenteret i Trondheim og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Direktøren ved Vitenskapsmuseet, Reidar Andersen, forbereder seg på reaksjoner, ifølge NRK. Det er jo lov å håpe.

Kommentér