«Eg slepper deg utan at du velsignar meg»

Filosofi i antikken var åndelige øvelser for sjel og kropp, hevder filosofihistorikeren Pierre Hadot i boken Philosophy as a Way of Life. Terapeutisk skriving var en slik åndelig praksis. Som et eksempel henviser Hadot til Athanasius’ hagiografi om ørkenfaderen Antonius, hvor abbaen gir følgende råd til sine disipler: ”Vi bør hver og en registrere og skrive ned våre handlinger og det som rører seg i sjelen, som om vi skulle avlegge regnskap for hverandre […] Det skrevne ord skal altså tjene som erstatning for våre kameraters øyne”. Filosofen Michel Foucault kalte denne disiplinen for ”selvskrivningens kunst” (hypomnemata). Å skrive sitt liv er ikke enkelt, det inviterer til identitetsfortolkning og –forhandling, på godt og vondt. Ved hjelp av penn og papir og språk konstrueres en livsfortelling, en biografi.

Augustin synes å gjøre seg bruk av denne litterære metoden i Bekjennelser (på latin: Confessiones). Tittelen er avledet av verbet confiteur, et ord som har tre betydninger i den selvbiografiske teksten: bekjennelse (av synd og lignende), redegjørelse (for sitt liv) og lovprisning (av Gud). I Bekjennelser skriver Augustin seg selv til liv, han bekjenner sin menneskelige, filosofiske og teologiske livsvei – til Gud og til leseren. Og jo dypere han søker i seg selv som mysterium, jo tydeligere blir det at selvet er situert i det store mysteriet, Gud.

Eskil Skjeldal, tidligere prest og doktorgradsstipendiat ved Menighetsfakultetet, har nylig utgitt boken Eg slepper deg utan at du velsignar meg, som sjangermessig kan plasseres på virkelighetslitteraturens hylle. Da han som teologistudent slukte Augustins selvbiografi, var det som ”ei openberring”. Bekjennelser, en litteraturhistorisk perle fra år 397 e.Kr., smeltet sammen med Skjeldals eget hverdagsliv på lesesalen: ”Eg var saman med Augustin i den store vendinga hans mot Gud. Det vart mi omvending òg, då […] Det var meir ei visse som breidde seg i meg: Gud finst. Eg er Guds eigedom. Eg vil heim til Gud”. Ikke misforstå, Skjeldal var aldri Ten Sing-gladkristen, karismatiker eller sikker i sin sak, han var en statskirkegjenger som senere konverterte til Den romersk-katolske kirken.

Eg slepper deg utan at du velsignar meg er slett ikke en samtidens Confessiones: Skjeldal og Augustin har gått hver sin vei. Boken er nemlig et velskrevet vitnesbyrd om veien fra tro til ikke-tro. Tro ikke at teksten er støpt i nyateistisk form, det er snarere snakk om en Via Dolorosa. Prosessen var langvarig, men det skjedde plutselig. Tvilen ble transponert til en alvorlig (tros)krise i løpet av bare en uke: En skilsmisse og et brått dødsfall utløste et psykisk og eksistensielt ras. Beskrivelsene av lidelsen og smerten er sterk lesning, til tider er det litterære jeget helt hudløst, nesten grenseløst. Skjeldal ble en Jakob som slåss med Gud, en Job som ga himmelen langfingeren. Til tross for alle ting slapp han ikke taket, Gud var som huden hans, umulig å unnslippe. På kanten av stupet ba han, lette han, banket han på, uavlatelig:

Eg sit ved kjøkenbordet heime i Skien, freistar å be. Eg nyttar ingen ord. Eg lyttar, men kjenner berre eigen indre støy, okkupert av mørkeret. Eg er så konsentrert at eg får hovudverk. Eg blir forbanna på meg sjølv. Eg kjenner meg ikkje att. Eg har aldri halde på slik med trua mi. Denne lyttinga er så panisk, avlar berre meir uro. Eg må stogge dette. Eg treng hjelp til å kvitte meg med denne trua. Eg maktar det ikkje sjølv.

Skjeldal kunne sitt Fadervår – og mer til: tidebønn, patristikk, religionspsykologi, liturgi, kirkemusikk, sakramenttilbedelse, apofatisk teologi. Og ”dei mørke truande” stod til tjeneste i bokhyllen: Johannes av Korset, Mor Teresa, holocaust-teologene. Men da han trengte Gud som mest, møtte han bare et himmelropende intet:

Det står klårt fram: Eg manglar alt no, er redd for alt. Gud er ikkje med meg, han gjev ingen trøyst. Eg har kalla nok, han svarar ikkje. Han er ikkje med i nauda mi. Men kva om det er fordi Gud ikkje finst? Kva om Gud ikkje finst? Det var ei brå openberring: Dette trur du ikkje på.

Slike negative erfaringer av Guds fravær eller ikke-eksistens er ikke unike. Selv ikke for nonner, de blant oss som har avlagt evige løfter om å transformere hele livet til en eneste lang åndelig øvelse. I den selvbiografiske dagboken En sjels historie, skrevet ned på kommando av klosterets priorinne, skildrer karmelittsøsteren Thérèse av Lisieux (1873-1897) sin dramatiske troskrise. Sjelens mørke natt meldte sin ankomst – paradoksalt nok! – natt til langfredag i 1896: Ved midnatt våknet Thérèse med munnen full av væske, men hun hadde allerede slukket lyset og det var for mørkt i cellen til å sjekke hva det var. På morgenkvisten gikk hun bort til det soloppganglyse vinduet og fikk sin mistanke bekreftet: Det var blodig alvor. Det viste seg at Thérèse var tuberkuløs, en sykdom som senere skulle ta livet av henne. Dødsengelens bebudelse fylte henne først med en inderlig glede og et intenst himmelhåp:

Jeg kjente da en så levende og klar tro at tanken på himmelen utgjorde hele min lykke, og jeg kunne ikke tenke meg at det fantes gudløse mennesker som ikke hadde troen. Jeg trodde at de talte mot bedre vitende når de fornektet det kommende livet i himmelen.

Men ekstasen og euforien forsvant som duggdråper for solen i løpet av påsken: ”[Gud] tillot at sjelen min ble innhyllet i et tett mørke […] Jeg skulle gjerne ville uttrykke hva jeg føler, men jeg tror det er umulig”. Tidligere hadde hun ikke forstått hvorfor og hvordan noen kunne følge i fotsporene til Feuerbach, Marx, Nietzsche og Freud, men hennes egen kriseerfaring ble en øyeåpner: Hun gjenkjente seg selv i den gudløse. Derfor fortolket hun gudsfraværet som en øvelse i misjonal solidaritet med ateister, de blant oss som ikke klarer å tro, tross alle forsøk.

Thérèse transponerte altså lidelse til solidarisk empati: ”Jeg har ikke lenger noe annet ønske enn å elske, helt til jeg dør av kjærlighet”. Hun så på seg selv som prest for ateister, som forbeder for gudløse: ”Selv om jeg ikke har noe glede i troen, forsøker jeg i hvert fall å utføre troens gjerninger”, skriver hun. Trostapet, tunellmørket og tausheten varte og rakk, helt til siste utpust. Biografen Thomas Nevin påstår til og med at karmelittnonnen sovnet inn uten å tro på Gud. Den 30. september 1897 klokken 19.30 døde Thérèse av Lisieux, og hennes siste ord var: ”Min Gud, jeg elsker deg!”

Tilbake til Skjeldal. Mot slutten av boken skriver han om det å skrive. For ham var skrivingen en nødvendig terapeutisk øvelse, ”ein katarsis”. Papiret var en skriftestol, pennen et instrument for den rasende sjelen. Han var så sint, men skrivingen skapte et stille rom, en frihet. ”Berre ved å skrive om truskrisa makta eg å drepe ein gud. Den gud eg rasa mot og kritiserte, var ein avgud”. Skjeldals bok er ikke systematisk teologi, men en bekjennelse. Og den er vel verdt å lytte til, særlig for kristne. For her er det mye å lære. Hans erfaring er at trosprosjektet kan bli destruktivt og reduktivt, at tro og teologi kan innskrenke livsrommet og føre til selvutslettelse. Eskil Skjeldal mistet troen, men fant seg selv:

Det å søkje Gud tek mykje tid, mykje energi. Når Gud no er ute av livet mitt, har eg mykje tid til å gjere noko anna. Der det tidlegare var mest meg og Gud, meg og teologien, er det no berre meg og andre menneske. Når eg ikkje trur på Gud meir, på det viset eg trudde på Gud, har eg kome nærmare ungane. Eg har tid til det dei ynsker å gjere. Eg kan til dømes spele kort med dei, i fleire timar […] No kan eg til og med sitje saman med ungane og prate og like det. Eg kjenner meg ikkje like ofte som ein dårleg far. Tidlegare kjende eg på det heile tida. Følte meg hjelpelaus og sjølvoppteken.

Foto: Samlaget

3 kommentarer på “«Eg slepper deg utan at du velsignar meg»

  • Dette var en meget god lesning, og det er svært takknemlig for en forfatter når en leser kan opplyse forfatteren om forfatterens egen tekst. Eskil

  • Takk til dere begge to! Jeg tenkte jeg måtte skaffe meg Eskils bok, og etter å ha lest Andreas’ innlegg vet jeg at jeg må. Dere er begge tenkere/skribenter jeg setter høyt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *