All Egypts rikdom

Den besøkende forkynneren brukte verken powerpoint eller notater. Han hadde gått frem foran talerstolen og sto helt fremme ved kanten på plattformen med en stor, sort, skinninnbundet bibel åpen i den ene hånden. Alle bilder jeg hadde sett av sånne amerikanske trospredikanter viste dem i halvfigur med en åpen bibel i hånda. Jeg var fascinert av hvordan biblene la seg helt flatt slik at sidene lå nede uten å bøye seg opp i buer. Det fikk dem til å se tunge og velbrukte ut. Jeg hadde brukket opp ryggen på min egen bibel for å få samme effekt, men det hadde bare ført til at noen av sidene hadde løsnet. Det gjorde ikke noe, jeg hadde lest den igjennom opptil flere ganger, så ingen kunne arrestere meg på noe.

– La oss lese hva Guds ord sier.

Alle i salen, nærmere seks tusen mennesker, hadde med sin egen bibel og bladde frem til første mosebok kapittel 45, vers 19-20 som om det var den letteste sak i verden. Han leste med høy stemme:

“Du skal by dem å gjøre dette: Ta med vogner fra Egypt til kvinnene og barna! Hent faren deres og kom hit! Dere skal ikke bry dere om eiendelene deres, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.”

– Halleluja!, kommenterte han megetsigende.

Det er ikke før jeg skriver dette, over sytten år senere, at jeg har blitt oppmerksom på hvilken fortelling de løsrevne versene egentlig er en del av. Josef (han med den fargerike kappen og de misunnelige brødrene) er nå blant de mektigste i Egypt, og har nettopp gitt seg til kjenne for sine brødre som har kommet for å be om hjelp i hungersnøden. Han inviterer dem og hele familien som avviste ham til hoffet for å nyte godene der så lenge hungersnøden varer. “Det beste i Egypt skal tilhøre dere”, lover ham dem. De ble boende. Noen generasjoner senere ble etterkommerne deres faraos slaver.

For predikanten var fortellingen uvesentlig. Versene er selvstendige formularer som skjuler evige prinsipper. Alt de nevner står for noe annet, og hans oppgave var å avdekke betydningen som visstnok hadde vært skjult for Guds folk i hundrevis av år. “Egypt” er verden, den sekulære i mørket der ute, den som ikke er den kristne kirken. Kvinnene, fedrene og barna er ens trosfeller i menigheten. Vognene er verdens verktøy for økonomisk vekst; investeringsfond, aksjer, eller hva som helst som er innbringende. Vognene signaliserer også vår forventning: stor vogn betyr plass til stor rikdom. Hvis du har stor forventning, så får du mer. Du må bare tro, så kommer pengene inn. Rikdommen øker proporsjonalt med hvor stor forventning du har. All verdens rikdom tilhører allerede Gud, og Han vil gi det til sitt folk, for Han er god. Amen?

– Gud bekrefter disse løftene gjennom hele Bibelen, ropte han. Bli med meg til Jesaja kapittel 45, vers 14-16. Et ivrig brus av raslende bibelpapir fylte salen før alle fant frem til profeten.

Predikanten leste høyt igjen:

Så sier Herren: Rikdom fra Egypt, velstand fra Kusj og høyvokste menn fra Seba skal gå over til deg og bli dine. De skal følge etter deg i lenker, kaste seg ned for deg og hylle deg: «Bare hos deg er Gud, det er ingen annen, ingen annen gud.»

Om man aldri har vært med på det selv kan det være vanskelig å forstå følelsen av å bli betrodd en livsforvandlende hemmelighet som kirken har glemt; å være blant de få som vet. Resten av den halvannen time lange prekenen handlet om at når ikke-kristne ser hvor rike de kristne blir – altså de kristne som har forstått selve hemmeligheten – så vil de flokke til Jesus. Predikanten underbygget dette med anekdoter fra sitt eget jetset-liv. Den sanne Gud eier allerede all rikdom og velstand i hele verden, og han gir den til de som stoler på Ham. Det er slik Han viser seg for menneskene. Gud er ikke fattig; han liker ikke fattigdom.

Det ble ikke nevnt at forfatteren av det nytestamentlige brevet til Hebreerne (kapittel 11, vers 26) nevner Moses som et forbilde i troen fordi han i profetisk fremsynthet “holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen”. Og uansett: kanskje Det nye testamentet setter overgivelse til Jesus over Egypts rikdom. Men en slik skeptisk ånd kan fort knekkes med en serie retoriske spørsmål. Tekstutdragene gir oss åndelige prinsipper som er like evige som Gud, og Gud endrer seg da ikke? Og Jesus selv var rik, visste du ikke dét? Det står at Judas stjal fra pengekassen, så den må ha vært full, ellers ville han ikke ha våget å snike noe unna til seg selv. Soldatene som korsfestet Jesus kastet lodd om kappen hans fordi den var vevd i ett stykke, så den må ha vært kostbar. Gud vil gjøre deg frelst, frisk og formuende.

– Halleluja!

Salen jublet på oppfordringen. Jeg var ikke veldig imponert.

– Dette er jeg ikke helt med på, hvisket jeg til sidemannen som hadde besøkt den årlige konferansen flere ganger tidligere, og endelig fått mitt avmålte ja til å bli med. 
– Nei, lo han, det er litt annerledes i Amerika. De har en helt annen kultur for sånt der, vet du. Vi får ta med oss det som er bra og la det andre ligge.

Jeg lurte på hva som var bra.

Sånne store konferanser var uansett ikke noe for meg. Jeg syntes det ble opphauset og kunstig. Dessuten visste jeg jo hvordan ting egentlig hang sammen. At Gud først og fremst var opptatt av trofasthet, de små men regelmessige dryppene som over tid kunne legges sammen til noe stort. Det gjaldt i alle ting. Det viktige var den regelmessige deltakelsen i ukens bønnemøter og gudstjenester, den lille daglige bibellesningen, de små bønnene gjennom dagen. Ikke store konferanser, berømte predikanter, eller de overveldende gudsopplevelsene som kunne følge med det å stå og lovsynge sammen med mange som hadde reist langt.

På samme måte var det ikke de store enkeltstående pengegavene som var det avgjørende, men den regelmessige tienden. Ti prosent av rikdommen man hadde. Uansett hvor liten den måtte være.

Tienden var kjent stoff fra forkynnelsen i ungdomsmiljøet. Å holde kollekttale var en oppgave like viktig som noen annen, en ukentlig foreteelse med ett eneste poeng: Oppmuntre folk til å gi penger med en positiv innstilling. Den lille profeten Malakias ble sitert med en hyppighet som ville gjort ham forlegen. Han hadde irettesatt jødene som kom tilbake fra Babylonsk eksil da de neglisjerte gjenoppbyggingen av Jerusalems tempel. Israelittenes skattesystem krevde betaling av tempelskatt for å holde gudstjenestelivet i gang, å la åkrene ligge brakk hvert syvende år for å gi landet en hvilepause, og å la kornaks man mistet under innhøstingen ligge på bakken så de fattige kunne plukke det til seg selv. Av disse var det særlig sviktende tempelskatt Malakias hisset seg opp over da hans samtidige så ut til å glemme hva Moses hadde foreskrevet mange hundre år tidligere.

Men hos oss ble utdrag av Malakias’ poetiske protestviser sett som absolutte virkelighetsprinsipper, like gyldige i en moderne velferdsstat som i Malakias’ kontekst. Poenget var de tidløse prinsippene, som den åndelige “du skal høste det du sår”-logikken som ikke endrer seg med skiftende økonomiske og politiske systemer.

For ikke å glemme trofasthet i de små ting. Man “gir” nemlig ikke tienden, man “bringer” tienden tilbake til Guds hus der den hører hjemme. Å ikke bringe ti prosent av inntektene sine til menigheten er å stjele fra Gud. I så måte er avtalegiro en velsignet løsning: Tienden kan trekkes rett fra konto, og så kan man gi gaver i tillegg. Kan man bringe tienden til kristne organisasjoner? Menigheten er Guds “A-plan”, så det er dit tienden skal. Utover dette står man selvsagt fritt til å gi pengegaver til organisasjoner og prosjekter. Skal man gi ti prosent før eller etter skatt? Vel, kjenn etter hva samvittigheten forteller deg…

Mange forretningsledere i byen var opptatt av å bringe tienden til Guds hus, og å gi gaver til prosjekter de følte Gud var med på. Jeg var der på de første frokostmøtene deres. Kristne forretningsmenn (jeg husker ingen kvinner der i begynnelsen) møttes månedlig i menighetens kafé for å be for sitt og hverandres arbeid. Jeg er ikke mye til forretningsleder, men de trengte en til å spille keyboards, en som kunne finne den rette balansen mellom piano og luftig synthpad, slik at bønnene kunne stige til himmelen som på et svevende lydteppe. Kanskje bryter noen ut i et lovsangskor som alle kan bli med på. Da trenger man en akkompagnatør som sømløst kan gli inn i gjeldende toneart. Jeg hadde årelang trening i dét; hvite og sorte tangenter var samme sak for meg. En gang avvek gruppen så langt fra tonearten de begynte i at jeg modulerte ned en halv tone midt i sangen uten at noen lot til å merke det.

Forretningslivets språk var langt fra begrenset til besøkende amerikanske predikanter, eksplisitte oppfordringer til pengegaver eller frokostmøter for byens rike kristne onkler. Det gjennomsyret selve teologien. Man snakket om åndelig potensiale som kunne forløses og multipliseres. Man investerte sin tid, sine krefter, sin oppmerksomhet, og det gav åndelig avkastning. Man sådde noe lite for å høste noe større.

Også utenfor de karismatiske kretsene er det ikke uvanlig å forstå menneskets forhold til Gud som i bunn og grunn fundert på en økonomisk transaksjon. Utgangspunktet er at vi står i gjeld til Gud. Denne gjelden får vi ettergitt ved at Jesus betalte vår skyld, og vi kan motta Guds nåde gratis og uten vederlag. Når vi har kommet så langt, blir syndens gjeld (både den vi hadde arvet og den vi hadde påført oss selv) erstattet av takknemlighetsgjeld. Og takknemlighetsgjeld får man aldri nedbetalt. «Hva kan jeg gi til Deg…», sang vi. Aldri nok, var det reelle svaret.

Selve frelseslæren er her basert på konseptet «gjeld», akkurat som den nyliberale ideologien som etablerte seg i verden gjennom 80- og 90-tallet. I Theology of Money påpeker Philip Goodchild at penger ikke har noen egenverdi, men kun eksisterer som løfter om fremtidig verdi. Selv når dette løftet er realisert, for eksempel i form av et byggverk, er verdien av byggverket igjen basert på fremtiden – hva noen potensielt ville være villige til å betale for det en gang.  Penger er med andre ord gjeld. Fremtiden er utsatt på ubestemt tid, noe som blir helt nødvendig for å sikre stadig vekst. Det er derfor alle forsøk på å forene finansverdenens krav om videre vekst er uforenlig med virkeligheten som skriker mot oss i klimavitenskapene; planeten kan ganske enkelt ikke holde løftene våre. Samtidig er et gjeldsbasert system også basert på trusselen om utslettelse for alle som ønsker seg ut av det. Vi sitter i saksa.

Penger er en global religion, sier Goodchild. En religion ingen bekjenner seg til, men som alle praktiserer. Penger er tro forstått som kapital, noe som vokser etter hvert som man putter det i en serie investeringsprosjekter: å “hente ut” fremtidige verdier og bruke dem i nåtid. Name it and claim it.  Å investere penger er å prøve å forutsi en fremtid bare Gud kjenner. Det er ikke mange hundre år siden kirken så denne typen økonomisk spekulasjon som blasfemisk vranglære. Å forsøke å ta kontroll over fremtiden på denne måten var, slik kirken så det, å forsøke å ta Guds plass.

På en eller annen måte har Mammons språk og logikk likevel klart å infiltrere det mange forstår som selve troens innerste kjerne: At Jesus har «betalt prisen», og likevel «krever alt».

Men hva er alternativet til en slik frelsesforståelse, og til gjeldsøkonomien den låner logikken fra? Transaksjonstanken er å finne her og der i tradisjonen; den er ikke bare ny. Evangeliene sammenligner (et par ganger) disippellivet med å ha fått utdelt verdier som det skal profitteres på, og refser (i lignelsen om talentene) den utro tjeneren som ikke investerte det han hadde fått. Finnes det ingen annen mulig «kjerne» i troen enn den logikken som er i ferd med å ødelegge livsvilkårene for mennesker og store deler av planetens øvrige organismer? Hva gjør vi i så fall når vi har kommet til et punkt der vi ikke kan annet enn å tjene Mammon? 

Mammon. Dedicated to his Worshippers.

G.F. Watts, 1885

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

En kommentar på “All Egypts rikdom

  • Men Guds rike er som et frø… som ikke kan beregnes, men vannes – og håpes på. Mer en organisk/økologisk logikk enn en økonomisk, er min erfaring.

    Har også hørt gode tanker om kors/frelse fra ortodoks hold, som kan bidra til å ikke bli sittende fast i den kapitalistiske logikken. F.eks. er det noen ansatser her, som jeg forstår som at Kristus gjorde menneskelivet helt igjen ved å elske helt til døden:

    «When it says he “paid the debt” on the Cross, it’s not the debt of being punished; it’s the debt of loving. St. Paul said, “Owe no one anything but to love one another.” In the Lord’s Prayer, Jesus taught his disciples the prayer, “Loose us our debts as we have already loosed the debts of those who owe us.” In other words, “Loose us from our fact of not loving you, as we forgive, in imitation of Christ and together with him, those who are killing us.” And if you’re a Christian, you don’t kill people; if you’re a Christian, you get killed. You get killed, and you forgive the person who kills you. That’s the teaching of the Gospel.
    So… He doesn’t do all this so we don’t have to do it. He does all of this so that we would have the power to do it… And then our whole life is to take up that cross and to struggle till our last breath to love as he loved and to admit it when we fail. And if we fail 70 times a day, we get up 70 times a day. We say, “Father, forgive me,” and [we] start all over, and he forgives us every single time because of the blood of Jesus.»

    Fra https://www.ancientfaith.com/specials/hopko_lectures/understanding_the_cross_of_christ

    Og til slutt – jeg ønsker meg motkulturelle lesninger av bibelen (og tradisjonen) som løfter fram alt som avkler kapitalismen som dominerende økonomisk logikk: Jubelår. Gi uten å beregne. Del så ingen mangler. Nåde. Og så videre. Vi gjorde noen forsøk i den siste boka fra Korsvei, «De åpne henders økonomi»… http://www.korsvei.no/boker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *