Gud er ikke alt

Ta et magadrag og hold pusten i 60 sekunder. Pust ut, pust inn. 20 000 ganger per dag trekker mennesket oksygen inn i lungene. Respirasjonsriten er førteoretisk: Når man våkner opp fra nattesøvnen, puster man jo ikke på et lommespeil for å se den usynlige åndens materialisering i form av kroppsvarm dugg på speiloverflaten, som en forsikring om fortsatt livstegn. Pusten bare skjer, åndedrettets rytmiske bevegelse går og går, som havbølger.

Lyset og luften og livet bare er der; eksistensgrunnlaget er ren, rå gave. Vi ble unnfanget, født og kastet ut i verden, det var noe som skjedde oss. Jeg føler meg ikke unnfanget og født, like lite som jeg er min egen pust bevisst, jeg simpelthen skjer i et biosfærisk kretsløp. Det i seg selv fattige og forgjengelige åndedrettssystemet er et mikrokosmos, et ekko av det fininnstilte universet utenfor lungene.

Den virkeligheten tro og teologi navngir ”Gud”, er grunn, bakgrunn og bortenfor-grunn for den opplevde virkeligheten. Således rimer pust på gave. I Det nye testamentet er det norske ordet ”ånd”, med liten og stor bokstav, en oversettelse av det greske ordet pneuma. Samme glose betyr også ”pust”, så pneuma refererer altså til Den hellige ånd og menneskets ånd samt åndedrettet. Livspusten er en kroppsliggjøring av det skjulte livsprinsippet, Den hellige ånd. Skaperen er giveren, som gir seg selv i og med gaven. Teologisk fortolket er pusting, prusting og pesing en førteoretisk, fenomenologisk troserfaring, eller sagt med andre ord: Å være født er en livslang erfaring av det å være skapt.

Gud er ikke et objekt, ikke en ting blant ting, men alle tings kilde og opprinnelse, og det er ingenting utenfor Gud selv som genererer skapelseshandlingen. Gud trenger ikke mennesket for å være Gud, men i skapelsen gir Gud seg selv til hva som ikke er Gud, for Gud vil annerledeshet i den menneskelige andre. Skapelsen er ikke en handling der en fremmed makt presser en ekstern form på en allerede eksisterende materie. Menneskelig makt fordrer at x utøver makt over y, men skapelsesteologi impliserer at leddet y ikke er til forut for handlingen ex nihilo (ut av intet). Det vil si at y er til fordi Gud vil det slik i sin frihet.

Fordi Gud ikke er avhengig av noe eller noen for å være seg selv, er ikke verden og livet et konkurransefelt hvor Gud og mennesker kjemper om å få sine respektive viljer og egeninteresser gjennom – Gud er ikke med på den leken der. Mennesket er skapt i Guds frihet, til menneskelig frihet. Og siden skapelsen ikke er Gud selv, er det fritt frem for å leve i verden uten hele tiden å ha Gud i tankene eller ordet ”Gud” på leppene. Mat og drikke, kunst og kultur, fritid og arbeid, familie og venner, plante- og dyreriket: Alt er til for menneskets skyld. Gud er ikke alt, bokstavelig talt.

Gud er riktignok skapelsens skjulte grunn, bakgrunn og bortenfor-grunn – selve konteksten for teksten – men mennesket elsker ikke livet, sin neste, dyr og ting bare fordi de er midler som refererer til Gud eller hjelper oss til ikke å glemme Gud. Gud er kjærlighetens kilde og opprinnelse, men ikke det eneste ”objektet” for menneskets kjærlighet. Skapelsen er elskverdig i seg selv, en fjær på Guds pust. ”Guds ære er det levende mennesket”, sa kirkefaderen Ireneus.

Dersom man orienterer seg i livet som om tilværelsen var et maratonløp i Jesus-bønnen, mindfulness eller pranayamacarpe diem som nevrotisk nærværstrening eller bevisstgjøring av pusten – fører det til ufrihet og inaktivitet. Det er en fristelse og fare å relatere til Gud som ”den som alltid skal være alt i alle ting” eller ”den instansen som fikser alt”, det være seg livspartner, kjøp og salg av leilighet, gode eksamenskarakterer, karriereopprykk, sommersol på yr.no, sinnsro. Ikke misforstå, ingenting er unntatt bønnens verden, men en slik forestilling og forventning om Guds hyperaktive inngripen, hvor kommer den fra? Og hva sier en slik teologi om verden, om mennesket? Om ansvar for eget liv og skapelsens iboende frihet? Man kan få pustebesvær av mindre.

Det synes som om det er en familielikhet mellom en slik altoppslukende måte å relatere til Gud på og en usunn relasjon mellom foreldre og barn, preget av opphavets ubendige kontrollbehov over avkommet. Foreldrene må jo gi barnet albuerom og en relativ frihet, slik at barnet erkjenner og anerkjenner både intersubjektiv avhengighet og seg selv som ansvarlig enkeltperson. Og hvis barnet selv, som voksen, ikke klarer å stå på egne bein, men stadig vender tilbake til barnerommet og foreldrene, er ikke også det et tegn på kontrollbehov? Det voksne barnet som projiserer sin selvstendighet på foreldrene, begjærer det tilbakekomst til mors liv?

Mennesket balanserer på et barberblad: mellom frihet og avhengighet. Det gjelder så vel i mellommenneskelige forhold som i gudsrelasjonen. Her kan kanskje magadraget hjelpe oss: Pusten bare skjer, men oksygen er en gave mennesket er absolutt avhengig av. Selv om O2 har sin kilde utenfor kroppen, er det lett å ta pusten for gitt, gitt. Derfor er det nødvendig å holde pusten i ny og ne, å gi oppmerksomhet til pausen mellom inn- og utpust. Slik kan pusten være en sakramental påminnelse om en frigjørende avhengighetsrelasjon mellom Skaper og skapning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *