Paulus og den kristne kjernefamilien

 «For i oppstandelsen verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte»
– Jesus (Matt. 22:30)

Paulus sier to ting på én gang. For det første forsøker han, som selverklært «hedningenes apostel», å vise ut fra de jødiske skriftene at Jesus fra Nasaret ikke bare er jødenes Messias, men at også ikke-jøder er inkludert i Guds folk. Det er mye mer radikalt enn å si at frelsen gjelder litt flere enn man før hadde tenkt. Skillet mellom «jøde» og «hedning» (eller «greker») var kategorisk og helt grunnleggende for jødene. Å være jøde var å være moralsk, ren, vis, rettferdig, velsignet, og i tråd med naturens orden. Å være hedning var å være umoralsk, uren, dåraktig, urettferdig, forbannet, og naturstridig. Paulus forkaster disse grunnleggende kategoriene og forsøker å danne et nytt fellesskap basert på helt nye identitetsmarkører.

Å gjøre dette på grunnlag av de jødiske skriftene er ikke bare-bare. Og Paulus benytter seg da heller ikke av tekstene som var skrevet på hebraisk, men heller den greske oversettelsen av disse (Septuaginta). Denne var tilpasset et gresktalende publikum, også i noen grad på innholdssiden, sånn at frelsen fremstår som mer universell enn den gjør i de hebraiske tekstene. (Det er en av historiens små ironier at da Luther og de andre reformatorene ville «tilbake til kildene», så mente de tilbake til de hebraiske skriftene forut for Septuaginta. Men det er ikke disse Paulus bruker i Romerbrevet, som var så viktig for Luther, og det er tvilsomt om Paulus ville ha klart å argumentere for hedningenes frelse –inkludert reformatorenes – uten de teologiske justeringene som lå i den greske oversettelsen).

For det andre forsøker Paulus å utarbeide hvordan dette nye fellesskapet skal leve ut den nye virkeligheten «i Kristus», uten å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet fra politiske og religiøse autoriteter som fremdeles baserer seg på de «gamle» kategoriene. Han oppmuntrer (via brev, og også besøk når det var mulig) kommunitetene han startet rundt middelhavet i det første århundret til å «arbeide på sin frelse» uansett hvilken verdslig kontekst de befinner seg i, frem til alle ting blir gjort nye «i Kristus» – noe Paulus tror vil skje ganske snart.

Altså, på den ene siden: Vit at alle verdslige kategorier og identitetsmarkører, om de er aldri så «naturlige», er midlertidige og ikke øver noen makt over den som er «i Kristus». Og på den andre siden: Unngå å tiltrekke dere unødvendig oppmerksomhet fra keisermakten og skeptiske naboer som muligens vil angi dere. Ikke bryt demonstrativt ut av de «gamle» rollene, men vær pragmatiske og praktiske idet dere lar livene deres i stadig økende grad bli formet til den nye virkeligheten som er Guds rike, så sprer det seg etterhvert; en liten surdeig syrner over tid hele deigen. Ta Jesus som forbilde i dette.

Dette dobbeltsporet kjennetegner alt Paulus skriver. Det er nøkkelen til å forstå hva han skriver om familieliv og kjønnsroller.

I romerbrevet er hovedpoenget hans at det utenkelige har skjedd: I Kristus har hedningene blitt innlemmet i Guds folk; skillet mellom rent/naturlig/velsignet og urent/unaturlig/forbannet har kollapset. Her forutser Paulus jødenes protester om at hedningene handler umoralsk og unaturlig, og gjennom et finurlig retorisk grep viser han at det er Gud selv (!) som handler «mot naturen» ved å innpode ikke-jødiske grener på det jødiske treet (med tilhørende advarsel til de jødiske kristne om ikke å ta for gitt sin egen rett til å være medregnet). Men de kristne skal ikke se på kollapsen av alle kategorier som en anledning til å lage bråk. De skal bare la seg forme inn i den nye virkeligheten ved å ta den tjenende Kristus som forbilde, uansett hvilken kontekst de er i.

I 1. Korinterbrev er han mer konkret, og gir seg selv som eksempel på hvordan man faktisk gjør dette i praksis: Han har gitt opp sine privilegier som apostel, skriver han, slik at han ikke skal provosere de ikke-troende (Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig 9:19). Han oppfordrer modne troende til å avstå fra sin rett til å spise kjøtt ofret til avguder dersom noen skulle bli provosert av det (men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære! La verken jøder, grekere eller Guds kirke få noe å utsette på dere! (10:31-2)). Det er i denne sammenhengen det beryktede «forbudet» for kvinner mot å «tale i forsamlingen» eller å be uten å dekke til hodet følger i kapittel 11. Med andre ord: Paulus byder ikke kvinnene å bli på sin gudgitte plass og være stille. Tvert imot ber han dem gi opp, på rent midliertidig basis, noen av de ytre tegnene på den absolutte likestillingen de har «i Kristus», for at ikke myndighetene (og de ikke-troende ektemennene deres) skal ta anstøt.

Det samme mønsteret går igjen i alle Paulus’ brev. Galaterbrevets radikale «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (3:28) visker ut alle naturlige, rasemessige, sosio-politiske, og kjønnsmessige kategorier. Det etterfølges av oppfordringer om å ta hensyn til hverandre, og å ikke la [denne] friheten bli et påskudd til å følge sine egne innfall eller ønsker om konfrontasjoner. I Kolosserbrevet etterfølges befalingen om å la sinnet være vendt mot det som er der oppe – noe som inkluderer åpenbaringen om at Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri. Nei, Kristus er alt og i alle (3:1-11) – av oppfordringer til å ta den ydmyke og ettergivende Kristus som forbilde, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Kravet om at hustruer skal underordne seg sine ektemenn (3:18) kommer først i denne konteksten, der Paulus gir pragmatiske råd om hvordan kristne kan leve «i» verdens strukturer som ikke ligner virkeligheten de har og er «i Kristus», i visshet om at disse strukturene bare er midlertidige. Det finnes ikke mann og kvinne i Kristus. Men det gjør det i det gresk-romerske nabolaget, så trå litt forsiktig, og finn måter å leve de guddommelige realitetene ut på uten å lage for mye uro. Det er uansett ikke lenge til Jesus kommer og hele skaperverket skal bli nytt.

Det samme gjelder i Efeserbrevet. Også der kommer det omdiskuterte kravet om at hustruer skal underordne seg sine ektemenn – slik legemet/kirken underordner seg hodet/Kristus (5:22-33) – først etter at Paulus har forkastet skillet mellom unaturlige, umoralske hedninger og naturlige, moralske jøder, og erklært en helt ny identitet «i Kristus» (2:13-21). Igjen er mønsteret å først erklære den nye identiteten som skjærer gjennom alle gamle «naturlige» og verdslige kategorier, og deretter å oppfordre de troende til å ta Kristus som rollemodell uansett hvilken livssituasjon og sosial posisjon de måtte befinne seg i – disse er uansett bare midlertidige.

(Men hva med pastoralbrevene? hører jeg noen spørre. Her står det også at kvinner ikke kan ha autoritet over menn, og det står ingenting om nye identiteter som knuser gamle kategorier. Nei, det stemmer. Hvis du vil vite hva jeg tenker om det, henviser jeg deg til fotnoten under bildet nederst i posten.(*) Hvis du er fornøyd uten den fotnoten kan jeg oppsummere med at selv om bare ett av Paulus’ «dobbeltspor» nevnes i disse brevene, så forandrer ikke det helhetsinntrykket i brevene som bærer hans navn: Dette dreier seg om pragmatiske og midlertidige måter å ordne dagliglivet på for å ikke tiltrekke seg unødvendig negativ oppmerksomhet fra myndigheter og skeptiske borgere.)

De ekteparene vi hører om blant de første kristne er på ingen måte forbilledlige kjernefamilier. I Apostlenes gjerninger, skrevet av Paulus’ venn og samarbeidspartner Lukas, nevnes vel bare to. Det ene er Ananias og Saffira, som er med blant de første disiplene i Jerusalem etter pinsedag. Når tusenvis av nyomvendte begynner å selge eiendelene sine og legge alle pengene i en felles pott som fordeles etter behov, blir paret enige seg imellom om å holde av litt til seg selv. I en av de mest bemerkelsesverdige scenene i Det nye testamentet leser vi at de begge faller om og dør midt blant apostlene når de blir avslørt. En advarsel mot grådighet, vil mange si. Men som Peter sier til dem, det var jo deres egne penger. En advarsel mot løgn, da? Vel, i så fall også en advarsel mot den ekslusive lojaliteten som man ellers skulle tro var ment å kjennetegne ektepar. Ananias må bøte med livet fordi han lyver, ja vel. Men Saffira, som først kommer til stedet senere og ikke vet at mannen er død, må selv dø fordi hun holder avtalen hun har med ham.

Det er som et makabert speilbilde av fortellingen om syndefallet: Eva spiser frukten, Adam gjør etter henne; Annanias lurer unna noe til seg og sine, Saffira gjør seg medskyldig. Det er ekteskapet deres som gjør at det rakner. Det er nesten nærliggende å se fortellingen som en advarsel mot å være overdrevent lojal mot ekteskapet som institusjon. Dette ville i så fall være noe Paulus ville gått god for, han som eksplisitt advarte kristne mot å gifte seg fordi de som gjør det får andre ting å tenke på enn Guds rike.

Det andre ekteparet vi leser om i Apostlenes gjerninger er Priskilla og Akvilas. Eller Akvilas og Priskilla. De nevnes åtte ganger, og fire ganger hver som den første. Deres forhold har ingen av de egenskapene man i dag ofte forbinder med den kristne kjernefamilien. De har ingen barn. De har heller ikke noe hierarki seg imellom, ingen kjønnet ‘rollefordeling’. Der er verken «mann» eller «kvinne». De er et unntak som bekrefter regelen: Her er et ektepar som så til de grader har latt forholdet sitt gjennomsyre av den guddommelige «surdeigen» at de ikke lenger ligner på det samfunnet rundt dem ville gjenkjenne som et ektepar. Et ekteskap løsrevet fra nesten alt man i dag assosierer med den kristne kjernefamilien.

Kanskje man kan si at Priskilla og Akvilas etterlever det Paulus skriver om ekteskapet i Ef. 5, der ekteskapet verken er kjønnet eller har som hensikt å frembringe barn eller skape sosial stabilitet, men å være et tegn som peker mot Kristus/kirken? Ekteskapet som symbol, som ikon, som sakrament, som askese? Et slikt perspektiv ville nok «redde» ekteskapet som en «kristen» institusjon, men det ville også kreve at vi tilskriver den senere tradisjonen mye mer autoritet enn det reformatoriske kampropet «ad fontes» lar oss gjøre.

I våre dager er «konservative» opptatt av å bevare kjernefamilien med dens tilhørende kjønnsbaserte roller, og med sosial stabilitet og frembringelse av barn som hovedhensikt, basert på «bibelens klare ord». «Liberale» er på sin side mer opptatt av å utvide forståelsen av hva en familie kan være for noe, i det de tror er en reaksjon mot Paulus. Men de siste hundre års insistering på likestilling og omkalfatring av «naturlige» kategorier er paradoksalt nok mye mer tro mot Paulus enn både liberale forsøk på å tilpasse teologiske sannheter til stadig skiftende tider og konservative forsøk på å beskytte strukturer som er like lite «klassisk kristne» som (hvite) forsteder, pendlende fedre, masseproduksjon, reklamekampanjer, og andre ting som kjennetegner den moderne kapitalismen.

For Paulus var hierarkiske kjønnsstrukturer og institusjoner som kjernefamilien uten basis i det Gudsriket han forkynte at Jesus hadde etablert i og gjennom menigheten; slike ting tilhørte en forgjengelig verden, og hadde ingen kjent plass i den kommende. For Paulus var det å forbli innenfor slike etablerte strukturer en pragmatisk og midlertidig løsning. Hvis nå verden er i ferd med å anerkjenne kjernefamiliens midlertidighet og mangel på guddommelig sanskjon – hvis den lille surdeigen så til de grader har begynt å prege alt omkring seg, så å si – så burde det kanskje være gode nyheter for alle som vil ta Paulus på alvor?

(*Det er stor enighet om at Paulus skrev Romerbrevet, 1. og 2. Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, 1. Tessalonikerbrev, og brevet til Filemon. De er svært like i stil, tone og teologisk innhold, og forfatterens kommentarer til omgivelsene gir god mening (hvor han har vært, hvor han er på vei, hvem han hilser fra og til, osv). De har også til felles Paulus’ intense forventning om at Guds rike meget snart vil bli fullt ut manifestert (Jesu gjenkomst), og at han derfor ikke ser ut til å være særlig opptatt av langsiktig tenkning om praktiske forhold. Litt mer tvil er det om hvorvidt Paulus selv har skrevet Efeserbrevet, Kolosserbrevet og 2. Tessalonikerbrev. Disse har en annen stil og tone, og det teologiske perspektivet er også litt annerledes. Efeserbrevet er tydelig delvis basert på Kolosserbrevet. De to siste er vanskeligere å avgjøre, men hvis Paulus skrev dem så var han nok ikke helt seg selv den dagen.

De såkalte «pastorale» brevene som henvender seg direkte til menighetslederne Timoteus (2x) og Titus har en helt annen stil igjen. De responderer også på filosofier og tankesystemer som først ble aktuelle etter at Paulus var død, og den intense forventningen om Jesu gjenkomst er erstattet med refleksjoner omkring den langsiktige overleveringen av budskap og praksis fra generasjon til generasjon. På mange måter er disse brevene mer «konservative» enn Paulus var. Det finnes riktignok noen små enklaver av forskere som vil forsvare at Paulus skrev dem selv, og at de ikke er skrevet av (litt) senere kristne som skrev under hans autoritet (noe som i så fall ikke er så problematisk som det kan høres ut, da dette ikke var uvanlig i samtiden). Utfallet av diskusjonen om forfatterskap er egentlig ikke relevant for selve poenget her, selv om rekkefølgen på brevene kanskje kan være det, dersom noe vil si at Paulus skiftet mening. I alle tilfeller må de pastorale brevenes forskrifter om kjernefamilieliv og kjønnsroller sammenholdes med det andre «sporet» i Paulus’ forfatterskap, der hovedlinjen er at dette er midlertidige ordninger som hører til i den gamle verden, og ikke Guds rike slik det er åpenbart i Kristus.)

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre

3 kommentarer på “Paulus og den kristne kjernefamilien

  • Dette var spennende lesning, takk! Jeg er forholdsvis fersk prest, og kan faktisk ikke huske å ha lest dette perspektivet i studietida. Kan hende jeg ikke fulgte godt nok med i timene på MF. Er en fare for det.

  • Veldig interessant perspektiv. Godt å høre nye vinklinger på kjente vers og røske litt opp i gammelt tankegods.

    Nå er jeg kanskje slem, men enhver tolkning må tåle kritiske spørsmål: Hvis Paulus skrev ut i fra en forventning om at Jesus skulle komme tilbake innen få år, og det ikke skjedde, er ikke da hele grunnlaget for denne tankerekken borte?

    • Hei Jørgen,

      Det tar litt tid å svare på spørsmål som kommer midt i fellesferien… Det er et helt naturlig spørsmål du stiller.

      Husk at denne tolkningen av hva Paulus mente om ekteskap og familieliv ligger ganske nærme det som har vært gjennomgangstonen i den kristne tradisjonen i spørsmålet helt frem til reformasjonen. Alle leste Paulus på denne måten (eller måter lignende denne). Å være kritisk til ekteskapet som institusjon er klassisk kristen tenkning, kunne man si.

      Det er først og fremst i reformasjonen – altså relativt nylig – at ekteskap og familieliv har blitt fremhevet som en arena der det kunne passe seg å tjene Gud. Men for reformatorene har ikke egentlig ekteskap/familieliv noen teologisk egenverdi å snakke om. Læren om det allmenne prestedømme og forkastelsen av sølibat og ordensliv krever bare at man sier noe fint om alternativene som er igjen. For Luther er det derfor ikke egentlig en teologisk, men først og fremst en pragmatisk løsning på et praktisk problem. Han beskriver ekteskap som en ramme for ville seksuelle lyster hos begge kjønn (et ‘fremskritt’ hva angikk synet på kvinners seksualitet, kunne man kanskje si… de pleide å bli sett som tomme og passive mottakere) som ellers ville løpe løpsk og ødelegge sivilisasjonen.

      (Faktisk må man gi de som kritiserer ekteskapet som en kvinneundertrykkende institusjon et poeng akkurat her: da nonneklostrene ble lagt ned var det ikke lenger noen steder i samfunnet der kvinner kunne stige i de sosiale gradene; nå var det bare å bli gift som gjaldt.)

      Det betyr ikke at ekteskapet ikke har teologisk verdi – det vil jeg selv argumentere for at det har – men den verdien kan ikke baseres på et søkt og idealisert bilde av hva Paulus, eller evangelistene for den del, måtte mene om temaet. Det er ganske klart og fremme i dagen i tekstene at som institusjon sto det ikke særlig høyt i kurs hos dem.

      Alt godt,
      Stefan

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *